Arrogant og nedlatende far

[Gjest godt å få det ut]

Er det flere her inne som har problemer med å forholde seg til egne foreldre?

Dette er bare et hjertesukk,men jeg reflekterer litt over hvorfor jeg har et slikt elendig forhold til min egen far.

Han har vært tilstedet fysisk gjennom hele barndommen, men det er lite jeg husker av han egentlig. Jobb, jobb, jobb og en lite kjærlig oppførsel er nok mye av grunnen.

Kunne aldri ha en avslappet samtale med han, snakke fritt.Han radbrekket hver samtale med å henge seg opp i ord jeg uttalte feil/avbrøt meg/kritiserte mine meninger _og_ opplevelser.

I voksen alder lurer han på hvorfor jeg aldri tar initiativ til samtale.I neste øyeblikk får jeg høre at jeg var alt for sårbar, vanskelig, innesluttet, tålte ingenting.

Vel,et av mine barn er mer sårbar enn de andre. Det kunne ikke falle meg inn å fortelle mitt eget barn at han er "feil." Han er som han er, og det er mer enn bra nok uten at jeg som mor skal prøve å forandre han.

Når jeg prøver å fortelle om egne følelser knyttet til barndommen så får jeg som svar:

"Det du følte er feil." Sukk og stønn.

Kom jeg hjem med M+ på en prøve så var standardsvaret:

"Hvorfor fikk du ikke S? Var det noen i klassen din som fikk det?"

At jeg var god i språk veide på ingen måte opp for at jeg var elendig i matte.

"Matte er lett."

Ergo var jeg god i feilt fag og mine dårlige prestasjoner i matte var hovedtema.Igjen en bekreftelse på at jeg må prestere for å få aksept. Det holder ikke at jeg får aksept for å være meg, med feil og mangler.

I mange år slet jeg med spiseforstyrrelser. Gjennom oppveksten var min far opptatt av min vekt. Jeg var aldri overvektig, men heller ikke av de tynneste. Jeg fikk tidlig former.

"Nå må du tenke på hva du putter i munnen. Skal du spise mere nå??"

I min ungdomstid oppdaget jeg at det å holde kjeft var det beste. Siden har jeg fortsatt med det, siden alle samtaler skal skje på hans premisser.

Skryt og positive ord om den innsatsen jeg og min mann gjør på hjemmebane er totalt fraværende. Det er alltid noe å sette fingeren på, ingenting er bra nok.Små kommentarer som får oss til å føle oss udugelige.

Nå opplever jeg han som nedlatende, arrogant og kverulerende. Kjenner at jeg blir skikkelig stresset av å ha han i hus, selv i 5 minutter.En kommentar fra han er nok til at det koker innvendig. Vet at erfaring at om jeg lar min frustrasjon vise, så er det rett i angrep fra hans side. Så her er det bare å holde kjeft....Det holder hardt mange ganger.

Irriterer meg også over at i en alder av 30 så er jeg i hans øyne ikke en likeverdig voksen person.

Som sagt, bare et hjertesukk. Men om noen har noe å tilføye, noen råd eller egne opplevelser så setter jeg pris på det.

[Gjest Anonym for anledningen]

Hei.

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, bortsett fra at begge mine foreldre var mer eller mindre slik. Jeg har aldri fått noen støtte fra dem, hverken økonomisk eller psykisk, har aldri kunnet betro meg til dem, har aldri blitt fortalt eller følt at de er glade i meg. Følelser har aldri vært vist og man snakket ikke om sånt.

I dag har jeg kontakt med dem, men det er bare en slags overfladisk kontakt og litt for barnebarnas skyld, selv om de er ganske håpløse med dem også. Har to skjønne barn og en snill mann og klarer meg utmerket godt uten dem, men i og med at de er i live begge to, merker jeg godt at de fortsatt preger meg.

Jeg har innfunnet meg med at begge foreldrene mine er tafatte og håpløse og synes egentlig mest synd på dem.

Jeg synes du skal være stolt av at du selv tilsynelatende har det bra og at du har klart deg fint.

En ting jeg er glad for er at jeg har lært så veldig godt hvordan jeg selv IKKE skal være mot mine egne barn. Det er i hvert fall den ene tingen som har kommet godt ut av dette.

[ekte nick]

Hvorfor må du ha kontakt med ham da? Jeg syns ikke det høres ut som det er godt for deg å ha kontakt med deg, heller ikke at han fortjener kontakt med deg.

Nå vet jo ikke jeg noe mer om din livssituasjon. Men hvis jeg var deg, ville jeg ha sendt ham et brev (med omtrent det samme som du har sagt her), og sagt at du ikke ønsker kontakt med ham før han evt har klart å endre litt på seg selv og sine holdninger. Prøv å legg vekt på at det er fordi du trenger å beskytte deg selv.

