min fortrengte barndom

[Gjest skal jeg fronte problemene]

Bestefaren min pleide å tukle med meg da jeg var ei lita jente. Husker ikke veldig godt, men husker han spesielt pleide å stikke handa innenfor trusa mi og beføle meg. Jeg likte det ikke, men visste ikke helt hvordan jeg skulle få ham til å slutte.

Andre små episoder som jeg husker fra den tiden da jeg var hos mine besteforedldre etter endt skoledag, var at jeg pleide å gjemme meg under sofaen, hvorpå jeg pleide å tukle mye med meg selv. Husker meg selv som veldig sexfiksert i denne alderen, ca 7-10 år kanskje.

Disse minnene om barndommen er vage, og tildels fortrengte siden jeg nå er voksen, og ikke har noen nevneverdige problemer med nærhet eller sex. Problemet er at jeg nå føler meg fanget av tanker jeg ikke har hatt tidligere, og det pga en komentar min mor sa i et fortrolig øyeblikk.

Hun fortalte meg at hun hadde sterke mistanker om hva som skjedde da jeg var lita. Jeg ble helt satt ut, min mor hadde sterke mistanker, men likevel lot hun meg være hos min bestefar alene.

Det er lite jeg kan gjøre føler jeg, og ikke vet jeg om jeg ønsker å huske mer enn hva jeg gjør. Men det kan også hende jeg husker "alt" og det ikke er mer å tenke på.

Hva burde jeg gjøre, skal jeg fronte tankene mine, oppsøke psykolog for å bearbeide tanker og følelser, eller skal jeg bare fortsette å fortrenge og leve slik jeg har gjort frem til i dag?

[Gjest se fremover-ikke bakover]

Har opplevd slike ting jeg også.og det beste rådet jeg kan gi deg er å se fremover.

Da jeg prøvde å gå tilbake og bearbeide ble jeg veldig dårlig,det gjorde alt verre.

Dette er bare mine tanker og hvordan jeg takler mine opplevelser,du må finne ut selv hva som er best for deg.

[Gjest xoxoxoxoxooxoxooxoxoxoo]

Det er veldig lurt å fronte probleme og ta dette opp med en psykolog eller psykiater. Han/hun vil kunne hjelpe deg slik at du ikke bruker så mye krefter/tankevirksomhet på dette slik du nå gjør. Jeg er selv overgrepsutsatt og var også redd for å bearbeide dette slik at jeg på en måte skulle "bli sittende fast i fortiden" som man likevel ikke kunne få endret noe på. Men oppsøker du en terapeut som arbeider ut fra nåtid og fremtidsperspektiv slik jeg gjorde, mener jeg det er veldig nyttig. Dvs. at du snakker om det du har opplevd, hvordan det har påvirket deg og livet ditt til nå, hvordan dette oppleves for deg nå og ikke minst hvilke valg man kan ta for fremtiden og hva man kan skape for å få et best mulig liv.

Jeg tenker kun bare av og til på overgrepene nå. Det er ikke noe som opptar mitt daglige liv. Det er utrolig deilig! Og faktisk en følelse og opplevelse jeg aldri trodde noen sinne jeg ville kunne få erfare før jeg startet å bearbeide. Å velge å bearbeide, var for meg som å velge å ta ansvar og fokusere på disse tingene som var vanskelige og til dels for meg alene uhåndterlige. Derfor vil jeg råde deg til å ta fatt på dine fortidige opplevde hendelser. Å bare grave i barndom og ulykkelige hendelser, for å grave og grave, har jeg derimot ingen tro på. Det er slikt som kan føles kun som gjentatte knyttneveslag i ansiktet og slå en helt ut. Men med en flink psykolog eller psykitater som klarer balansegangen mellom å tenke nåtid fremtid og fortid - det kan gjøre underverker!! Tro meg:)

