For sent for mamma å forlate pappa (60) pga alder og psykdom?

[Gjest Jente31]

Ja..kanskje jeg lager en hotmailadresse så kan vi ta det derfra.

Jeg syns jo det er fasinerende hvor like vi mennesker er. Hvor like vi er i våre reaksjonsmønstre.

Jeg tenker på hvor jeg var da jeg hele tiden følte at jeg måtte finne en vinkel hvor jeg selv kunne komme ut av dette forholdet mitt som "uskyldig". Det gjorde at jeg hele tiden prøvde og prøvde med å tilpasse meg min eks. Når en hele tiden flytter sine egne grenser og forsøker å tilpasse seg en oppførsel som slett ikke er frisk så synker en dypere og dyperer inn i en dynamik som gjør eat iallefall jeg følte meg skitten.

Jeg var ikke noen forsagt stille dame som mottok bank. Jeg var en såret tiger som både brølte og skrek og sa ufyselige ting. INGEN andre har sett meg slik. Jeg har i ettertid at når du møter det jeg gjorde nemlig en vegg hvor alle fakta er skjøvet til side og hvor mannen din viser fram en forvrengt virkelighet og hevder den er det sanne. Når du har levd i denne lenge nok begynner du å tro det. Du blir forvirret. Jeg har brukt lang lang tid på å få tillit nok til vanlige folk rundt meg sine soleklare mening om hva dette var for noe. Han er jo psykopat og psykopater nærer en mistenksomhet til alt og alle. Alle andre er syke. Han er frisk. Jeg var også syk i hans verden.

Jeg syns det hjalp den gangen jeg sa til meg selv og til han:

Jeg vil ikke snakke mer med deg fordi JEG får det ikke til.

Jeg prøvde ikke forklare at det han gjør var galt. Han fikk være han. Men JEG må også fungerer og dette får jeg dessverre ikke til.

Det du beskriver her høres litt ut som tankekaos hvor en liksom må finne det rettferdige oppe i det hele. Det tror jeg kan bli et prosjekt som ikke ender noe sted. Hadde dere klart det så hadde dere antagelig klart å finne en felles forståelse av ting og fortsette forholdet. Du trenger ikke å finne ut hvem som har skyld, selv om du selvsagt er forbannet på han. Det holder at det ikke fungerer for DEG.

Hehe nå skriver jeg og skriver jeg...dette minner meg om så mye...og du må huske jeg skriver ut ifra mine erfaringer da

klem

Bare skriv du... det er helt greit, og hjelper meg utrolig mye å høre dine erfaringer. For jeg tror nok at selv om gubben min ikke er psykopat, så har han kansje noen psykopatiske trekk. Det har også moren min sagt.. og jeg har hennes fulle støtte.

Ja, i en psykopats verden, har alle andre feil, og ikke h*n. Faren min er sånn han også. Eksn til venninna mi jeg nevnte, også.

Og du må ikke tenke på at du har vært noe offer. Du har vel aldri syntes synd på deg selv, har du? Jeg kan ikke se tegn på noe av dette, iallefall.

Jeg spør litt utfra egne tanker. Jeg har iallefall aldri villet at noen skal synes synd på meg. Man kommer ingen vei med det. Dessuten kom du deg bort fra det.

Her syns jeg moren min faktisk oppfører seg litt som et offer. For hun vet at pappa er ille. Men hun bare prater og prater, gjor ikke mer med det. Hun har pratet om det så lenge jeg kan huske. Og "alle" har hele tiden sagt at hun må komme seg vekk. T.o.m læreren min på ungd.skolen sa til meg at det var rart barnevernet ikke var koblet inn.

Vet ikke om jeg er urettferdig som sier dette om moren min. Men jeg synes det er en vesentlig forskjell på om man bare prater, og ikke gjør noe med det, enn om en prater for å gjøre noe med det. Det er jo det siste som blir konstuktivt. Håper du skjønner hva jeg mener:)

Men at man noen ganger trenger litt støtte når ting røyner litt på, synes jeg er helt normalt. Da tenker jeg også at det er godt å få hjelp til å få sortert litt, når tankekaoset svirrer.

Og ja, du har rett, det er et enormt tankekaos jeg har, i forbindelse med dette. Ting forvirrer meg. Hva er rett, hva er galt, hvem skal jeg ta hensyn til, og hva, osv.. og det er det jeg håper helsesøster kan hjelpe meg med.

