Skal utredes, men er liten og redd. Hvor mye hjelp får jeg?

[Gjest Multippel]

Enig med det, men det må man finne ut selv. Behandler kan ikke avgjøre dette.

mvh

Det forstår jeg....men jeg skulle nesten ønske at min terapeut tok meg litt i nakken da jeg ennå ikke forsto opp ned på ting etter 15 år med en antagelig psykopat...(Fysisk og psykisk vold)

Jeg klarte det til slutt men den store brekkstangen var at min terapeut faktisk mistet tolmodigheten med meg...og sa rett ut at jeg burde gå fra han. Det var sikkert ikke meningen og sikkert uprofesjonelt etc....men det var veldig ok for meg å få vite at jeg ikke tok feil selv. At denne mannen ikke var god....

[Gjest Jente31]

Det forstår jeg....men jeg skulle nesten ønske at min terapeut tok meg litt i nakken da jeg ennå ikke forsto opp ned på ting etter 15 år med en antagelig psykopat...(Fysisk og psykisk vold)

Jeg klarte det til slutt men den store brekkstangen var at min terapeut faktisk mistet tolmodigheten med meg...og sa rett ut at jeg burde gå fra han. Det var sikkert ikke meningen og sikkert uprofesjonelt etc....men det var veldig ok for meg å få vite at jeg ikke tok feil selv. At denne mannen ikke var god....

Enig med deg i at det er vanskelig å ta en slik avgjørelse. Av og til skulle jeg også ønske at noen kunne si klart ja eller nei om jeg burde gå. For samvittigheten stopper en.

Utrolig hvor mye en finner seg i fordi en synes synd på partneren og tenker på at han er faren til barna osv.

Ofte har de også et sllik tak på deg, at du ikke har selvtilllit nok eller er sterk nok til å klare å gå gjennom en skilsmisse.

Men samtidig skjønner jeg at ikke andre kan ha det ansvaret. Det er vel en regel uten unntak her også, og det høres ut som du hadde en psykolog som virkelig støttet deg, men som også må ha hatt et godt grunnlag for å gjøre det. Klem, med ønske om en god dag til deg:)

[Gjest Multippel]

Enig med deg i at det er vanskelig å ta en slik avgjørelse. Av og til skulle jeg også ønske at noen kunne si klart ja eller nei om jeg burde gå. For samvittigheten stopper en.

Utrolig hvor mye en finner seg i fordi en synes synd på partneren og tenker på at han er faren til barna osv.

Ofte har de også et sllik tak på deg, at du ikke har selvtilllit nok eller er sterk nok til å klare å gå gjennom en skilsmisse.

Men samtidig skjønner jeg at ikke andre kan ha det ansvaret. Det er vel en regel uten unntak her også, og det høres ut som du hadde en psykolog som virkelig støttet deg, men som også må ha hatt et godt grunnlag for å gjøre det. Klem, med ønske om en god dag til deg:)

Jeg erselvsagt enig ialt dette.

Jeg er bare litt lei detn setningen som sier.

Det må være to for å krangle...

Og...den ene er like god som den andre.

Eller:

Feilen ligger nok inne i meg selv og ikke noe annet sted...

I noen settinger er det livsfarlige setninger...

i andre sammenhenger er det selvsagt kloke ord også...

Men jeg tror at mavefølelsn er temmelig undervurdert. Jeg tror vi egentlig vet. Men så tuller vi det til med hodet.

Jeg aner jo ikke noe om deres forhold eller om deg eller mannen din.

Min terapeut kom ikke med denne litt utolmodige uttalelsen før det var gåt ett år og jeg satt som en klut forand henn og gråt.

Ekse min tok også endel telefoner til henne for å forklare henne hvor syk jeg var.....

Jeg er egentlig ett ganske friskt menneske...bortsett fra noe skurr som av og til setter meg tilbake og jeg forstår det ikke selv.

jeg har jo bare lyst til å komme meg videre. Jeg har slutta i terapi forsi det bare stoppa opp dessuten tror jeg ikke det er noe vits i å drive med terapi uten at en har tid. Jeg har måttet ha garden oppe i over to år nå....da er det ikke lett å legge seg ned og slappe av og prøve å kjenne etter hvordan jeg har det.

[Gjest Multippel]

Jeg føler meg litt treg i forhold til å forstå hva du spør om.

