brudd pga eupf, hva gjør jeg hvis han ikke takler det?er jeg ansvarlig?

[Gjest huffameien]

hei nhd takk for at du svarte meg tidligere idag (kan han ha eupf? kan jeg hjelpe han?.) jeg kommer til å prioritere ungene og gjøre det som er best for dem.jeg takler ham men det gjør ikke ungene. jeg har kontaktet helsesøster for å starte der.

det jeg lurer på er om jeg blir stående ansvarlig ovenfor samboeren min (ungenes far) om det blir et brudd? jeg er redd han kommer til å få store problemer ved et brudd. han kkommer kansje til å skofte jobben og kansje miste den som en konsekvens, kansje velger han å gjøre noe enda mer drastisk også, som feks selvmord. huff jeg tenker absolutt det verste, men for å sette det på spissen, hva gjør jeg da?

[Gjest søt-sur]

Det eneste du er ansvarlig for er

å gi barna dine en trygg å god oppvekst.

[Gjest huffameien]

Det eneste du er ansvarlig for er

å gi barna dine en trygg å god oppvekst.

ja men slik jeg ser det inkluderer jo en trygg og god oppvekst pappan deres også? eller? de er jo glad i ham...det er så vanskelig det her.

[Gjest søt-sur]

ja men slik jeg ser det inkluderer jo en trygg og god oppvekst pappan deres også? eller? de er jo glad i ham...det er så vanskelig det her.

men som du sier "jeg takler han men det gjør ikke ungene.

Jeg forstår at det ikke er et lett valg å ta.

Du tar ikke pappaen bort selv om dere ikke lever sammen.

Ønsker deg lykke til .

[Gjest huffameien]

men som du sier "jeg takler han men det gjør ikke ungene.

Jeg forstår at det ikke er et lett valg å ta.

Du tar ikke pappaen bort selv om dere ikke lever sammen.

Ønsker deg lykke til .

takk;)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Han er voksen. Han er ikke psykotisk. Han har ansvar for sine egne valg, også de dårlige. Hvordan han vil få det resten av livet er hans eget ansvar, ingen annens.

[Gjest huffameien]

Han er voksen. Han er ikke psykotisk. Han har ansvar for sine egne valg, også de dårlige. Hvordan han vil få det resten av livet er hans eget ansvar, ingen annens.

takk igjen nhd;)

[Gjest Multippel]

takk;)

Hei

Jeg kommer selv fra et forhold med psykisk og fysisk vold.

Jeg syns du burde holde han unna både deg og barna dine.

Det du beskriver her er veldig alvorlig og den skaden han påfører deg og barna bør du ta på alvor!

I en ideel situasjon så bør barn selvfølgelig ha kontakt både med mor og far og det aller beste er at foreldre kan samarbeide. Når det ikke går fordi en av foreldrene er så syk som du beskriver her, er det synd, og barna vil sikkert også legge press på deg. Barn er glad i foreldrene sine uansett. Men du er voksen og du vet som er det beste!

Du burde sørge for å ha støtte rundt deg for dette kan bli tøft!

Det kan godt være at du er så tøff som du beskriver her. Du sier at du takler det. Jeg tror kanskje du overvurderer deg selv. Jeg vet det er vanskelig å fatte hvor alvorlig dette er før en kommer seg ut av det. Før en plutselig ser at overskuddet sakte men sikkert kommer på plass igjen, før en kanskje en morgen oppdager at fargene er litt klarere og at en puster litt lettere.

Det er lett å bli nærsynt når en lever midt oppe i det. Det å av være endel av en samhandling med et sykt menneske kan skape rimelig kaos i hodet.

Vurder "glad i".

Husk at jo mer du prøver å få dette til å gå, jo dypere synker du inn i det.

Å være glad i kan også bety at en må være sterk og grensesettende ovenfor han. Gjør du ikke det kan det bety at du er med på å opprettholde hans mønstre...

Jaja dette er et tema jeg kunne skrevet langt og lenge om.

Håper det er til nytte, om ikke bare "kast" det i søppla!

Lykke til! og Gode tanker!

