Er psykiske smerte en sykdom, eller er det voksesmerter i et menneskes liv?

[meira]

Noen ganger undrer jeg meg litt om psykiske lidelser, eller psykisk smerte og kriser, egentlig er et resultat av de modnings prosesser som må til for å vokse, og komme videre som mennense.

Har man en sykdom, når man har en depresjon, eller er mye engstelig å redd. Eller er dette feks en frykt du skal møte å takle, for å vokse og modnes som menneske...

Er det egentlig slik at vår toleranse of frykt for det som er annerledes, er med på å syksliggjøre kanskje det som er normale reaksjoner på belastninger og pushing av grenser utover det man kanskje har ressurser til.Det er kanskje slik at man sykeliggjører og medisinerer bort en del smerte som kanskje skulle vært gjennomlevd, for nettopp det å kunne vokse.

Jeg går selv på antidepressiva.Som en drahjelp både mht til mental slitenhet, angst og depresjon. Men tankene mine kretser litt om at det egentlig er systemet mitt som sier stopp, eller brems... Det har vært alfor mange å tunge belastninger på kort tid, som du nå hansker med alene.

Jeg får en diagnose, som depresjon og angst. Men har jeg da en sykdom, eller er det en ren menneskelig krise som det er meningen jeg skal lære noe av.

Bakser litt med disse spørsmålene om dagen.

Ser i en del andre land, så er forekomstene av psykiske lidelser svært lave, men kanskje er nettopp der familien og nettverket ammerledes og tettere enn hva vi har her.

Samt toleransen og aksepten for at vi er mennesker som bakser med ulike ting, ligger kanskje på et helt annet nivå.

Vi lever i et av verdens rikeste land. Allikevel har vi en stor forekomst av uføre og sykemeldinger pga vonde og vanskelige følelser. Vanskelige følelser er faktisk den største grunnen til at mennesker her i Norge i dag ikke klarer å være i jobb.

Jeg tror noen ganger at å sykeliggjøre psyksik smerte, gjør ting verre for den det gjelder. Jeg har det fryktelig vondt ja. Men har jeg en sykdom....hm..

Kanskje jeg vil provosere en del med mitt innlegg. Føler bare litt behov for å lufte noen tanker.

Forøvrig, takk for et kjempefint forum.

Mvh

[Gjest Jente31]

Hei, Jeg synes du stiller et godt spørsmål! Om det er meningen vi skal lære og vokse av psykiske smerter vet jeg ikke?

Depresjon er en sykdom på lik linje med en somatisk sykdom, har NHD sagt. Men at man med viljens kraft kan påvirke den.

At mange er syke/uføre pga psykiske lidelser er jo kjent. Og jeg tenker da det samme som deg: har vi ikke tid til hverandre i Norge? Og stresser vi for mye, både i jobben og i privatllivet?

Det settes større krav til arb.takere, stadige nedskjæringer osv. Og så er det kansje mye stress i privatlivet også, mht alt som skal gjøres, følges opp osv.

Vet ikke, bare noen tanker fra meg også..

[Gjest milliee]

er ikke slik for meg som har bipolar lidelse ialllfall. Der er den psykiske smerten som kom uten grunn når jeg egentlig skulle ha det helt fint og greit, så ille at jeg lå å hylskrek, SYKDOM.

Og medisiner hjalp på det slik at jeg er frisk idag.

Så ting er vel ikke enten/eller nei, spørs vel åssen type psykisk lidelse du har.

Bipolar lidelse og schizofreni tror jeg har lik forekomsk over hele verden og alle folkegrupper.

Ikke er jeg uføretrygda heller :-)

[Gjest liten løve]

Hei, Jeg synes du stiller et godt spørsmål! Om det er meningen vi skal lære og vokse av psykiske smerter vet jeg ikke?

Depresjon er en sykdom på lik linje med en somatisk sykdom, har NHD sagt. Men at man med viljens kraft kan påvirke den.

