Skal utredes, men er liten og redd. Hvor mye hjelp får jeg?

[Gjest Jente31]

Jeg innbiller meg at jeg er sterkere enn jeg er. Jeg står foran utredning, men er faktisk redd. Jeg er motivert for endring og skal være 100% ærlig,- ubehagelig eller ei.

Men det skremmer meg, for det innebærer at jeg må fortelle hvordan ståa er hjemme. Og det skal jeg gjøre, uten det vil jeg vel neppe oppnå endring og å få det bedre.

Jeg ser altså for meg en alene mor tilværelse. Vil jeg få hjelp med dette, når den tid kommer? Akkurat det tror jeg ikke jeg takler alene, og denne tanken kverner mitt hode hver dag. Jeg har bare ikke klart å satt ord på det tidligere.

[Gjest Jente31]

Tillegg: Det er meningen med innlegget over. For jeg er ganske sikker på at jeg må ta affære mht situasjonen hjemme,som ikke er bra, og at behandler vil være enig i det. Men jeg er ikke sikkker på om jeg er sterk nok til å klare det alene. Disse tankene preger min hverdag såpass mye at jeg er glad om noen vil dele sin erfaring om noen har det.

[Gjest Multippel]

Tillegg: Det er meningen med innlegget over. For jeg er ganske sikker på at jeg må ta affære mht situasjonen hjemme,som ikke er bra, og at behandler vil være enig i det. Men jeg er ikke sikkker på om jeg er sterk nok til å klare det alene. Disse tankene preger min hverdag såpass mye at jeg er glad om noen vil dele sin erfaring om noen har det.

Hei du.

Jeg kjenner igjen følelsen. Nå er det en stund siden jeg gjorde det slutt med min eks. Og selv i ett så dysfunksjonelt forhold som vi hadde, og selv om jeg i praksis hadde vært alene siden jeg var 22 år og fikk mitt første barn, så var jeg redd.

Det jeg oppdaget var at jøss. Livet var jo mye enklere uten. Jeg ble ikke mer sliten, tvert imot fikk jeg mer energi. Det har vært tøft det har det, men det var tøffere før bruddet.

Å være alene med barn er en tøff jobb. Men det å være mamma er jo en fantastisk gave. Jeg har lært enormt mye og fått mye av barna mine. Det er jo absolutt vert det.

Jeg har aldri vært utredet slik du skal her. Jeg gruer meg til å gå til fastlegen min og legge på bordet ståa med meg. Jeg liker ikke vise mine svake sider frem, og fastlegen vet hvem pappa er som også er lege. Han pleier å henvise til pappa.Så jeg forstår hvor du er tror jeg.

Hvis du har en god og nær venninne eller en person som står deg nær som du kan holde i hånden? Så tror jeg det er en kjempehjelp!

[Gjest Jente31]

Hei du.

Jeg kjenner igjen følelsen. Nå er det en stund siden jeg gjorde det slutt med min eks. Og selv i ett så dysfunksjonelt forhold som vi hadde, og selv om jeg i praksis hadde vært alene siden jeg var 22 år og fikk mitt første barn, så var jeg redd.

Det jeg oppdaget var at jøss. Livet var jo mye enklere uten. Jeg ble ikke mer sliten, tvert imot fikk jeg mer energi. Det har vært tøft det har det, men det var tøffere før bruddet.

Å være alene med barn er en tøff jobb. Men det å være mamma er jo en fantastisk gave. Jeg har lært enormt mye og fått mye av barna mine. Det er jo absolutt vert det.

Jeg har aldri vært utredet slik du skal her. Jeg gruer meg til å gå til fastlegen min og legge på bordet ståa med meg. Jeg liker ikke vise mine svake sider frem, og fastlegen vet hvem pappa er som også er lege. Han pleier å henvise til pappa.Så jeg forstår hvor du er tror jeg.

Hvis du har en god og nær venninne eller en person som står deg nær som du kan holde i hånden? Så tror jeg det er en kjempehjelp!

Heihei, tusen takk for svar, godt å høre om andres erfaringer rundt dette.

Det jeg er engstelig for, er selve "bruddfasen", det som skjer før, i og etter et (evt) brudd. På sikt tror jeg at jeg vil klare det, samt å være alenemor. Jeg tror faktisk at jeg vil få det bedre alene, på sikt. Men det er der og da det (evt) skjer, at jeg neppe vil være sterk nok. Kan jeg spørre hvordan du taklet denne biten?