[Gjest huffameien]

Hei

Jeg kommer selv fra et forhold med psykisk og fysisk vold.

Jeg syns du burde holde han unna både deg og barna dine.

Det du beskriver her er veldig alvorlig og den skaden han påfører deg og barna bør du ta på alvor!

I en ideel situasjon så bør barn selvfølgelig ha kontakt både med mor og far og det aller beste er at foreldre kan samarbeide. Når det ikke går fordi en av foreldrene er så syk som du beskriver her, er det synd, og barna vil sikkert også legge press på deg. Barn er glad i foreldrene sine uansett. Men du er voksen og du vet som er det beste!

Du burde sørge for å ha støtte rundt deg for dette kan bli tøft!

Det kan godt være at du er så tøff som du beskriver her. Du sier at du takler det. Jeg tror kanskje du overvurderer deg selv. Jeg vet det er vanskelig å fatte hvor alvorlig dette er før en kommer seg ut av det. Før en plutselig ser at overskuddet sakte men sikkert kommer på plass igjen, før en kanskje en morgen oppdager at fargene er litt klarere og at en puster litt lettere.

Det er lett å bli nærsynt når en lever midt oppe i det. Det å av være endel av en samhandling med et sykt menneske kan skape rimelig kaos i hodet.

Vurder "glad i".

Husk at jo mer du prøver å få dette til å gå, jo dypere synker du inn i det.

Å være glad i kan også bety at en må være sterk og grensesettende ovenfor han. Gjør du ikke det kan det bety at du er med på å opprettholde hans mønstre...

Jaja dette er et tema jeg kunne skrevet langt og lenge om.

Håper det er til nytte, om ikke bare "kast" det i søppla!

Lykke til! og Gode tanker!

det er veldig nyttig og jeg skal ikke kaste det i søpla nei!!det er flere grunner til at jeg har holdt ut han har jo flere gode sider også og omgivelsene ser ikke de dårlige sidene.han er jo i bunnen snill og god.men det er temperamentet han ikke greier å styre.og så går det ikke an å snakke med ham.jeg takler ham nå idag, det tok noen år før jeg gjorde det ja. men som jeg skrev så gjør ikke ungene det.og jeg er innstilt på å prioritere dem uansett om dette betyr atjeg må ta det vanskelige skritt å bryte.jeg har jo ikke hatt følelser for ham på lenge.år.

om jeg får noen støtte rundt meg vet jeg ikke.jeg vet ikke om noen vil forstå siden det ikke synes på utsiden. jeg antar jeg må klare dette alene. og jeg må innrømme at jeg vet ikke hvordan jeg vil takle akkurat det.derfor har jeg kontaktet helsesøster for å starte der.

[Gjest Multippel]

det er veldig nyttig og jeg skal ikke kaste det i søpla nei!!det er flere grunner til at jeg har holdt ut han har jo flere gode sider også og omgivelsene ser ikke de dårlige sidene.han er jo i bunnen snill og god.men det er temperamentet han ikke greier å styre.og så går det ikke an å snakke med ham.jeg takler ham nå idag, det tok noen år før jeg gjorde det ja. men som jeg skrev så gjør ikke ungene det.og jeg er innstilt på å prioritere dem uansett om dette betyr atjeg må ta det vanskelige skritt å bryte.jeg har jo ikke hatt følelser for ham på lenge.år.

om jeg får noen støtte rundt meg vet jeg ikke.jeg vet ikke om noen vil forstå siden det ikke synes på utsiden. jeg antar jeg må klare dette alene. og jeg må innrømme at jeg vet ikke hvordan jeg vil takle akkurat det.derfor har jeg kontaktet helsesøster for å starte der.

Fint det kunne være til nytte!

Du... hva betyr eupf?:-)

Jeg har prøvd å finne det ut men finner ikke svaret noe sted!

[Gjest Multippel]

eupf???

Hva er det en forkortelse for?

Jeg har prøvd å finne det ut på nettet her men finner ikke svaret....

Blir glad for svar.

Bra det jeg skrev kan være litt til nytte:-)

[Gjest Princess Peach]

eupf???

