Hva er galt med meg?

[ethe]

Er ei forholdsvis oppegående 21årig jente, men har store problemer med å ta kontakt med nye mennesker i vanlige situasjoner. Klarer rett og slett ikke å prate normalt til dem, kun svada om trivielle ting som jobb, utdannelse o.l. Og har alltid en følelse av at de ikke liker meg, og syns at jeg er en kjedelig person, noe jeg selv vet godt at jeg ikke er, men. Klarer heller ikke å stole på mennesker, tror alltid de har baktanker. Dette har resultert i at jeg sitter igjen med bare et par venner, fordi jeg ikke tør å ta kontakt av frykt for at de skal syns jeg er plagsom eller at de egentlig ikke liker meg. Hva er det som skjer med meg? Hva skal jeg gjøre? Jeg vil jo ikke være sånn, jeg vil være en sosial person! Jeg vil ikke sitte hjemme alene hver dag, jeg vil ut og møte nye, spennende mennesker som jeg kan ha normale samtaler med. Jeg vil være meg selv, uansett om det er ett nytt menneske eller om det er i en mengde..

[Gjest qerc]

Sjekk ut sosial angst eller unnvikende personlighetsforstyrrelse.

[Gjest Not noick]

Hvor bor du hen? Jeg er plaget med akurat det samme som deg!

[ethe]

Hvor bor du hen? Jeg er plaget med akurat det samme som deg!

Bor i trondheim.

[Gjest Not noick]

Bor i trondheim.

Ok, fint å høre! Jeg skulle gjerne kommet ut blant folk jeg også!

[LF'en]

Jeg har også akkurat dette problemet...jeg føler at jeg får bedre kontakt hvis jeg er full, og hvis den andre personen er full også! Det er ikke greit...

[ethe]

Jeg har også akkurat dette problemet...jeg føler at jeg får bedre kontakt hvis jeg er full, og hvis den andre personen er full også! Det er ikke greit...

Ja, i full tilstand kan jeg prate med hvem som helst om hva som helst.. Er ikke lett dette.. Må jo løse det på en måte, kan jo ikke drikke hele tiden heller..

[Deanna]

Hmm

Jeg har det litt sånn som deg. Men noe av det beste er å være sosial ,faktisk trene på det. Så blir man forhåpentlivis mer trygg på seg selv. At man kan fokusere på samtalen og personen uten å analysere seg selv og tenke på om man sier noe dumt eller hva personen tror og tenker om deg.

At man kan bli mer avslappet. Jeg synes det sosiale er litt letter nå , det har liksom kommet en slags trygghet med aldern at man gir litt f.

At jeg er meg og folk får tro og mene hva de vil.

selvbilde kommer veldig innenifra. Og andre gjenomskuer lett om man feks prøver å være veldig selvsikker eller fremstå som en annen.

[ethe]

Hmm

Jeg har det litt sånn som deg. Men noe av det beste er å være sosial ,faktisk trene på det. Så blir man forhåpentlivis mer trygg på seg selv. At man kan fokusere på samtalen og personen uten å analysere seg selv og tenke på om man sier noe dumt eller hva personen tror og tenker om deg.

At man kan bli mer avslappet. Jeg synes det sosiale er litt letter nå , det har liksom kommet en slags trygghet med aldern at man gir litt f.

At jeg er meg og folk får tro og mene hva de vil.

selvbilde kommer veldig innenifra. Og andre gjenomskuer lett om man feks prøver å være veldig selvsikker eller fremstå som en annen.

Prøver jo såklart å slappe av, og å være meg selv.. Men det er en eller annen sperre som får meg til å dempe min egen personlighet, slik at jeg fremstår som veldig kjedelig rett og slett. Jeg er jo egentlig en litt smårar og ganske morsom person når jeg er sammen med mennesker som kjenner meg fra før av, eller med kunder på jobb.. For når det gjelder kundene, så vet jeg at jeg ikke kommer til å bli venner med dem uansett, og det hjelper litt på en måte..

[bonecollector]

Sjekk ut sosial angst eller unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Jepp, det du beskriver høres ut som det jeg selv opplever. Unnvikende pf.

[Gjest Jente31]

Hei, jeg kjenner meg mye igjen i det du beskriver. Kan jeg spørre deg; er du redd for å dumme deg ut? Er du redd for negativ kritikk? Og hvordan takler du evt negativ kritikk?

Jeg greier ikke å være meg selv..det jeg sier til folk blir ofte svada/overfladiske ting, og jeg har vanskelig for å slippe noen innpå meg.

