Min kjære lar kroppen sin forfalle.

[Gjest Wita]

Nei det lover ikke godt. Han er ikke kjempe tjukk egentlig, men alt er samlet rundt magen og under haka. Problemet er at han har ikke kondis for fem øre. Mye hadde hjulpet på om han hadde kommet i bedre form. Men det jeg "sliter" mest med er at jeg ikke takler verken barn eller voksne som ikke eier bordskikk. Det finnes omtrent ikke ne viktigere for meg enn at folk greier å spise ordentlig. Så det må ikke tolkes til at jeg ikke vil gå inn i/fortsette forholdet, p.g.a overvekten hans, jeg er ikke bedre selv. Jeg kommer nok til å snu her, vil ikke oppdra en voksen mann. Den eneste man kan endre på er seg selv.

Jeg og mannen min sier i fra tilhverandre, hvis vi synes at den andre har lagt på seg.

Hvis jeg synes mannen min begynner å få litt for stor mage (han er slank ellers) sier jeg:- Nå må du skjerpe deg!

Han blir ikke fornærmet.Han skjerper seg som regel da.

Han sier i fra til meg han også.

En gang utbrøt han overrsaket da han så meg naken:- Oj, slik har jeg ikke sett deg før!

Da svarte jeg:- Nei, og slik skal du slippe og se meg særlig lenge også

Vi tåler å høre det begge to.

Men jeg må nok innrømme at jeg ikke hadde gått inn i et forhold med en overvektig mann med et slikt kosthold.

Sånt har jeg desverre store aversjoner mot.

[Gjest fridalida]

Ok så det du sier er at ingeting hjelper.

Noen vil alltids elske han.Ikke alle bryr seg om vekt.

Men kjæresten irriterer seg. Hvis det ikke nytter å hjelpe, får hun heller gjøre det slutt da.Jeg hadde ikke gått inn i forholdet, så jeg hadde sluppet den irritasjonen.

Det mener jeg også. Har hun det ikke bra i forholdet, så bør hun ut av det.

Og nei, ingen andre enn denne fyren selv, kan hjelpe ham. Og hvis han prøver å endre seg for andres del, og ikke for sin egen, så vil det garantert ikke holde.

[Gjest Wita]

Det mener jeg også. Har hun det ikke bra i forholdet, så bør hun ut av det.

Og nei, ingen andre enn denne fyren selv, kan hjelpe ham. Og hvis han prøver å endre seg for andres del, og ikke for sin egen, så vil det garantert ikke holde.

Det pleier å hjelpe når jeg sier fra til mannen min når magen hans har blitt for stor rundt magen.

- Nå må du skjerpe deg !, sier jeg.

[Gjest fridalida]

Det pleier å hjelpe når jeg sier fra til mannen min når magen hans har blitt for stor rundt magen.

- Nå må du skjerpe deg !, sier jeg.

Ja, men sånn som du beskriver mannen din og deg selv, så har ingen av dere et langvarig, alvorlig overvektsproblem og generell elendig livsstil. Det er litt forskjell på det.

Og det er stor forskjell på hva som kreves for å gå ned 5-6 kilo fordi man er blitt "litt rund" til det å forandre livsstil og aktivitetsnivå fullstendig når man har et så alvorlig problem som denne mannen har.

[jubalong70]

Jeg vet så inderlig godt hvordan det er å være i hans forfatning, har vært der selv, derfor får jeg så vondt av han. Jeg vet også hvor lettere og bedre livet mitt ble etter at jeg gikk ned 32 kilo. Men uansett hva andre sier, er det din egen indre styrke som teller når man skal ned i vekt. Jeg er så redd for at han skal få hjerteinfarkt el.

Jeg skjønner veldig godt at du er redd for ham. Det er fryktelig usunt å leve slik han gjør. Men som du også selv sier, det er ditt indre som må klare dette. Og min erfaring er i alle fall at jo flere det er som påpeker hvor fet man er, jo vanskeligere er det å holde på sin egen styrke.

Men det er neimen ikke lett for deg dette heller

[Gjest Ulvinnen]

Ja, det vet du - og det vet jeg. Men det ville jeg likevel ikke vært sikker på hvis jeg først hadde blitt forlatt av noen fordi jeg var overvektig. Og det du sier stemmer ikke for alle, heller.

Egentlig skjønner jeg ikke hva argumentet ditt har å bety i denne sammenhengen i det hele tatt.