Men du har også rett i enda en ting: at jeg må gjøre det jeg føler er rett for meg selv. Og som jeg skrev,så er jeg også kommet dithen, at jeg nå gjør det; jeg begynner å ta hensyn til egne behov og ikke bare hans. Og ja, jeg har en meget god grunn til å gå. Det vet jeg. Men det er godt å få en slags bekreftelse, eller skal jeg kalle det støtte, på at jeg handler riktig..

Skriver og skriver jeg også ser du:-) Men det er godt også!! Dessuten svært nyttig. Jeg har hentet mye styrke på dette.

[Gjest Multippel]

Bare skriv du... det er helt greit, og hjelper meg utrolig mye å høre dine erfaringer. For jeg tror nok at selv om gubben min ikke er psykopat, så har han kansje noen psykopatiske trekk. Det har også moren min sagt.. og jeg har hennes fulle støtte.

Ja, i en psykopats verden, har alle andre feil, og ikke h*n. Faren min er sånn han også. Eksn til venninna mi jeg nevnte, også.

Og du må ikke tenke på at du har vært noe offer. Du har vel aldri syntes synd på deg selv, har du? Jeg kan ikke se tegn på noe av dette, iallefall.

Jeg spør litt utfra egne tanker. Jeg har iallefall aldri villet at noen skal synes synd på meg. Man kommer ingen vei med det. Dessuten kom du deg bort fra det.

Her syns jeg moren min faktisk oppfører seg litt som et offer. For hun vet at pappa er ille. Men hun bare prater og prater, gjor ikke mer med det. Hun har pratet om det så lenge jeg kan huske. Og "alle" har hele tiden sagt at hun må komme seg vekk. T.o.m læreren min på ungd.skolen sa til meg at det var rart barnevernet ikke var koblet inn.

Vet ikke om jeg er urettferdig som sier dette om moren min. Men jeg synes det er en vesentlig forskjell på om man bare prater, og ikke gjør noe med det, enn om en prater for å gjøre noe med det. Det er jo det siste som blir konstuktivt. Håper du skjønner hva jeg mener:)

Men at man noen ganger trenger litt støtte når ting røyner litt på, synes jeg er helt normalt. Da tenker jeg også at det er godt å få hjelp til å få sortert litt, når tankekaoset svirrer.

Og ja, du har rett, det er et enormt tankekaos jeg har, i forbindelse med dette. Ting forvirrer meg. Hva er rett, hva er galt, hvem skal jeg ta hensyn til, og hva, osv.. og det er det jeg håper helsesøster kan hjelpe meg med.

Men du har også rett i enda en ting: at jeg må gjøre det jeg føler er rett for meg selv. Og som jeg skrev,så er jeg også kommet dithen, at jeg nå gjør det; jeg begynner å ta hensyn til egne behov og ikke bare hans. Og ja, jeg har en meget god grunn til å gå. Det vet jeg. Men det er godt å få en slags bekreftelse, eller skal jeg kalle det støtte, på at jeg handler riktig..

Skriver og skriver jeg også ser du:-) Men det er godt også!! Dessuten svært nyttig. Jeg har hentet mye styrke på dette.

Hei Jente 31

Ja jeg syns det er nyttig å skrive med deg. Jeg syns også det er fint om mine erfaringer kan være til nytte. Jeg har vært igjennom mye av det du følesesmessig sliter med nå, og jeg er ett menneske som lett kjenner slikt dypt inn imeg selv. Jeg var livredd da jeg sto midt oppe i dette.

Psykopat er ett litt dumt ord for en forestiller seg en person som er ondskapen selv. Dyssosial PF er en mer moderne betegelse. Det dumme med slike fortegna forestilliger om psykopati er at vi ikke klarer så lett å gjenkjenne de når de dukker opp.

Å være offer er jo ikke noe sted å være. Men jeg tror det er viktig at en som har vært i slike erfaringer får lov til å syns synd på og raseri for det en har opplevd. Jeg syns dette med offerrolle er problematisk. På sett og vis er jeg ett offer for noe jeg ikke klarte å gjennomskue og takle. Dette har skadet meg. I terapeutisk sammenheng tror jeg det er forskjellige faser en skal gå igjennom. Jeg tor JENTE 31 at på ett plan skal du også være sint.Forskjellen på det å være i en offerrolle og det å være offer for noe er at den sistnevnet gjør noe med sin situasjon.

