Klaustrofobi - alltid en årsak?

[Caloni Makaroni]

Jeg er "plaget" med klaustrofobi. Jeg skriver det i anførselstegn, da jeg stort sett klarer å unngå slike situasjoner, og det dermed ikke hemmer meg nevneverdig i hverdagen.

Jeg sliter med heiser og andre trange rom, samt om noen sperrer veien for meg/holder meg fast. For ikke å snakke om MR-maskin!

Jeg skjuler ikke dette for folk, men det de fleste spør om, er om jeg har blitt sperret inne noe sted da jeg var liten, eller om det er en annen grunn til fobien min. Jeg kan ikke huske noen slik situasjon, bare at jeg "alltid" har vært redd for sånt.

Er det vanligvis slik at sånt har en klar årsak? At det er sjelden man er medfødt klaustrofobisk? Det er vel ikke noe fasitsvar, men det hadde vært interessant å høre hva dere har å si om det

[Gjest klausine]

Jeg får lett klaustrofobi i tette, lange køer og dersom jeg må sitte i midten på f.eks fly eller i sofaer, eller bakseter på bil. Jeg HATER det, får lett pustevansker og blir svimmel!

Men er det en form for klaustrofobi? Har iallefall ikke noe med en vond opplevelse jeg har hatt, kan liksom ikke komme på en årsak. Så jeg vet ikke. Pussig, dette.

[Caloni Makaroni]

Jeg får lett klaustrofobi i tette, lange køer og dersom jeg må sitte i midten på f.eks fly eller i sofaer, eller bakseter på bil. Jeg HATER det, får lett pustevansker og blir svimmel!

Men er det en form for klaustrofobi? Har iallefall ikke noe med en vond opplevelse jeg har hatt, kan liksom ikke komme på en årsak. Så jeg vet ikke. Pussig, dette.

Høres absolutt ut som klaustrofobi, ja. Jeg fikk fullstendig panikk i en MR-maskin en gang, det er det verste tilfellet jeg har hatt. Men ellers kjenner jeg ofte på følelsen, ja. Det er stort sett trange rom og sånt som er fælt, å stå i litt trengsel går som oftest greit.

[Gjest Ulvinnen]

Jeg har også litt klaustrofobi. Som barn ble jeg jeg holdt fast inne i en dyne av et eldre søsken, slik at jeg ikke fikk puste og fikk panikk. Det samme søskenet tok også og sperret meg inne i et lite bur. Jeg husker dette som grusomme, marerittaktige opplevelser. Men jeg aner ikke om det var det som utløste klaustrofobien min. Det kan like gjerne ha vært omvendt; at jeg opplevde dette som så grusomt fordi jeg allerede hadde klaustrofobi.

Men min mor har kommentert at jeg aldri har likt å ha noe tett i halsen. Fra jeg var veldig liten, så dro jeg alltid litt ned glidelåsen på jakker og nektet å ha sjerf. Det er noe som kan tyde på at klaustrofobien min var medfødt.

[Caloni Makaroni]

Jeg har også litt klaustrofobi. Som barn ble jeg jeg holdt fast inne i en dyne av et eldre søsken, slik at jeg ikke fikk puste og fikk panikk. Det samme søskenet tok også og sperret meg inne i et lite bur. Jeg husker dette som grusomme, marerittaktige opplevelser. Men jeg aner ikke om det var det som utløste klaustrofobien min. Det kan like gjerne ha vært omvendt; at jeg opplevde dette som så grusomt fordi jeg allerede hadde klaustrofobi.

Men min mor har kommentert at jeg aldri har likt å ha noe tett i halsen. Fra jeg var veldig liten, så dro jeg alltid litt ned glidelåsen på jakker og nektet å ha sjerf. Det er noe som kan tyde på at klaustrofobien min var medfødt.

Uff, det høres fælt ut, det å bli sperret inne på den måten! Kan godt være det var utløsende, men kan som du sier også være at du opplevde det spesielt ille siden du var klaustrofobisk før.

Jeg har heller aldri likt å ha glidelåsen helt opp på jakka etc. Dessuten klarer jeg ikke å ha stilongs under buksa (når det er -20 grader så strekker jeg meg nok til det, men ikke om det "bare" er -10). Trange klær er jeg heller ikke glad i.

Etter å ha vært i MR-maskina fikk jeg et oppbluss i klaustrofobien min, den har ennå ikke gått over, selv om det begynner å bli ganske lenge siden nå.

[Gjest Ulvinnen]

Uff, det høres fælt ut, det å bli sperret inne på den måten! Kan godt være det var utløsende, men kan som du sier også være at du opplevde det spesielt ille siden du var klaustrofobisk før.

Jeg har heller aldri likt å ha glidelåsen helt opp på jakka etc. Dessuten klarer jeg ikke å ha stilongs under buksa (når det er -20 grader så strekker jeg meg nok til det, men ikke om det "bare" er -10). Trange klær er jeg heller ikke glad i.

Etter å ha vært i MR-maskina fikk jeg et oppbluss i klaustrofobien min, den har ennå ikke gått over, selv om det begynner å bli ganske lenge siden nå.

Jeg skjønner hva du mener med MR-maskin. Jeg har tatt den undersøkelsen selv. Da lå jeg og tviholdt i den dingsen som man kan trykke på for å avbryte undersøkelsen. Jeg klarte å la være å trykke, men det holdt hardt. Jeg måtte hele tiden minne meg selv på å puste, og undersøkelsen opplevdes som om den tok en time, men var visstnok bare på 15 min.

Får håpe klaustrofobien din gir seg litt igjen. Det jeg er mest plaget med nå, er trengsler i folkemengder. Heiser har heldigvis aldri vært et problem. Men å handle midt på dagen på lørdager, det unngår jeg så sant jeg kan.

[Gjest mamman til en gutt]

Mannen min var veldig fæl til å holde sønnen vår fast og kysse han på halsen. Jeg har vært veldig sint for dette, for jeg har tydelig sett at gutten ikke likte det. Mens mannen min trodde han bare lo hørte jeg at det var en hysterisk vond latter, som ikke var langt fra gråt.

Etterhvert utviklet han en slags fobi for å ha på skjerf, å knyte luer under haka, og å dra glidelåsen på jakka helt opp. Da satte jeg foten ned å sa at om du ikke stopper får du ikke passe han mere (vi bor ikke sammen). Og da stoppet han endelig og det tok ikke lang tid før gutten vår ikke syntes det var noe ekkelt med skjerf og sånt mere. Nå går det helt fint.

Men jeg tenker at om dette hadde fått fortsette, kan det godt hende at sønnen min hadde blitt voksen og ikke kunne fordra å ha ting oppi halsen, men likevel ikke hadde noen minner fra det pappan gjorde da han var liten. Jeg tror fobier ofte kommer av opplevelser man har hatt, og at det kommer an på hvor "sterk psyke" du har om opplevelsen(e) fører til at du utvikler en fobi av det eller ikke.