Jeg vet hvor vanskelig det er å åpne seg for andre, og for deg i ditt tilfelle; fastlegen. Jeg hadde store problemer selv, for jeg liker heller ikke å snakke om meg selv (selv om det kan se annerledes ut her på dol:)

Og det at faren din er lege gjør jo ikke saken mindre vanskelig. Men du skal huske at fast legen din har taushetsplikt, og sier han noe til faren din så bryter han jo denne?

[Gjest Multippel]

Heihei, tusen takk for svar, godt å høre om andres erfaringer rundt dette.

Det jeg er engstelig for, er selve "bruddfasen", det som skjer før, i og etter et (evt) brudd. På sikt tror jeg at jeg vil klare det, samt å være alenemor. Jeg tror faktisk at jeg vil få det bedre alene, på sikt. Men det er der og da det (evt) skjer, at jeg neppe vil være sterk nok. Kan jeg spørre hvordan du taklet denne biten?

Jeg vet hvor vanskelig det er å åpne seg for andre, og for deg i ditt tilfelle; fastlegen. Jeg hadde store problemer selv, for jeg liker heller ikke å snakke om meg selv (selv om det kan se annerledes ut her på dol:)

Og det at faren din er lege gjør jo ikke saken mindre vanskelig. Men du skal huske at fast legen din har taushetsplikt, og sier han noe til faren din så bryter han jo denne?

Joda...han kjenner ikke pappa personlig og han ville aldri ha gjort det. Men han vet hvem familien er. Jeg har vel spilt en ganske god og ansvarlig rolle ovenfor han, men god oversikt og alt det der...for den siden har jeg også. Da må jeg svelge litt stolthet og fortelle hvordan detegentlig er også neste til ingen nytte annet enn at han må henvise meg videre. Leger har vel ikke så peiling på psykiatri? Jeg har jo vært hos en annen lege før for å få henvisning til noe helt annet og jeg har fått noen morsomme diagnoser som rett og slett er finne på diagnoser fordi det MÅ st på henvisningen...f.eks endogen nevrotisk. Hehe nå er jeg kanskje endogen nevrotisk da...

Da jeg flytta fra min eks var vel den enste gangen min familie virkelig stillte opp. Det var dramatisk. Jeg var dødssyk. Jeg veide 45 kg og jeg er 170 høy. Jeg hadde dobbeltsidig lungebetennelse og klarte ikke å spise. Da jeg kom i denne tilstanden ringte jeg mine foreldre(sier litt om meg og hvor alvorlig det må bli før jeg ber om hjelp). Jeg ble så og si kuppa. De skaffet meg leilighet på hemmlig adresse. Eksen var voldelig.

Jeg begynte omtrent med det samme i terapi og levde av overgangsstønad. Dette er ikke fett, men jeg er vant til å klare meg med lite.

Jeg forstår ikke helt hva du spør om. Du vil ha krav på ulike ting i forhold til din livssituasjon. Du kan ha krav på bostøtte i tillegg til attføringen din. Du kan ha krav på ekstra barnetrygd. I tillegg kan du ha krav på sosialhjelp om du ikke overstiger disse satsene. Hvis du trenger innbo kan du ha krav på dette gjennom sosialkontoret.

Er det slike ting du tenker på?

[Gjest Multippel]

Joda...han kjenner ikke pappa personlig og han ville aldri ha gjort det. Men han vet hvem familien er. Jeg har vel spilt en ganske god og ansvarlig rolle ovenfor han, men god oversikt og alt det der...for den siden har jeg også. Da må jeg svelge litt stolthet og fortelle hvordan detegentlig er også neste til ingen nytte annet enn at han må henvise meg videre. Leger har vel ikke så peiling på psykiatri? Jeg har jo vært hos en annen lege før for å få henvisning til noe helt annet og jeg har fått noen morsomme diagnoser som rett og slett er finne på diagnoser fordi det MÅ st på henvisningen...f.eks endogen nevrotisk. Hehe nå er jeg kanskje endogen nevrotisk da...

