Kan en psykologs uttalelse føre til at en klient mister omsorg for barnet sitt?

[Gjest elvira 76]

Jeg gikk til en psykolog for et år siden som jeg sluttet hos da jeg synes behandlingen var "merkelig". det var som om det jeg sa til han ble tolket som noen jeg kunne sagt til hvem som helst. Jeg fortalt ting i terapien som jeg ellers ikke ville sagt til noen andre og jeg fikk høre at jeg var rasist, fordomsfull etc.

Han var heller ikke så interessert i lytte til hva jeg tenkte om ulike saker, jeg skulle heller lytte til han om hva HAN mente jeg skulle gjøre, og hva han hadde oppnådd i livet sitt. Han godtok heller ikke at jeg ikke ønsket å bli utsatt for noe jeg tror var tankefeltterapi, altså å bli dunket på ulike steder på kroppen for å minimere stress.

Men så til saken: Han fortalte meg at han hadde en tidligere klient som var rasende på han fordi han hadde sørget for at hun mistet omsorgen for barnet sitt.

Selv om jeg synes psykologen var merkelig og på mange måter udugelig kan det jo tenkes at han hadde rett i den avgjørelse og at det var riktig å melde i fra.

Men sett at dette var nok et tegn på inkompetanse: Hvor mye har en slik uttalelse fra psykologen å si når det gjelder mistanke om omsorgssvikt?

[Gjest ellen2]

Dette hørtes ut som en merkelig psykolog. Har du vurdert å klage han/hun inn til psykologforeningens etiske utvalg? I hvertfall syns jeg du skal informere de som henviste deg. Jeg har tidligere jobbet i barnevernet, og jeg vil bare si, at dersom en psykolog, på bakgrunn av kontakt med en pasient i terapi sender det som heter bekymringsmelding til barnevernet, vil det bli tatt meget alvorlig. Det skal mye til før en psykolog gjør dette. De gjør det ikke, så sant de ikke har plikt til det pga. meldeplikten dersom de har grunn til å tro at et barn utsettes for omsorgssvikt. En melding kan likevel ikke "sørge for" at noen mister omsorgen for sine barn. Meldinger undersøkes, men det kan bli en meget belastende, ubehagelig, og noen ganger sykdomsskapende prosess. Det vil dessuten bli lagt stor vekt på innholdet i en slik melding. Hvilken grunn psykologen hadde for å si dette til deg, er meg en gåte. Det høres meget uprofesjonelt ut. Du sier ikke noe om du har våget deg til å ta kontakt med en ny psykolog, men kan hende er det strategisk lurt. Dersom du har grunn til å frykte at psykologen melder deg til barnevernet, vil du trenge andre spesialistuttalelser, som kan gi en annen vurdering av deg som omsorgsperson. Jeg håper du ikke får flere problemer pga. denne psykologen.

[Gjest elvira 76]

Dette hørtes ut som en merkelig psykolog. Har du vurdert å klage han/hun inn til psykologforeningens etiske utvalg? I hvertfall syns jeg du skal informere de som henviste deg. Jeg har tidligere jobbet i barnevernet, og jeg vil bare si, at dersom en psykolog, på bakgrunn av kontakt med en pasient i terapi sender det som heter bekymringsmelding til barnevernet, vil det bli tatt meget alvorlig. Det skal mye til før en psykolog gjør dette. De gjør det ikke, så sant de ikke har plikt til det pga. meldeplikten dersom de har grunn til å tro at et barn utsettes for omsorgssvikt. En melding kan likevel ikke "sørge for" at noen mister omsorgen for sine barn. Meldinger undersøkes, men det kan bli en meget belastende, ubehagelig, og noen ganger sykdomsskapende prosess. Det vil dessuten bli lagt stor vekt på innholdet i en slik melding. Hvilken grunn psykologen hadde for å si dette til deg, er meg en gåte. Det høres meget uprofesjonelt ut. Du sier ikke noe om du har våget deg til å ta kontakt med en ny psykolog, men kan hende er det strategisk lurt. Dersom du har grunn til å frykte at psykologen melder deg til barnevernet, vil du trenge andre spesialistuttalelser, som kan gi en annen vurdering av deg som omsorgsperson. Jeg håper du ikke får flere problemer pga. denne psykologen.

Jeg har ikke barn selv, så en omsorgsovertagelse slipper jeg å tenke på. Men at en kan miste omsorgen for barn på bakgrunn av en psykologs uttalelse skremmer meg.

Tenk deg at jeg sitter hos psykologen og forteller at jeg får lyst til å slå til ungen min. At jeg er deprimert og sliten av å være mor, og jeg får mest lyst til å bare dra fra mann og barn.

Å tenke disse tankene i seg selv hadde jo ikke gjort meg skyldig i omsorgssvikt. Om jeg hadde fortalt at jeg hadde slått barnet mitt, hadde jeg trått over den grensen. Jeg er en person som tenker og fantaserer svært mye. Om jeg hadde fortalt en historie om hva jeg hadde hatt lyst til å gjøre med barnet, er jeg redd jeg kunne ha mistet omsorgen, i hvertfall med den psykologen som tydeligvis tolket alt jeg sa som noe jeg kunne sagt til hvem som helst. Det er jo meningen i psykoterapi at en sier ting som en ikke ville sagt til noen andre. At man sier ting som kanskje er urettferdig, rasistisk, dømmende etc.

Jeg sa i fra til psykologforeningen da jeg syntes behandlingen var merkelig. Meldte også i fra til Helseøst da han bare forsvant og ble borte i 4 uker uten å gi noen beskjed, og uten å ta telefonen. Ellers forsøker jeg å legge dette bak meg. Går til en annen psykolog nå hvor jeg får bra oppfølging.