Jeg har jo svart mange ganger her:-)

Du spør om det finnes noe støtteapparat for en som er i din situasjon.

Jeg hadde jo ingen støtte annet enn kort i en overgangsfase hvor mamma skaffet meg leilighet.

Men jeg oppsøkte ikke dette heller.

Jeg tror at ett sted å henvende seg er krisesentrene.

Jeg vet jo ikke hva slags støtte du trenger..men det finnes jo noe som heter mødresentre også hvor en kan bo i en overgangsfase. Kan lite om dette.

Husk at du helt sikkert underdriver situasjonen og en annen ting. Hvis det er slik at du prøver å gjøre deg usynelig...så kan det være at du gjør deg "usynlig" for deg selv også!

Jeg husker jeg leste om en dame som ble slått i sitt forhold...først da mannen begynte å slå hunden også hadde hun fått nok!

Jeg kjenner dette igjen i mine følelser etter å ha snakket med andre som har opplevd min eks. Jeg fikk sjokk. Enda det de hadde opplevd bare var barnematen i forhold.Det kan være vanskelig å ta seg selv alvorlig og virkelig bli forbanna på egne vegne...det er lettere når en ser det utenifra.

[Gjest Jente31]

Jeg erselvsagt enig ialt dette.

Jeg er bare litt lei detn setningen som sier.

Det må være to for å krangle...

Og...den ene er like god som den andre.

Eller:

Feilen ligger nok inne i meg selv og ikke noe annet sted...

I noen settinger er det livsfarlige setninger...

i andre sammenhenger er det selvsagt kloke ord også...

Men jeg tror at mavefølelsn er temmelig undervurdert. Jeg tror vi egentlig vet. Men så tuller vi det til med hodet.

Jeg aner jo ikke noe om deres forhold eller om deg eller mannen din.

Min terapeut kom ikke med denne litt utolmodige uttalelsen før det var gåt ett år og jeg satt som en klut forand henn og gråt.

Ekse min tok også endel telefoner til henne for å forklare henne hvor syk jeg var.....

Jeg er egentlig ett ganske friskt menneske...bortsett fra noe skurr som av og til setter meg tilbake og jeg forstår det ikke selv.

jeg har jo bare lyst til å komme meg videre. Jeg har slutta i terapi forsi det bare stoppa opp dessuten tror jeg ikke det er noe vits i å drive med terapi uten at en har tid. Jeg har måttet ha garden oppe i over to år nå....da er det ikke lett å legge seg ned og slappe av og prøve å kjenne etter hvordan jeg har det.

Tusen takk for svaret ditt. Du har veldig rett, og jeg setter kjempestor pris på din ærlighet. Jeg skrev jo en ny tråd før jeg så ssvaret ditt her.. men skitt au.

Jeg er sliten og lei av å ha det sånn, og jeg føler at tiden er inne for å gripe fatt i alt dette. Jeg orker ikke å slite meg ut mer på han, rett og slett. Han er gammel nok til å kunne gjøre noe selv også.

Den dårlige samvittigheten.. ja, kansje er jeg for snill, som holder ut på denne måten. Jeg vet ikke, men sånn tenker iallfall jeg.

Jeg er kjempeglad på din vegne at du har kommet deg utfra et sånt forhold. Nå er det min tur..hvis det ikke skjer et mirakel da.. Klem, fra

[Gjest Jente31]

Jeg føler meg litt treg i forhold til å forstå hva du spør om.

Jeg har jo svart mange ganger her:-)

Du spør om det finnes noe støtteapparat for en som er i din situasjon.

Jeg hadde jo ingen støtte annet enn kort i en overgangsfase hvor mamma skaffet meg leilighet.

Men jeg oppsøkte ikke dette heller.

Jeg tror at ett sted å henvende seg er krisesentrene.

Jeg vet jo ikke hva slags støtte du trenger..men det finnes jo noe som heter mødresentre også hvor en kan bo i en overgangsfase. Kan lite om dette.

Husk at du helt sikkert underdriver situasjonen og en annen ting. Hvis det er slik at du prøver å gjøre deg usynelig...så kan det være at du gjør deg "usynlig" for deg selv også!

Jeg husker jeg leste om en dame som ble slått i sitt forhold...først da mannen begynte å slå hunden også hadde hun fått nok!

