Dere som har brutt kontakten med en i familien

[Gjest prust]

Vet at det er noen som har brutt kontakten med en eller flere i familien av ulike årsaker. Derfor spør jeg litt her nå.

Vi har en konflikt i familien. Det går mot brudd mellom min søster og vår far. Veldig trist og veldig fortvilende, synes jeg.

Dere som har brutt kontakten med noen, hvordan forholder dere dere i familieselskaper der begge parter er invitert?

Jeg ser for meg stusslige bursdager og høytider, der vi som står utenfor konflikten, må velge hvem av partene vi inviterer, selv om vi ønsker at begge skal komme. Trist - for jeg ønsker fortsatt kontakt med begge, og jeg ønsker at mine barn skal fortsette å ha et nært forhold til både sin morfar og sin tante og hennes familie.

Har noen her erfaring med en god løsning for sånne konflikter - der årsakene er dyptgripende og har bygget seg opp gjennom mange mange år - altså ingen bagateller...?

Er helt skjelven jeg, når sånne knuter knyttes blant de jeg er mest glad i her i verden!

[mariaflyfly]

Dette var trist lesning, prust. Jeg har egentlig ikke så mye fornuftig å komme med, annet å kommentere det du sier om dine barns bursdager o.l. Det er en selvfølge at både tante og morfar skal inviteres til slike anledninger, og det er vel egentlig også en selvfølge at disse to møter opp, gjør stas på bursdagsbarnet og holder maska i en slik anledning. Krangle får de gjøre et annet sted. Det er de som er voksne, og må vite å oppføre seg. Poenget er det at dere ikke skal måtte "velge side" i konflikten.

Men det er klart at det er lettere sagt enn gjennomført. Barna mine kommer til å feire bursdagene sine "delt" mellom to familier på ubestemt tid framover. Så jeg er vel egentlig ikke den rette til å uttale meg...

[Gjest prust]

Dette var trist lesning, prust. Jeg har egentlig ikke så mye fornuftig å komme med, annet å kommentere det du sier om dine barns bursdager o.l. Det er en selvfølge at både tante og morfar skal inviteres til slike anledninger, og det er vel egentlig også en selvfølge at disse to møter opp, gjør stas på bursdagsbarnet og holder maska i en slik anledning. Krangle får de gjøre et annet sted. Det er de som er voksne, og må vite å oppføre seg. Poenget er det at dere ikke skal måtte "velge side" i konflikten.

Men det er klart at det er lettere sagt enn gjennomført. Barna mine kommer til å feire bursdagene sine "delt" mellom to familier på ubestemt tid framover. Så jeg er vel egentlig ikke den rette til å uttale meg...

Det viser seg at de ikke har snakket sammen siden begynnelsen av januar (bor i smame by), kun noen få meldinger. Jeg hadde bursdag i helga, og inviterte mine foreldre og min søster og hennes familie. Bare mine foreldre kom. Konflikten eksploderte søndag kveld pga en konkret sak, og jeg fikk vite hvor dypt dette sitter, og fikk vite hvorfor ikke min søster hadde kommet til oss på lørdag.

Nå har mi minste jente bursdag om en måned, og jeg håper inderlig at alle kommer...

Det er så veldig veldig leit. Fikk nettopp sms fra min mor om at hun hadde snakket lenge med min far i går kveld og at han hadde tenkt mye...

Fra min søsters side virker dette helt fastlåst, men jeg håper så iderlig at de "kan bli venner"....

[Gjest klem til deg]

Dere må invitere alle, og forvente at de kan oppføre seg voksent.

Og så må du informere begge parter om at dette ikke er fordi dere bagatelliserer konflikten eller ikke ser at dette er alvorlig for de involverte, men fordi livet må gå videre, ikke minst for barnas skyld.

Du kan godt innrømme at du ser at feks din far har vært urimelig, og si til din søster at du forstår at hun er såret (eller omvendt, jeg aner ikke noe om historien), men at dere ikke vil bygge opp under at familien splittes, selv om en person har gjort noe dumt.

Noe helt annet er hvis det er overgrep eller vold involvert, det er en mye tøffere prosess.

[Gjest prust]

Dere må invitere alle, og forvente at de kan oppføre seg voksent.