Jeg mener det ikke er noen mottsetning. Mennesker som søker offerrollen er drevet av noe annet enn å bearbeide traumatiske opplevelser, og gjøre noe med det. Jeg tror det handler mye om hjelpesløshet og redsel når en tyr til slike roller. en er redd for å stå på egne bein.

Men du må ikke blande mellom dette å være offer og det å faktisk ha behov for hjelp. Jeg har måttet øve meg masse på det. Jeg klarte meg selv uhyre tidlig. Jeg gikk alene 3 km til barnehagen da jeg var 4 år, langs en bilvei. Jeg smurte min egen matpakke og kledde meg selv. Jeg stelte meg selv også noe som jeg forstår i ettertid at jeg faktisk må ha sett ganske ustelt ut en tid. Jeg kan liksom ikke KREVE noe. Mitt mønster er å bite tenna sammen. Jeg har likevel vært nødt til å be om hjelp til meg og mine barn. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg vært udyktig som mor.

Hvorfor sa læreren din at det var rart barnevernet ikke var koblet inn? Hadde han eller hun sett noe? Var det alment kjent hva som skjedde hjemme hos dere?

Å ikke be om hjelp når det røyner på er faktisk ett tegn på livsudyktighet. Ingen mennesker lever helt og holdet av egen innsats. det er en masse ting som spiller inn. Å be om hjelp og det å trenge hjelp har ingenting med en fastgrodd offerrolle å gjøre!!!! Folk i offerollen ber jo ikke om hjelp og konstruktive løsninger...de bare klager.

Moren din må nok finne ut av dette selv. men jeg tror at når man har levd så lenge som hun har så er det næimen ikke rart om at det blir veldig vanskelig. Det bør en ha litt respekt for. Samtidig tenker jeg at jeg skjønner din frustrasjon. Jeg syns du skal passe på deg selv først. Deu har nok nå...kanskje du senere kan være til hjelp når du kanskje har mindre utfordringer...kanskje kan det at du går også hjelpe din mor.

Jeg er her...kanskje er jeg for intens...hehe...jeg har noen intense gener i min familie.-).

Morfar døde denne helgen og jeg var oppe hos han på sykehjemme og tok farvel. Det var en rar litt vedmodig opplevelse.

Det setter virkelig tanken inn på det forgjengelige livet vi lever og at alle disse problemene jeg hele tiden baler med. I lys av døden blir de små...sier ikke at noe er smått her altså...men tanken på døden kan også virkelig gjøre at en kan få litt fart i sakene tenker jeg.

FAKTISK SÅ ER DET SLIK AT DU ER ET OFFER INNTIL DU GJØR NOE MED DET. IDET DU TAR TAK I TINGENE OG FORANDRER PÅ DET SOM ER NEGATIVT FOR DEG OG DINE BARN NÅ SÅ GÅR DU FRA Å VÆRE ETT OFFER TIL Å IKKE VÆRE DET LENGER.

[Gjest Jente31]

Hei Jente 31

Ja jeg syns det er nyttig å skrive med deg. Jeg syns også det er fint om mine erfaringer kan være til nytte. Jeg har vært igjennom mye av det du følesesmessig sliter med nå, og jeg er ett menneske som lett kjenner slikt dypt inn imeg selv. Jeg var livredd da jeg sto midt oppe i dette.

Psykopat er ett litt dumt ord for en forestiller seg en person som er ondskapen selv. Dyssosial PF er en mer moderne betegelse. Det dumme med slike fortegna forestilliger om psykopati er at vi ikke klarer så lett å gjenkjenne de når de dukker opp.

Å være offer er jo ikke noe sted å være. Men jeg tror det er viktig at en som har vært i slike erfaringer får lov til å syns synd på og raseri for det en har opplevd. Jeg syns dette med offerrolle er problematisk. På sett og vis er jeg ett offer for noe jeg ikke klarte å gjennomskue og takle. Dette har skadet meg. I terapeutisk sammenheng tror jeg det er forskjellige faser en skal gå igjennom. Jeg tor JENTE 31 at på ett plan skal du også være sint.Forskjellen på det å være i en offerrolle og det å være offer for noe er at den sistnevnet gjør noe med sin situasjon.