Hva er det en forkortelse for?

Jeg har prøvd å finne det ut på nettet her men finner ikke svaret....

Blir glad for svar.

Bra det jeg skrev kan være litt til nytte:-)

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

[liljensverden]

Fint det kunne være til nytte!

Du... hva betyr eupf?:-)

Jeg har prøvd å finne det ut men finner ikke svaret noe sted!

EUPF = Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

[Gjest huffameien]

Fint det kunne være til nytte!

Du... hva betyr eupf?:-)

Jeg har prøvd å finne det ut men finner ikke svaret noe sted!

hei de andre har rett det er emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.jeg forsøkte å snakke med ham i kveld og fortalte at jeg hadde snakket med helsestasjonen og at jeg kom til å legge alle kortene på bordet.jeg spurte om han var interessert i familierådgivning i et forsøk på å redde forholdet.og det var ham men han visste ikke om han var motivert.jeg spurte om han var klar over at han hadde problemer med temperamentet,men da svarte han ikke.det var flere ting han ikke ville svare på så jeg spurte rett ut om hvorfor han nesten aldri vil si noe. hva om jeg ikke vil si noe da??svarte han og var sur.

hvordan skal jeg tolke det svaret da?

iallefall svarte jeg med at han skulle være glad for at jeg forsøker å hjelpe han og redde forholdet.men at tålmodiheten min er i ferd med å ta slutt.

vil familierådgivning ha noe for seg?virker ikke som han er motivert for det akkurat. jaja lett er det ikke.egentlig vil jeg bare pakke kofferten til meg og ungene og bare dra med en gang for jeg er så lei og sliten av å ha det sånn.jeg kommer jo ingen vei med han likevel.men det som holder meg igjen er den fordømte samvittigheten min.

[Gjest Multippel]

hei de andre har rett det er emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.jeg forsøkte å snakke med ham i kveld og fortalte at jeg hadde snakket med helsestasjonen og at jeg kom til å legge alle kortene på bordet.jeg spurte om han var interessert i familierådgivning i et forsøk på å redde forholdet.og det var ham men han visste ikke om han var motivert.jeg spurte om han var klar over at han hadde problemer med temperamentet,men da svarte han ikke.det var flere ting han ikke ville svare på så jeg spurte rett ut om hvorfor han nesten aldri vil si noe. hva om jeg ikke vil si noe da??svarte han og var sur.

hvordan skal jeg tolke det svaret da?

iallefall svarte jeg med at han skulle være glad for at jeg forsøker å hjelpe han og redde forholdet.men at tålmodiheten min er i ferd med å ta slutt.

vil familierådgivning ha noe for seg?virker ikke som han er motivert for det akkurat. jaja lett er det ikke.egentlig vil jeg bare pakke kofferten til meg og ungene og bare dra med en gang for jeg er så lei og sliten av å ha det sånn.jeg kommer jo ingen vei med han likevel.men det som holder meg igjen er den fordømte samvittigheten min.

Hei

Jeg tror at terapi har lite for seg om han ikke er motivert.

Kanskje må mannen din synke noen hakk til før han søker hjelp selv.

Jeg skriver jo utifra mine erfaringer, og i mitt tilfelle så var alt heeelt nytteløst.

Jeg forsto ikke hvor alvorlig det var før jeg kom ut av det...det unormale blir normalt.

Jo mer jeg prøvde å få det til jo dypere sank jeg inn forholdet jo galere oppførsel måtte jeg tilpasse meg.

En prøver å finne forklaringer...og det er jo naturlig..jeg tror vi mennesker trenger å forstå hva som skjer med oss og den verden vi er i...vi trenger å ha ett svar...stort sett i disse dyfunksjonelle forholdene så er svarene alltid gale...hehe jeg har brukt dager og år på å tenke på min eks sin barndom!

Men jeg har en søster som har prøvd familieterapi for par og det har for de vært veldig fint. Hun likte ikke terapeuten men følte likevel at terapirommet lagde den rammen hun trengte for å kunne se litt tydeligere hva hunså og gjorde og hva han sa og gjorde. Men hos de var jo begge motivert, dessuten er begge rimelig balanserte. Hehe problemet der var vel heller at forholdet var så stille at det ble grått og kaldt.