Da jeg flytta fra min eks var vel den enste gangen min familie virkelig stillte opp. Det var dramatisk. Jeg var dødssyk. Jeg veide 45 kg og jeg er 170 høy. Jeg hadde dobbeltsidig lungebetennelse og klarte ikke å spise. Da jeg kom i denne tilstanden ringte jeg mine foreldre(sier litt om meg og hvor alvorlig det må bli før jeg ber om hjelp). Jeg ble så og si kuppa. De skaffet meg leilighet på hemmlig adresse. Eksen var voldelig.

Jeg begynte omtrent med det samme i terapi og levde av overgangsstønad. Dette er ikke fett, men jeg er vant til å klare meg med lite.

Jeg forstår ikke helt hva du spør om. Du vil ha krav på ulike ting i forhold til din livssituasjon. Du kan ha krav på bostøtte i tillegg til attføringen din. Du kan ha krav på ekstra barnetrygd. I tillegg kan du ha krav på sosialhjelp om du ikke overstiger disse satsene. Hvis du trenger innbo kan du ha krav på dette gjennom sosialkontoret.

Er det slike ting du tenker på?

Jeg måtte lese omigjen det du skrev.

Nå tror jeg at jeg forstår!

Jeg tror jeg hadde en veldig hjelp i familien i denne tiden. Det å være sammen med de gjorde at jeg klarte å døyve litt av den angsten jeg følte. Jeg kunne gråte masse. Min familie er ikke så veldig psykologisk anlagte så de forsto nok ikke hvor alvorlig jeg hadde det på den tiden, og de slapp meg nok litt for tidlig. Men De var der i overgangsperioden. Det var de, og det hjalp.

[Gjest Multippel]

Heihei, tusen takk for svar, godt å høre om andres erfaringer rundt dette.

Det jeg er engstelig for, er selve "bruddfasen", det som skjer før, i og etter et (evt) brudd. På sikt tror jeg at jeg vil klare det, samt å være alenemor. Jeg tror faktisk at jeg vil få det bedre alene, på sikt. Men det er der og da det (evt) skjer, at jeg neppe vil være sterk nok. Kan jeg spørre hvordan du taklet denne biten?

Jeg vet hvor vanskelig det er å åpne seg for andre, og for deg i ditt tilfelle; fastlegen. Jeg hadde store problemer selv, for jeg liker heller ikke å snakke om meg selv (selv om det kan se annerledes ut her på dol:)

Og det at faren din er lege gjør jo ikke saken mindre vanskelig. Men du skal huske at fast legen din har taushetsplikt, og sier han noe til faren din så bryter han jo denne?

Hei

Bare så ting blir rett. Jeg er ikke så vant til denne tjenesten ennå. Jeg ville prøve å svare deg engang til men så svarte jeg meg selv istenden. Jeg vil anta om du ser hele trålisten så kommer den opp hos deg:-)

[Gjest Jente31]

Jeg måtte lese omigjen det du skrev.

Nå tror jeg at jeg forstår!

Jeg tror jeg hadde en veldig hjelp i familien i denne tiden. Det å være sammen med de gjorde at jeg klarte å døyve litt av den angsten jeg følte. Jeg kunne gråte masse. Min familie er ikke så veldig psykologisk anlagte så de forsto nok ikke hvor alvorlig jeg hadde det på den tiden, og de slapp meg nok litt for tidlig. Men De var der i overgangsperioden. Det var de, og det hjalp.

hehe, ja du gjorde det nå! Usj, er så vanskelig dette.. ikke lett å forklare heller. Tusen takk for at du hjelper, kommer langt med det skjønner du;)

Jeg forstår det slik at du har en høy terskel for å ta i mot hjelp du også.

Jeg har sikkert mange som kan hjelpe meg, om jeg bare vil/klarer.. Men det i seg selv er tøft nok. For jeg har alltid vært den som ikke skal "synes". Jeg vil liksom ikke "plage" noen, det stopper seg automatisk.

Da jeg gikk til fastlegen min for å be om henvisning, refererte jeg til NHD, som hadde anbefalt meg det. Det hjalp både meg og legen. Jeg vet ikke om legen min er så god på psykiatri, men han tar meg alvorlig, iallefall. Såpass har jeg skjønt, selv om jeg ofte bare er der i 3 min;)

Jeg regner med det går mye bedre enn du tror. Er det vanskelig å snakke med faren din, synes du? Jeg tenker, om du kunne rådført deg med han? Er han allmennlege, så har han sikkert vært borti slike situasjoner, altså ikke noe nytt. Men jeg forstår at han kansje ikke er rette person for deg. Jeg ville kansje følt det slik selv.