Og så må du informere begge parter om at dette ikke er fordi dere bagatelliserer konflikten eller ikke ser at dette er alvorlig for de involverte, men fordi livet må gå videre, ikke minst for barnas skyld.

Du kan godt innrømme at du ser at feks din far har vært urimelig, og si til din søster at du forstår at hun er såret (eller omvendt, jeg aner ikke noe om historien), men at dere ikke vil bygge opp under at familien splittes, selv om en person har gjort noe dumt.

Noe helt annet er hvis det er overgrep eller vold involvert, det er en mye tøffere prosess.

Det er ikke snakk om overgrep eller vold - men mer det første du nevnte. Dominerende far, forskjellsbehandling fra hans side mellom oss to søstre (jeg har vel vært favorisert), sårende uttalelser og ulogiske prioriteringer...

Jeg er enig med deg i det du skriver at partene må kunne klare å være i samme rom for at våre barn skal kunne ha kontakt med begge, f.eks. ved bursdager... Håper det går.

Det som er veldig synd er jo at _hennes_ barn trolig ikke vil kunne ha kontakt med sin morfar pga dette.

[Gjest forskjellige dager]

Vi har ikke brutt kontakten med noen i familien, men svigermor og svigerfar har ingen kontakt lenger pga et stygt brudd fra hans side.

Når det gjelder bursdager o.l., så møter de opp begge to, bare ikke på samme dag.

De vil jo ikke at dette skal gå ut over barn og barnebarn.

Barnebarna har nå opplevd dette i noen år, så det er helt naturlig for dem.

[Caloni Makaroni]

Trist å høre om din far og søster. Det er nok vanskeligst å befinne seg i midten av noe sånt. Man kan risikere å bli uvenner med dem begge.

Min familie har ingen kontakt med min fars søsters familie (altså min tante samt hennes nå voksne barn). Dette har pågått i 12 år, og vi kommer aldri til å gjenoppta kontakten.

De holder seg borte fra familietreff, ganske enkelt. Min tante møtte ikke i sin fars (min farfars) begravelse engang. Det har aldri vært noe spørsmål om hvem som skal få komme i bursdag etc., de har bare isolert seg.

Jeg vet at resten av "farssiden" min har kontakt med den familien ellers, men det blir ikke snakket om noe særlig overfor oss i min familie.

Og sånn -er- det liksom, bare. Sikkert vanskeligst for de som befinner seg i midten. Men det er ingen krangling mellom partene nå, det er bare ganske enkelt brutt all kontakt.

[Gjest prust]

Trist å høre om din far og søster. Det er nok vanskeligst å befinne seg i midten av noe sånt. Man kan risikere å bli uvenner med dem begge.

Min familie har ingen kontakt med min fars søsters familie (altså min tante samt hennes nå voksne barn). Dette har pågått i 12 år, og vi kommer aldri til å gjenoppta kontakten.

De holder seg borte fra familietreff, ganske enkelt. Min tante møtte ikke i sin fars (min farfars) begravelse engang. Det har aldri vært noe spørsmål om hvem som skal få komme i bursdag etc., de har bare isolert seg.

Jeg vet at resten av "farssiden" min har kontakt med den familien ellers, men det blir ikke snakket om noe særlig overfor oss i min familie.

Og sånn -er- det liksom, bare. Sikkert vanskeligst for de som befinner seg i midten. Men det er ingen krangling mellom partene nå, det er bare ganske enkelt brutt all kontakt.

Takk for innspill. Leit å høre om din tante og din families konflikt. Men dere treffer dem aldri hos andre slektninger?

Veldig spesielt å ikke komme i sin fars begravelse....

Nå fikk jeg nettopp melding fra min far om at han hadde skrevet til min søster og tatt selvkritikk for det som skjedde i helga. Det er jo ett skritt i riktig retning... Men for min søster stikker dette veldig veldig dypt, og hun trenger nok lang tid på seg...

[Caloni Makaroni]

Takk for innspill. Leit å høre om din tante og din families konflikt. Men dere treffer dem aldri hos andre slektninger?

Veldig spesielt å ikke komme i sin fars begravelse....

