Vellykket utad - men kaos på innsiden

[Gjest utlogget]

Jeg tror de fleste ser meg i omgivelsene mine og tror jeg har det bra og er relativt vellykket. Jeg er normalt pen, sunn, nærmer meg slutten på en master som jeg egentlig føler passer midt i blinken, har en super kjæreste, er i godt humør, har pene klær og så videre.

Problemet er at inni meg er det helt annerledes. Har vel hatt dårlig selvtillit hele livet og har det fortsatt som 24-åring. Det gjelder til tider både utseende, intelligens og sosiale relasjoner - føler at jeg ikke strekker til og ikke er bra nok. Studiet mitt er et type studium der det føles som om man må utmerke seg utseendemessig og sosialt ved siden av det faglige, og det har kanskje gjort ting enda verre. Det stilles høye krav. Jeg har de aller beste karakterene, men føler allikevel at jeg ikke strekker til.

Jeg er redd for å snakke foran de andre studentene på forelesninger og kurs. Livredd, faktisk. Gjorde det senest for to dager siden (tvang), og det gikk forsåvidt greit. Allikevel vet jeg at jeg kommer til å være kjempenervøs for det neste gang også. Har gått på Ta Ordet-kurs og er generelt glad i å prate og diskutere med venner og bekjente, så det er rart at jeg blir så til de grader stum i studiesammenheng eller andre forsamlinger med mennesker der flere sitter og ser på meg samtidig.

Føler at de som er vennene mine på studiet ikke egentlig er ordentlige venner. Har kjent dem i tre år nå, men hører stadig at de planlegger ting uten meg mens jeg er til stede, og det er sårende. Akkurat som om de ikke regner meg med i samme gjengen. Er generelt positiv og blid og føler at vi har mye å snakke om, så jeg vet ikke hvorfor. Har også barndomsvenner, men disse studererer jo slik som meg og har fått sine egne vennegjenger. Vi møtes fortsatt, men ikke så ofte. Jeg har ingen bestevenninne jeg kan betro meg til - det er stort sett kjæresten min jeg snakker med hvis det er noe. Savner så veldig å ha en venninne jeg kan stole på og ringe hvis jeg opplever noe morsomt og stikke innom for å si hei til. Har dessverre ikke hatt det siden ungdomsskolen, og det kan føles litt trist noen ganger. Det er ikke det at jeg ikke kan snakke med studievennene mine og be dem på kafe, men jeg føler meg ofte utenfor når vi er sammen - akkurat som om de ikke liker meg ordentlig.

Kjæresten min er verdens snilleste og holder ut med meg selv om jeg til tider føler meg veldig deppa og utafor og misfornøyd med meg selv. Han sier at jeg ikke er noe av det stygge jeg tenker om meg selv, og jeg vil så gjerne tro det. Det er rart å ha det sånn at jeg noen ganger ikke vil gå utenfor døra fordi jeg føler meg stygg. At jeg føler at jeg ser jævlig ut når jeg går på gata og at folk titter på meg på grunn av det. At de jeg tror er vennene mine egentlig ikke er det. At jeg er livredd for å måtte snakke foran andre.

Er det noen som kan gi meg noen råd? Jeg har lurt på å dra til psykolog, men vil forsøke å klare dette på egen hånd først. Stort sett har jeg det bra, men det er blitt litt oftere i det siste at jeg føler meg ensom og mislykket. Det er så slitsomt å ha det sånn

[Gjest Kitty Cat 82]

Huff, når jeg leser innlegget ditt så leser jeg mye om meg selv!

Jeg har flyttet bort for å studere og bor sammen med kjæresten min. Jeg føler også at de vennene jeg har fått her ikke er like gode venner som barndomsvennene (de planlegger og finner på ting uten å spørre meg). Jeg føler at jeg alltid er femte hjulet på vogna.

Jeg er snart ferdig med masteroppgaven min (bare doler i mellom øktene... fy meg!), mens vennene mine har vært ferdige siden i fjor sommer. Jeg ble forsinket på grunn av mye i familien og sånn. Dermed er jeg veldig ensom her jeg sitter og jobber!

Heldigvis har jeg klart å komme over kneika med å snakke foran andre, og det er bra siden en 30 min åpen presentasjon er del av eksamen!

Jeg har ikke så mange gode råd til deg... Jeg vil anbefale deg å henge deg på når andre planlegger noe, uansett hvor dumt det virker. Og så begynne å ta initiativet til å finne på noe selv, og få med flere.

Når det gjelder det å snakke foran andre, så øv deg foran kjæresten din og foran venner. Dersom dere er flere som skal ha eksamener samtidig, så lag prøveeksamener for hverandre!

Men søk hjelp før det er for sent, siden du går på skole så har de nemlig ofte gratis eller rimeligere psykologtjenester! :-) Verdt å prøve!

[Gjest utlogget]

Huff, når jeg leser innlegget ditt så leser jeg mye om meg selv!

Jeg har flyttet bort for å studere og bor sammen med kjæresten min. Jeg føler også at de vennene jeg har fått her ikke er like gode venner som barndomsvennene (de planlegger og finner på ting uten å spørre meg). Jeg føler at jeg alltid er femte hjulet på vogna.

Jeg er snart ferdig med masteroppgaven min (bare doler i mellom øktene... fy meg!), mens vennene mine har vært ferdige siden i fjor sommer. Jeg ble forsinket på grunn av mye i familien og sånn. Dermed er jeg veldig ensom her jeg sitter og jobber!

Heldigvis har jeg klart å komme over kneika med å snakke foran andre, og det er bra siden en 30 min åpen presentasjon er del av eksamen!

Jeg har ikke så mange gode råd til deg... Jeg vil anbefale deg å henge deg på når andre planlegger noe, uansett hvor dumt det virker. Og så begynne å ta initiativet til å finne på noe selv, og få med flere.

Når det gjelder det å snakke foran andre, så øv deg foran kjæresten din og foran venner. Dersom dere er flere som skal ha eksamener samtidig, så lag prøveeksamener for hverandre!

Men søk hjelp før det er for sent, siden du går på skole så har de nemlig ofte gratis eller rimeligere psykologtjenester! :-) Verdt å prøve!

Takk for svar Du har rett, det er vel bare å hoppe i det og bli flinkere til å ta kontakt med studievennene selv. Nytter ikke å vente på at de skal be meg med på ting hvis jeg aldri spør eller aldri inviterer dem selv

Så får vi se hva som skjer. Har iallfall ikke lyst til å føle meg så alene lenger!

Lykke til med deg også da