[Gjest Multippel]

hehe, ja du gjorde det nå! Usj, er så vanskelig dette.. ikke lett å forklare heller. Tusen takk for at du hjelper, kommer langt med det skjønner du;)

Jeg forstår det slik at du har en høy terskel for å ta i mot hjelp du også.

Jeg har sikkert mange som kan hjelpe meg, om jeg bare vil/klarer.. Men det i seg selv er tøft nok. For jeg har alltid vært den som ikke skal "synes". Jeg vil liksom ikke "plage" noen, det stopper seg automatisk.

Da jeg gikk til fastlegen min for å be om henvisning, refererte jeg til NHD, som hadde anbefalt meg det. Det hjalp både meg og legen. Jeg vet ikke om legen min er så god på psykiatri, men han tar meg alvorlig, iallefall. Såpass har jeg skjønt, selv om jeg ofte bare er der i 3 min;)

Jeg regner med det går mye bedre enn du tror. Er det vanskelig å snakke med faren din, synes du? Jeg tenker, om du kunne rådført deg med han? Er han allmennlege, så har han sikkert vært borti slike situasjoner, altså ikke noe nytt. Men jeg forstår at han kansje ikke er rette person for deg. Jeg ville kansje følt det slik selv.

Pappa er spesialist i øyensykdommer og har ikke greie på dette.

Det er jo en prosess dette å kunne be om hjelp og en ting er sikkert og det er at uten hjelp så blir det vanskelig mange ting her i livet!

De fleste liker å hjelpe. En trenger ikke være så innmari takknemlig heller!

Jeg har blitt flinkere ved å øve meg. Jeg spør også får jeg kanskje NEI men det skader jo ikke å prøve. Selv om jeg syns det er grusomt å få NEI. Jeg har noenganger ventet med å spørre til egentlig ikke tåler å få NEI hvor jeg er så desperat at et Nei er umulig....Det er dumt å vente så lenge.

Har du ett kontaktnett rundt deg som du kan betro deg til og få støtte av?

Jeg forstår utmerket hva du mener med å være stille og ikke syns. Jeg var slik som barn...men samtidig var min oppførsel kombinert med mye selvstendighet og ulydighet så jeg fikk på sett og vis oppmerksomhet da om enn negativ.

[Gjest Multippel]

hehe, ja du gjorde det nå! Usj, er så vanskelig dette.. ikke lett å forklare heller. Tusen takk for at du hjelper, kommer langt med det skjønner du;)

Jeg forstår det slik at du har en høy terskel for å ta i mot hjelp du også.

Jeg har sikkert mange som kan hjelpe meg, om jeg bare vil/klarer.. Men det i seg selv er tøft nok. For jeg har alltid vært den som ikke skal "synes". Jeg vil liksom ikke "plage" noen, det stopper seg automatisk.

Da jeg gikk til fastlegen min for å be om henvisning, refererte jeg til NHD, som hadde anbefalt meg det. Det hjalp både meg og legen. Jeg vet ikke om legen min er så god på psykiatri, men han tar meg alvorlig, iallefall. Såpass har jeg skjønt, selv om jeg ofte bare er der i 3 min;)

Jeg regner med det går mye bedre enn du tror. Er det vanskelig å snakke med faren din, synes du? Jeg tenker, om du kunne rådført deg med han? Er han allmennlege, så har han sikkert vært borti slike situasjoner, altså ikke noe nytt. Men jeg forstår at han kansje ikke er rette person for deg. Jeg ville kansje følt det slik selv.

Hvis jeg skal i samtaleterapi med noe så vil jeg ikke til fastlegen min.

Men jeg trenger henvisning til ekspertene.

Noen ganger tenker jeg at jeg overdriver min egne problemer, andre ganger kan jeg bli skremt av de, at jeg faktisk har det slik.

Liker nok ikke tanken på å ikke bli tatt alvorlig. Liker heller ikke tanken på f.eks avsløre min mistanke om en firebokstavers diagnose også er jeg helt på jordet. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg skal være så redd for det. Symptomene er der...og om det kalles det ene eller det andre har jo ikke så mye å si bare jeg får rett behandling!

hehe nåsnakker jeg kanskje litt med meg selv igjen!

Tilbake til din sitausjon.