Nå fikk jeg nettopp melding fra min far om at han hadde skrevet til min søster og tatt selvkritikk for det som skjedde i helga. Det er jo ett skritt i riktig retning... Men for min søster stikker dette veldig veldig dypt, og hun trenger nok lang tid på seg...

Så bra at faren din gjorde det! Selv om konflikten fortsatt er stor, viser det at han er innstilt på å prøve mer, og forhåpentligvis vil søsteren din imøtekomme ham. Man kan ikke forvente at alt skal bli rosenrødt (i alle fall ikke med det første), men om de kommer sånn noenlunde overens, så er det jo en start.

Kontakten mellom min familie og den andre familien ble brått kuttet, og jeg har sett dem siden det. De har holdt seg unna, ganske enkelt. I starten var de (spesielt min tante) veldig ivrig etter å svartmale oss overfor resten av familien, men de sa klart i fra at de har -ikke- tenkt å være noen klagemur eller megler mellom de to søsknene, at det er totalt uaktuelt. Jeg vet ikke om hun gjør det ennå, men jeg regner med at hun har roet seg med det nå, hvis ikke hadde de vel ikke orket å ha kontakt med henne.

Jeg bare -vet- de ikke kommer i min farmors begravelse (når hun en gang dør) heller. Selv om de har veldig mye kontakt. Det er rart hva hat gjør med folk. Men samtidig - om det skulle vise seg at de vil komme - så kommer ikke jeg.

[Caloni Makaroni]

Så bra at faren din gjorde det! Selv om konflikten fortsatt er stor, viser det at han er innstilt på å prøve mer, og forhåpentligvis vil søsteren din imøtekomme ham. Man kan ikke forvente at alt skal bli rosenrødt (i alle fall ikke med det første), men om de kommer sånn noenlunde overens, så er det jo en start.

Kontakten mellom min familie og den andre familien ble brått kuttet, og jeg har sett dem siden det. De har holdt seg unna, ganske enkelt. I starten var de (spesielt min tante) veldig ivrig etter å svartmale oss overfor resten av familien, men de sa klart i fra at de har -ikke- tenkt å være noen klagemur eller megler mellom de to søsknene, at det er totalt uaktuelt. Jeg vet ikke om hun gjør det ennå, men jeg regner med at hun har roet seg med det nå, hvis ikke hadde de vel ikke orket å ha kontakt med henne.

Jeg bare -vet- de ikke kommer i min farmors begravelse (når hun en gang dør) heller. Selv om de har veldig mye kontakt. Det er rart hva hat gjør med folk. Men samtidig - om det skulle vise seg at de vil komme - så kommer ikke jeg.

"Kontakten mellom min familie og den andre familien ble brått kuttet, og jeg har sett dem siden det. "

Jeg har IKKE sett dem siden det, skulle det stå.

[Gjest prust]

Så bra at faren din gjorde det! Selv om konflikten fortsatt er stor, viser det at han er innstilt på å prøve mer, og forhåpentligvis vil søsteren din imøtekomme ham. Man kan ikke forvente at alt skal bli rosenrødt (i alle fall ikke med det første), men om de kommer sånn noenlunde overens, så er det jo en start.

Kontakten mellom min familie og den andre familien ble brått kuttet, og jeg har sett dem siden det. De har holdt seg unna, ganske enkelt. I starten var de (spesielt min tante) veldig ivrig etter å svartmale oss overfor resten av familien, men de sa klart i fra at de har -ikke- tenkt å være noen klagemur eller megler mellom de to søsknene, at det er totalt uaktuelt. Jeg vet ikke om hun gjør det ennå, men jeg regner med at hun har roet seg med det nå, hvis ikke hadde de vel ikke orket å ha kontakt med henne.

Jeg bare -vet- de ikke kommer i min farmors begravelse (når hun en gang dør) heller. Selv om de har veldig mye kontakt. Det er rart hva hat gjør med folk. Men samtidig - om det skulle vise seg at de vil komme - så kommer ikke jeg.

Jeg klarer ikke å fatte de ekstremt sterke følelsene som ligger til grunn i slike situasjoner - slik du skriver at du ikke vil i din farmors begravelse hvis de andre kommer - og vice versa. Tror du ikke du vil angre hvis du ikke går?