I trygge omgivelser kan jeg både fleipe og ha det morsomt. Da slapper jeg av. Også hvis jeg drikker. Ellers er musklene i høyspenn.

Jeg unngår å si min mening i RL, er redd for å dumme meg ut, redd for kritikk og fremstår heller som blid og positiv.

Dette også kan virke veldig snålt mange ganger, tror jeg om meg selv. Og jeg får en følelse av at folk synes jeg er teit og kjedelig, selv om jeg har fått andre tilbakemeldinger.

Enda den dag i dag, har ingen sett mine tårer, at jeg er sur eller sint..kun mine positive sider.

Jeg skal utredes hos psykiater, for dette sliter veldig på meg. Er en del psykiske tilstander i fam. min i tillegg da.. Jeg håper du finner ut av ting.

[ethe]

Hei, jeg kjenner meg mye igjen i det du beskriver. Kan jeg spørre deg; er du redd for å dumme deg ut? Er du redd for negativ kritikk? Og hvordan takler du evt negativ kritikk?

Jeg greier ikke å være meg selv..det jeg sier til folk blir ofte svada/overfladiske ting, og jeg har vanskelig for å slippe noen innpå meg.

I trygge omgivelser kan jeg både fleipe og ha det morsomt. Da slapper jeg av. Også hvis jeg drikker. Ellers er musklene i høyspenn.

Jeg unngår å si min mening i RL, er redd for å dumme meg ut, redd for kritikk og fremstår heller som blid og positiv.

Dette også kan virke veldig snålt mange ganger, tror jeg om meg selv. Og jeg får en følelse av at folk synes jeg er teit og kjedelig, selv om jeg har fått andre tilbakemeldinger.

Enda den dag i dag, har ingen sett mine tårer, at jeg er sur eller sint..kun mine positive sider.

Jeg skal utredes hos psykiater, for dette sliter veldig på meg. Er en del psykiske tilstander i fam. min i tillegg da.. Jeg håper du finner ut av ting.

Det du beskriver er veldig likt det jeg føler.. Har alltid vært dårlig med følelser og det å vise dem, men det vet jeg jo grunnen til.. Lurer kanskje på om det kan være grunnen til at jeg har denne sosiale angsten når det gjelder nye mennesker eller å snakke når jeg er i en gruppe, at jeg hele livet har unngått å vise følelser, at jeg stenger meg inne når jeg er nede..

[ethe]

Jepp, det du beskriver høres ut som det jeg selv opplever. Unnvikende pf.

Har du kanskje noen tips til hvordan jeg skal komme meg over dette? Har prøvd å være med på sosiale arrangementer som involverer nye mennesker, men det ender alltid med at jeg føler meg ensom og stenger meg selv ute fra samtalene..

[bonecollector]

Har du kanskje noen tips til hvordan jeg skal komme meg over dette? Har prøvd å være med på sosiale arrangementer som involverer nye mennesker, men det ender alltid med at jeg føler meg ensom og stenger meg selv ute fra samtalene..

Jeg har nettop selv oppdaget dette hos meg, faktisk forrige uke. Har gått sånn lenge egentlig, men jeg snublet over noen sider med pf og bare "boom" der satt jeg! Det jeg vet om meg selv, er at jeg må forandre mine tankemøsntre når jeg er sammen med andre. Ofte "fjerner" jeg meg vekk fra samtaler, mest fordi jeg ikke vil si noe dumt eller noe så folk tror jeg er rar eller noe. Det er her jeg skal være aktiv og vite og si til meg selv dersom jeg får slik reaksjon igjen: jeg er ikke dum jeg er ikke rar, bare kjøre på, kan til og med bli morsomt. En annen ting jeg har også blitt klar over nå er at jeg misliker folk som "baksnakker" andre, behøver ikke være baksnakking av alvorlig art, men det holder med at noen kommenterer noen i mitt nærvær. Alltid så har jeg blitt sur på de, og når jeg har gått for meg selv igjen så har jeg tenkt at de er dårlige personer som jeg må holde meg unna. MEN, det som egentlig har skjedd vet jeg nå, er at det har vært et forsvar som jeg setter opp,helt ubevisst. Fordi hvis de snakker "dårlig" om andre så vil de sikkert gjøre det om meg når jeg ikke er der. Og jeg tåler jo i utgangspunktet ikke kritikk. Så ved å tenke at de er dårlige personer så overser jeg helt at jeg har et problem. Det er bare å ta på visse punkter og prøve å forandre de for hver gang. Dersom jeg får tanker som er negative, så er det mest sannsynlig pga unnv. pf, og da har jeg litt å jobbe med. Håper det ga noe mening for deg.