Jeg var i alle fall temmelig sårbar som overvektig, og jeg ville aldri stolt på noen som avviste meg pga vekt i første omgang. Jeg tror faktisk ikke at folk som ikke har vært overvektige, og erfart holdninger fra andre i forhold til det, kan sette seg inn i hvordan det er. Det er en helt spesiell situasjon å være i, og helt annerledes enn noe annet jeg har vært borte i, i alle fall.

Jeg tror jeg må ha uttrykt meg klønete et eller annet sted her.

Jeg oppfattet det nemlig sånn at det var helsen til kjæresten trådstarter var mest bekymret for, og holdningene hans til sunn mat, mer enn fedmen i seg selv.

Argumentet mitt om uførhet skulle illustrere at man ikke skal gå å være redd for å miste sin kjære på grunn av situasjoner som oppstår underveis, når man først har blitt sammen.

Men så er jeg av dem som mente det da jeg lovte "i gode og onde dager" da jeg giftet meg.

Jeg har aldri vært overvektig, så den situasjonen kan jeg ikke sette meg inn i.

Men jeg har opplevd å være sengeliggende et helt år, uten at legene kunne love meg bedring. Og da var det ikke mye moro å overhøre at en av min manns venner sa til ham at han ikke fattet hvorfor ikke mannen min skilte seg fra meg.

[Gjest anonym for anledningen]

Jeg tror jeg må ha uttrykt meg klønete et eller annet sted her.

Jeg oppfattet det nemlig sånn at det var helsen til kjæresten trådstarter var mest bekymret for, og holdningene hans til sunn mat, mer enn fedmen i seg selv.

Argumentet mitt om uførhet skulle illustrere at man ikke skal gå å være redd for å miste sin kjære på grunn av situasjoner som oppstår underveis, når man først har blitt sammen.

Men så er jeg av dem som mente det da jeg lovte "i gode og onde dager" da jeg giftet meg.

Jeg har aldri vært overvektig, så den situasjonen kan jeg ikke sette meg inn i.

Men jeg har opplevd å være sengeliggende et helt år, uten at legene kunne love meg bedring. Og da var det ikke mye moro å overhøre at en av min manns venner sa til ham at han ikke fattet hvorfor ikke mannen min skilte seg fra meg.

Noen vet ikke hva kjærlighet er, jeg tenker på kompisen til mannen din.

Du har rett i at det er helsa hans mer enn fedmen rundt magen som plager meg. Det er at han tar det å ta vare på helsa si med knusende ro og han bør ikke bli noe tjukkere heller. Han har jo vært i samme størrelse hele tiden, men nå greier jeg ikke å se forbi det fordi jeg ser at han er svært usunn. Spiser aldri frukt, grønnsaker eller grovt brød. Magert pålegg som kokt skinke el. spiser han ikke. Men selvsagt kommer dette tydeligere frem for meg, fordi jeg er blitt meget opptatt av sunn mat de siste årene.

[Gjest Ulvinnen]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er vanskelig "å se på". Siden du er overvektig selv, og har klart å gjøre noe med det (gratulerer!) regner jeg med at du også har vært gjennom noen runder før du var klar for å ta tak i problemet.

Da vet du jo også at det å bli klar, er noe som er høyst individuelt og noe som bare kan påvirkes og "skje" i den som er overvektig.

Jeg skjønner derimot veldig godt at du synes du ikke vil være rundt det nå i din situasjon. Jeg hadde faktisk ikke turt det, hvis jeg var deg. Jeg hadde ikke stolt nok på at jeg hadde klart å stå i mot, og min prosess hadde blitt enda vanskeligere.

Dessuten høres det ikke ut som om du er skikkelig "tent" verken på han eller forholdet. Du fortjener å være i et forhold som er bra for deg, og han fortjener å få være sammen med ei som aksepterer og tenner på ham som han er.

"Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er vanskelig "å se på"."

Skjønner du ikke det? Her er det "se på" i overført berydning. Klart det er vanskelig å se på at noen som man er glad i og bryr seg om lar seg forfalle, og risikere å bli alvorlig syk!

[org]

Nei det lover ikke godt. Han er ikke kjempe tjukk egentlig, men alt er samlet rundt magen og under haka. Problemet er at han har ikke kondis for fem øre. Mye hadde hjulpet på om han hadde kommet i bedre form. Men det jeg "sliter" mest med er at jeg ikke takler verken barn eller voksne som ikke eier bordskikk. Det finnes omtrent ikke ne viktigere for meg enn at folk greier å spise ordentlig. Så det må ikke tolkes til at jeg ikke vil gå inn i/fortsette forholdet, p.g.a overvekten hans, jeg er ikke bedre selv. Jeg kommer nok til å snu her, vil ikke oppdra en voksen mann. Den eneste man kan endre på er seg selv.