Jeg kjenner dette igjen i mine følelser etter å ha snakket med andre som har opplevd min eks. Jeg fikk sjokk. Enda det de hadde opplevd bare var barnematen i forhold.Det kan være vanskelig å ta seg selv alvorlig og virkelig bli forbanna på egne vegne...det er lettere når en ser det utenifra.

Tusen, tusen takk for all den gode støtten, det bidrar virkelig..

[Gjest Multippel]

Tusen, tusen takk for all den gode støtten, det bidrar virkelig..

Skal bare mangle.-)

Det som er så fint med dette forumet er at det er god hjelp til å få satt ord på ting, og at man kan dele erfaringer!

Akkurat på dette området har jeg tenkt en masse...på andre områder har jeg mye å lære...

Men jeg tenkte over det du sa om usynlighet. Det har jo vært min overlvelsesstrategi også om enn ikke helt på samme måte. Jeg hadde 7 søsken. Jeg har rimelig gode foreldre..men herregud så mye kjeftig. Det er ikke mulig tror jeg, å gjøre dette helt bra...så mange barn. Jeg valgte å bli stille.

Når jeg leser det du skriver så er det akkurat som jeg føler at du ikke vil bli for tydelig. Du sier ikke ting direkte. Jeg tenkte bare litt over det. Du bruker ett mildt språk, da kan det bli vanskelig å forstå hvor alvorlig din situasjon egentlig er.

Da jeg skulle i rettsak mot min eks så måtte jeg øve meg på dette. Jeg blir veldig teknisk og kort når jeg skal forklare dette som skjedde. Han slo, lugget tok kvelertak, skrek, sparket etc. Jegsier det uanfektet og kaldt. Hvis jeg sier det på en annen måte så kan følelsene bli for sterke og det vil jeg ikke. Jeg vil jo ikke begynne å gråte forand dommer og advokater.

Å si klart og tydelig at jeg er et offer for vold er vanskelig for meg. Jeg vil ikke være offer...jeg vil være sterk og det er jeg også!

Nei nå skriver jeg langt igjen..HEHE jeg har nok mye ufordøyd eller iallefall ett behov for å meddele meg om dette...

Håper det også er noe nyttig i dette.

[Gjest Jente31]

Skal bare mangle.-)

Det som er så fint med dette forumet er at det er god hjelp til å få satt ord på ting, og at man kan dele erfaringer!

Akkurat på dette området har jeg tenkt en masse...på andre områder har jeg mye å lære...

Men jeg tenkte over det du sa om usynlighet. Det har jo vært min overlvelsesstrategi også om enn ikke helt på samme måte. Jeg hadde 7 søsken. Jeg har rimelig gode foreldre..men herregud så mye kjeftig. Det er ikke mulig tror jeg, å gjøre dette helt bra...så mange barn. Jeg valgte å bli stille.

Når jeg leser det du skriver så er det akkurat som jeg føler at du ikke vil bli for tydelig. Du sier ikke ting direkte. Jeg tenkte bare litt over det. Du bruker ett mildt språk, da kan det bli vanskelig å forstå hvor alvorlig din situasjon egentlig er.

Da jeg skulle i rettsak mot min eks så måtte jeg øve meg på dette. Jeg blir veldig teknisk og kort når jeg skal forklare dette som skjedde. Han slo, lugget tok kvelertak, skrek, sparket etc. Jegsier det uanfektet og kaldt. Hvis jeg sier det på en annen måte så kan følelsene bli for sterke og det vil jeg ikke. Jeg vil jo ikke begynne å gråte forand dommer og advokater.

Å si klart og tydelig at jeg er et offer for vold er vanskelig for meg. Jeg vil ikke være offer...jeg vil være sterk og det er jeg også!

Nei nå skriver jeg langt igjen..HEHE jeg har nok mye ufordøyd eller iallefall ett behov for å meddele meg om dette...

Håper det også er noe nyttig i dette.

Ja, er det ikke godt å kunne dele sånne ting med andre?! Godt å bare lufte seg noen ganger. Det er utrolig deilig å ha dette forumet, det er også en fin måte å øve seg på å lære å sette ord på slike vanskelige ting.

For ja, jeg har aldri våget å satt ord på sånne ting til noen, og i løpet av et partre mnd på dol så har jeg vel snart åpnet hele sekken min hehe..her er mange kompetente folk (deg bl.a) og mye medmenneskelighet. Og jeg har liksom jobbet meg oppover.