Jeg kan jo ikke her sitte og si at det beste er at du går fra han, men jeg tror du egentlig vet svaret på hva som er best selv. Jeg tror du skal koble hodet ditt litt ut og virkelig kjenne etter i maven!

Jeg syns det høres ut som du har en guttunge i huset og ikke en mann.

Jeg tror du må tenke på deg selv for å være det du vil være for sønnen din. Du bør og skal ha det godt! Ellers kan du etterhvert ikke være den mammaen du ønsker å være!

[Gjest huffameien]

Hei

Jeg tror at terapi har lite for seg om han ikke er motivert.

Kanskje må mannen din synke noen hakk til før han søker hjelp selv.

Jeg skriver jo utifra mine erfaringer, og i mitt tilfelle så var alt heeelt nytteløst.

Jeg forsto ikke hvor alvorlig det var før jeg kom ut av det...det unormale blir normalt.

Jo mer jeg prøvde å få det til jo dypere sank jeg inn forholdet jo galere oppførsel måtte jeg tilpasse meg.

En prøver å finne forklaringer...og det er jo naturlig..jeg tror vi mennesker trenger å forstå hva som skjer med oss og den verden vi er i...vi trenger å ha ett svar...stort sett i disse dyfunksjonelle forholdene så er svarene alltid gale...hehe jeg har brukt dager og år på å tenke på min eks sin barndom!

Men jeg har en søster som har prøvd familieterapi for par og det har for de vært veldig fint. Hun likte ikke terapeuten men følte likevel at terapirommet lagde den rammen hun trengte for å kunne se litt tydeligere hva hunså og gjorde og hva han sa og gjorde. Men hos de var jo begge motivert, dessuten er begge rimelig balanserte. Hehe problemet der var vel heller at forholdet var så stille at det ble grått og kaldt.

Jeg kan jo ikke her sitte og si at det beste er at du går fra han, men jeg tror du egentlig vet svaret på hva som er best selv. Jeg tror du skal koble hodet ditt litt ut og virkelig kjenne etter i maven!

Jeg syns det høres ut som du har en guttunge i huset og ikke en mann.

Jeg tror du må tenke på deg selv for å være det du vil være for sønnen din. Du bør og skal ha det godt! Ellers kan du etterhvert ikke være den mammaen du ønsker å være!

jeg har lest innlegget ditt om psykopati og jeg må først og fremst få si at jeg synes du er kjempetøff!!fy søren det skal noe til å komme seg vekk fra en psykopat. det forholdet du hadde var jo langt verre enn vårt.men det er langtifra bra hos oss å bare så du ikke tror jeg prøver å finne en unnskyldning for å bli;)

nhd trodde heller ikke at sambon min kan endre seg fordi jeg har prøvd og prøvd og prøvd og han ikke innser at han har problemer.sambon min er ikke så ille som din var, men han har psykopatiske trekk.

han kom opp i sted og ba om unnskyldning for at han oppførte seg slik som han gjorde i kveld. han grein og sa ikke noe mer. jeg sa som jeg har skrevet her,at skal vi klare å berge forholdet så må vi ha hjelp og at vi ikke kan fortsette sånn lenger.og at han må ha hjelp for temperamentet sitt for ellers går det ikke. jeg sa også at jeg kom til å gjøre det som er best for ungene og at jeg egentlig ikke vil gå fra ham men at jeg kom til å gjøre det for ungenes skyld. for de har det ikke bra i et slikt forhold. jeg sa også at de kom til å få et dårlig forhold til ham med tiden om han fortsetter slik.han grein enda mere og sa ikke noe. han gikk og la seg og da sa jeg at han måtte tenke over det jeg hadde sagt.

huff å huff å huff sier jeg bare!!! er jeg dum sier jeg til meg selv. lurer han meg med griningen for å gi meg dårlig samvittihet? for den har jeg mer enn nok av. hele tiden tenker jeg på de gode sidene hans. akkurat som jeg desperat leter etter de, leter etter noe som gjør det verdt å leve med ham.og jeg finner dem selv om jeg er aldri så lei og godt kunne tenke meg å gå.men det er en skremmende tanke å være alene også.

får se hva han evt sier i morgen.kan jo hende han har tenkt. eler er jeg for dum og snill og nok en gang bare leter desperat etter en bedre utvei enn å gå?.han har jo fått så mange sjanser.en gang dro jeg også men da grein han i flere dager og fikk meg til å bli med til legen og familie terapi men det ble kun med den ene gangen fordi han ikke var motivert. takk for at du svarer og for at du deler erfaringen din.