Og akkurat det du skriver om moren din at hun mistenkte overgrep og likevel ikke foretok seg noe da du var lita, akkurat sånn informasjon fikk jeg også fremlagt da jeg konfronterte min overgriper og sa noe til et søskenbarn + et av overgripers søsken. Viste seg at både min tante og søsken av overgripen begge på hver sin kant hadde hatt sterke mistanker om at overgriper foretok seg noe han "absolutt heller burde gjøre med sin kone". Vel... Akkurat DET brukte jeg mye tid i terapi å snakke om! For det - det synes jeg var utilgivelig. Det gjorde meg ekstremt såret, så ekstremt forbannet - hvorfor grep de ikke inn? hvorfor beskyttet de ikke meg som lite barn som ikke kunne forsvare seg selv? I terapi snakket vi en del om hvor sterk som menneske man egentlig må være for å kjøre en sånn "overgrepssak", særlig når de som har sterke mistanker og skjønner "det er noe her som absolutt ikke stemmer" er i familie(nære venner og bekjente av overgriperen. Det er visstnok også veldig vanlig at de tenker at det kanskje bare er de som har feiloppfattet og at de på den måten prøver å "rettferdiggjøre" alt det de har obervert (som at barnet endrer plutselig atferd, begynner med selvskading eller får seksuell atferd mot voksne, at barnet har mange og gjentatte mareritt om natten, at det over/underreagerer på ting der hendelsen ikke står i samsvar med reaksjonene etc). Alle de symptomene jeg skrev i parantesen der fikk jeg som lite barn med unntak av selvskading.

Slet også veldig med at moren min ikke gjorde noe. Hun var som en blind person. Hvorfor så hun ikke? Eller hvorfor ville hun ikke se?

Dette var også noe det betydde mye for meg å få bearbeidet i terapi. HUn så nok ikke fordi hun ikke kunne. Det var hennes mann, og hvem vil egentlig innse at ens ektefelle er en utro med ens eget barn? Ikke minst fortalte terapeuten meg at noen mødre som ikke ser, faktisk ikke er i stand til p se disse symptomene da de selv kan ha opplevd dette som liten og hele tiden prøver å døyve og holde unna minner de husker om overgrep. Da blir det kjempeskummelt å innse virkeligheten som skjer når ens eget barn også opplever eovergrep - og det attpåtil av ens egen mann. Så derfor spurte jeg min mor om hun hadde opplevd overgrep noen gang. Da ble hun stille veldig lenge, så begynte hun å gråte stille, og hun kunne ikke si nei... HUn ville ikke svare, sa hun. Akkurat den biten der det var privat.

Så ut i fra terapi forsto jeg mer hvorfor ting ble som de ble. Det ble også på den mpten mye enklere for meg å forsone meg med hvorfor personer som burde forsvart en, ikke gjorde nettopp det.

Dette ble en veldig langt innlegg - beklager det, men hadde mye på hjertet jeg ville si deg om nettopp det.

Oppfordrer deg til å gå i terapi. Du har ingenting å tape, bare alt å vinne!

[Gjest skal jeg fronte problemene]

Det er veldig lurt å fronte probleme og ta dette opp med en psykolog eller psykiater. Han/hun vil kunne hjelpe deg slik at du ikke bruker så mye krefter/tankevirksomhet på dette slik du nå gjør. Jeg er selv overgrepsutsatt og var også redd for å bearbeide dette slik at jeg på en måte skulle "bli sittende fast i fortiden" som man likevel ikke kunne få endret noe på. Men oppsøker du en terapeut som arbeider ut fra nåtid og fremtidsperspektiv slik jeg gjorde, mener jeg det er veldig nyttig. Dvs. at du snakker om det du har opplevd, hvordan det har påvirket deg og livet ditt til nå, hvordan dette oppleves for deg nå og ikke minst hvilke valg man kan ta for fremtiden og hva man kan skape for å få et best mulig liv.

Jeg tenker kun bare av og til på overgrepene nå. Det er ikke noe som opptar mitt daglige liv. Det er utrolig deilig! Og faktisk en følelse og opplevelse jeg aldri trodde noen sinne jeg ville kunne få erfare før jeg startet å bearbeide. Å velge å bearbeide, var for meg som å velge å ta ansvar og fokusere på disse tingene som var vanskelige og til dels for meg alene uhåndterlige. Derfor vil jeg råde deg til å ta fatt på dine fortidige opplevde hendelser. Å bare grave i barndom og ulykkelige hendelser, for å grave og grave, har jeg derimot ingen tro på. Det er slikt som kan føles kun som gjentatte knyttneveslag i ansiktet og slå en helt ut. Men med en flink psykolog eller psykitater som klarer balansegangen mellom å tenke nåtid fremtid og fortid - det kan gjøre underverker!! Tro meg:)