Du har også rett i at jeg ikke liker å være synlig. Det har jeg aldri likt. Å være midtpumkt, f.eks er mitt største mareritt.

Huff ja, kansje undervurderer jeg forholdet mitt en smule. Jeg tør liksom ikke si det rett ut: ja han er voldelig! Men ikke så ille, det finnes verre ting.

Men jeg synes faktisk jeg har blitt litt flinkere på dette. Jeg har liksom prøvd meg frem her på dol. For jeg har nok beskyttet mannen min i mange år, men det begynner å bli slutt på det nå. Når jeg skal til psykiateren så kommer jeg ikke til å legge skjul på noe. Og om det ender med anmeldelse så får det bare bli slik. Nå må han begynne å ta litt ansvar for sine egne handlinger. Jeg gidder ikke å sy flere puter under armene på han.

Det høres ut som du har hatt det meget tøft selv. Og jeg merker at du snakker av erfaring. Det setter jeg kjempe stor pris på. Du aner ikke hvor mye du har hjulpet meg. Er godt det finnes mennesker som deg. Og dem er det flere av her på dol.

Godt at du også får litt utbytte av det, ved å fortelle hva du har gått gjennom. For jeg tenker som deg: jeg vil heller ikke være noe offer. Jeg føler meg egentlig sterk. Men samtidig er jeg ikke så sterk likevel liksom. Tanken på å bli alene skremmer meg. Og jeg vil få det kjempetøft i overgangsfasen.

Men jeg har vært ute for hardt vær før, faktisk har jeg det bra nå i forhold til hvordan jeg hadde det i oppveksten. SÅ jeg vet at jeg kommer til å takle det på sikt. Men det er som sagt den der overgangen jeg er usikker på.. Det er kansje ikke så rart, siden det er en ny situasjon jeg skal inn i.. Har dessuten aldri vært alene før.

Stå på videre du også. Og ikke tvil på at eksen din må være psykopat. Det er så tydelig. T.o.m nhd sier det. Og han har visst lang erfaring. Og som du selv sier: vi som står utenfor ser det bedre.... Akkurat som du med mitt forhold gjør;)

[Gjest Multippel]

Ja, er det ikke godt å kunne dele sånne ting med andre?! Godt å bare lufte seg noen ganger. Det er utrolig deilig å ha dette forumet, det er også en fin måte å øve seg på å lære å sette ord på slike vanskelige ting.

For ja, jeg har aldri våget å satt ord på sånne ting til noen, og i løpet av et partre mnd på dol så har jeg vel snart åpnet hele sekken min hehe..her er mange kompetente folk (deg bl.a) og mye medmenneskelighet. Og jeg har liksom jobbet meg oppover.

Du har også rett i at jeg ikke liker å være synlig. Det har jeg aldri likt. Å være midtpumkt, f.eks er mitt største mareritt.

Huff ja, kansje undervurderer jeg forholdet mitt en smule. Jeg tør liksom ikke si det rett ut: ja han er voldelig! Men ikke så ille, det finnes verre ting.

Men jeg synes faktisk jeg har blitt litt flinkere på dette. Jeg har liksom prøvd meg frem her på dol. For jeg har nok beskyttet mannen min i mange år, men det begynner å bli slutt på det nå. Når jeg skal til psykiateren så kommer jeg ikke til å legge skjul på noe. Og om det ender med anmeldelse så får det bare bli slik. Nå må han begynne å ta litt ansvar for sine egne handlinger. Jeg gidder ikke å sy flere puter under armene på han.

Det høres ut som du har hatt det meget tøft selv. Og jeg merker at du snakker av erfaring. Det setter jeg kjempe stor pris på. Du aner ikke hvor mye du har hjulpet meg. Er godt det finnes mennesker som deg. Og dem er det flere av her på dol.

Godt at du også får litt utbytte av det, ved å fortelle hva du har gått gjennom. For jeg tenker som deg: jeg vil heller ikke være noe offer. Jeg føler meg egentlig sterk. Men samtidig er jeg ikke så sterk likevel liksom. Tanken på å bli alene skremmer meg. Og jeg vil få det kjempetøft i overgangsfasen.

