NHD:Hvordan vite om symptomer på ADHD er ADHD eller skyldes psykiske forhold?

[Gjest bipolarinne]

Jeg går på et kurs i depresjonsmestring. Psykologen som leder kurset sier at hun stadig vekk har klienter som ønsker å bli utredet for ADHD og andre nevropsykologiske forhold. Med tanke på bakgrunnen deres, ting som har skjedd i oppveksten etv så synes hun ikke det er det minste rart at de sliter som de gjør.Hun mener altså at det er miljøet som har skyld i at de sliter /har slitt med konsentrasjon og hukommelse.

Men er det eneste årsaksfaktor her?

Vet man i det hele tatt hva som er høna og egget?

Kan psykiske problemer også komme av manglende mestring på disse områdene? Altså hvis en er ekstremt distre og har dårlig hukommelse så kan det påvirke skoleprestasjoner som igjen skaper dårlig selvfølelse. Manglende mestring og tilkortkomming kan igjen føre til dårlig sosial fungering som igjen kan føre til depresjoner og angst.

Og psykiske problemer kan forsterke nevropsykologiske dysfunksjoner?

Kan det også være en direkte sammenheng mellom nevropsykologiske vansker og psykiske problemer, at depresjonen kommer direkte fra dysfunksjoner i hjernen?

[Iliana78]

Å så bra spørsmål,akkurat det lurer jeg også på! Men jeg tror vel kanskje ikke at du vil få et helt sikkert svar på det? Tror du noen kan svare sikkert på hva som er hva? Min sønn har symptomer som hyperaktivitet,konsentrasjonsvansker,lav frustrasjons-og smerteterskel osv. Han har en far som hevder han har ADHD,men som ikke er utredet for det. Denne samme faren har bla.utsatt sønnen sin for diverse brudd på kontakten,og har truet meg og barna mine på en såpass alvorlig måte at vi har måttet rømme hjemmefra,leve med besøksforbud og voldsalarm,han har ikke kunnet leke ute osv. Det har vært traumatisk til tider,samt at alt dette har påført meg store belastninger og ettervirkninger som stress/irritasjon/sinne/angst,som selvsagt også har gått utover barna mine igjen. Symptomene hans kan sikkert komme av både ADHD og traumatiske og belastende opplevelser. Jeg mistenker at det er det siste. Men så igjen kunne han jo ha en genetisk disposisjon for å få ADHD,og siden i tillegg fått disse opplevelsene. Det kan jo være noe som har ligget "latent" hos han,slik at opplevelseene hans fikk sterkere ettervirkninger enn det kanskje ville fått hos et annet barn,uten den samme disposisjonen?

[Gjest bipolarinne]

Å så bra spørsmål,akkurat det lurer jeg også på! Men jeg tror vel kanskje ikke at du vil få et helt sikkert svar på det? Tror du noen kan svare sikkert på hva som er hva? Min sønn har symptomer som hyperaktivitet,konsentrasjonsvansker,lav frustrasjons-og smerteterskel osv. Han har en far som hevder han har ADHD,men som ikke er utredet for det. Denne samme faren har bla.utsatt sønnen sin for diverse brudd på kontakten,og har truet meg og barna mine på en såpass alvorlig måte at vi har måttet rømme hjemmefra,leve med besøksforbud og voldsalarm,han har ikke kunnet leke ute osv. Det har vært traumatisk til tider,samt at alt dette har påført meg store belastninger og ettervirkninger som stress/irritasjon/sinne/angst,som selvsagt også har gått utover barna mine igjen. Symptomene hans kan sikkert komme av både ADHD og traumatiske og belastende opplevelser. Jeg mistenker at det er det siste. Men så igjen kunne han jo ha en genetisk disposisjon for å få ADHD,og siden i tillegg fått disse opplevelsene. Det kan jo være noe som har ligget "latent" hos han,slik at opplevelseene hans fikk sterkere ettervirkninger enn det kanskje ville fått hos et annet barn,uten den samme disposisjonen?