Og akkurat det du skriver om moren din at hun mistenkte overgrep og likevel ikke foretok seg noe da du var lita, akkurat sånn informasjon fikk jeg også fremlagt da jeg konfronterte min overgriper og sa noe til et søskenbarn + et av overgripers søsken. Viste seg at både min tante og søsken av overgripen begge på hver sin kant hadde hatt sterke mistanker om at overgriper foretok seg noe han "absolutt heller burde gjøre med sin kone". Vel... Akkurat DET brukte jeg mye tid i terapi å snakke om! For det - det synes jeg var utilgivelig. Det gjorde meg ekstremt såret, så ekstremt forbannet - hvorfor grep de ikke inn? hvorfor beskyttet de ikke meg som lite barn som ikke kunne forsvare seg selv? I terapi snakket vi en del om hvor sterk som menneske man egentlig må være for å kjøre en sånn "overgrepssak", særlig når de som har sterke mistanker og skjønner "det er noe her som absolutt ikke stemmer" er i familie(nære venner og bekjente av overgriperen. Det er visstnok også veldig vanlig at de tenker at det kanskje bare er de som har feiloppfattet og at de på den måten prøver å "rettferdiggjøre" alt det de har obervert (som at barnet endrer plutselig atferd, begynner med selvskading eller får seksuell atferd mot voksne, at barnet har mange og gjentatte mareritt om natten, at det over/underreagerer på ting der hendelsen ikke står i samsvar med reaksjonene etc). Alle de symptomene jeg skrev i parantesen der fikk jeg som lite barn med unntak av selvskading.

Slet også veldig med at moren min ikke gjorde noe. Hun var som en blind person. Hvorfor så hun ikke? Eller hvorfor ville hun ikke se?

Dette var også noe det betydde mye for meg å få bearbeidet i terapi. HUn så nok ikke fordi hun ikke kunne. Det var hennes mann, og hvem vil egentlig innse at ens ektefelle er en utro med ens eget barn? Ikke minst fortalte terapeuten meg at noen mødre som ikke ser, faktisk ikke er i stand til p se disse symptomene da de selv kan ha opplevd dette som liten og hele tiden prøver å døyve og holde unna minner de husker om overgrep. Da blir det kjempeskummelt å innse virkeligheten som skjer når ens eget barn også opplever eovergrep - og det attpåtil av ens egen mann. Så derfor spurte jeg min mor om hun hadde opplevd overgrep noen gang. Da ble hun stille veldig lenge, så begynte hun å gråte stille, og hun kunne ikke si nei... HUn ville ikke svare, sa hun. Akkurat den biten der det var privat.

Så ut i fra terapi forsto jeg mer hvorfor ting ble som de ble. Det ble også på den mpten mye enklere for meg å forsone meg med hvorfor personer som burde forsvart en, ikke gjorde nettopp det.

Dette ble en veldig langt innlegg - beklager det, men hadde mye på hjertet jeg ville si deg om nettopp det.

Oppfordrer deg til å gå i terapi. Du har ingenting å tape, bare alt å vinne!

Tusen takk for langt og detaljert svar. Jeg har gått og tenkt på dette i flere dager nå, og vurderer sterkt om jeg skal oppsøke psykolog. Men, foreløbig skal jeg vente det litt av... er nok litt redd for om jeg skal åpne denne slusen må jeg ha tid og kapasitet til å la den ta den tid den trenger. Akkurat nå er jeg iferd med å avslutte et veldig krevende studium, så jeg tror jeg venter litt.

Men..... Takk for svar... Det hjelper å vite at man ikke er alene.

[Gjest xoxoxoxooxoxooxoxoxooo]

Tusen takk for langt og detaljert svar. Jeg har gått og tenkt på dette i flere dager nå, og vurderer sterkt om jeg skal oppsøke psykolog. Men, foreløbig skal jeg vente det litt av... er nok litt redd for om jeg skal åpne denne slusen må jeg ha tid og kapasitet til å la den ta den tid den trenger. Akkurat nå er jeg iferd med å avslutte et veldig krevende studium, så jeg tror jeg venter litt.

Men..... Takk for svar... Det hjelper å vite at man ikke er alene.

Lykke til med fullføringen av studiet!! Ja, absolutt lurt å gjøre dette ferdig først. Har du først bært på disse tingene i årevis, gjør det ikke så mye fra eller til om du velger å utsette å ta fatt på opplevde hendelser om noen måneder.

Ja, du er ikke alene. Det er meg og mange flere.

Lykke til også med valget om å oppsøke psykolog etter fullendt studium. Som jeg sa sist: Du har ingen ting å tape, bare alt å vinne!

Tvi tvi!

Beste hilsen en som har vært i akkurat samme båt som deg