Noe galt?

[LF'en]

Jeg er en gutt på sytten år som har litt problemer med å finne min plass i livet.

En gang i blant får jeg reaksjoner på noe som skjer rundt meg(gjerne det å bli avvist hvis jeg spør om noen vil bli med på kino eller noe...eller mangel på tilhørighet)

Det største problemet jeg har, er at jeg føler at jeg har ingen venner. Det er ingen som drar meg med på noe, ingen som spør om jeg blir med på en fest eller om jeg vil bli med de hjem og finne på et eller annet. Det blir som om det er et eller annet med meg som gjør at de vegrer for å spørre meg om jeg blir med...

Når jeg får disse følelsene går jeg ofte en tur og blir veldig bitter på alt rundt meg, på folkene og får lyst til å ta hevn fordi de ikke tar meg med...

En som ofte trigger meg er stefaren min...han og jeg er meget forskjellige personer som ikke passer så godt i lag, jeg vil ikke si noe, for moren min er jo glad i han og jeg vil ikke ødelegge noe for henne...jeg sier til meg selv at "det er ikke lang tid til du flytter", men jeg er ikke komfortabel med å føle meg slik ofte...når jeg blir sinna på han, blir jeg ofte bitter igjen, men nå på foreldrene mine som skilte seg da jeg var fem-seks år gammel...jeg blir bitter fordi de har latt meg måttet velge mellom hvem jeg vil være sammens med, og dette gir meg ofte dårlig samvittighet ovenfor den andre forelderen...

Hva er egentlig feil med meg? Jeg føler ikke at jeg har noen å prate med, bortsett fra stemoren min som bor 80 mil unna i lag med faren min, men jeg vil gjerne prate under fire øyne, hva bør jeg gjøre?

[Aramir]

Det er i hvert fall ikke noe galt med deg! Tvert i mot, du virker som en reflektert, følsom og moden ung mann. Jeg tror mange kunne tenke seg å bli kjent med deg.

Det er ikke lett med skilsmisser, stefedre, stemødre og alt det som følger med. Jeg synes det er fantastisk at du setter din mors lykke foran din egen. Det ,om ikke annet, med på å bygge din karakter. Vær stolt! Og som du selv sier: det er ikke lenge til du flytter ut og kan leve ditt eget liv.

Hva er det du virkelig liker å holde på med? Danse? Snekre? Spille fotball eller squash? Lese? Det er slett ikke dumt å oppsøke et miljø som deler dine interesser. Da er det som regel enkelt å finne kamerater. De som ikke gidder å invitere deg ut kan bare seile sin egen sjø eller så kan jo du invitere dem.

Uansett: jeg ønsker deg lykke med på ferden.

[ethe]

Det eneste du kan gjøre er vel å prate om det med noen du stoler på, selv om det ikke er lett. Også som aramir skreiv, kanskje finne en hobby hvor du kan få venner med samme interesser som deg.. Det er jo gjerne sånn et vennskap starter.. Vet akkurat hvordan du har det når det gjelder å ikke bli invitert med på noe, har det akkurat slik selv.. Det viktigste er jo å vite at det er noen der for deg, sikkert både moren og faren din, men så lenge de ikke vet ha du føler, så kan de jo ikke gjøre noe med det.

[Gjest Liv Heidi, ocdforum.no]

Jeg kan heller ikke se at noe er galt med deg. Det virker som du er meget reflektert over din egen situasjon. Likevel tror jeg nok at mye av den bitterheten du føler på kan bli bedre om du får snakket med noen, slik du jo ønsker.

Lykke til!

[LF'en]

Det er i hvert fall ikke noe galt med deg! Tvert i mot, du virker som en reflektert, følsom og moden ung mann. Jeg tror mange kunne tenke seg å bli kjent med deg.

Det er ikke lett med skilsmisser, stefedre, stemødre og alt det som følger med. Jeg synes det er fantastisk at du setter din mors lykke foran din egen. Det ,om ikke annet, med på å bygge din karakter. Vær stolt! Og som du selv sier: det er ikke lenge til du flytter ut og kan leve ditt eget liv.

Hva er det du virkelig liker å holde på med? Danse? Snekre? Spille fotball eller squash? Lese? Det er slett ikke dumt å oppsøke et miljø som deler dine interesser. Da er det som regel enkelt å finne kamerater. De som ikke gidder å invitere deg ut kan bare seile sin egen sjø eller så kan jo du invitere dem.

Uansett: jeg ønsker deg lykke med på ferden.

Spiller jo fotball, men det er et fotballag som jeg mener er helt teit...det finnes mange som tror de er bedre enn andre og oppfører seg deretter...

[ethe]

Spiller jo fotball, men det er et fotballag som jeg mener er helt teit...det finnes mange som tror de er bedre enn andre og oppfører seg deretter...

Da er kanskje ikke det det rette for deg.. Er det ikke noe annet du interesserer deg for da?

[LF'en]

Da er kanskje ikke det det rette for deg.. Er det ikke noe annet du interesserer deg for da?

Ikke så mye annet, men har jo drømmen om å flytte til England og bli fotballtrener på heltid

[ethe]

Ikke så mye annet, men har jo drømmen om å flytte til England og bli fotballtrener på heltid

Hvorfor ikke begynne å trene et småguttelag da..? Også heller jobbe seg opp, du er jo ganske ung enda så du har godt med tid.. Og en plass må man jo starte drømmen også..

[Iliana78]

Hvorfor ikke begynne å trene et småguttelag da..? Også heller jobbe seg opp, du er jo ganske ung enda så du har godt med tid.. Og en plass må man jo starte drømmen også..

Det vil alltid være folk som hever seg over andre,som er flinkere til å "bli sett",som roper høyere og får igjennom viljen sin oftere. Slike folk kan du møte på overalt,innen alle interesser,idretter osv. Du må bare prøve å heve deg over det,ikke la det gå innover deg. Det har ikke noe med DEG å gjøre,det er bare slik de er. Og for alt du vet kan den måten de oppfører seg ha med å gjøre at de føler seg mindreverdige og må gjøre "alt" for å føle seg bedre. Alle har sitt å slite med.

Ang det at du ikke blir invitert med på ting- hva slags signaler tror du at DU sender ut? Er du åpen,blid og imøtekommende? Eller tror du at du kan virke lukket,sjenert,uinteressert feks? Det kan være et fint sted å starte,altså at du blir bevisst på hvordan du er mot de rundt deg- vær raus med smil og hils på de du er interessert i å omgås. Evt kan du også be folk med på ting,som nevnt over her. Lykke til!