Jeg mener det ikke er noen mottsetning. Mennesker som søker offerrollen er drevet av noe annet enn å bearbeide traumatiske opplevelser, og gjøre noe med det. Jeg tror det handler mye om hjelpesløshet og redsel når en tyr til slike roller. en er redd for å stå på egne bein.

Men du må ikke blande mellom dette å være offer og det å faktisk ha behov for hjelp. Jeg har måttet øve meg masse på det. Jeg klarte meg selv uhyre tidlig. Jeg gikk alene 3 km til barnehagen da jeg var 4 år, langs en bilvei. Jeg smurte min egen matpakke og kledde meg selv. Jeg stelte meg selv også noe som jeg forstår i ettertid at jeg faktisk må ha sett ganske ustelt ut en tid. Jeg kan liksom ikke KREVE noe. Mitt mønster er å bite tenna sammen. Jeg har likevel vært nødt til å be om hjelp til meg og mine barn. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg vært udyktig som mor.

Hvorfor sa læreren din at det var rart barnevernet ikke var koblet inn? Hadde han eller hun sett noe? Var det alment kjent hva som skjedde hjemme hos dere?

Å ikke be om hjelp når det røyner på er faktisk ett tegn på livsudyktighet. Ingen mennesker lever helt og holdet av egen innsats. det er en masse ting som spiller inn. Å be om hjelp og det å trenge hjelp har ingenting med en fastgrodd offerrolle å gjøre!!!! Folk i offerollen ber jo ikke om hjelp og konstruktive løsninger...de bare klager.

Moren din må nok finne ut av dette selv. men jeg tror at når man har levd så lenge som hun har så er det næimen ikke rart om at det blir veldig vanskelig. Det bør en ha litt respekt for. Samtidig tenker jeg at jeg skjønner din frustrasjon. Jeg syns du skal passe på deg selv først. Deu har nok nå...kanskje du senere kan være til hjelp når du kanskje har mindre utfordringer...kanskje kan det at du går også hjelpe din mor.

Jeg er her...kanskje er jeg for intens...hehe...jeg har noen intense gener i min familie.-).

Morfar døde denne helgen og jeg var oppe hos han på sykehjemme og tok farvel. Det var en rar litt vedmodig opplevelse.

Det setter virkelig tanken inn på det forgjengelige livet vi lever og at alle disse problemene jeg hele tiden baler med. I lys av døden blir de små...sier ikke at noe er smått her altså...men tanken på døden kan også virkelig gjøre at en kan få litt fart i sakene tenker jeg.

FAKTISK SÅ ER DET SLIK AT DU ER ET OFFER INNTIL DU GJØR NOE MED DET. IDET DU TAR TAK I TINGENE OG FORANDRER PÅ DET SOM ER NEGATIVT FOR DEG OG DINE BARN NÅ SÅ GÅR DU FRA Å VÆRE ETT OFFER TIL Å IKKE VÆRE DET LENGER.

Hei igjen multippel.

Takk for at du er du. Setter stor pris på deg. Og jeg er enig med deg i det du skriver, også mht offerollen. Jeg merker du skriver utfra erfaringer (men ikke slit deg ut på å hjelpe meg:)

Kondolerer mht din morfar. Det var virkelig trist... Jeg mangler ord, men du har min dypeste medfølelse.

Jeg har vært ute en stund nå. Godt å komme seg ut i frisk luft.

Lærern min har jeg faktisk hatt kontakt med siden jeg gikk utav ungd.skolen. Han fulgte meg opp et par år senere, mht utdannelse osv. Siden har det vært et brev i ny og ne, og julekort o.l. Jeg synes det er så hyggelig. Han ble som en far for meg i en meget tøff tid, da f.eks politi og leger hadde vært hjemme hos oss og jeg var totalt fraværende i timen. Midt i timen kunne han ta meg ut for samtale.

Han engasjerte seg veldig i hele klassen. Jeg tror de fleste var glade i han. En mann med et stort hjerte, spør du meg.

Vi bodde i en liten bygd, hvor alle kjente alle. Og "alle" visste hvordan ting lå an hjemme. Lærern min oppdaget at jeg var trist bak de smilende øynene mine, som han sa. Og han merket at jeg dabbet av fagmessig jo eldre jeg ble. Jeg var ganske fraværende pga det som skjedde hjemme, og jeg var derfor mye i samtale med han. Det hjalp meg så jeg greide å fullføre ungd,skolen og få vitnemål.. Pluss at jeg slet veldig med selvmordstanker den tiden, jeg visste rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre, jeg bønnfalt mamma om å reise fra pappa. Og det gjorde de andre søskna mine også.