At mange er syke/uføre pga psykiske lidelser er jo kjent. Og jeg tenker da det samme som deg: har vi ikke tid til hverandre i Norge? Og stresser vi for mye, både i jobben og i privatllivet?

Det settes større krav til arb.takere, stadige nedskjæringer osv. Og så er det kansje mye stress i privatlivet også, mht alt som skal gjøres, følges opp osv.

Vet ikke, bare noen tanker fra meg også..

NHD har også sagt at ved dype depresjoner er ikke viljens kraft alene nok.

[Gjest liten løve]

Jeg tror man må skille mellom de rent bilogoiske depresjonene og de andre.

Ved de andre depresjonene tror jeg det ofte kan være at noe har hendt i fortiden som har gjort at man på ett eller flere områder har stoppet opp i sin psykiske utvikling.

Og at en på de områdene forblir i sitt umodne tanke/handlingsmønster.

Jeg tror at man blir å handle veldig likt i mange ulike reaksjoner som hadde krevd mer ulike reaksjoner.

Jeg tror at en møter uvilje på dette fra andre og at en i så måte får negativ tilbakemelding fra andre. Ikke nødvendigvis uttalt. Og at negativ bekreftelse bryter en ned.

Eller det at de "forstivnede" reaksjonsmønsterene hindrer en i den livsutfoldelsen en skulle ønske at en hadde hatt.

Jeg tror depresjonen kan være det som får opp blikket vårt for sånne sammenhenger.

Og smerten i depresjonen motiverer oss til forandring/videreutvikling.

Jeg tenker på dette som de voksesmertene.

Barnet i en må få vokse seg sterkt.

Jeg tror de fleste trenger veiledning og omsorg på veien.

Jeg tror også at å lette depresjonen med ytre midler er nødvendig ved moderate og alvorlige depresjoner. Ett visst symptomlette tror jeg er nødvendig for at vi skal klare å vokse.

[meira]

Jeg tror man må skille mellom de rent bilogoiske depresjonene og de andre.

Ved de andre depresjonene tror jeg det ofte kan være at noe har hendt i fortiden som har gjort at man på ett eller flere områder har stoppet opp i sin psykiske utvikling.

Og at en på de områdene forblir i sitt umodne tanke/handlingsmønster.

Jeg tror at man blir å handle veldig likt i mange ulike reaksjoner som hadde krevd mer ulike reaksjoner.

Jeg tror at en møter uvilje på dette fra andre og at en i så måte får negativ tilbakemelding fra andre. Ikke nødvendigvis uttalt. Og at negativ bekreftelse bryter en ned.

Eller det at de "forstivnede" reaksjonsmønsterene hindrer en i den livsutfoldelsen en skulle ønske at en hadde hatt.

Jeg tror depresjonen kan være det som får opp blikket vårt for sånne sammenhenger.

Og smerten i depresjonen motiverer oss til forandring/videreutvikling.

Jeg tenker på dette som de voksesmertene.

Barnet i en må få vokse seg sterkt.

Jeg tror de fleste trenger veiledning og omsorg på veien.

Jeg tror også at å lette depresjonen med ytre midler er nødvendig ved moderate og alvorlige depresjoner. Ett visst symptomlette tror jeg er nødvendig for at vi skal klare å vokse.

Jeg er veldig enig i det du skriver. Jeg mente heller ikke bipolar lidelse eller Schizifreni når jeg skrev om psykisk smerte. Dette er en patologisk tillstand, som krever medisinering.

Jeg tror også at drahjelp ved medisiner når en står fast, kan hjelpe til fortsatt vekst, når en står fast. Ellers så har jeg også tro på nære relasjoner. I vårt samfunn i dag, har mange rett og slett ikke tid til å dyrke vennskap. Kanskje jeg og mange kunne vært spart for mye psyksik smerte, ved å bearbeide ting med nære venner, før det går helt på felgen.

Føler selv at jeg er tilbake fra å ha en sentifuge i hodet med masse tunge tanker, og krav til meg selv, til en mer stillstand.