Man kan føle seg litt sånn hjelpesløs her i nettet når en hører f.eks hvordan du har det. For dette er løst ved litt kunnskap og støtte rundt deg! Men kanskje kan det være litt trøst i slike meldinger fra nettet også?

[Gjest Jente31]

Pappa er spesialist i øyensykdommer og har ikke greie på dette.

Det er jo en prosess dette å kunne be om hjelp og en ting er sikkert og det er at uten hjelp så blir det vanskelig mange ting her i livet!

De fleste liker å hjelpe. En trenger ikke være så innmari takknemlig heller!

Jeg har blitt flinkere ved å øve meg. Jeg spør også får jeg kanskje NEI men det skader jo ikke å prøve. Selv om jeg syns det er grusomt å få NEI. Jeg har noenganger ventet med å spørre til egentlig ikke tåler å få NEI hvor jeg er så desperat at et Nei er umulig....Det er dumt å vente så lenge.

Har du ett kontaktnett rundt deg som du kan betro deg til og få støtte av?

Jeg forstår utmerket hva du mener med å være stille og ikke syns. Jeg var slik som barn...men samtidig var min oppførsel kombinert med mye selvstendighet og ulydighet så jeg fikk på sett og vis oppmerksomhet da om enn negativ.

Ja, da kan jeg forstå at ikke faren din kan hjlelpe så mye! Og neida, du prater ikke med deg selv.

Det å ikke "synes" er noe av det jeg skal til utreding/psykiater for. Det er plagsomt, men skjer automatisk..har nok mye med selvbilde/tillit å gjøre, som jeg har skrevet endel om her inne;)

Jeg vokste opp med unormale oppvekstvilkår og "alle" kjente oss og syntes synd på oss barna. Det tror jeg gjorde meg "svak". For som voksen ville jeg være sterk og "normal", som alle andre. Men det var bare utenpå. Derfor er det ingen som kjenner meg på innsiden. Og det er ikke så lett å stikke hull på denne byllen. Men jeg går ut fra at jeg vil bli sterkere på dette området, over tid, med behandling. Og det er jeg innstilt på.

(Jeg vet ikke hvordan jeg ville vært i dag om jeg ikke hadde hatt venner som jeg mer eller mindre bodde hos. At barnevernet ikke kom, er en gåte!)

Jeg forstår at du vil ha behandling for mulig adhd, har lest dine innlegg:) Jeg forstår også at det er lettere sagt enn gjort å ta opp slike ting med legen sin. Er der selv.

Vil du, så kan du lese på Lommelegen. Art. heter "Sliten men optimistisk!" Kansje vil du få noen tips derfra ang lege angst og slike problemer. Det hjalp meg.(Tror du må gå innpå tematisk oversikt over besvarte spm og under depresjon).

Beklager om det tar litt tid før jeg svarer, er ikke alltid like lett å konsentrere seg;)

Jeg håper du klarer å ta dette opp med legen din og at du får den hjelpen du trenger.

[Gjest Multippel]

Ja, da kan jeg forstå at ikke faren din kan hjlelpe så mye! Og neida, du prater ikke med deg selv.

Det å ikke "synes" er noe av det jeg skal til utreding/psykiater for. Det er plagsomt, men skjer automatisk..har nok mye med selvbilde/tillit å gjøre, som jeg har skrevet endel om her inne;)

Jeg vokste opp med unormale oppvekstvilkår og "alle" kjente oss og syntes synd på oss barna. Det tror jeg gjorde meg "svak". For som voksen ville jeg være sterk og "normal", som alle andre. Men det var bare utenpå. Derfor er det ingen som kjenner meg på innsiden. Og det er ikke så lett å stikke hull på denne byllen. Men jeg går ut fra at jeg vil bli sterkere på dette området, over tid, med behandling. Og det er jeg innstilt på.

(Jeg vet ikke hvordan jeg ville vært i dag om jeg ikke hadde hatt venner som jeg mer eller mindre bodde hos. At barnevernet ikke kom, er en gåte!)

Jeg forstår at du vil ha behandling for mulig adhd, har lest dine innlegg:) Jeg forstår også at det er lettere sagt enn gjort å ta opp slike ting med legen sin. Er der selv.

Vil du, så kan du lese på Lommelegen. Art. heter "Sliten men optimistisk!" Kansje vil du få noen tips derfra ang lege angst og slike problemer. Det hjalp meg.(Tror du må gå innpå tematisk oversikt over besvarte spm og under depresjon).