Jeg deler tankene dine. Jeg har selv hatt en vanskelig oppvekst med blant annet mobbing på skolen, problemer faglig, problemer i familien etc. Kort sagt er det veldig mye som kan forklare de problemene jeg har hatt sosialt og faglig.

Men samtidig så er det jo mange andre som også har opplevd det samme som meg og ikke har utviklet de problemene som jeg sliter med også. Har et søsken som ikke har reagert på det samme som jeg i oppveksten. Blant annet forholdet til en svært dominerende far. Jeg har alltid reagert veldig mye sterkere på hendelser og personer. Alt blir så overdimensjonert.

Jeg er ganske sikker på at det ligger en genetisk sårbarhet i bånn hos meg. Samtidig har jeg hatt noen utfordringer å slite med faglig som også har påvirket selvtillitten min. Jeg har problemer med synet, noe som har gjort fagene mer slitsomme og tappet meg for krefter.

Samtidig ser jeg jo at det har vært en del uheldige ting i min barndom (som var utenfor min kontroll) som også kan ha forsterket min sårbarhet.

Nei, noe konkret svar på spørsmålet mitt får jeg nok ikke

[Gjest Multippel]

Jeg syns jo dette er ganske interessant og frustrerende å tenke på. Jeg har jo forstått at om en leser nesten hvilken som helst diagnose her på nettet og sammenholder dette med egne problemer så kan en få nesten hva som helst til å "passe". Jeg føler imidlertid at selv om en ikke helt ukritisk skal la seg diagnostisere i hytt og pine så må vi ha noen eksperter og til en viss grad stole på at disse kan sakene sine.

ADHD er jo en tilstand slik jeg har forstått det hvor dopamin ssom er ett transmittorstoff i hjernen ikke fungerer som det skal. Dopamin fungerer både som "brems" og som "igangsetter" i hjernen. Derfor tror jeg det er slik at når en med Adhd først setter igang så kan det "ta litt av" Samtidig så er det å komme igang med gjøremål som virker lite lystbetonte noe som er vanskelig. Den beskrivelsen en av dere hadde på x - mann høres ut som noe mye mer enn ADHD. Slik jeg har skjønt dette. Min sønn som skal utredes nå er for eksempel ikke særlig aggresiv. Han er som en solstråle. Likevel...hvis noe kommer brått på han kan han eksplodere. Jeg tror det har med at oversikten pga konsentrasjonsproblemene blir svekket. han virkelig skvetter og forstår ikke der og da at det bare var en uheldig unge som skumpet han men tror det er et direkte angrep på hans person. Når du har ADHD så får du mye negativ respons på deg selv. Dette forsterker slike reaksjoner tror jeg. han kommer fort i forsvar og han forstår ikke hvorfor de andre barna reagerer på han.

Men som du sier. Det kan jo være helt andre årsaker til at sønnen min har det som han har. Jeg har også bakgrunn fra mishandlingsforhold og en far til gutten som jeg er overbevist om at har psykopatiske trekk. Jeg har kjempet med nebb og klør den siste tiden for å begrense farens innflydelse på barna fordi han ikke eri stand til å ta vare på de. Alle symptomer jeg har beskrevet av meg selv er ganske vanlige for kvinner slik jeg leser av litteraturen fo kvinner som har opplevd det jeg har opplevd. Saken er bare det at... jeg vet et sted inne i meg at dette startet før jeg traff pappan til barna mine. Jeg ble jo ikke noe bedre av å være sammen med han...men tja.

Når ting er så komplekse så klarer iallefall ikke jeg å være sikker på noe og derfor mener jeg at ekspertetene får ta "over"

Det er iallefall det jeg satser på nå.-)

MVH

Multippel

[Gjest Multippel]

En annen ting er jo at en kan ha flere diagnoser på en gang. En kan ha ADHD OG posttraumatisk stress syndrom samtidig. Vanlige tillegsdiagnoser til ADHD er jo touretts og narkolepsi. Muligens kan en ha ADHD OG bipolar lidelse også. Hvordan ekspertene klarer å navigere i dette syns jeg er mektig imponerende og jeg forstår også at det bare MÅ bli feil av og til!