Jeg tenker svært lite på dette i dag. Jeg tror nok at lærern min gjorde en så flott jobb den gangen, at jeg ikke har behov for å bearbeide dette nå, i form av psykologisk hjelp. Det er nok heller "arrene" etter den vonde barndommen, altså "skadene" jeg pådro meg, som jeg trenger å gjøre noe med! Og derfor skal jeg utredes hos psykiater.

Men nok om det. Jeg skal skrive mer til deg senere. Kansje jeg får til å lage en hotmail adr som jeg kan legge ut her, om webbis tillater det da.. må prøve å få gjort litt hus arbeide også:-)

Klem fra

[Gjest Multippel]

Hei igjen multippel.

Takk for at du er du. Setter stor pris på deg. Og jeg er enig med deg i det du skriver, også mht offerollen. Jeg merker du skriver utfra erfaringer (men ikke slit deg ut på å hjelpe meg:)

Kondolerer mht din morfar. Det var virkelig trist... Jeg mangler ord, men du har min dypeste medfølelse.

Jeg har vært ute en stund nå. Godt å komme seg ut i frisk luft.

Lærern min har jeg faktisk hatt kontakt med siden jeg gikk utav ungd.skolen. Han fulgte meg opp et par år senere, mht utdannelse osv. Siden har det vært et brev i ny og ne, og julekort o.l. Jeg synes det er så hyggelig. Han ble som en far for meg i en meget tøff tid, da f.eks politi og leger hadde vært hjemme hos oss og jeg var totalt fraværende i timen. Midt i timen kunne han ta meg ut for samtale.

Han engasjerte seg veldig i hele klassen. Jeg tror de fleste var glade i han. En mann med et stort hjerte, spør du meg.

Vi bodde i en liten bygd, hvor alle kjente alle. Og "alle" visste hvordan ting lå an hjemme. Lærern min oppdaget at jeg var trist bak de smilende øynene mine, som han sa. Og han merket at jeg dabbet av fagmessig jo eldre jeg ble. Jeg var ganske fraværende pga det som skjedde hjemme, og jeg var derfor mye i samtale med han. Det hjalp meg så jeg greide å fullføre ungd,skolen og få vitnemål.. Pluss at jeg slet veldig med selvmordstanker den tiden, jeg visste rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre, jeg bønnfalt mamma om å reise fra pappa. Og det gjorde de andre søskna mine også.

Jeg tenker svært lite på dette i dag. Jeg tror nok at lærern min gjorde en så flott jobb den gangen, at jeg ikke har behov for å bearbeide dette nå, i form av psykologisk hjelp. Det er nok heller "arrene" etter den vonde barndommen, altså "skadene" jeg pådro meg, som jeg trenger å gjøre noe med! Og derfor skal jeg utredes hos psykiater.

Men nok om det. Jeg skal skrive mer til deg senere. Kansje jeg får til å lage en hotmail adr som jeg kan legge ut her, om webbis tillater det da.. må prøve å få gjort litt hus arbeide også:-)

Klem fra

Hei Jente31

Jeg sliter meg slettes ikke ut.

Jeg syns det har vært fint å sette ord på dette.

Det er nok mye jeg fremdeles trenger å sortere i selv.

Det er jo nyttig å kunne gjøre i felleskap med andre.

Kjenner jeg får vondt i maven av det du forteller om din barndom. Godt å høre at du føler at du er kommet videre.

Vi snakkes!

klem til deg!

[Gjest Jente31]

Hei Jente31

Jeg sliter meg slettes ikke ut.

Jeg syns det har vært fint å sette ord på dette.

Det er nok mye jeg fremdeles trenger å sortere i selv.

Det er jo nyttig å kunne gjøre i felleskap med andre.

Kjenner jeg får vondt i maven av det du forteller om din barndom. Godt å høre at du føler at du er kommet videre.

Vi snakkes!

klem til deg!