Men jeg har vært ute for hardt vær før, faktisk har jeg det bra nå i forhold til hvordan jeg hadde det i oppveksten. SÅ jeg vet at jeg kommer til å takle det på sikt. Men det er som sagt den der overgangen jeg er usikker på.. Det er kansje ikke så rart, siden det er en ny situasjon jeg skal inn i.. Har dessuten aldri vært alene før.

Stå på videre du også. Og ikke tvil på at eksen din må være psykopat. Det er så tydelig. T.o.m nhd sier det. Og han har visst lang erfaring. Og som du selv sier: vi som står utenfor ser det bedre.... Akkurat som du med mitt forhold gjør;)

Og selv han var jo også "snill" morsom og grei også:-)

Det var jo gode studer i forholdet vårt også.

Det har tatt meg lang tid i å forstå denne gjennomgående måte å oppføre seg på. Han har en hensikt med å være "snill".

Jeg har og Gud så treg jeg er...Jeg har latt meg lure tusenvis av ganger til å tro at nå går det...

Jeg sa også at han var voldelig ja...joda jeg hadde både prekt leppe...brukket ribbein...opphovnet ansikt til tider..men han gav meg jo ikke akkurat rundjuling da...hehe han...og med det mente jeg at juling det var noe du fikk til du ikke kunne stå på beina mer...derfor regnet jeg dette som mindre alvorlig....så forvirra blir du...men den psykiske volden var den værste....absolutt den værste!

[Gjest Jente31]

Og selv han var jo også "snill" morsom og grei også:-)

Det var jo gode studer i forholdet vårt også.

Det har tatt meg lang tid i å forstå denne gjennomgående måte å oppføre seg på. Han har en hensikt med å være "snill".

Jeg har og Gud så treg jeg er...Jeg har latt meg lure tusenvis av ganger til å tro at nå går det...

Jeg sa også at han var voldelig ja...joda jeg hadde både prekt leppe...brukket ribbein...opphovnet ansikt til tider..men han gav meg jo ikke akkurat rundjuling da...hehe han...og med det mente jeg at juling det var noe du fikk til du ikke kunne stå på beina mer...derfor regnet jeg dette som mindre alvorlig....så forvirra blir du...men den psykiske volden var den værste....absolutt den værste!

Jo man blir veldig forvirra. Hele tiden tenker man: kansje blir det bedre hvis jeg gjør sånn og sånn, hvis vi prater sammen og gir hverandre en ny sjans.

Ja, denne nye sjansen.. den har han fått hundrevis av ganger. Og er det blitt bedre?! Jo, da han begynte på Zoloft, som jeg tvang han til en gang. Men vil han gjøre noe mer med det?! Nei.. han fikk et tilbud om et sinne mestrings kurs i forbindelse med at han startet på tabl. Men han møtte aldri opp.

Jeg er virkelig ærlig når jeg sier at det er sjelden han går løs på meg, for det tør han ikke. Jeg vet han elsker meg veldig høyt, dette viser han meg daglig.. Og han er livredd for å miste meg. Men tydeligvis ikke nok til å kunne ta i mot noen hjelp. For det er helt klart at han ikke greier å gjøre noe med sinnet sitt selv. Det er veldig synd. For jeg skulle gjerne fått dt til for barnas skyld.

Det er bare det at han lar frustrasjon og sinne gå utover dattern vår. Det er iallefall helt feil. Det er urettferdig å gå løs på et barn, uansett. Iallefall når det blir hver dag. Og når hun er på det verste med sin frekkhet eller stahet så er han altfor hard mener jeg. Det må finnes bedre måter å takle sånt på.

Jeg vokste jo opp med en far som psyket ut mamma. Hun hadde det forferdelig og uten tvil mye mye verre enn meg. Kansje derfor jeg mener at jeg ikke har noen grunn til å klage også. For det er sant at jeg har det bedre enn hun hadde det, mye bedre også. Men alikevel.. Det er ikke akseptabel den oppførselen hans.

Ja, at du ikke så hvor alvorlig det var før du så det fra utsiden kan jeg godt forstå. Man blir jo så til de grader psyket ned når man er midt inni det. Det blir jo lovet bot og bedring hver gang.. om og om igjen.. man skal bedre seg og bla bla.. ikke lett nei. Derfor synes jeg du er kjempetøff som har greid det. Det sier noe om deg og din styrke. Man lever dessuten bare en gang..