[Gjest Multippel]

jeg har lest innlegget ditt om psykopati og jeg må først og fremst få si at jeg synes du er kjempetøff!!fy søren det skal noe til å komme seg vekk fra en psykopat. det forholdet du hadde var jo langt verre enn vårt.men det er langtifra bra hos oss å bare så du ikke tror jeg prøver å finne en unnskyldning for å bli;)

nhd trodde heller ikke at sambon min kan endre seg fordi jeg har prøvd og prøvd og prøvd og han ikke innser at han har problemer.sambon min er ikke så ille som din var, men han har psykopatiske trekk.

han kom opp i sted og ba om unnskyldning for at han oppførte seg slik som han gjorde i kveld. han grein og sa ikke noe mer. jeg sa som jeg har skrevet her,at skal vi klare å berge forholdet så må vi ha hjelp og at vi ikke kan fortsette sånn lenger.og at han må ha hjelp for temperamentet sitt for ellers går det ikke. jeg sa også at jeg kom til å gjøre det som er best for ungene og at jeg egentlig ikke vil gå fra ham men at jeg kom til å gjøre det for ungenes skyld. for de har det ikke bra i et slikt forhold. jeg sa også at de kom til å få et dårlig forhold til ham med tiden om han fortsetter slik.han grein enda mere og sa ikke noe. han gikk og la seg og da sa jeg at han måtte tenke over det jeg hadde sagt.

huff å huff å huff sier jeg bare!!! er jeg dum sier jeg til meg selv. lurer han meg med griningen for å gi meg dårlig samvittihet? for den har jeg mer enn nok av. hele tiden tenker jeg på de gode sidene hans. akkurat som jeg desperat leter etter de, leter etter noe som gjør det verdt å leve med ham.og jeg finner dem selv om jeg er aldri så lei og godt kunne tenke meg å gå.men det er en skremmende tanke å være alene også.

får se hva han evt sier i morgen.kan jo hende han har tenkt. eler er jeg for dum og snill og nok en gang bare leter desperat etter en bedre utvei enn å gå?.han har jo fått så mange sjanser.en gang dro jeg også men da grein han i flere dager og fikk meg til å bli med til legen og familie terapi men det ble kun med den ene gangen fordi han ikke var motivert. takk for at du svarer og for at du deler erfaringen din.

Jeg vet jo ikke hvem jeg skriver til men jeg syns du høres ut som en dame som kan se forskjell på opp og ned:-)

Jeg tenker at kanskje er dette en prosess du også må igjennom for virkelig å klare å bryte.

Jeg husker at jeg følte jeg måtte komme til ett punkt hvor jeg hadde en god grunn. Jeg hadde jo tusen gode grunner, likevel så hadde jeg jo sagt at jeg elsket ham, jeg følte absurd nok at jeg måtte stå til ansvaar for det. Hvis jeg elsket han så kunne jeg vel ikke bare gå? Jeg var inne i en haug av absurde tankebaner. På sett og vis var jeg vel blitt avhenging av dette forholdet. Dette er vanskelig å forklare. Men ingen svar som var nogenlunde klare nok kunne jeg godta. Jeg trodde slettes ikke at han var psykopat. Jeg vet ikke om han er det ennå...men jeg tror det. Han har iallefall endel oppførsel som tyder på det. Jeg har måtte få høre om og om igjen sjokkerte uttalelser fra omgivelsene for at jeg finner meg i det og det og det. At jeg ikke ser hvor galt det er.. Det krever øvelse øvelse og komme seg ut av en slik sprø og forvridd verden. Jeg syns det er helt uvirkelig at jeg endte opp der.