Det var godt å høre:-)

Forresten så er jeg enig med deg i at å kalle noen psykopat høres litt feil ut.At dyssosial pf er bedre.Det henger kansje igjen? At "Alle" vet hva psykopati er, fra gammelt av? Derfor er det ordet så lett å bruke. Vet ikke om dette bare er "vas" fra min side, Men det er nå sånn jeg tenker her og nå :-)

Ang offerrollen, så skal jeg tenke litt mer på dette og gi deg tilbakemelding på det.Jeg kjenner ikke noe sinne over hva dette har gjort med meg. Kansje kan det komme senere?

Vet ikke, men slik jeg tenker nå, så er det viktigste for meg å komme videre, og ikke bli værende i den situasjonen jeg er i.

Og det at jeg får støtte fra deg bl.a, er med å gjør meg sterkere, og mere i stand til å se at ting ikke er som de skal være..

For sammenlignet med min barndom, så har jeg hatt det bra sammen med mannen min...jeg har derfor altid ment at jeg ikke har hatt noe å klage over.

Men jeg har innsett at det ikke kan sammenlignes. Dessuten er det kun jeg som kan gjøre noe med det. For jeg er aldelelsen ikke fornøyd med denne tilværelsen som ødelegger ikke bare meg, men unga også.

Jepp, vi snakkes vi :-)

[Gjest Multippel]

Det var godt å høre:-)

Forresten så er jeg enig med deg i at å kalle noen psykopat høres litt feil ut.At dyssosial pf er bedre.Det henger kansje igjen? At "Alle" vet hva psykopati er, fra gammelt av? Derfor er det ordet så lett å bruke. Vet ikke om dette bare er "vas" fra min side, Men det er nå sånn jeg tenker her og nå :-)

Ang offerrollen, så skal jeg tenke litt mer på dette og gi deg tilbakemelding på det.Jeg kjenner ikke noe sinne over hva dette har gjort med meg. Kansje kan det komme senere?

Vet ikke, men slik jeg tenker nå, så er det viktigste for meg å komme videre, og ikke bli værende i den situasjonen jeg er i.

Og det at jeg får støtte fra deg bl.a, er med å gjør meg sterkere, og mere i stand til å se at ting ikke er som de skal være..

For sammenlignet med min barndom, så har jeg hatt det bra sammen med mannen min...jeg har derfor altid ment at jeg ikke har hatt noe å klage over.

Men jeg har innsett at det ikke kan sammenlignes. Dessuten er det kun jeg som kan gjøre noe med det. For jeg er aldelelsen ikke fornøyd med denne tilværelsen som ødelegger ikke bare meg, men unga også.

Jepp, vi snakkes vi :-)

hehe

er det ikke komisk. Jeg klarer ikke stoppe.

Det er fordi alt må nyanseres hele tiden.

Jeg følte heller ikke sinne i begynnelsen. Jeg har såvidt begynt nå å føle litt sinne nå. i begynnelsen var alt helt uvirkelig.

Jeg tror mitt sinne er ett sunnhetstegn. Det viser meg at jeg er blitt flinkere til å sette grensene på rett sted og at jeg tar meg selv alvorlig.

Og det er det jeg mener med offer og offerrollen. Forskjellen ligger i hva man gjør. Blir man sittende fast og klage så er det bare negativt. Men jobber man med problemene sine enten på ett indre plan eller også på ytre plan...som å gå...så er ikke denne form for bearbeiding å være i offerrollen. Det er nødvendig for å komme videre.

[Gjest Jente31]

hehe

er det ikke komisk. Jeg klarer ikke stoppe.

Det er fordi alt må nyanseres hele tiden.

Jeg følte heller ikke sinne i begynnelsen. Jeg har såvidt begynt nå å føle litt sinne nå. i begynnelsen var alt helt uvirkelig.

Jeg tror mitt sinne er ett sunnhetstegn. Det viser meg at jeg er blitt flinkere til å sette grensene på rett sted og at jeg tar meg selv alvorlig.

Og det er det jeg mener med offer og offerrollen. Forskjellen ligger i hva man gjør. Blir man sittende fast og klage så er det bare negativt. Men jobber man med problemene sine enten på ett indre plan eller også på ytre plan...som å gå...så er ikke denne form for bearbeiding å være i offerrollen. Det er nødvendig for å komme videre.

Vi er nok på bølgelengde mht offerrollen tror jeg. Skjønner det der med ikke å klare å stoppe også, blir sånn det, man blir så engasjert. Tenker akkurat likedan selv:-)

Jeg synes det er så flott å høre at du har kommet så langt!! Hilsen ei som kommer etter.............