foreldre & forståelse

[liten84]

Ja, så sitter jeg har igjen. Nok engang har jeg satt meg ned og begynt på et nytt innlegg. Gang på gang lover jeg meg selv å ikke skrive her, men gjør det likevel. Det er alt for lett at noen kjente leser dette eller at dere blir nedbrutt av å lese klagingen min, men skriver for det. Jaja.

Nå har jeg egentlig et spørsmål jeg vil stille dere. Er det lurt at foreldre vet? Og hvor mye&hva&hvordan? Helsesøtra på skolen vil ringe foreldrene mine, men jeg har sagt jeg vil tenke litt mer over det. Må bestemme meg til mandag, skal dit da. Bør jeg la henne ringe og snakke med mamma? Er så usikker jeg, usikker på hva mamma vet nå, og alt mulig. Dessuten vil jeg ikke at foreldrene mine skal måtte bekymre seg mer for meg, det har de gjort nok før da vi flyttet. Synes det er nok at de flyttet hjem igjen (langt) fordi jeg ikke trivdes. At jeg bare fikk det verre da førte til mer bekymring. Nå går jeg i en klasse der jeg trives og de tror alt er bra, så jeg lurer på om det er galt av meg å gjøre de bekymret igjen?? Vet ikke om det er noen som forsto hva jeg ville ha fram der...

Dessuten er jeg jo tjukk, så blir helt feil å si at jeg har en sf. Men har vel egentlig det. Men foreldrene mine kan vel ikke forstå det, en som ser ut som en elefant kan vel ikke ha en sf?

Jaja, nå må jeg komme meg på jobb, rakk hjemom en tur etter tentamen, men må vel komme meg avgårde da. Håper det er noen som tar seg tid til å svare meg.

[Emiliy]

Hei

Fikk lyst til å svare deg, for dette er noe jeg også måtte tenke igjennom og vurdere for en stund siden.

I veldig mange situasjoner tror jeg at åpenhet kan gjøre selv den vanskeligste ting lettere... Det er absolutt mange fordeler ved å la foreldrene dine vite om sfen din. Du skriver at de tror alt er bra med deg, men ofte skjønner de mer enn det vi tror. Kanskje går de rundt å bekymrer seg for deg, men vet ikke helt hvordan de skal takle det? Ofte kan det være mye verre, enn å få sannheten på bordet. Fantasien har ingen grenser vet du... Dette er jo bare spekulasjon fra min side, men poenget er at foreldre ofte ser mer enn det vi tror.

Deesuten må jeg tilføye at å holde sfen din skjult også kan tære på dine krefter. Det er slitsomt og hele tiden måtte finne på unnskyldninger, forklaringer o.l. for å slippe unna måltider eller for at du spiser lite/mye etc...

En annen side av saken er at foreldre kan gjøre masse dumt i uvitenhet, til tross for at de fleste ønsker kun det beste for sine barn. Men jeg tror at hvis du er åpen og forteller foreldrene dine om sfen og hvordan den "virker", så kan dere unngå mange misforståelser og diskusjoner.

Jeg tror at foreldrene dine kan være en ressurs for deg. De kan gi deg styrke, mot og omsorg når du har det som værst. Hvorfor ikke benytte seg av dem, istedet for å motarbeide dem?

Hvis jeg skal gi det et råd er det å skrive opp positive og negative sider ved å fortelle dem om sfen din! Hva har du egentlig å tape?

Vet ikke om dette gjorde deg noe klokere, men jeg håper du kommer frem til et løsning!

Lykke til!

Klem fra

[Gjest Celina]

Jeg tror det er lurt å si det til foreldrene dine. Da slipper du å gå å sjule problemene dine hele tiden. Dessuten har du noen som kan trøste deg når du er nedfor.

Synes virkelig at du bør gjøre det. Tør ikke selv, er altfor feig til det dessverre.

Lykke til

Kos

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære liten84! Vi ser ofte at foreldrene kan være de beste hjelperne når deres barn sliter med en spiseforstyrrelse. Samtidig blir som regel hele familien innvolvert når et barn sliter. Mange barn påtar seg skyld, føler seg som syndebukk i familien, men er kanskje den som blir bærer av symptomene for hele familien. Mang en familie har fått god hjelp ved å "stå sammen", f.eks ved familieterapi eller at bare foreldrene går til samtaler for å få hjelp og støtte hvordan de skal forholde seg til sitt barn og resten av familien når et barn lider av sf. Du bør kanskje tenke hva som gjør at du kanskje vil fortelle det til dine foreldre og hva taler i mot- og så kan du snakke med helsesøster om dette. Ofte vet foreldre lite om spiseforstyrrelser og blir rådville og engstelige når de skjønner at deres barn har en slik sykdom.Likevel må de være sitt ansvar bevisst som foreldre, være til støtte og hjelp for sine barn når de trenger dem - i alle fall i de familier der det er mulig å få til samarbeid. Jeg vet ikke om -84 betyr at du er født i -84? Da er du vel kanskje i en alder hvor vi ser at det er viktig at hele familien innvolveres for videre behandling,- dersom det er mulig for deg og din familie?!