Har en forelder rett til dette?

[Gjest Jente31]

Hei, dette spekulerer jeg veldig mye på. Flere også.

Har en forelder lov til å slå barnet sitt, uansett hvor ille det er?

Dattern min kan virkelig erte på seg gråstein, hun har en vilje av stål, og det spekuleres i om hun kan ha en psykisk lidelse, adhd e.l (Har bl.a bedt om akutt hjelp til henne på BUP fordi hun er blitt verre i det siste m/ raseri)

Mannen min eier ikke tålmodighet. Aldri gjort det; han blir raskt sint/irritert/frustrert.

Men likevel...? Takk for evt synspunkt, som vil hjelpe meg masse..

[Helmi]

Svaret mitt som firebarns mor er enkelt og greit: NEI, aldri.

[Gjest Psyk av alt]

Du minner så utrolig mye om meg selv.

Barnet mitt er blitt utredet tre ganger. Ingen diagnose.

Og innerst inne vet jeg hva som er galt. Barnet responderer fordi det er jeg som er syk.

Og pga den ekstreme situasjonen vi lever/har levd under.

Pass på, ikke vær med å tre en diagnose over barnet ditt. Diagnosen vil hun da bære med seg resten av livet.

[kizmiaz]

Vet ikke så veldig mye om det, men det er visstnok en Høyesterettsdom på at det skulel være innenfor lovens grense (for legemsfornærmelse) med et såkalt "lett klaps".

Dette var mye omdiskutert da dommen kom, og hva som er et lett klaps kan jo diskuteres.....

Jeg ville sagt at det på ingen måte er lov til å slå barn i Norge, og man skal avstå fra all fysisk maktbruk, så sant det ikke dreier seg om å holde barnet igjen fra noe, fra å skade seg selv eller andre,en skadevoldende situasjon e.l.

[NeaNoor]

Nei, en forelder har ikke rett til å slå barnet sitt.

http://www.helsenytt.no/artikler/barnemishandling.htm

[Åsemor]

En forelder har ALDRI lov å slå barnet sitt.

[Gjest Jente31]

Her er det snakk om ris på bar rompe.

Jeg spør fordi flere sier: "men hun er jo ille hun også da.." .. og så får jeg dårlig samvittighet ovenfor gubben. For jeg merker jo han prøver å ta seg sammen i hverdagen, og vil jo ikke at han skal ha skylda for "alt"..

Jeg har nettopp flyttet ut med barna og hjelpeapparatet er satt i gang. Bl.a barnevern. Men ting tar tid, så jeg spør her i mellomtiden. For dette tar på. Blir en smule "forvirret"

Og ja, hun _er_ vanskelig. Hele jenta er urolig/hyper, og _skal_ ha viljen sin, koste hva det koste vil.

Kansje vil det vise seg at hun virkelig har en psykisk lidelse, kansje trenger hun medisiner(?), men kansje viser det seg også at det skyldes forholdene hjemme..

Det var i forhold til dette jeg lurte. Takk til dere..

[Gjest Jente31]

Du minner så utrolig mye om meg selv.

Barnet mitt er blitt utredet tre ganger. Ingen diagnose.

Og innerst inne vet jeg hva som er galt. Barnet responderer fordi det er jeg som er syk.

Og pga den ekstreme situasjonen vi lever/har levd under.

Pass på, ikke vær med å tre en diagnose over barnet ditt. Diagnosen vil hun da bære med seg resten av livet.

Nei, det skal jeg ikke gjøre. Jeg vil bare at hun skal ha det bra..

[Gjest Rrose]

Nei, det skal jeg ikke gjøre. Jeg vil bare at hun skal ha det bra..

Å slå barn er kriminelt i Norge.

Så vidt jeg vet så er datteren din 8 år?

Syns det er litt merkelig å snakke om at hun er vanskelig som om hun er noe likestilt. Å reagere med sinne er å gå ned på hennes nivå og bli hennes alder...å slå er ett overgrep og i tillegg mot en som er mindre og helt forsvarsløs. Det er en ganske alvorlig ting dette, og jeg får frysninger av å høre om det. At det i tillegg er ris på rompa med strukturete avstraffelser skremmer meg ennå mer. Barn skal ikke lære seg å samarbeide fordi at de er redde. Huff og huff.

De voksne har alltid ansvar. Det er de voksne som må endre sin adferd før barnet endrer sin

Det dere hadde trengt er hjelp av en familieterapeut, en god en som kunne vist hvordan man kan takle slike ting på en mer konstruktiv måte.

ADHD har vi jo snakket om. Jeg tror ikke det er farlig å sjekke ut slike ting. Det å ikke få hjelp med en ADHD kan være ganske alvorlig det også. Jeg tror ikke psykiaterene blander sammen adferdsproblemer pga oppvekstvilkår og ADHD. Adhd er jo mer enn vanskelig oppførsel.