Det kan godt være min eks er verre enn din mann. Men det er ikke sikkert.

En ting er sikkert! Du kan ikke forandre han! Da står valget slik for deg. Enten så må du godta han som han er...og da er det et valg du må leve med og ta ansvar for. Eller så må du tro at han er villig til å ta de skrittene som skal til for å få rett diagnose og behandling for det han sliter med. Det vil også være en belastning for deg...men jeg vil anta et det er ett alternativ en kan ha toleranse for. Når folk ser selv at det er noe galt og virkelig gjør ett forsøk.

Om du er usikker på hva du skal gjøre så kan jo det å flytte midlertidig fra hverandre for å se klarer være en løsning. Forhold skal gjøre deg godt og gi deg styrke ikke tappe deg for krefter og gjøre deg sliten!

[Gjest huffameien]

Jeg vet jo ikke hvem jeg skriver til men jeg syns du høres ut som en dame som kan se forskjell på opp og ned:-)

Jeg tenker at kanskje er dette en prosess du også må igjennom for virkelig å klare å bryte.

Jeg husker at jeg følte jeg måtte komme til ett punkt hvor jeg hadde en god grunn. Jeg hadde jo tusen gode grunner, likevel så hadde jeg jo sagt at jeg elsket ham, jeg følte absurd nok at jeg måtte stå til ansvaar for det. Hvis jeg elsket han så kunne jeg vel ikke bare gå? Jeg var inne i en haug av absurde tankebaner. På sett og vis var jeg vel blitt avhenging av dette forholdet. Dette er vanskelig å forklare. Men ingen svar som var nogenlunde klare nok kunne jeg godta. Jeg trodde slettes ikke at han var psykopat. Jeg vet ikke om han er det ennå...men jeg tror det. Han har iallefall endel oppførsel som tyder på det. Jeg har måtte få høre om og om igjen sjokkerte uttalelser fra omgivelsene for at jeg finner meg i det og det og det. At jeg ikke ser hvor galt det er.. Det krever øvelse øvelse og komme seg ut av en slik sprø og forvridd verden. Jeg syns det er helt uvirkelig at jeg endte opp der.

Det kan godt være min eks er verre enn din mann. Men det er ikke sikkert.

En ting er sikkert! Du kan ikke forandre han! Da står valget slik for deg. Enten så må du godta han som han er...og da er det et valg du må leve med og ta ansvar for. Eller så må du tro at han er villig til å ta de skrittene som skal til for å få rett diagnose og behandling for det han sliter med. Det vil også være en belastning for deg...men jeg vil anta et det er ett alternativ en kan ha toleranse for. Når folk ser selv at det er noe galt og virkelig gjør ett forsøk.

Om du er usikker på hva du skal gjøre så kan jo det å flytte midlertidig fra hverandre for å se klarer være en løsning. Forhold skal gjøre deg godt og gi deg styrke ikke tappe deg for krefter og gjøre deg sliten!

du tenker skremmende likt meg. jeg også har vanskelig for å tro at sambon min er så ille som han er. ser jo bare de positive egenskapene, kansje det sier litt om oss?! for å si det sånn tror jeg ikke alle hadde holdt ut så lenge i et så destruktivt forhold som det du og jeg har levd i.men kansje har det på en måte styrket oss også? er det ikke rart, hvor blind man kan bli??

hvordan fungerer det for deg i dag? du har kjæreste sier du, en snill og god en, vet du det unner jeg deg av hele mitt hjerte.

en venninne var sammen med en som eksen din, han hadde samme oppførsel og han var også psykopat. og ja, nhd har rett det er ingen tvil om at eksen din er det. jeg skjønner godt at det er vanskelig å tro det.de er jo så gode på bunnen liksom.. han gikk i behandling for å holde på henne men det sier seg jo selv at han ikke var motivert for endring, kun for å holde på henne. de er jo så sinnsykt gode til å snakke for seg selv. jeg husker ham som en skikkelig sjarmør. men jeg visste samtidig hva hun gikk gjennom.