Jeg makter heller ikke personer med dårlig bordskikk. Så jeg skjønner det kan bli et stort problem.

[Gjest bik bok bok bik]

jeg hadde nok sagt klart ifra hva jeg mente om hans kosthold. Du vil aldri orke å være i ett forhold, hvor den ene parten spiser " grisemat" ttil alle måltider, og kroppsvekten øker fra uke til uke. Snart blir han så feit at han ikke orker å gå på jobben, ÆSJ.

[Gjest anonym for anledningen]

jeg hadde nok sagt klart ifra hva jeg mente om hans kosthold. Du vil aldri orke å være i ett forhold, hvor den ene parten spiser " grisemat" ttil alle måltider, og kroppsvekten øker fra uke til uke. Snart blir han så feit at han ikke orker å gå på jobben, ÆSJ.

Jeg får tro at han greier å stoppe før den tid, han elsker jobben sin. Han er en person med mange jern i ilden og stresser rundt, så det er ikke gått så langt ennå.

[Gjest fridalida]

Jeg tror jeg må ha uttrykt meg klønete et eller annet sted her.

Jeg oppfattet det nemlig sånn at det var helsen til kjæresten trådstarter var mest bekymret for, og holdningene hans til sunn mat, mer enn fedmen i seg selv.

Argumentet mitt om uførhet skulle illustrere at man ikke skal gå å være redd for å miste sin kjære på grunn av situasjoner som oppstår underveis, når man først har blitt sammen.

Men så er jeg av dem som mente det da jeg lovte "i gode og onde dager" da jeg giftet meg.

Jeg har aldri vært overvektig, så den situasjonen kan jeg ikke sette meg inn i.

Men jeg har opplevd å være sengeliggende et helt år, uten at legene kunne love meg bedring. Og da var det ikke mye moro å overhøre at en av min manns venner sa til ham at han ikke fattet hvorfor ikke mannen min skilte seg fra meg.

"Argumentet mitt om uførhet skulle illustrere at man ikke skal gå å være redd for å miste sin kjære på grunn av situasjoner som oppstår underveis, når man først har blitt sammen."

Det argumentet kjøper også jeg, og synes de som ikke skjønte at "mannen din ikke skilte seg" fo det første ikke kan ha ant hva de snakket om, og for det andre var helt urolig kyniske.

Men selv om en "ikke skal gå å være redd for å bli forlatt", så synes jeg altså at det stiller seg HELT annerledes dersom man først er blitt vraket på grunn av noe. Jeg vil se den personen som deretter skulle være helt trygg på at den samme personen ikke ville vrake ham/henne på nytt hvis uønsket atferd kom tilbake. Med hodet kan man tenke seg det, men følelsene? I doubt it...

Dessuten tror jeg det er lettere, også i et forhold, å akeptere uforskyldt atferd enn selvforskyldt. Overvekt betraktes fremdeles som selvforskyldt, selv om det i høyeste grad er en sannhet med modifikasjoner. De færreste forakter ikke en som er ufør - mange forakter overvektige. Og det er de overvektige fullstendig klar over - det føles på kroppen hver eneste dag.

Jeg opplever at trådstarter er todelt - men ikke at helsen hane er hovedproblemet. Hun nevner sex og sånn som problem, og jeg tror - hvis det virkelig var helsen hans som var hovedsaken - at hun ikke hadde vurdert å gå. Alle mulige hjelpetiltak, men ikke det å gå. Jeg synes ikke det virker som om hun vil ut fordi hun er redd for å bli enke hvis det blir alvor - jeg opplever at hun synes det er vanskelig å være rundt ham for egen del, og fordi det truer hennes eget nye liv, og dessuten at hun egentlig ikke tenner spesielt mye på ham. Hadde hun gjort det, hadde ikke overvekten vært noe stort problem, tror jeg.

Jeg forstår henne godt - og tror det beste for både ham og henne - er at hun kutter ut nå. Jeg synes bare ikke hun skal si" jeg forlater deg fordi du er fet og helt tydelig har et problematisk forhold til mat". Tror ikke han får det bedre av det.

[Gjest fridalida]

"Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er vanskelig "å se på"."