Beklager om det tar litt tid før jeg svarer, er ikke alltid like lett å konsentrere seg;)

Jeg håper du klarer å ta dette opp med legen din og at du får den hjelpen du trenger.

Tusen takk for svar!

Jeg forstår at noe ligger bak. Jeg forstår ikke så mye men jeg forstår alvoret. Jeg forstår det der med usynlighet.

Jeg aner ikke om jeg har ADHD. Jeg har ikke speielt lyst på denne diagnosen heller. Men hvis jeghar detså vil jeg gjerne vite det. Jeg vil gjerne vurdere hva jeg kan gjøre.

Jeg har tidligere vært veldig fordomsfull mot medisinering av enhver art. Jeg har blitt tilbud AD men har nektet å ta imot.

Kanskje holder jeg på å gi litt opp. Jeg har prøvd så lenge ogjeg har jobbet så inntenst i terapi i over 5 år! Det får da holde!

Jeg er ikke så negativ til medisinering om en trenger det.

Depresjonen jeg føler er nok ikke ADHD og mange andre ting. Jeg hakke peil:-)Vi får se.

Takk for gode råd!

Pass godt på deg selv!

Gode tanker!!!!

[Gjest Jente31]

Tusen takk for svar!

Jeg forstår at noe ligger bak. Jeg forstår ikke så mye men jeg forstår alvoret. Jeg forstår det der med usynlighet.

Jeg aner ikke om jeg har ADHD. Jeg har ikke speielt lyst på denne diagnosen heller. Men hvis jeghar detså vil jeg gjerne vite det. Jeg vil gjerne vurdere hva jeg kan gjøre.

Jeg har tidligere vært veldig fordomsfull mot medisinering av enhver art. Jeg har blitt tilbud AD men har nektet å ta imot.

Kanskje holder jeg på å gi litt opp. Jeg har prøvd så lenge ogjeg har jobbet så inntenst i terapi i over 5 år! Det får da holde!

Jeg er ikke så negativ til medisinering om en trenger det.

Depresjonen jeg føler er nok ikke ADHD og mange andre ting. Jeg hakke peil:-)Vi får se.

Takk for gode råd!

Pass godt på deg selv!

Gode tanker!!!!

Jeg vil bare si; ikke gi opp!! Jeg ville sjekket dette opp, var jeg deg. Jeg ville feks sagt til legen min:

"jeg lurer på om jeg kan ha adhd. Jeg har alle symptomer, og jeg vil gjerne bli utredet for dette, iallefall for å utelukke det. Sønnen min skal også utredes for dette, og det er jo arvellig også".

Gevinsten kan være at du får medisiner som gjør at du får det bedre i hverdagen.

Jeg har ikke tid til å skrive mere nå, og skal lese nøyere gjennom det du har skrevet senere i dag. Det er absolutt til hjelp, tusen takk til deg også:-)

[mariex]

Jeg har aldri opplevd at en psykolog/psykiater oppfordrer pasienter til å oppløse et forhold.

Min opplevelse av dette er at behandler går bak de problemene man har i forholdet,og prøver å finne ut hvorfor man tror det er partnerens skyld at man har det vondt psykisk.

Av egen erfaring har alltid behandler fått meg til å forstå at problemene ligger i min egen psyke.

Selv om det er ubevisst, så er det jo alltid godt å ha en "knagg" å henge problemene på.

Ønsker deg lykke til når du skal utredes, og som du selv skriver, det er viktig å være åpen.

Vennlig hilsen

[Gjest Multippel]

Jeg har aldri opplevd at en psykolog/psykiater oppfordrer pasienter til å oppløse et forhold.

Min opplevelse av dette er at behandler går bak de problemene man har i forholdet,og prøver å finne ut hvorfor man tror det er partnerens skyld at man har det vondt psykisk.

Av egen erfaring har alltid behandler fått meg til å forstå at problemene ligger i min egen psyke.

Selv om det er ubevisst, så er det jo alltid godt å ha en "knagg" å henge problemene på.

Ønsker deg lykke til når du skal utredes, og som du selv skriver, det er viktig å være åpen.

Vennlig hilsen

Det kan jo være sant, men ikke alltid. Noen folk bør man holde seg unna, og noen samspill er ikke bra for en.

[mariex]

Det kan jo være sant, men ikke alltid. Noen folk bør man holde seg unna, og noen samspill er ikke bra for en.

