incest...

[bortevekk1365380398]

Incest, jeg får vondt imagen bare jeg skriver ordet ned. Jeg husker mye, for mye. Jeg får bilder av det som har skjedd på netthinnen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. jeg er tvangsinnlagt grunnet mye rart, men hver gang vi nærmer oss temaet overgrep så blokker jeg meg vekk. Det blir bare skallet mitt som sitter og hører psykologen snakke, jeg gjemmer meg, men han ser ikke.

Jeg gikk til en gestalt terapeut for noen år siden, moren min betalte, hun var dyktig, hun presset meg stadig på at jeg måtte snakke om det. Så en dag snakka jeg om det, ble helt rar etterpå, og tenkte med meg selv: Jeg skal ALDRI snakke om dette igjen, og hvis jeg skal så skal jeg være innlagt. Men jeg er innlagt, og klarer fortsatt ikke snakke om det. Jeg vil virkelig, jeg vil lære meg hvordan jeg kan leve med det, siden det har skjedd, men det skjedde kanskje for lenge.. I 9 år i en kamp for å ha kroppen min i fred.

Kroppen husker det, for jeg tåler nesten ikke at menn rører meg.

Vil jeg noen gang klare å leve med det?

[creature]

Hvor gammel var du, og var det onkel?

[Gjest til bortevekk]

Du klarer det.

En forsiktig klem om du vil ha.

[bortevekk1365380398]

Hvor gammel var du, og var det onkel?

jeg var ca 4 år og det varte til jeg var 13, det var bestefaren min...

[creature]

jeg var ca 4 år og det varte til jeg var 13, det var bestefaren min...

Shit! Lever han ennå!? For et avskum av en mann, holde på slik i 9 år.

[appelone]

Du greier å skrive om det her, og bare fortsett med det.Det er en måte å komme videre på.Ting kan komme litt etter litt.Skriv gjerne dagbok for hvordan du føler det og hvor langt du er kommet.Kanskje du kan tegne,male eller forme hvordan du har det.Dette er nok en lang prosess,og det er

viktig at du hele tiden er med, og kjenner hvor du er.