Min far og min mors bror hadde en konflikt da jeg var 12-15 år, som de klarte å løse opp i i forkant av min konfirmasjon. Frem til da så ville de ikke være i samme rom.... Men det løste seg.

Alt det vonde min søster fortalte i telefonen i går - det er ekstremt sterke vonde følelser. Og jeg skjønner noe av det, men deler ikke hennes svart-hvitt-tenkning.

[Gjest prust]

"Kontakten mellom min familie og den andre familien ble brått kuttet, og jeg har sett dem siden det. "

Jeg har IKKE sett dem siden det, skulle det stå.

Skjønte det ;-)

[Gjest pilluvish]

Vel. Min samboer har kuttet kontakten med sin far. Dette med god grunn. Hans far er periodedranker, og har gjort veldig mye grusont mot min samboer, og fortsetter stadig å gjøre slikt.

Jeg for min del har ikke kuttet kontakten med min familie, men jeg har begrenset kontakten med noen av mine søsken til det minimale. Vi er en veldig "dramatisk" familie, der alle kjemper om å ha lidd mest, hatt det best, hatt det verst. På det verste kom jeg ikke hjem til jul, og nektet å feire min fars 60årsdag. Jeg angrer ikke på noe av dette.

Å kutte kontakten helt er veldig drastisk og vanskelig når flere er involvert. I min samboers tilfelle er det "heldigvis" bare ham og hans far som er involvert. I min er det verre, og derfor dukker jeg tidvis opp på selskap og leker lydig. Men det er langt i fra særlig gøy.

[Caloni Makaroni]

Jeg klarer ikke å fatte de ekstremt sterke følelsene som ligger til grunn i slike situasjoner - slik du skriver at du ikke vil i din farmors begravelse hvis de andre kommer - og vice versa. Tror du ikke du vil angre hvis du ikke går?

Min far og min mors bror hadde en konflikt da jeg var 12-15 år, som de klarte å løse opp i i forkant av min konfirmasjon. Frem til da så ville de ikke være i samme rom.... Men det løste seg.

Alt det vonde min søster fortalte i telefonen i går - det er ekstremt sterke vonde følelser. Og jeg skjønner noe av det, men deler ikke hennes svart-hvitt-tenkning.

Jeg har ingen veldig god kontakt med min farmor. Jeg vil nok ikke angre på at jeg ikke går. Men det er likevel naturlig å gå, nettopp fordi hun er min farmor, og man går i begravelser til såpass nære slektninger, det er vanlig. Men det er ikke så viktig for meg at jeg ønsker å gå om jeg må være i samme rom som disse familiemedlemmene.

I denne konflikten er det overgrep inne i bildet, og for meg er det en av de tingene som det er tilnærmet umulig å tilgi. Når noen spør meg hvor mange søskenbarn jeg har, så svarer jeg antallet jeg har, minus de i den familien. Når noen spør meg hvor mange tanter/onkler jeg har, så trekker jeg fra denne tanten. De eksisterer ikke for meg, ganske enkelt. Og da er det ikke noe poeng i å nevne dem for andre heller, med mindre jeg kommer opp i en situasjon som denne, hvor vi prater om brutt kontakt og familiekonflikter. Da hender det en sjelden gang at jeg nevner det. Stort sett forblir jeg taus.

Jeg håper virkelig at alt ordner seg i din familie. Det er leit når sånt skjer, spesielt om dere er en slekt som har mye kontakt og treffes til middag og sånt mange ganger i året. Da er det leit å måtte "fordele" selskapene mellom de to.

[Gjest prust]

Jeg har ingen veldig god kontakt med min farmor. Jeg vil nok ikke angre på at jeg ikke går. Men det er likevel naturlig å gå, nettopp fordi hun er min farmor, og man går i begravelser til såpass nære slektninger, det er vanlig. Men det er ikke så viktig for meg at jeg ønsker å gå om jeg må være i samme rom som disse familiemedlemmene.