[Gjest Multippel]

Hehe jeg klarer ikke slippe tema:-)

Jeg har tenkt og tenkt på dette så lenge.

Min første reaksjon da skolen begynte å reagere på min sønn var at, ærlig talt dere må da kunne takle et seks år gammelt barn! Da hadde de slept han ut av klasserommet og inn til rektor. Jeg forsto ingenting. Jeg hadde jo ikke disse problemene hjemme! Etterhvert oppdaget jeg hvor mye tid jeg brukte på sønnen min mens han var hjemme. Nesten som av vane, så var jeg svært imøtekommende og understøttende i forhold til aktiviteter og det å hele tiden holde han igang. Vi lagde middag, vi ryddet, lekte og leste bøker. Jeg var tilstede, slik at han ikke skulle flyte ut, og bli følelsesmessig utsatt. Han kan bli forferdelig lei seg om verden ikke funker slik han mener verden skal være. Dette gikk av seg selv. Jeg tenkte ikke over det. Da han ble utredet på PPT og de oppdaget at han slo ut på tester som kan være en indikasjon på ADHD så protesterte jeg igjen kraftig. Ikke tale om at det kunne være det.

Sønnen min er en svært kreativ og fantasifull gutt. Han vil gjøre alt på sin måte.Han snapper også opp en mase kunnskap som jeg ikke aner hvor kommer fra. Han er typen til å vite hvor mange tenner myggen har....:-) Han nektet å skrive en masse AAAA er etter hverandre. Slik de gjør det på skolen. Jeg satte igang med egen skrivelæring hjemme. Jeg lærte han løkke, før trykkbokstaver, nettopp fordi løkke appelerte til han. Vi kunne snakke om estetikken og flyten i skriften.Vi snakket om å skrive løkke som en dans. det appelerte til hans også lyriske måter å se verden på. Dette tente han og da kunne han holde på.På skolen fikk han ingen undervisning. han satt og tegnet hele dagen! Nå er han så heldig at han lærer fort. Men uten at jeg passer på ville han ha hengt langt etter de andre. Han er heller ikke helt på samme nivå som de andre med lesing og skriving men det kommer seg.

Det har vært en lang prosess fo meg som mamma å legge merke til ting ved min egen sønn. Det å ta skrittet ut å prøve å få stilt en diagnose tror jeg er viktig for å se om en kan være mer konkrekt og direkte i behandling og hjelp for han. Selvfølgelig er det viktig at diagnosen blir rett...men jeg antar at ekspertene letter ser forskjell på hva som er hva.

Tja...men jeg mista tråden litt her. Jo jaeg tror at en biopsykologisk diagnose som f.eksempel ADHD kan føre til for eksempel angst og depresjon. Når en vet at en er rimelig godt utrustet evnemessig men likevel ikke klarer å prestere det en selv mener en bør klare så er jo det frustrende for ett menneske.

Nå er jeg så godt igang her at jeg fikk lyst til å sitere sønnen min som seks år gammel:

Mamma skal jeg fortelle deg noe?

Ja

Du mamma i egypt vet du hva de trodde sjelen var da? De trodde sjelen var ett lite miniatyr menneske som løp rundt i hodet...og vet du mamma i gamle dager...vet du hva de trodde sjelen var da?...de trodde at sjelen bodde i hjertet men vet du at i middelalderen da fant de ut hva sjelen virkelig var...i middelalderen så skjønte de at sjelen fyller hele kroppen...slik at når jeg (han gjør en bevegelse med armen)bever armen min slik...da følger sjelen med!...

Syns det passer litt her i forhold til kropp sjel psyke og kjemi...hva er hva og kan miljøet forandre den biokjemiske balansen i ett menneske og omvendt? Jeg antar det.

[Iliana78]

Hehe jeg klarer ikke slippe tema:-)

Jeg har tenkt og tenkt på dette så lenge.