Gode tanker til deg, og takk for at du bidrar med din erfaring. Det er veldig nyttig. Du skal se, at jeg klarer dette! For når jeg tar frem viljen og styrken min, så klarer jeg det utroligste. Og som sagt har jg vært ute for hardt vær før, så jeg tror jo egentlig at jeg takler det bedre enn jeg tror:-)

[Gjest Multippel]

Jo man blir veldig forvirra. Hele tiden tenker man: kansje blir det bedre hvis jeg gjør sånn og sånn, hvis vi prater sammen og gir hverandre en ny sjans.

Ja, denne nye sjansen.. den har han fått hundrevis av ganger. Og er det blitt bedre?! Jo, da han begynte på Zoloft, som jeg tvang han til en gang. Men vil han gjøre noe mer med det?! Nei.. han fikk et tilbud om et sinne mestrings kurs i forbindelse med at han startet på tabl. Men han møtte aldri opp.

Jeg er virkelig ærlig når jeg sier at det er sjelden han går løs på meg, for det tør han ikke. Jeg vet han elsker meg veldig høyt, dette viser han meg daglig.. Og han er livredd for å miste meg. Men tydeligvis ikke nok til å kunne ta i mot noen hjelp. For det er helt klart at han ikke greier å gjøre noe med sinnet sitt selv. Det er veldig synd. For jeg skulle gjerne fått dt til for barnas skyld.

Det er bare det at han lar frustrasjon og sinne gå utover dattern vår. Det er iallefall helt feil. Det er urettferdig å gå løs på et barn, uansett. Iallefall når det blir hver dag. Og når hun er på det verste med sin frekkhet eller stahet så er han altfor hard mener jeg. Det må finnes bedre måter å takle sånt på.

Jeg vokste jo opp med en far som psyket ut mamma. Hun hadde det forferdelig og uten tvil mye mye verre enn meg. Kansje derfor jeg mener at jeg ikke har noen grunn til å klage også. For det er sant at jeg har det bedre enn hun hadde det, mye bedre også. Men alikevel.. Det er ikke akseptabel den oppførselen hans.

Ja, at du ikke så hvor alvorlig det var før du så det fra utsiden kan jeg godt forstå. Man blir jo så til de grader psyket ned når man er midt inni det. Det blir jo lovet bot og bedring hver gang.. om og om igjen.. man skal bedre seg og bla bla.. ikke lett nei. Derfor synes jeg du er kjempetøff som har greid det. Det sier noe om deg og din styrke. Man lever dessuten bare en gang..

Gode tanker til deg, og takk for at du bidrar med din erfaring. Det er veldig nyttig. Du skal se, at jeg klarer dette! For når jeg tar frem viljen og styrken min, så klarer jeg det utroligste. Og som sagt har jg vært ute for hardt vær før, så jeg tror jo egentlig at jeg takler det bedre enn jeg tror:-)

Nei datteren din skal ikke bli hoggestabbe!

Jeg kjenner alltid en sympati for disse urolige og litt umulige ungene. Jeg kjenner meg selv igjen. Som jeg sa til naboen da jeg var 5 år:"Jeg gjør som jeg vil for deg!" Ikke noe mer...jeg var jo ikke så snakkesalig.

Voksne mennesker burde ta mer ansvar for sin egen rolle i samspillet med barn.

Da jeg på skolen spurte dem om hva som hadde skjedd i forkant av episodene med min sønn klarte de ikke svare. Jeg spurte:Hvorfor blir han sint? Hadde det skjedd noe? etc.

Jeg syns det høres ut som mannen din enten trenger hjelp, og da må han ville det selv. Ellers så må du velge om du orker dette eller ikke, og om datteren din... ikke minst!!! orker dette!

Syns det er hyggelig å "prate" med deg jeg:-)

[Gjest Jente31]

Nei datteren din skal ikke bli hoggestabbe!

Jeg kjenner alltid en sympati for disse urolige og litt umulige ungene. Jeg kjenner meg selv igjen. Som jeg sa til naboen da jeg var 5 år:"Jeg gjør som jeg vil for deg!" Ikke noe mer...jeg var jo ikke så snakkesalig.

Voksne mennesker burde ta mer ansvar for sin egen rolle i samspillet med barn.

Da jeg på skolen spurte dem om hva som hadde skjedd i forkant av episodene med min sønn klarte de ikke svare. Jeg spurte:Hvorfor blir han sint? Hadde det skjedd noe? etc.