[Gjest Rrose]

Nei, det skal jeg ikke gjøre. Jeg vil bare at hun skal ha det bra..

...men er det det at du spør om det er forståelig? Syns du det er forståelig at han blir sint?

Jeg kan forstå at man kan bli sint på barn. Men jeg har ingen forståelse for å slå barn uansett hvor vansklige de er.

Min sønn har av og til hatt raserianfall. Det er ikke ofte, men noen ganger. Min reaksjon er at jeg har tatt tak i han, og holdt han inntil meg til han blir rolig...vet ikke om det er riktig...men det er slik jeg oppfatter det, som om han har ett anfall.

Vi har også hatt episoder ikke mange med dog hvor jeg har tatt han med opp på rommet. Jeg sitter hos han, og nekter han å gå ut. Jeg er veldig bevist på å ikke skape en følelse av å bli avvist, bare en grense. Vet heller ikke om terapeutene går god for den men slik gjør jeg.Dette er den strengeste avstraffelsen jeg kan gjøre.

Det er vondt for foreldre å høre barnet sitt fortvilet og sint...men det må vi tåle uten å selv gå av skaftet.

Jeg leste en setning sagt i forbindelse med Adhd barn.

Det er viktig å ha ett kaldt hode, og ett varmt hjerte når man setter grenser for barn med adhd. Det samme gjelder urolige barn generelt.

[Gjest Jente31]

Å slå barn er kriminelt i Norge.

Så vidt jeg vet så er datteren din 8 år?

Syns det er litt merkelig å snakke om at hun er vanskelig som om hun er noe likestilt. Å reagere med sinne er å gå ned på hennes nivå og bli hennes alder...å slå er ett overgrep og i tillegg mot en som er mindre og helt forsvarsløs. Det er en ganske alvorlig ting dette, og jeg får frysninger av å høre om det. At det i tillegg er ris på rompa med strukturete avstraffelser skremmer meg ennå mer. Barn skal ikke lære seg å samarbeide fordi at de er redde. Huff og huff.

De voksne har alltid ansvar. Det er de voksne som må endre sin adferd før barnet endrer sin

Det dere hadde trengt er hjelp av en familieterapeut, en god en som kunne vist hvordan man kan takle slike ting på en mer konstruktiv måte.

ADHD har vi jo snakket om. Jeg tror ikke det er farlig å sjekke ut slike ting. Det å ikke få hjelp med en ADHD kan være ganske alvorlig det også. Jeg tror ikke psykiaterene blander sammen adferdsproblemer pga oppvekstvilkår og ADHD. Adhd er jo mer enn vanskelig oppførsel.

Jo,du har veldig rett i dette. Var godt du svarte meg, for jeg er som sagt veldig forvirret.

Det er vanskelig å snakke med noen om dette i RL, blir litt skeptisk til hvor mye og til hvem man skal si noe til. Så beklager om jeg blir oppfattet som litt "masete" her nå.. Hjelpen er forhåpentligvis ikke langt unna mht dattern min!

Men jeg er vel alt for opptatt av rettferdighet, kansje litt for mye. IGJEN prøver jeg visst å ta ansvar for han og det han har gjort.

Var derfor godt å "lufte" seg her, få opp øynene igjen.. Er egentlig ikke meningen å "mase" om dette altså :-) Men det er vel det det hele dreier seg om. "se det fra hans side",sier de, jeg har masse skyldfølelse og blæh nei, jeg skal lese mer av den artikkelen du ga meg jeg!!

Jeg er klar på det: uansett hvor ille en situasjon er, så mener jeg at det _ikke_ gir grunnlag for å slå/rise. Jeg har alltid ment at det må finnes andre måter å løse dette på. TAKK :-)

[Gjest Jente31]

...men er det det at du spør om det er forståelig? Syns du det er forståelig at han blir sint?

Jeg kan forstå at man kan bli sint på barn. Men jeg har ingen forståelse for å slå barn uansett hvor vansklige de er.

Min sønn har av og til hatt raserianfall. Det er ikke ofte, men noen ganger. Min reaksjon er at jeg har tatt tak i han, og holdt han inntil meg til han blir rolig...vet ikke om det er riktig...men det er slik jeg oppfatter det, som om han har ett anfall.

Vi har også hatt episoder ikke mange med dog hvor jeg har tatt han med opp på rommet. Jeg sitter hos han, og nekter han å gå ut. Jeg er veldig bevist på å ikke skape en følelse av å bli avvist, bare en grense. Vet heller ikke om terapeutene går god for den men slik gjør jeg.Dette er den strengeste avstraffelsen jeg kan gjøre.

Det er vondt for foreldre å høre barnet sitt fortvilet og sint...men det må vi tåle uten å selv gå av skaftet.