Min første reaksjon da skolen begynte å reagere på min sønn var at, ærlig talt dere må da kunne takle et seks år gammelt barn! Da hadde de slept han ut av klasserommet og inn til rektor. Jeg forsto ingenting. Jeg hadde jo ikke disse problemene hjemme! Etterhvert oppdaget jeg hvor mye tid jeg brukte på sønnen min mens han var hjemme. Nesten som av vane, så var jeg svært imøtekommende og understøttende i forhold til aktiviteter og det å hele tiden holde han igang. Vi lagde middag, vi ryddet, lekte og leste bøker. Jeg var tilstede, slik at han ikke skulle flyte ut, og bli følelsesmessig utsatt. Han kan bli forferdelig lei seg om verden ikke funker slik han mener verden skal være. Dette gikk av seg selv. Jeg tenkte ikke over det. Da han ble utredet på PPT og de oppdaget at han slo ut på tester som kan være en indikasjon på ADHD så protesterte jeg igjen kraftig. Ikke tale om at det kunne være det.

Sønnen min er en svært kreativ og fantasifull gutt. Han vil gjøre alt på sin måte.Han snapper også opp en mase kunnskap som jeg ikke aner hvor kommer fra. Han er typen til å vite hvor mange tenner myggen har....:-) Han nektet å skrive en masse AAAA er etter hverandre. Slik de gjør det på skolen. Jeg satte igang med egen skrivelæring hjemme. Jeg lærte han løkke, før trykkbokstaver, nettopp fordi løkke appelerte til han. Vi kunne snakke om estetikken og flyten i skriften.Vi snakket om å skrive løkke som en dans. det appelerte til hans også lyriske måter å se verden på. Dette tente han og da kunne han holde på.På skolen fikk han ingen undervisning. han satt og tegnet hele dagen! Nå er han så heldig at han lærer fort. Men uten at jeg passer på ville han ha hengt langt etter de andre. Han er heller ikke helt på samme nivå som de andre med lesing og skriving men det kommer seg.

Det har vært en lang prosess fo meg som mamma å legge merke til ting ved min egen sønn. Det å ta skrittet ut å prøve å få stilt en diagnose tror jeg er viktig for å se om en kan være mer konkrekt og direkte i behandling og hjelp for han. Selvfølgelig er det viktig at diagnosen blir rett...men jeg antar at ekspertene letter ser forskjell på hva som er hva.

Tja...men jeg mista tråden litt her. Jo jaeg tror at en biopsykologisk diagnose som f.eksempel ADHD kan føre til for eksempel angst og depresjon. Når en vet at en er rimelig godt utrustet evnemessig men likevel ikke klarer å prestere det en selv mener en bør klare så er jo det frustrende for ett menneske.

Nå er jeg så godt igang her at jeg fikk lyst til å sitere sønnen min som seks år gammel:

Mamma skal jeg fortelle deg noe?

Ja

Du mamma i egypt vet du hva de trodde sjelen var da? De trodde sjelen var ett lite miniatyr menneske som løp rundt i hodet...og vet du mamma i gamle dager...vet du hva de trodde sjelen var da?...de trodde at sjelen bodde i hjertet men vet du at i middelalderen da fant de ut hva sjelen virkelig var...i middelalderen så skjønte de at sjelen fyller hele kroppen...slik at når jeg (han gjør en bevegelse med armen)bever armen min slik...da følger sjelen med!...

Syns det passer litt her i forhold til kropp sjel psyke og kjemi...hva er hva og kan miljøet forandre den biokjemiske balansen i ett menneske og omvendt? Jeg antar det.

Såvidt jeg har forstått,så utvikler hjernen synapser (nervesammenkoblinger) gjennom hele svangerskapet,og det fortsetter å utvikle seg slike utover i oppveksten (kanskje gjennom hele livet?) Det er jo i disse synapsespaltene at feks dopamin,serotonin osv virker på nerveledningene. Vet ikke om jeg har dette helt riktig nå,men det er slik jeg forsto det når jeg en gang leste om det. Og utviklingen av slike nervebaner og synapser påvirkes jo av stimuli utenfra,altså omgivelsene våre og påvirkninger derfra. Så må det jo isåfall ha mye å si hva slags omgivelser vi vokser opp i.