Jeg syns det høres ut som mannen din enten trenger hjelp, og da må han ville det selv. Ellers så må du velge om du orker dette eller ikke, og om datteren din... ikke minst!!! orker dette!

Syns det er hyggelig å "prate" med deg jeg:-)

Nei, hun skal ikke være noen hoggstabbe. Som mor er jeg nødt til å gjøre noe med dette, en gang for alle. Det gjør jo noe med meg å se på akkurat det også. Og nå får det bare briste eller bære. Jeg har vært for feig til å gjøre noe med det fordi han er så snill i mellom slaga..

Jeg har også hatt en lang samtale med en venninne i dag. Ja, jeg sa det som det var. Jeg tillot meg selv å være litt sårbar. Faktisk var det ganske godt også. Det var enormt trykklettende. Jeg ble også overrasket over hvor imøtekommende hun var. Hun sa det samme som deg. Og at hun hadde observert en god del hun også.

Jeg har tenkt lenge på akkurat dette, om jeg har god nok grunn osv, og jeg er kommet dit hen at jeg bare må gripe fatt i det her og nå og ikke utsette det lenger.Jeg har vært så inngrodd i alt at jeg har ikke sett helt alvoret i det. Derfor har dol vært veldig fin å ha, fått opp mine øyne på flere områder. Du og;)

Kansje er det det som skal til for at han tar tak i ting sjøl også. Vet ikke. Men jeg føler meg sterk nok til å gripe fatt i det og til å ta steget fullt ut.

Ja, det var koselig å prate med deg også, hehe. Du høres ut som en svært sterk og oppegående dame. Jeg beundrer ditt engasjement for å hjelpe andre også

Jeg håper at du finner utav det ang sønnen din, og at du også får lokale og jobb etter hvert. Masse klemmer fra

[Gjest Multippel]

Nei, hun skal ikke være noen hoggstabbe. Som mor er jeg nødt til å gjøre noe med dette, en gang for alle. Det gjør jo noe med meg å se på akkurat det også. Og nå får det bare briste eller bære. Jeg har vært for feig til å gjøre noe med det fordi han er så snill i mellom slaga..

Jeg har også hatt en lang samtale med en venninne i dag. Ja, jeg sa det som det var. Jeg tillot meg selv å være litt sårbar. Faktisk var det ganske godt også. Det var enormt trykklettende. Jeg ble også overrasket over hvor imøtekommende hun var. Hun sa det samme som deg. Og at hun hadde observert en god del hun også.

Jeg har tenkt lenge på akkurat dette, om jeg har god nok grunn osv, og jeg er kommet dit hen at jeg bare må gripe fatt i det her og nå og ikke utsette det lenger.Jeg har vært så inngrodd i alt at jeg har ikke sett helt alvoret i det. Derfor har dol vært veldig fin å ha, fått opp mine øyne på flere områder. Du og;)

Kansje er det det som skal til for at han tar tak i ting sjøl også. Vet ikke. Men jeg føler meg sterk nok til å gripe fatt i det og til å ta steget fullt ut.

Ja, det var koselig å prate med deg også, hehe. Du høres ut som en svært sterk og oppegående dame. Jeg beundrer ditt engasjement for å hjelpe andre også

Jeg håper at du finner utav det ang sønnen din, og at du også får lokale og jobb etter hvert. Masse klemmer fra

Lykke til!

Jeg hører en radikal sterkere og tydligere stemme her:-).

Jeg kommer til å stikke litt innom her av og til og kikke.

Kanskje jeg får høre hvordan det går etterhvert?

Varm klem og gode tanker!

[Gjest Jente31]

Lykke til!

Jeg hører en radikal sterkere og tydligere stemme her:-).

Jeg kommer til å stikke litt innom her av og til og kikke.

Kanskje jeg får høre hvordan det går etterhvert?

Varm klem og gode tanker!

Du skal få høre hvordan det går:-) Og ja, jeg føler meg mye sterkere takket være deg! Så all ære og mange hjertelig takk til deg for backupen. Du har hjulpet meg med å bekrefte mine mistanker..har vært veldig usikker på dette..

Kjenner jeg har helt vondt i magen, fordi jeg har innsett alvoret i det og bestemt meg..

Klem, med ønske om en god dag til deg fra