jeg skal til helsesøster om to uker og jeg har kommet dit at jeg vill legge alle kortene på bordet uansett hvor ubehagelig det måtte bli. jeg kkommer til å gjøre det jeg mener er best for ungene og det har vel kommet klart frem her hva jeg mener det er. det at du deler din erfaring med meg hjelper meg med å tenke klarere og innse at jeg ikke kan gjøre mer og at det er på tide jeg griper fatt i det og begynner å tenke på meg selv. det rare med det hele er at jeg ikke engang gråter når jeg skriver dette. jeg antar det er for at jeg har innsett at jeg ikke kan gjøre mer. kansje vil gråten komme senere, men da håper jeg at jeg har et støttte apparat rundt meg så jeg ikke havner i fellen på nytt.

jeg ønsker deg et herlig liv fremover!! du er tøff og modig som har klart det du har gjort, ta med deg denne styrken resten av livet!!

[Gjest Multippel]

du tenker skremmende likt meg. jeg også har vanskelig for å tro at sambon min er så ille som han er. ser jo bare de positive egenskapene, kansje det sier litt om oss?! for å si det sånn tror jeg ikke alle hadde holdt ut så lenge i et så destruktivt forhold som det du og jeg har levd i.men kansje har det på en måte styrket oss også? er det ikke rart, hvor blind man kan bli??

hvordan fungerer det for deg i dag? du har kjæreste sier du, en snill og god en, vet du det unner jeg deg av hele mitt hjerte.

en venninne var sammen med en som eksen din, han hadde samme oppførsel og han var også psykopat. og ja, nhd har rett det er ingen tvil om at eksen din er det. jeg skjønner godt at det er vanskelig å tro det.de er jo så gode på bunnen liksom.. han gikk i behandling for å holde på henne men det sier seg jo selv at han ikke var motivert for endring, kun for å holde på henne. de er jo så sinnsykt gode til å snakke for seg selv. jeg husker ham som en skikkelig sjarmør. men jeg visste samtidig hva hun gikk gjennom.

jeg skal til helsesøster om to uker og jeg har kommet dit at jeg vill legge alle kortene på bordet uansett hvor ubehagelig det måtte bli. jeg kkommer til å gjøre det jeg mener er best for ungene og det har vel kommet klart frem her hva jeg mener det er. det at du deler din erfaring med meg hjelper meg med å tenke klarere og innse at jeg ikke kan gjøre mer og at det er på tide jeg griper fatt i det og begynner å tenke på meg selv. det rare med det hele er at jeg ikke engang gråter når jeg skriver dette. jeg antar det er for at jeg har innsett at jeg ikke kan gjøre mer. kansje vil gråten komme senere, men da håper jeg at jeg har et støttte apparat rundt meg så jeg ikke havner i fellen på nytt.

jeg ønsker deg et herlig liv fremover!! du er tøff og modig som har klart det du har gjort, ta med deg denne styrken resten av livet!!

Livet mitt blir fremdeles dominert av min eks. Han bruker alle mulige middler for å knekke det avstanden jeg nå har satt opp til han. Det er slitsomt! Jeg hadde nok ikke klart dette uten den støtten jeg har fått rundt meg! Knalltøff og dyktig advokat. En psykolog som til slutt "ristet" meg skikkelig, og bare helt oppgitt forklarte meg at det er du som er moren til barna dine. Du MÅ beskytte de. Jeg sto jo da i det dilemma at jeg så at barna var glad i pappa, og jeg har jo ikke rett til å ødelegge kontakten...etc. Jeg ser det litt anderledes nå. Barn kan ikke ta slike avgjørelser. Når min sønn sier slike ting som : "Jeg gir blaffen i om folk er fulle eller ruser seg bare de er greie..." sier det noe om hvorfor barn ikke skal bestemme.

Jeg er ukentlig i perioder nede på politistasjonen og anmelder min eks på brudd på besøks og kontaktsforud, og for brudd på dom om samvær. Han har samvær en gang pr. mnd under tilsyn.