Jeg leste en setning sagt i forbindelse med Adhd barn.

Det er viktig å ha ett kaldt hode, og ett varmt hjerte når man setter grenser for barn med adhd. Det samme gjelder urolige barn generelt.

Jeg forstår at han blir sint de gangene hun slår seg vrang på denne måten. Men ikke at han slår.

Jeg forstår heller ikke at han blir sint, kjefter og kritiserer som han gjør. Noen ganger har jeg forståelse for at man må heve stemmen. Men ikke alltid. Ofte synes jeg det er ubegrunnet. F. eks når barna søler.

Er mye derfor jeg har flyttet ut. Jeg har heller ingen følelser igjen for han, de mista jeg for lenge siden. men den art. du ga meg mye info om dette. Bl.a det å miste identiteten, og "leve for han".. Man blir "avhengig" osv... Det vet vel du alt om..

Jeg prøver å jobbe med meg selv, og det hjelper å være borte fra han.

[Gjest Rrose]

Jo,du har veldig rett i dette. Var godt du svarte meg, for jeg er som sagt veldig forvirret.

Det er vanskelig å snakke med noen om dette i RL, blir litt skeptisk til hvor mye og til hvem man skal si noe til. Så beklager om jeg blir oppfattet som litt "masete" her nå.. Hjelpen er forhåpentligvis ikke langt unna mht dattern min!

Men jeg er vel alt for opptatt av rettferdighet, kansje litt for mye. IGJEN prøver jeg visst å ta ansvar for han og det han har gjort.

Var derfor godt å "lufte" seg her, få opp øynene igjen.. Er egentlig ikke meningen å "mase" om dette altså :-) Men det er vel det det hele dreier seg om. "se det fra hans side",sier de, jeg har masse skyldfølelse og blæh nei, jeg skal lese mer av den artikkelen du ga meg jeg!!

Jeg er klar på det: uansett hvor ille en situasjon er, så mener jeg at det _ikke_ gir grunnlag for å slå/rise. Jeg har alltid ment at det må finnes andre måter å løse dette på. TAKK :-)

Jeg syns du er modig, og jeg syns det er bra å lufte ting.

Jeg oppfatter deg slettes ikke som masete!

Du trenger ikke å hverken forsvare eller dømmen din mann.

Du trenger ikke forsvare for noen hvorfor du vil gå fra han. Du trenger ikke noen GOD GRUNN.

Sender deg ett lite smil for dette kjenner jeg igjen. Merkelig hvor like vi mennesker også er...

[Gjest Jente31]

Jeg syns du er modig, og jeg syns det er bra å lufte ting.

Jeg oppfatter deg slettes ikke som masete!

Du trenger ikke å hverken forsvare eller dømmen din mann.

Du trenger ikke forsvare for noen hvorfor du vil gå fra han. Du trenger ikke noen GOD GRUNN.

Sender deg ett lite smil for dette kjenner jeg igjen. Merkelig hvor like vi mennesker også er...

Nei, du har rett.. folk går jo fra hverandre for mindre. Det er vel bare (U)vanen og avhengigheten som er vanskelig. Samvittighet og skyldfølelse og bla bla bla..

Takk for at du fikk opp øynene mine igjen.

Sender et smil tilbake :-)

[Gjest Rrose]

Jeg forstår at han blir sint de gangene hun slår seg vrang på denne måten. Men ikke at han slår.

Jeg forstår heller ikke at han blir sint, kjefter og kritiserer som han gjør. Noen ganger har jeg forståelse for at man må heve stemmen. Men ikke alltid. Ofte synes jeg det er ubegrunnet. F. eks når barna søler.

Er mye derfor jeg har flyttet ut. Jeg har heller ingen følelser igjen for han, de mista jeg for lenge siden. men den art. du ga meg mye info om dette. Bl.a det å miste identiteten, og "leve for han".. Man blir "avhengig" osv... Det vet vel du alt om..

Jeg prøver å jobbe med meg selv, og det hjelper å være borte fra han.

Ja du har mye å nøste i!

Du må ta det etterhvert.

Jeg sitter på mye godt materiale om du vil angående barn også.

Jeg har jo vært alenemor for tre barn med spesielle behov etter traumatiserende oppvekstvilkår. De har ikke blitt slått, men å være vitne til vold er å leve i volden og kan være like ille. Derfor tenkte jeg litt på sønnen din også. Han har nok også lidd under dette.

Bare si ifra så kan jeg gi deg litt tips på litteratur om du vil ha.-)

Men ikke ta alt på en gang da...hehe det kan bli for mye.

[Liv Heidi]

Du minner så utrolig mye om meg selv.

Barnet mitt er blitt utredet tre ganger. Ingen diagnose.

