PTSD, flashbacks og "pseudo-seizures"

[Melba1365380968]

Hei!

Jeg kom nettopp over en amerikansk blogg som skriver om "pseudo-seizures" hos personer med PTSD. Det er første gang jeg har lest om det! (http://ptsdme.blogspot.com/2005/12/ptsd-flashbacks-and-pseudo-seizures.html)

Jeg vil si at jeg opplever både flashbacks og slike "pseudo-seizures".

Jeg oppfatter flashbacks som kortere perioder hvor invaderende traumatiske minner gjør livet mitt svært vanskelig å leve (flere ganger hver dag), og "pseudo-seizures" som sjeldnere, men lengre flashback-anfall som gjerne varer alt fra en halv time til flere timer. Da er jeg ikke tilstedeværende i nåtid, jeg hyperventilerer, jeg kan ikke gjøre rede for hva som skjer med meg, jeg krymper sammen til en skjelvende geleklump, og jeg aner ikke hvor lang tid som går. Det er rett og slett helt forferdelig, og jeg tror jeg holder på å miste vett og forstand.

Når dette skjer i terapi, så klarer jeg ved hjelp av psykologen min å komme tilbake til nåtid i løpet av en times tid.

Er det flere som har slike fæle opplevelser?

Har noen tips for hva man kan gjøre for å hjelpe seg selv når man er i en slik hjelpesløs tilstand? Eller har noen tips for hvordan deres kjære hjelper dere når dere har det slik?

[Gjest mine erfaringer]

Har ikke noe navn på mine "anfall". Det minner litt om dine - forsvinner fra orientering om tid, er lammet i kroppen og klarer ikke å snakke eller lage lyd, det gjør vondt, og jeg går veldig inn "forsvinner" i meg, det som er vondt tar over. Meningsløst og dødt.

Det som hjelper for meg er å prøve å puste rolig og å bevege på meg i mitt eget tempo. (hjelper ikke å bli pushet). En gang var det noen som holdt meg i hånden og det føltes trygt, og å ha en stemme som prater vennlig til meg. Og av og til hjelper det med oppfordringer om å "våkne opp".

[Melba1365380968]

Har ikke noe navn på mine "anfall". Det minner litt om dine - forsvinner fra orientering om tid, er lammet i kroppen og klarer ikke å snakke eller lage lyd, det gjør vondt, og jeg går veldig inn "forsvinner" i meg, det som er vondt tar over. Meningsløst og dødt.

Det som hjelper for meg er å prøve å puste rolig og å bevege på meg i mitt eget tempo. (hjelper ikke å bli pushet). En gang var det noen som holdt meg i hånden og det føltes trygt, og å ha en stemme som prater vennlig til meg. Og av og til hjelper det med oppfordringer om å "våkne opp".

Ja, det er det psykologen min pleier å gjøre. H*n sier navnet mitt, ber meg se etter at jeg er i et trygt rom etc. Men allikevel tar det lang tid før jeg "lander" igjen. Det er så forferdelig ekkelt å oppleve disse anfallene ("pseudo-seizures", egentlig et merkelig navn på det, det er jo et anfall av intens redsel, frykt og hjelpesløshet- ikke noe "pseudo" med det!)

Huff.... Jeg vet ikke min arme råd for å kunne slippe å oppleve dette.

[Melba1365380968]

Ja, det er det psykologen min pleier å gjøre. H*n sier navnet mitt, ber meg se etter at jeg er i et trygt rom etc. Men allikevel tar det lang tid før jeg "lander" igjen. Det er så forferdelig ekkelt å oppleve disse anfallene ("pseudo-seizures", egentlig et merkelig navn på det, det er jo et anfall av intens redsel, frykt og hjelpesløshet- ikke noe "pseudo" med det!)

Huff.... Jeg vet ikke min arme råd for å kunne slippe å oppleve dette.

Nå har jeg surfet enda mer på dette temaet, og det som går igjen på mange internettsider er at det er en diskusjon hvorvidt dette er en tilgjort tilstand som pasientene setter seg i for å få positiv oppmerksomhet.

Andre artikler omhandler at dette er en heterogen tilstand som skyldes høyt psykososialt stressnivå.

NHD: hva kan du si om hvordan slike anfall blir karakterisert her i Norge?

[Gjest mine erfaringer]

Ja, det er det psykologen min pleier å gjøre. H*n sier navnet mitt, ber meg se etter at jeg er i et trygt rom etc. Men allikevel tar det lang tid før jeg "lander" igjen. Det er så forferdelig ekkelt å oppleve disse anfallene ("pseudo-seizures", egentlig et merkelig navn på det, det er jo et anfall av intens redsel, frykt og hjelpesløshet- ikke noe "pseudo" med det!)

Huff.... Jeg vet ikke min arme råd for å kunne slippe å oppleve dette.

Psykologen min bruker ikke diagnoser, så h*n har aldri satt noe navn på denne tilstanden. Vi prøver å se på hva som utløser anfallet og prøver å forstå mer. Men har ikke blitt så klok ennå.

Har tro på at det går seg til etter hvert. Håper det løser seg for deg!