[Gjest Jente31]

Det du beskriver er veldig likt det jeg føler.. Har alltid vært dårlig med følelser og det å vise dem, men det vet jeg jo grunnen til.. Lurer kanskje på om det kan være grunnen til at jeg har denne sosiale angsten når det gjelder nye mennesker eller å snakke når jeg er i en gruppe, at jeg hele livet har unngått å vise følelser, at jeg stenger meg inne når jeg er nede..

Vet ikke.. har tenkt det samme selv..er vanskelig å vise følelser.

Om jeg kan skylde på traumatisk barndom vet jeg ikke. Kan hende jeg har en unnvikende pf eller at jeg rett og slett bare er sånn. Men det skal jeg som sagt utredes for å finne utav, og forhåpentligvis få hjelp for.

Ønsker deg lykke til og håper du finner ut av det.

[ethe]

Jeg har nettop selv oppdaget dette hos meg, faktisk forrige uke. Har gått sånn lenge egentlig, men jeg snublet over noen sider med pf og bare "boom" der satt jeg! Det jeg vet om meg selv, er at jeg må forandre mine tankemøsntre når jeg er sammen med andre. Ofte "fjerner" jeg meg vekk fra samtaler, mest fordi jeg ikke vil si noe dumt eller noe så folk tror jeg er rar eller noe. Det er her jeg skal være aktiv og vite og si til meg selv dersom jeg får slik reaksjon igjen: jeg er ikke dum jeg er ikke rar, bare kjøre på, kan til og med bli morsomt. En annen ting jeg har også blitt klar over nå er at jeg misliker folk som "baksnakker" andre, behøver ikke være baksnakking av alvorlig art, men det holder med at noen kommenterer noen i mitt nærvær. Alltid så har jeg blitt sur på de, og når jeg har gått for meg selv igjen så har jeg tenkt at de er dårlige personer som jeg må holde meg unna. MEN, det som egentlig har skjedd vet jeg nå, er at det har vært et forsvar som jeg setter opp,helt ubevisst. Fordi hvis de snakker "dårlig" om andre så vil de sikkert gjøre det om meg når jeg ikke er der. Og jeg tåler jo i utgangspunktet ikke kritikk. Så ved å tenke at de er dårlige personer så overser jeg helt at jeg har et problem. Det er bare å ta på visse punkter og prøve å forandre de for hver gang. Dersom jeg får tanker som er negative, så er det mest sannsynlig pga unnv. pf, og da har jeg litt å jobbe med. Håper det ga noe mening for deg.

Dette ga veldig mening for meg.. Tusen takk! Så det viktigste er rett og slett bare å prøve altså.. Innså det først selv for en uke siden, da ei jobbvenninne spurte om det.. Sa hu hadde slitt med det samme tidligere, og hadde lagt merke til at jeg hadde lignende tegn.. Hadde ikke tenkt over det selv i det hele tatt før, bare tenkt at det kanskje var helt normalt å føle seg slik..

[bonecollector]

Dette ga veldig mening for meg.. Tusen takk! Så det viktigste er rett og slett bare å prøve altså.. Innså det først selv for en uke siden, da ei jobbvenninne spurte om det.. Sa hu hadde slitt med det samme tidligere, og hadde lagt merke til at jeg hadde lignende tegn.. Hadde ikke tenkt over det selv i det hele tatt før, bare tenkt at det kanskje var helt normalt å føle seg slik..

Bra:) Selvom man er klar over dette så blir man ikke helt bra med det samme heller. Men det er en god start!Ifølge vitenskapen så tar det lengre tid å forandre våre tankemønstre,som kjent i psykologien så har vi bestemte "skjema", måter å tenke og reagere på bestemte situasjoner som vi har lært. Disse "skjema" er fysiske forbindelser mellom ulike hjerneceller og man kan faktisk se at hjernestrukturen forandrer seg når man feks lærer noe. Det er akkurat dette som pleier å skje med meg, plutselig blir jeg plaget av negative tanker, jeg trekker meg unna, går hjem tenker masse negative ting hvorfor dit og dat. Jeg aktiverer skjema for akkurat denne situajsoner og gjør den samme tingen for hver gang, jeg beskytter meg selv, unnviker.

Å være bevisst på dette er en veldig god start! Med tiden vil man kunne varig forandre disse tankene. Lykke til:)