Jeg forsøker å gjøre det enklere for meg selv, ved å være ærlig og erkjenne hvordan jeg har det, både ovenfor meg selv og de rundt meg.Jeg tror nettopp det er grunnen til at kroppen alarmerer med angst og depresjon, at smerten blir mer og mer synlig både for oss selv og andre, slik at vi må gjøre noe med den.

På meg er det akkurat som om angst og tunge tanker blir fortsterket, jo mer jeg fortsetter i samme destruktive tempo.Til slutt blir smerten såpass stor, at jeg må gjøre noen endringer i livet.

Takk for et tankevekkemde innlegg.

Klem, ha en fin dag;)

[Gjest Multippel]

Hmm

Det var ett fint innlegg som jeg tror du har helt rett i.

Det samfunnet vi lever i nå krever at alle går på skinner. En skal klare alt, og da når en ikke gjør det, regnes en som syk.

Men det er jo forskjell på å gå åresvis å ha det vondt, og det å ha det vondt i 3 mnd. Hvor går grensene?

Livet skal jo være opp og ned.

Jeg husker jeg leste en populært skrevet bok om narsissme. Da fortalte terapeuten at han i en konsultasjon med en av sine pasienter hadde fått høre en forestilling om at han hadde for mange følelser. Han ønsket å bli frisk, og det å være frisk for han var å slutte å føle:-) Absurd hehe for hva blir man da?

Slik jeg har tenkt på dette med psykisk smerte/sykdommer så er det noe som måles utifra hva som er normalt. Jeg tenker livet går opp og ned for de fleste uten av vi er bipolare av den grunn. Hvis man leser om de forskjellige diagnosene så kan mange kjenne seg igjen, det betyr ikke at man har diagnosen, det betyr tror jeg at en diagnose betegner en tilstand som er forsterket i forhold til hva som er såkaldt normalt.Man kan virkelig i perioder ha følelse av depresjon og at livet er noe dritt uten at en regnes som deprimert. Når følelsen er noe du ikke kommer ut av og det begynner å gå utover din fungereing i samfunnet så bør en prøve å få gjort noe med det.

Jeg tok medisinsk grunnfag ifjor. Der sa psykiateren noe om at ca 3 mnd regnes som normalt med sorg f.eks etter dødsfall. Går det lengere tid må en begynne å vurdere...

[meira]

Hmm

Det var ett fint innlegg som jeg tror du har helt rett i.

Det samfunnet vi lever i nå krever at alle går på skinner. En skal klare alt, og da når en ikke gjør det, regnes en som syk.

Men det er jo forskjell på å gå åresvis å ha det vondt, og det å ha det vondt i 3 mnd. Hvor går grensene?

Livet skal jo være opp og ned.

Jeg husker jeg leste en populært skrevet bok om narsissme. Da fortalte terapeuten at han i en konsultasjon med en av sine pasienter hadde fått høre en forestilling om at han hadde for mange følelser. Han ønsket å bli frisk, og det å være frisk for han var å slutte å føle:-) Absurd hehe for hva blir man da?

Slik jeg har tenkt på dette med psykisk smerte/sykdommer så er det noe som måles utifra hva som er normalt. Jeg tenker livet går opp og ned for de fleste uten av vi er bipolare av den grunn. Hvis man leser om de forskjellige diagnosene så kan mange kjenne seg igjen, det betyr ikke at man har diagnosen, det betyr tror jeg at en diagnose betegner en tilstand som er forsterket i forhold til hva som er såkaldt normalt.Man kan virkelig i perioder ha følelse av depresjon og at livet er noe dritt uten at en regnes som deprimert. Når følelsen er noe du ikke kommer ut av og det begynner å gå utover din fungereing i samfunnet så bør en prøve å få gjort noe med det.

Jeg tok medisinsk grunnfag ifjor. Der sa psykiateren noe om at ca 3 mnd regnes som normalt med sorg f.eks etter dødsfall. Går det lengere tid må en begynne å vurdere...