Enig med det, men det må man finne ut selv. Behandler kan ikke avgjøre dette.

mvh

[Gjest Jente31]

Jeg har aldri opplevd at en psykolog/psykiater oppfordrer pasienter til å oppløse et forhold.

Min opplevelse av dette er at behandler går bak de problemene man har i forholdet,og prøver å finne ut hvorfor man tror det er partnerens skyld at man har det vondt psykisk.

Av egen erfaring har alltid behandler fått meg til å forstå at problemene ligger i min egen psyke.

Selv om det er ubevisst, så er det jo alltid godt å ha en "knagg" å henge problemene på.

Ønsker deg lykke til når du skal utredes, og som du selv skriver, det er viktig å være åpen.

Vennlig hilsen

Hei og tusen takk for svar. Tror jeg skjønner hva du mener, om ikke så irettesett meg;)

Noen av mine probl.har jeg skjønt skyldes min egen psyke, noen kan skyldes dårlige oppvekstvilkår og noen kan skyldes forholdet jeg lever i.

Det sistnevnte er svært destruktivt for meg, mest for barna. Hans oppførsel er ikke akseptabel. Man løser ikke et problem med vold. Det har jeg ikke våget å sagt før. Denne historien er lang, ca 15 år.

Jeg har spurt meg selv mange ganger, om det er noe med meg, som gjør at han er sånn. Hva kan jeg gjøre annerledes? Er det min skyld? Jeg har spurt han også, men får ikke svar på det. I en sak er det jo altid to sider..men han gjør ikke noe for å møte meg på halveien. Jeg føler derfor jeg ikke kommer lenger.

Jeg antar at også min psykiater vil komme fram til at jeg bl.a må gjøre noe med forholdet for å kommme videre. Innerst inne ønsker jeg at vi kunne fått det til, og han innsett sine probl. også, ikke minst for barna.

Derfor lurer jeg på om dette er noe jeg kan få hjelp med, eller om jeg må forberede meg på å stå alene..

[Gjest Jente31]

Enig med det, men det må man finne ut selv. Behandler kan ikke avgjøre dette.

mvh

Vet at behandler ikke kan ta avgjørelsen, den må jeg ta selv. Men det jeg spurte om, er om man får hjelp i denne perioden, altså ikke med avgjørelsen, men med alt rundt det..

Litt vanskelig å forklare, takk igjen;)

[mariex]

Vet at behandler ikke kan ta avgjørelsen, den må jeg ta selv. Men det jeg spurte om, er om man får hjelp i denne perioden, altså ikke med avgjørelsen, men med alt rundt det..

Litt vanskelig å forklare, takk igjen;)

Trist å høre at din partner er voldelig.Det kan man ikke på noen måte finne seg i.

Har selv vært gift med en voldelig mann,og det kan ta knekken på noen hver.

Tror nok du må melde ham til politiet,og hvilken hjelp du kan vente deg, vet jeg desverre ikke.

Den gangen det gjaldt meg selv,måtte jeg ta meg av det som skjedde alene.

La oss håpe at det er mer hjelp å få i dag.

mvh

[Gjest Jente31]

Trist å høre at din partner er voldelig.Det kan man ikke på noen måte finne seg i.

Har selv vært gift med en voldelig mann,og det kan ta knekken på noen hver.

Tror nok du må melde ham til politiet,og hvilken hjelp du kan vente deg, vet jeg desverre ikke.

Den gangen det gjaldt meg selv,måtte jeg ta meg av det som skjedde alene.

La oss håpe at det er mer hjelp å få i dag.

mvh

Tusen takk for at du deler din erfaring med meg. Jeg skal som sagt være 100% ærlig når jeg skal utredes.

Det om vold, både fysisk og psykisk, er noe jeg har vært veldig usikker på, men jeg har følt meg litt frem her, og etterhvert blitt litt mer tryggere på å kunne si ting osv..Derfor betyr andres erfaringer mye for meg.

Nå er ikke gubben min den mest voldelige. Det er mest sinne og humørsvingninger som dominerer han. Han er i grunn snill. Derfor har jeg prøvd i det lengste. Men det burde ikke forekommmet i hele tatt, og jeg er kommet dithen at jeg ikke tror jeg kan akseptere det lenger.

Godt at du kom deg bort, var sikkert ikke lett?!! Natti,natt;)