Skjønner du ikke det? Her er det "se på" i overført berydning. Klart det er vanskelig å se på at noen som man er glad i og bryr seg om lar seg forfalle, og risikere å bli alvorlig syk!

Hun har vært sterkt overvektig selv. Hun vet hva han gjennomgår, og mye om hvorfor han gjør det. Hun vet også at han ikke kommer til å endre seg før han selv finner ut av det - kanskje en gang, kanskje aldri. Sånn er det for sterkt overvektige. Derfor burde hun være vant - nettopp til å "se på" slik atferd, og skjønne hvor den kommer fra. Jeg skjønner at hun kan ønske den annerledes, og at det kan bli vanskelig for henne å leve sunt sammen med ham. men ikke helt at det blir så ubehaglelig forhenne bortsett fra det. Nettopp fordi hun for ikke så lenge siden, var i en slik situasjon selv.

Og hun gir ikke noen inntrykk av å være veldig alvorlig involvert i mannen heller, slik at det er helsen hans som virkelig er problemet. Veldig lite i det første innlegget tyder på det.

Ellers er jeg enig i at det er vondt å se på mennesker som ødelegger for seg selv med destruktiv atferd - spesielt når de ikke ønsker det, men bare ikke klarer noe annet. Jeg opplever ikke situasjonen helt sånn her. Jeg opplever at hun er misfornlyd, men vet veldig lite om hvilket stadium i "det å være overvektig" han er i.

[Gjest anonym for anledningen]

Hun har vært sterkt overvektig selv. Hun vet hva han gjennomgår, og mye om hvorfor han gjør det. Hun vet også at han ikke kommer til å endre seg før han selv finner ut av det - kanskje en gang, kanskje aldri. Sånn er det for sterkt overvektige. Derfor burde hun være vant - nettopp til å "se på" slik atferd, og skjønne hvor den kommer fra. Jeg skjønner at hun kan ønske den annerledes, og at det kan bli vanskelig for henne å leve sunt sammen med ham. men ikke helt at det blir så ubehaglelig forhenne bortsett fra det. Nettopp fordi hun for ikke så lenge siden, var i en slik situasjon selv.

Og hun gir ikke noen inntrykk av å være veldig alvorlig involvert i mannen heller, slik at det er helsen hans som virkelig er problemet. Veldig lite i det første innlegget tyder på det.

Ellers er jeg enig i at det er vondt å se på mennesker som ødelegger for seg selv med destruktiv atferd - spesielt når de ikke ønsker det, men bare ikke klarer noe annet. Jeg opplever ikke situasjonen helt sånn her. Jeg opplever at hun er misfornlyd, men vet veldig lite om hvilket stadium i "det å være overvektig" han er i.

Det stemmer, jeg er ikke veldig involvert egentlig. Jeg er glad i han og liker å være sammen med han, men er ikke noe spesielt forelsket i han. Jeg ville så gjerne få det til å bruse i meg, men det er så mye som står i veien for oss f.eks. god kommunikasjon. Han er klar over at jeg gnisten fra meg ikke er der fult ut, men jeg vil så gjerne for han er veldig god og snill. Det er mulig det er meg som blåser opp feilene hans p.g.a at jeg ike føler at det går så bra. Mulig det at jeg begynner å fokusere på feila hans er et tegn på at jeg ikke kommer til å elske han noen gang. Huff ikke så lett. Har ikke tro på kjærlighet ved første blikk, jeg blir glad i noen og tar tiden til hjelp slik at det likevel blir en forelskelse.

Trist at det ender sånn, jeg ville så gjerne elske han, men jeg greier ikke å komme innpå han. I bunn og grunn handler det ikke om kosthold, men om at vi ikke greier å kommunisere ordentlig.

[Gjest fridalida]

Det stemmer, jeg er ikke veldig involvert egentlig. Jeg er glad i han og liker å være sammen med han, men er ikke noe spesielt forelsket i han. Jeg ville så gjerne få det til å bruse i meg, men det er så mye som står i veien for oss f.eks. god kommunikasjon. Han er klar over at jeg gnisten fra meg ikke er der fult ut, men jeg vil så gjerne for han er veldig god og snill. Det er mulig det er meg som blåser opp feilene hans p.g.a at jeg ike føler at det går så bra. Mulig det at jeg begynner å fokusere på feila hans er et tegn på at jeg ikke kommer til å elske han noen gang. Huff ikke så lett. Har ikke tro på kjærlighet ved første blikk, jeg blir glad i noen og tar tiden til hjelp slik at det likevel blir en forelskelse.

