Dårlige erfaringer-gå videre med det?

[vanilje]

Jeg forstår at man bør ha strenge regler dersom klientene er antisosiale, kriminelle voldelige og rusmisbrukere. Men det var ikke mange av dem da jeg var der i alle fall.

Jeg fikk bruke telefonen første dagen, for da hadde jeg en grei kontaktperson. Men den andre dagen fikk jeg nesten ikke bruke min mobil, og da jeg først fikk låne den (for en gangs skyld), så fikk jeg beskjed om at jeg måtte gi den tilbake før jeg engang hadde skrevet en viktig sms ferdig. Det nektet jeg på og sa at tlf er min. Og da kom kontaktpersonen min dragsenes på en svær muskelbunt med flippskjegg og ring i øret.

Han bustet seg opp og virket aggressiv. Han sa at ingen hadde noen gang blitt frisk av å skrive en melding, og sa at han skulle ha tlf NU. Jeg spurte dem og hvilken terapeutisk nytte verdi det er å oppføre seg sånn mot en pasient (meg) som aldri har vært voldelig eller utagerende. De svarte bare med at det var regler. Jeg opplevde at min kontaktperson hadde veldig negative holdinger mot meg. Dette syntes jeg var svært vanskelig, da jeg nettopp sliter med selvbildet. Jeg var ute av meg fra før og langt nede, og dette gjorde det da bare verre.

Det var flere ubehagelige situasjoner, hvor personalet bjeffet til meg, fordi jeg var så uheldig at noen ringte meg og jeg satt og pratet på røykerommet. De kom inn, og jeg fikk ikke engang avslutte samtalen med min terapeut.

Følte jeg var i et fengsel, selv om jeg ble frivillig innlagt. Dessuten så fikk jeg ikke gå på sykehuskafeen med en vennine i fred engang. Ble fotfulgt og en pleier satt i en krok av kafeen og passet på oss. Likedan var det da bare skulle utenfor og snakke med mamma. Ei jente fulgte etter meg og sto og fulgte med når jeg snakka med mamma.

Altså, poenget er: OK, jeg er innlagt på en mottaksavdeling. Men jeg gjorde det klart for dem at jeg ikke var noen trussel mot meg selv. Jeg var frivillig innlagt. Og de VET at jeg ikke er en trussel mot andre. Jeg er ikke voldelig, jeg har ikke rusproblemer, jeg er ikke en farlig psykopat.

Var det ikke da en ide at jeg slapp den fotfølgingen, i og med at det faktisk er svært krenkende. Og kunne det ikke være en ide at jeg fikk ha mobiltelefonen min på rommet i det minste. Jeg forklarte dem at jeg sårt trenge å ha kontakt med min mor, som står meg svært nær, og en nær vennine.

Og sist, men ikke minst: Kunne det ikke vært en ide og ikke dømme meg på forhånd, som et kasus, eller bare en diagnose. Da jeg satt på møtet, og denne assistent legen og kontaktpersonen min satt og smilte til hverandre og vekslet blikk under møtet, så følte jeg meg svært krenket. Og nei, jeg er ikke paranoid.

Poenget mitt er at selv om reglene er strenge, så går det faktisk an å se av vi er forskjellige, og vi blir ikke friskere av å bli behandlet som en stor bunt av problemer og diagnoser. Og jeg blir i alle fall ikke noe bedre av å måtte fortelle min historie til ørten personer som jeg aldri har møtt og vil møte igjen. Det synes jeg er ydmykende.

Og disse såkalte miljøterapeutene - har ikke disse et ansvar for å lage et ok miljø i avdelingen. De satt der bare, snakket med hverandre, leste aviser, U name it.

Det er også krenkende at de kommer og skal ha i deg piller, når du sitter og spiser frokost i halvørska av trøtthet med munnen full av mat.

Jeg fikk heller ikke svar på spørmålet mitt: Er systemet til for pasientene, eller er pasientene (legimiterer) systemet?

Har dette noe med evidens-basert behandling og politikk?

Jeg får assosiasjoner til Gjøkeredet faktisk. Han ble lobotomert til slutt, for han skapte for mye "trøbbel" det var for mye liv i han. Til slutt ble han lobotomert. Slik kuet psykiatrien han og han var ikke lenger et "problem".

Og det var det jeg sa til min kontaktperson også: At hun burde seg Gjøkeredet og gå i tenkeboksen etterpå.

Og jeg sa også i fra hva jeg mente til psykiater og lege. Og at jeg kom til å skrive meg ut her og nå.

Til sist så vil jeg si at jeg nekter ikke på at noen trenger så strenge regler. Men for andre er systemet direkte skadelig. På en måte så føler jeg at systemet skaper negative holdninger.

Og det verste er jo at de tar inn folk rett fra gata, som liksom skal være pleiere.

Jeg fikk i alle fall ikke noen hjelp i en uerfaren 20-åring med psykologi grunnfag...

Fikk bare lyst til å kommentere noen småting...

Etter 10 år med ca 75 innleggelser på psykiatrisk, så ser jeg helt klart at det er pasientene som må tilpasse seg systemet og ikke omvendt. Så lenge det finnes blandede avdelinger, der folk med psykoser, angst, nevroser, depresjoner etc blir puttet sammen, så er det nødt til å være en haug med regler. Og ja, for noen virker reglene helt bak mål.

Nå er jeg ikke lengre innom akuttavdelinger, men har faste innleggelser på en kortidspost. Det er ikke ideelt der heller, men bedre enn ingenting.