I denne konflikten er det overgrep inne i bildet, og for meg er det en av de tingene som det er tilnærmet umulig å tilgi. Når noen spør meg hvor mange søskenbarn jeg har, så svarer jeg antallet jeg har, minus de i den familien. Når noen spør meg hvor mange tanter/onkler jeg har, så trekker jeg fra denne tanten. De eksisterer ikke for meg, ganske enkelt. Og da er det ikke noe poeng i å nevne dem for andre heller, med mindre jeg kommer opp i en situasjon som denne, hvor vi prater om brutt kontakt og familiekonflikter. Da hender det en sjelden gang at jeg nevner det. Stort sett forblir jeg taus.

Jeg håper virkelig at alt ordner seg i din familie. Det er leit når sånt skjer, spesielt om dere er en slekt som har mye kontakt og treffes til middag og sånt mange ganger i året. Da er det leit å måtte "fordele" selskapene mellom de to.

Takk for fyldig svar. Jeg forstår at konflikten blir mye dypere når det er overgrep det er snakk om, at du gjør det du gjør overfor disse slektningene.

Jeg er veldig familiekjær selv, og liker å holde kontakt med slekta, og for meg er det veldig sårt når slike ting skjer - spesielt når de er så nære.

[Gjest 4lesdis]

til deg har jeg kun ett svar.-vedkommende som ønsker å bryte alle bånd bør for det første argumentere for en god grunn for å gjøre det.for det andre burde vedk oppmuntre alle andre som mener de ikke kan forholde seg til den avgjørelsen,om å fortsette sitt forhold som om det er du og kun du som har det problemet.det er "ditt" problem og "du" må løse det på din måte.alt for mange mennesker belemrer andre med sine problemer - daglig, de blir en pest og en plage.det finnes faktisk hjelp "der ute".

[Caloni Makaroni]

Takk for fyldig svar. Jeg forstår at konflikten blir mye dypere når det er overgrep det er snakk om, at du gjør det du gjør overfor disse slektningene.

Jeg er veldig familiekjær selv, og liker å holde kontakt med slekta, og for meg er det veldig sårt når slike ting skjer - spesielt når de er så nære.

Jepp, det er klart det blir sårt. Nå har aldri mine slektninger vært sånn som har vært overlykkelige fordi vi har fått lov til å være sammen i høytider og sånt. Altså, misforstå meg rett, vi trives jo sammen, og samles på bursdager og andre merkedager eller høytider, men det er ingen som feller noe tårer om et slikt selskap blir avlyst.

Det er verre om det er tre "grupper" som trives kjempegodt sammen og tilbringer alle slike høytider sammen, og så blir plutselig to av dem uvenner. -Da- blir det trøbbel.

Vi var innstilte på å holde kontakten med denne familien, bare ikke overgriperen selv. Men julegaver kom i retur, og "helvetet" var løs. Fordi vi kunne finne på å være så hjerterå å anmelde overgriperen. Det var jo -familie-, måtte vi skjønne! At vi anmeldte overgriperen var verre enn selve overgrepene, i deres øyne.

Enhver overgriper fortjener å bli hengt etter ballene for så å bli torturert til han er -nesten- død, og så settes på samme fengselscelle som tre-fire andre. Barneovergripere har ingen høy status i fengsel. Det får ikke hjelpe om det er familie.

[Gjest prust]

til deg har jeg kun ett svar.-vedkommende som ønsker å bryte alle bånd bør for det første argumentere for en god grunn for å gjøre det.for det andre burde vedk oppmuntre alle andre som mener de ikke kan forholde seg til den avgjørelsen,om å fortsette sitt forhold som om det er du og kun du som har det problemet.det er "ditt" problem og "du" må løse det på din måte.alt for mange mennesker belemrer andre med sine problemer - daglig, de blir en pest og en plage.det finnes faktisk hjelp "der ute".

Jeg skjønner egentlig ikke hva du sier...

[nick]

Du er ikke skilsmissebarn, skjønner jeg.

[Gjest this is a signature]

Det er utrolig slitsomt når sånt skjer, for det rammer jo ubevisst de andre i familien på en eller annen måte..

Vanskelig å vite hva man skal gjøre..Jeg har ikke noe konstruktivt svar på det, annet enn å prøve å omgås. Jeg om folk som har et komplisert forhold, men som likevel omgås (i min familie).