Trist at det ender sånn, jeg ville så gjerne elske han, men jeg greier ikke å komme innpå han. I bunn og grunn handler det ikke om kosthold, men om at vi ikke greier å kommunisere ordentlig.

Jeg synes du gir deg selv svaret på hva du må gjøre: Det "bruser" ikke i deg, dere kommuniserer ikke godt, sexen er god, men ikke fantastisk siden han ikke orker så mye, og han har et overvekts- og spiseproblem du synes er vanskelig å takle.

Han er helt sikkert en god og snill mann. Men han er tydeligvis ikke det du er ute etter, likevel. Det er bare sånn det er. Og det du har beskrevet som problemer hadde du kanskje opplevd annerledes dersom du hadde hatt de riktige, gode følelsene.

Du fortjener bedre, og han fortjener bedre! Move on.... Vet det ikke er lett, men det høres ut som om det er riktig for deg å gjøre.

Lykke til!

[Gjest bik bok bok bik]

Jeg får tro at han greier å stoppe før den tid, han elsker jobben sin. Han er en person med mange jern i ilden og stresser rundt, så det er ikke gått så langt ennå.

I og med at du sier at han "stresser rundt " , og er glad i jobben sin, burde du bruke det som ett argument mot en noe lettere livsstil. Lykke til.

[Gjest Ulvinnen]

"Argumentet mitt om uførhet skulle illustrere at man ikke skal gå å være redd for å miste sin kjære på grunn av situasjoner som oppstår underveis, når man først har blitt sammen."

Det argumentet kjøper også jeg, og synes de som ikke skjønte at "mannen din ikke skilte seg" fo det første ikke kan ha ant hva de snakket om, og for det andre var helt urolig kyniske.

Men selv om en "ikke skal gå å være redd for å bli forlatt", så synes jeg altså at det stiller seg HELT annerledes dersom man først er blitt vraket på grunn av noe. Jeg vil se den personen som deretter skulle være helt trygg på at den samme personen ikke ville vrake ham/henne på nytt hvis uønsket atferd kom tilbake. Med hodet kan man tenke seg det, men følelsene? I doubt it...

Dessuten tror jeg det er lettere, også i et forhold, å akeptere uforskyldt atferd enn selvforskyldt. Overvekt betraktes fremdeles som selvforskyldt, selv om det i høyeste grad er en sannhet med modifikasjoner. De færreste forakter ikke en som er ufør - mange forakter overvektige. Og det er de overvektige fullstendig klar over - det føles på kroppen hver eneste dag.

Jeg opplever at trådstarter er todelt - men ikke at helsen hane er hovedproblemet. Hun nevner sex og sånn som problem, og jeg tror - hvis det virkelig var helsen hans som var hovedsaken - at hun ikke hadde vurdert å gå. Alle mulige hjelpetiltak, men ikke det å gå. Jeg synes ikke det virker som om hun vil ut fordi hun er redd for å bli enke hvis det blir alvor - jeg opplever at hun synes det er vanskelig å være rundt ham for egen del, og fordi det truer hennes eget nye liv, og dessuten at hun egentlig ikke tenner spesielt mye på ham. Hadde hun gjort det, hadde ikke overvekten vært noe stort problem, tror jeg.

Jeg forstår henne godt - og tror det beste for både ham og henne - er at hun kutter ut nå. Jeg synes bare ikke hun skal si" jeg forlater deg fordi du er fet og helt tydelig har et problematisk forhold til mat". Tror ikke han får det bedre av det.

"[...] og tror det beste for både ham og henne - er at hun kutter ut nå."

Helt enig med deg!

"Jeg synes bare ikke hun skal si" jeg forlater deg fordi du er fet og helt tydelig har et problematisk forhold til mat". Tror ikke han får det bedre av det."

Det er godt mulig at du har rett her, jeg skal ikke insistere på det motsatte.

[Gjest fridalida]

"[...] og tror det beste for både ham og henne - er at hun kutter ut nå."

Helt enig med deg!

"Jeg synes bare ikke hun skal si" jeg forlater deg fordi du er fet og helt tydelig har et problematisk forhold til mat". Tror ikke han får det bedre av det."

Det er godt mulig at du har rett her, jeg skal ikke insistere på det motsatte.

De kan jo strengt tatt være jeg tar feil også da, vet bare at jeg hadde taklet en sånn tilbakemelding veldig dårlig selv.