Gi ham så et års tid, og se om det hjelper.

Andre familiemedlemmer kan du vel ha kontakt med i andre sammenhenger?

Man har ikke PLIKT til å ha kontakt med foreldre som opptrer destruktiv. Men det kan være lurt å gi dem en ordenlig forklaring før man trekker seg vekk, slik at de vet hvorfor og evt har sjansen til å jobbe med å endre seg.

[Gjest godt å få det ut]

Hvorfor må du ha kontakt med ham da? Jeg syns ikke det høres ut som det er godt for deg å ha kontakt med deg, heller ikke at han fortjener kontakt med deg.

Nå vet jo ikke jeg noe mer om din livssituasjon. Men hvis jeg var deg, ville jeg ha sendt ham et brev (med omtrent det samme som du har sagt her), og sagt at du ikke ønsker kontakt med ham før han evt har klart å endre litt på seg selv og sine holdninger. Prøv å legg vekt på at det er fordi du trenger å beskytte deg selv.

Gi ham så et års tid, og se om det hjelper.

Andre familiemedlemmer kan du vel ha kontakt med i andre sammenhenger?

Man har ikke PLIKT til å ha kontakt med foreldre som opptrer destruktiv. Men det kan være lurt å gi dem en ordenlig forklaring før man trekker seg vekk, slik at de vet hvorfor og evt har sjansen til å jobbe med å endre seg.

Det er jo ikke slik at jeg løper ned dørene hos mine foreldre, men jeg har et godt forhold til min mor så litt kontakt blir det jo.

Kontakten mellom mormor og barnebarn er nær og god så jeg vil ikke straffe henne for at jeg ikke føler meg vel i forhold til min far.

Han har gode sider, for all del. Men det hjelper så lite når de sjelden kommer til overflaten. Jeg vet at han er sår fordi hans egen datter holder avstand, så jeg ønsker ikke å gjøre ting verre ved en direkte konfrontasjon. Han tar ikke kritikk.I hans virkelighet så er det jo jeg som er vanskelig og unormal.Jeg kan ikke forandre den jeg er og han kommer ikke til å forandre seg.

Folk blir jo stort sett verre med årene, så jeg ser egentlig ingen annen løsning enn å holde meg lavt i terrenget.

[Jally]

Hei !

Hva med å ta et oppgjør med ham en gang for alle ?

Si akkurat hva du føler og har følt gjennom oppveksten...ikke i en sint tone, men på en avmålt og gjennomtenkt måte.

Be ham tenke over sin egen væremåte slik at barnebarna ikke vil få sammen oppfatning av ham nå som de vokser opp.

Min far var//er på akkurat samme måte, og jeg har funnet ut at han er slik på grunn av at han har dårlig samvittighet fordi han har deltatt lite under oppveksten min, og at han i sitt skrudde hode tror at han bidrar med noe fornuftig når han er slik.... underlig ...om ikke han føler seg bedre etter en slik samtale, så er jeg helt sikker på at du vil gjøre det, og det er jo det viktigste.

Klemmer.

[ekte nick]

Det er jo ikke slik at jeg løper ned dørene hos mine foreldre, men jeg har et godt forhold til min mor så litt kontakt blir det jo.

Kontakten mellom mormor og barnebarn er nær og god så jeg vil ikke straffe henne for at jeg ikke føler meg vel i forhold til min far.

Han har gode sider, for all del. Men det hjelper så lite når de sjelden kommer til overflaten. Jeg vet at han er sår fordi hans egen datter holder avstand, så jeg ønsker ikke å gjøre ting verre ved en direkte konfrontasjon. Han tar ikke kritikk.I hans virkelighet så er det jo jeg som er vanskelig og unormal.Jeg kan ikke forandre den jeg er og han kommer ikke til å forandre seg.

Folk blir jo stort sett verre med årene, så jeg ser egentlig ingen annen løsning enn å holde meg lavt i terrenget.

Vel, han kommer i hvertfall ikke til å forandre seg dersom han ikke møter noen konsekvenser men får lov å fortsette å opptre slik.

Jeg ville ikke latt noen herse slik med meg, da ville jeg heller kuttet kontakten så han fikk tenkt seg om.

Hvordan var hans egne foreldre mot ham forresten? Kanskje han har opplevd slik selv også, i egen barndom, og derfor ikke har lært noe annet?

[org]

Oppfører og oppførte han seg slik mot dine evt søsken og mot din mor også, eller er og var det bare deg? Bet andre seg merke i at han var og er sånn?

[Gjest også skuffa]

Har opplevd mye av det samme som deg. Og det har gitt meg solide problemer i årvis etterpå. Nå holder jeg lang avstand til ham, bor på en helt annen kant av landet. Har tilgitt ham det gale han gjorde mot meg. Men han får ikke min tillit til stort heller, for den har han brukt opp.