Hm.. tankevekkende det du skriver. Hvilke briller har forståsegpåere på, når de setter mal for hva vi skal føle, og ikke føle. Og hva som ikke er normal å føle over tid.

Tror vi er mer trangsynte her i norden, enn mange andre land. Selv Danmark er mer frisinnet i fht "avvik" i følelseslivet, emm vi Normenn.

Har en kollega som var på Kafè i Italia, men en Italiener. De skulle finne et ledig bord. Nordmannen så alle som opptatt. Italieneren forsto ikke problemet. Det var to ledige stoler ved et bord det bare satt tre. Bordet var ikke fullt.Og dette er faktisk sant.Vi er kanskje som Solan i Flåklypa, litt sky, og redd for det vi ikke kjenner.

Nå skal jeg ikke være så bastant i mine uttalelser. Men kanskje det er noe i en viss stigmatisering fra samfummet.

At vi påtarr oss roller som diagnoser vi får. Og lever dem ut. Fordi fagfolk faktisk har uttalt seg om at følelsene våre ikke er friske.Så tror vi det, og lever opp til selvoppfyllende profetier..

.Fikk selv en diagnose etter et misbruk av benzodiasepiner for to og et halvt år siden. etter jeg sluttet med alt, tok det selfølgelig tid, før nervene roet seg. Og jaggu oppdaget jeg at min lege og psykolog satte diagngose på meg den gangen, som ikek er fjernet.

Har heldigvis ikke noe rusproblem i dag, men diagngosen har de ikke fjernet.Liksom litt en gang psykiatrisk pasient...alltid..

Vel... Hipp hipp for stortingsmelding 25 og nyeopptrappingsplan

Mvh

[Gjest Multippel]

Hm.. tankevekkende det du skriver. Hvilke briller har forståsegpåere på, når de setter mal for hva vi skal føle, og ikke føle. Og hva som ikke er normal å føle over tid.

Tror vi er mer trangsynte her i norden, enn mange andre land. Selv Danmark er mer frisinnet i fht "avvik" i følelseslivet, emm vi Normenn.

Har en kollega som var på Kafè i Italia, men en Italiener. De skulle finne et ledig bord. Nordmannen så alle som opptatt. Italieneren forsto ikke problemet. Det var to ledige stoler ved et bord det bare satt tre. Bordet var ikke fullt.Og dette er faktisk sant.Vi er kanskje som Solan i Flåklypa, litt sky, og redd for det vi ikke kjenner.

Nå skal jeg ikke være så bastant i mine uttalelser. Men kanskje det er noe i en viss stigmatisering fra samfummet.

At vi påtarr oss roller som diagnoser vi får. Og lever dem ut. Fordi fagfolk faktisk har uttalt seg om at følelsene våre ikke er friske.Så tror vi det, og lever opp til selvoppfyllende profetier..

.Fikk selv en diagnose etter et misbruk av benzodiasepiner for to og et halvt år siden. etter jeg sluttet med alt, tok det selfølgelig tid, før nervene roet seg. Og jaggu oppdaget jeg at min lege og psykolog satte diagngose på meg den gangen, som ikek er fjernet.

Har heldigvis ikke noe rusproblem i dag, men diagngosen har de ikke fjernet.Liksom litt en gang psykiatrisk pasient...alltid..

Vel... Hipp hipp for stortingsmelding 25 og nyeopptrappingsplan

Mvh

Ja også tenkte jeg litt på det med "voksesmerter"

Jeg har erfaring med at når jeg virkelig må gå igjennom en utvikling i meg selv så kan jeg også en periode føle meg satt tilbake.

Jeg tror kroppene våre kan protestere litt kraftig på forandring og det å gå videre.

At kanskje er det slik at en må få det litt verre en periode før en kommer over kneika...

Men samtidig så er det jo forskjell tror jeg, på

"voksesmerter" og fastlåste mønstre...

Jeg syns selv at 3 mnd etter f.eks dødsfall var litt lite...

Hva som er normalt er jo selvsagt diskuterbart!