Og..av alle ansatte jeg har møtt på avdelinger, så er det faktisk de ufaglærte jeg har hatt de beste samtalene med. Fordi de snakker ut fra seg selv og ikke har en drøss av teorier i bakhodet når de svarer deg.

Så over til deg...du sa du var på en mottakspost, frivllig. Men du var ikke til fare for deg selv eller andre, du var ikke paranoid. Allikevel ble du fotfulgt..akkurat det er noe jeg ikke får til å stemme, fotfølging er ressurskrevende og ikke noe de bare hiver på folk om de ikke har en grunn for det.

Du kan selvfølgelig klage på dette oppholdet og måten du ble møtt på til kontrollkommisjonen, om du når frem eller ikke, det vet jeg ikke.

[Gjest Gud hjelpe meg, 1849, eller 2007??]

Fikk bare lyst til å kommentere noen småting...

Etter 10 år med ca 75 innleggelser på psykiatrisk, så ser jeg helt klart at det er pasientene som må tilpasse seg systemet og ikke omvendt. Så lenge det finnes blandede avdelinger, der folk med psykoser, angst, nevroser, depresjoner etc blir puttet sammen, så er det nødt til å være en haug med regler. Og ja, for noen virker reglene helt bak mål.

Nå er jeg ikke lengre innom akuttavdelinger, men har faste innleggelser på en kortidspost. Det er ikke ideelt der heller, men bedre enn ingenting.

Og..av alle ansatte jeg har møtt på avdelinger, så er det faktisk de ufaglærte jeg har hatt de beste samtalene med. Fordi de snakker ut fra seg selv og ikke har en drøss av teorier i bakhodet når de svarer deg.

Så over til deg...du sa du var på en mottakspost, frivllig. Men du var ikke til fare for deg selv eller andre, du var ikke paranoid. Allikevel ble du fotfulgt..akkurat det er noe jeg ikke får til å stemme, fotfølging er ressurskrevende og ikke noe de bare hiver på folk om de ikke har en grunn for det.

Du kan selvfølgelig klage på dette oppholdet og måten du ble møtt på til kontrollkommisjonen, om du når frem eller ikke, det vet jeg ikke.

Jeg er ikke uenig i at det skal være regler, men jeg synes man kan se litt på reglene som er der, og jeg synes at det er viktig at pasientene blir møtt som det individet han/hun er. Noe jeg ikke opplevde i løpet av disse to innleggelsene. Når det blir sånn "masseproduksjon", så får det meg til å stille spørsmål om det er pasientene som legitimerer det psykiatriske systemet. Om det ligger politiske føringer. Det er visst ingen som har noe svar på her. Tror nok det finnes en del fagfolk som har denne teorien, så kanskje jeg finner svar der.

For meg var det ødeleggende å være på en sånn avdeling. Og jeg tror ikke jeg er så spesiell at jeg er enestående. Jeg ville ut, klare meg selv, fremfor å bli krenket på den måten jeg ble.

Og jeg vet at jeg aldri mer skal bli avhengig av noen psykiatrisk system, av å bli innlagt.

[Gjest Det skal jeg *s*]

Fikk bare lyst til å kommentere noen småting...

Etter 10 år med ca 75 innleggelser på psykiatrisk, så ser jeg helt klart at det er pasientene som må tilpasse seg systemet og ikke omvendt. Så lenge det finnes blandede avdelinger, der folk med psykoser, angst, nevroser, depresjoner etc blir puttet sammen, så er det nødt til å være en haug med regler. Og ja, for noen virker reglene helt bak mål.

Nå er jeg ikke lengre innom akuttavdelinger, men har faste innleggelser på en kortidspost. Det er ikke ideelt der heller, men bedre enn ingenting.

Og..av alle ansatte jeg har møtt på avdelinger, så er det faktisk de ufaglærte jeg har hatt de beste samtalene med. Fordi de snakker ut fra seg selv og ikke har en drøss av teorier i bakhodet når de svarer deg.

Så over til deg...du sa du var på en mottakspost, frivllig. Men du var ikke til fare for deg selv eller andre, du var ikke paranoid. Allikevel ble du fotfulgt..akkurat det er noe jeg ikke får til å stemme, fotfølging er ressurskrevende og ikke noe de bare hiver på folk om de ikke har en grunn for det.

Du kan selvfølgelig klage på dette oppholdet og måten du ble møtt på til kontrollkommisjonen, om du når frem eller ikke, det vet jeg ikke.

Ja, de ufaglærte er flotte personer å ha på en psyk. avd. fordi de har ikke så mye "kunnskap". De kan ikke nok om de forskjellige diagnosene til å ha visse forventninger. De setter deg ikke i bås. De patologiserer deg ikke. De møter deg som et menneske. De ser ditt ansikt og viser deg sitt. Mange faglærte ser bare diagnoser, og er for redde for å bli for personlige. Ufaglærte får et Jeg-/duforhold til pasientene, mens de faglærte får et Jeg-/detforhold til dem. Det er ille. Pasientene blir tingliggjort.

Nå gjør jeg det selv. Nå lager jeg båser og kategorier. Jeg snakker om de faglærte, de ufaglærte og pasientene. Livet er ikke sånn. Det er så mange nyanser. Dette var om stereotypiene. Det virkelige liv er heldigvis annerledes. Vi er alle mennesker.

Gå inn bakveien!