[Gjest Multippel]

Såvidt jeg har forstått,så utvikler hjernen synapser (nervesammenkoblinger) gjennom hele svangerskapet,og det fortsetter å utvikle seg slike utover i oppveksten (kanskje gjennom hele livet?) Det er jo i disse synapsespaltene at feks dopamin,serotonin osv virker på nerveledningene. Vet ikke om jeg har dette helt riktig nå,men det er slik jeg forsto det når jeg en gang leste om det. Og utviklingen av slike nervebaner og synapser påvirkes jo av stimuli utenfra,altså omgivelsene våre og påvirkninger derfra. Så må det jo isåfall ha mye å si hva slags omgivelser vi vokser opp i.

Hmm jeg tror også det....

Men ADHD sies å ikke være "dårlig oppdragelse" Nå sier de at ADHD symptomene kan bli bedre eller verre etter hva slags oppvekst en har...men den er der fra begynnelsen. Slik jeg har skjønt det, er du født med dette, men at en ikke stiller diagnose før barnet er iallefall 4 år.En vokser heller ikke dette av seg, men ytre sett ser det bedre ut. Den ytre hyperaktiviteten blir mindre synlig.

Men hva gjør en hvis en har ett barn med ADHD? Hvis det ikke er ADHD så skal en likevel ha mye av samme behandling som en med ADHD. Han skal ha struktur, orden, klare beskjeder, tydlige regler, korte instrukser slik at en ikke faller av underveis. Det er samme oppskift. En med ADHD kan få medisin også om det er nødvendig. For noen vil det være helt nødvendig for andre ikke.

Jeg er iallefall ikke prinippielt mot medisin. Om barnet mitt er traumatisert ja så vil jeg jobbe med å lage såpass trygge oppvekstvilkår som mulig kombinert med evetuelt terapi for barn, familierådgiving, familieterapi etc. Det å ha adferdsvansker og det å ha ADHD er ikke det samme selv om det kan se likt ut for oss lekfolk.

Dessuten finnes det en masse andre diagnoser. Hva som er opphavet til psykiske lidelser er jo ett evig spørsmål.

Jeg tror ikke naturen er helt perfekt og at det kun handler om menneskenes "ondskap" Når psykiske lidelser oppstår. Jeg tror selvsagt at oppvekstvilkår har noe å si iforhold til selvbilde etc...men at det er eneste svaret på hvorfor ting blir som de blir det blir for søkt. Jeg mener at vi egentlig ikke helt kan lage skarpe skiller mellom kropp og psyke og miljø. Dette henger sammen.

[Gjest Multippel]

Såvidt jeg har forstått,så utvikler hjernen synapser (nervesammenkoblinger) gjennom hele svangerskapet,og det fortsetter å utvikle seg slike utover i oppveksten (kanskje gjennom hele livet?) Det er jo i disse synapsespaltene at feks dopamin,serotonin osv virker på nerveledningene. Vet ikke om jeg har dette helt riktig nå,men det er slik jeg forsto det når jeg en gang leste om det. Og utviklingen av slike nervebaner og synapser påvirkes jo av stimuli utenfra,altså omgivelsene våre og påvirkninger derfra. Så må det jo isåfall ha mye å si hva slags omgivelser vi vokser opp i.

hehe

Jeg er litt rask noen ganger. Men jeg er et praktisk anlagt menneske og vil vite hva som skal gjøres.

Det er jo helt riktig det du skriver her. Hvis en trener f.eks så påvirkes nervesystemet. Balettdansere trener jo opp balansen og nervene som styrer dette. Har du ett barn med f.eks nerveskader i en arm så kan en trene armen opp igjen. Nerver som er skadet fornyer seg ikke..tror jeg...men en kan finne andre veier andre nervetråder som kan overta funksjonen...såå...jeg er enig og jeg tror også det er helt vitenskapelig bevist det du sier. Hvorfor dopaminet ikke virker skikkelig hos folk med Adhd vet jeg ikke. Men hvis det finnes et treningsopplegg som kan fikse dette hadde det jo vært strålende...