Og innerst inne vet jeg hva som er galt. Barnet responderer fordi det er jeg som er syk.

Og pga den ekstreme situasjonen vi lever/har levd under.

Pass på, ikke vær med å tre en diagnose over barnet ditt. Diagnosen vil hun da bære med seg resten av livet.

Er barnet faktisk syk så er jo en diagnose helt nødvendig for å få startet en riktig behandling.

klem fra

www.ocdforum.no

[Gjest Psyk av alt]

Er barnet faktisk syk så er jo en diagnose helt nødvendig for å få startet en riktig behandling.

klem fra

www.ocdforum.no

Selvsagt!

Men personlig synes jeg det foregår en overdiagnostisering av barn. Tenker da på bokstavdiagnoser.

Evig takknemlig for at mitt barn ikke har "fått" diagnosen, selv om h*n matcher de fleste symptomer og skolen er overbevist om at det foreligger en AD/HD diagnose.

I mitt tilfelle har Bupp vært dyktige!

[Gemini]

Her er det snakk om ris på bar rompe.

Jeg spør fordi flere sier: "men hun er jo ille hun også da.." .. og så får jeg dårlig samvittighet ovenfor gubben. For jeg merker jo han prøver å ta seg sammen i hverdagen, og vil jo ikke at han skal ha skylda for "alt"..

Jeg har nettopp flyttet ut med barna og hjelpeapparatet er satt i gang. Bl.a barnevern. Men ting tar tid, så jeg spør her i mellomtiden. For dette tar på. Blir en smule "forvirret"

Og ja, hun _er_ vanskelig. Hele jenta er urolig/hyper, og _skal_ ha viljen sin, koste hva det koste vil.

Kansje vil det vise seg at hun virkelig har en psykisk lidelse, kansje trenger hun medisiner(?), men kansje viser det seg også at det skyldes forholdene hjemme..

Det var i forhold til dette jeg lurte. Takk til dere..

Utrolig glad for å høre at du har flyttet ut med barna nå! Du er virkelig på rett vei!

Nå har jeg ikke lest tråden for øvrig, men SELVSAGT har ingen forelder lov til å slå barnet sitt, uansett hvor ille barnet oppfører seg. Det er nok gamle "spøkelser" fra oppvekst og årene med mannen din som gjør at du tviler på deg selv og prøver å la være å klandre mannen din. Men innerst inne så vet du jo hva som er rett og galt...

Lykke til videre!

[Gjest Jente31]

Utrolig glad for å høre at du har flyttet ut med barna nå! Du er virkelig på rett vei!

Nå har jeg ikke lest tråden for øvrig, men SELVSAGT har ingen forelder lov til å slå barnet sitt, uansett hvor ille barnet oppfører seg. Det er nok gamle "spøkelser" fra oppvekst og årene med mannen din som gjør at du tviler på deg selv og prøver å la være å klandre mannen din. Men innerst inne så vet du jo hva som er rett og galt...

Lykke til videre!

Hei Germini!

Ja, jeg er nok på rett vei.. det er hardt, ja. Men jeg skal kjempe mot meg selv. Jeg har jo ikke noe annet valg mht barna. Han sier han er motivert for behandling, men jeg vet ikke.. Det vil vel vise seg med tiden. Noe som er helt sikkert, er at det er mye å ta tak i!

Jeg har vært litt usikker på akkurat denne biten siden noen i RL har sagt at hun blir så ille at det er forståelig at han regarer som han gjør..men innerst inne så vet jeg at det ikke er akseptabelt. For det har jo vært vondt å være vitne til..

Derfor var det greit å "lufte" dette også, selv om det i bunn og grunn dreide seg om nok en "bekreftelse" på at jeg gjør det riktige.

(blir litt "sur" på meg selv pga akkurat det, men det er nok så viktig for meg, at det skjer ubevisst :-)

Dere/DOL har vært en kjempe støtte for meg mht dette - Ha en fin kveld da...

[Gjest Jente31]

Selvsagt!

Men personlig synes jeg det foregår en overdiagnostisering av barn. Tenker da på bokstavdiagnoser.

Evig takknemlig for at mitt barn ikke har "fått" diagnosen, selv om h*n matcher de fleste symptomer og skolen er overbevist om at det foreligger en AD/HD diagnose.

I mitt tilfelle har Bupp vært dyktige!

Hei, personlig så vet jeg for lite om ADHD eller om psykiske lidelser hos barn. Jeg forsøker bare å gjøre det som er best for henne, slik at hun skal ha det bra. Om hun har en lidelse så får hun forhåpentligvis god hjelp.

Det er flere i RL som har sagt at vi må forsøke å utrede henne, ialle fall for å utelukke dette. At feilen kan ligge hos oss foreldre, er jeg også åpen for. Sjansen for det kan også være stor.

Det vil tiden vise ..