Det er kjempeviktig at du klarer å koble dine følelser for pappas rettigher etc ut. Det er bare hva som er barnas beste som skal stå i fokus. Ofte vurderer sakskyndige i slike saker at noe kontakt vil være bra... Det er viktig for barn og vite hvem foreldrene deres er og hvis en mangeler kontakt kan barna få opphøyde forestillinger om den foreldren som er fraværende.

I dag har jeg en kjæreste som er normal! Vi har ett godt forhold. Krangel eksisterer omtrent ikke. Vi har ett samarbeid oss imellom som bare går av seg selv. Det er uvant å være i ett sånt forhold hvor mannen tar ansvar og gjør ting...hehe...det er jo en selvfølge da...men svært uvant.

Tusen takk! Jeg tror ikke man skal undervurdere den styrken en har måttet utvise for å holde ut slike forhold som du og jeg har levd og lever i. Det er ganske enormt. Mange tenker på damer som meg som en litt stakkarslig og forsagt type. Jeg er hverken forsagt eller stakkarslig eller dum!

Lykke til! og mange mange gode tanker og bare skriv igjen om du trenger det....

[Gjest huffameien]

Livet mitt blir fremdeles dominert av min eks. Han bruker alle mulige middler for å knekke det avstanden jeg nå har satt opp til han. Det er slitsomt! Jeg hadde nok ikke klart dette uten den støtten jeg har fått rundt meg! Knalltøff og dyktig advokat. En psykolog som til slutt "ristet" meg skikkelig, og bare helt oppgitt forklarte meg at det er du som er moren til barna dine. Du MÅ beskytte de. Jeg sto jo da i det dilemma at jeg så at barna var glad i pappa, og jeg har jo ikke rett til å ødelegge kontakten...etc. Jeg ser det litt anderledes nå. Barn kan ikke ta slike avgjørelser. Når min sønn sier slike ting som : "Jeg gir blaffen i om folk er fulle eller ruser seg bare de er greie..." sier det noe om hvorfor barn ikke skal bestemme.

Jeg er ukentlig i perioder nede på politistasjonen og anmelder min eks på brudd på besøks og kontaktsforud, og for brudd på dom om samvær. Han har samvær en gang pr. mnd under tilsyn.

Det er kjempeviktig at du klarer å koble dine følelser for pappas rettigher etc ut. Det er bare hva som er barnas beste som skal stå i fokus. Ofte vurderer sakskyndige i slike saker at noe kontakt vil være bra... Det er viktig for barn og vite hvem foreldrene deres er og hvis en mangeler kontakt kan barna få opphøyde forestillinger om den foreldren som er fraværende.

I dag har jeg en kjæreste som er normal! Vi har ett godt forhold. Krangel eksisterer omtrent ikke. Vi har ett samarbeid oss imellom som bare går av seg selv. Det er uvant å være i ett sånt forhold hvor mannen tar ansvar og gjør ting...hehe...det er jo en selvfølge da...men svært uvant.

Tusen takk! Jeg tror ikke man skal undervurdere den styrken en har måttet utvise for å holde ut slike forhold som du og jeg har levd og lever i. Det er ganske enormt. Mange tenker på damer som meg som en litt stakkarslig og forsagt type. Jeg er hverken forsagt eller stakkarslig eller dum!

Lykke til! og mange mange gode tanker og bare skriv igjen om du trenger det....

tror ike at du er en stakkarslig dame jeg ihvertfall. faktisk er de tøffe, de som har guts nok til å komme seg bort fra en sånn person og det har du klart. jeg tror ikke noen ser slik på deg jeg;) Det høres ut som du har det tøft enda mht gutten din. Mister han ikke besøksretten til gutten når han bryter den så ofte da? Jeg blir litt forundret. Venninna mi som jeg fortalte om sliter mye med eksen hun også. han setter kjepper i hjulene hele tiden. derfor er det godt å høre at du har et godt støtte apparat rundt deg. stå på og ikke gi opp!! kan hende jeg skriver senere igjen ja. da får du vel det opp i "mine svar til meg" når du logger deg på. takk for kjempegod støtte!! du skal få høre hvordan det har gått senere. mvh