Ikke stuerent å stille krav til psykiatrien?

[Gjest bipolarII jeg....visst]

z

I min nystiftede kontakt med polikliikk/psykisk helsetjeneste er erfaringene mer delte. Eksempelvis god utredning. Men ble forespeilet oppfølging medisink under hele perioden på medisinopptrapning (Lamictal) og seponering av AD (Cipralex) + kognitiv terapi. Så fikk jeg vite forrige uke at jeg nå skulle tilbakeskrives til fastlegen da psykologens stilling utgår grunnet økonomi. Min allmennlege sier hun ikke kan følge opp dette da hun ikke har kjennskap til slikt, og verken kan kognitive samtaleteknikker eller oppfølging av dette nye preparatet. Så da står jeg der helt alene da.... Og uten behandling, oppfyller jeg ikke rehab.grunnlaget, og mister også mine inntekter.... Så ikke spesielt fantastisk. Dette har jeg sagt tydelig ifra om at jeg ikke finner meg i på poliklinikken denne uken, men opplever manglende forståelse for mine behov. Enda jeg sier at det er _mine_ hjelpebehov for assistanse _ som må bli fokusert og en muntlig avtale, slik jeg har fått fra dem, er faktisk bindende. Vel, dette tror jeg nok de opplevde som om at jeg var ytterst krevende, irritert osv. Får det helt sikkert journalført også. Men ja, kanskje man skulle begynne å se på hvordan individet kan reagere ut i fra systemfokusert tenkning? Det er altfor lett av en terapeut å si at nå reagerer du slik pga din lidelse. Vel.... hadde jeg opplevd f.eks. at fysisk helsepersonell ikke hadde fulgt opp det de sa, hadde jeg oppført meg akkurat likedan. Som når f.eks. jeg får beskjed i en time om at noe skal sjekkes opp til neste gang, så forventer jeg at dette er noe man kan forholde seg til. Men nei, dessverre, når jeg da spør om svar, så føler jeg at jeg faktisk bare skal være glad 2 uker etter varslet tid når svaret endelig kommer.... Et annet eksempel, behandleren på DPS ville ringe og selvsagt regnet jeg da med dette. Men dette ble ikke gjort. Neste time: ingen forklaring, ingen beklagelse. Vel alminnelig dannelse burde da gjelde i psykiatrien også. Det sa jeg også fra om. Tror kanskje dette var litt uvan konst for behandlere i psykisk helsetjeneste å høre.

Er dette uttrykk for en generelt ikke på likefot-tenkning der en mer har en ovenfra og ned-holdning til de som inngår i sekkebetegnelsen som "psykisk syke"?

Er det feil av klienter knyttet til et DPS/poliklinikk å kreve noe? Virket som om behandleren min, som jeg nå plutselig må slutte hos, synes det var urimelig av meg å ikke bare godta situasjonen slik den nå var blitt,. Men hvorfor skal det å heve røsten når man opplever slikt, være urimelig? Hadde dette skjedd i det fysiske helseoppfølgingsapparatet mitt, ville det bli ordnet opp i med en gang. Nå er det jeg som sitter med _hele_ ansvaret for å finne en oppfølging selv. Har i dag ringt 24 psykiatere og psykologer.... Har blitt helt hypoman av hele den stressede situasjonen omkring å bli "overlatt til meg selv" da jeg er veldig sårbar for stress (sårlig stort stress som jeg fikk av dette). Er jo under opptrapping av Lamictal , seponering av Cipralex. Kognitiv terapi er bare såvidt startet ((4 smt) og tiltaksplan, kontrakt og å lære om tidlige symptomer og forebygging, er ikke utført p.g.a. av at vi rett og slett ikke rekker dette. Da jeg stilte spørsmål vedrørende dette, ble jeg henvist til at jeg selv skulle utdanne meg i dette. Hvordan da? Jo, gjennom selvstudier gjennom litteratur for fagfolk (har en høyere universitetsutdannelse, men likevel holder en slik kommentar mål?). Slik situasjonen er nå er jeg på langt nær klar rehabilitert.

Kommentarer?

[duffen]

Først og fremst glad for å finne en "frende" med hørselshemming!! Enig i at oppfølging på Ø-N-H pol.klin. der er stort sett bra. Når det gjelder offentlig psyk,beh. ,så er det ukjent for meg,da jeg går til psyk.spes. privat. Ikke opplevd slikt som deg .For meg virker det både uhøflig og ydmykende å bli behandlet slik. Er ikke dette også litt spesifikt for helse-norge?-at det er lett å tråkke på dem som allerede ligger nede?? Jeg er heldig;har aldri måttet ringe selv etter hjelp. Ble "sendt" som ø-help;siden har jeg fortsatt.På godt og vondt.

Lykke til;håper du får napp hos en god behandlersom ser deg,og behandler deg med respekt. Akkurat DET har vi fortjent;fordi vi er likeverdige som mennesker,og skulle forvente ekstra omtanke/omsorg fra folk som har valgt behandler som sitt yrke.

Hilsen en som jobberog sliter hardt;også med hørsel !!

[Gjest bipolarII jeg ... visst]

Først og fremst glad for å finne en "frende" med hørselshemming!! Enig i at oppfølging på Ø-N-H pol.klin. der er stort sett bra. Når det gjelder offentlig psyk,beh. ,så er det ukjent for meg,da jeg går til psyk.spes. privat. Ikke opplevd slikt som deg .For meg virker det både uhøflig og ydmykende å bli behandlet slik. Er ikke dette også litt spesifikt for helse-norge?-at det er lett å tråkke på dem som allerede ligger nede?? Jeg er heldig;har aldri måttet ringe selv etter hjelp. Ble "sendt" som ø-help;siden har jeg fortsatt.På godt og vondt.

Lykke til;håper du får napp hos en god behandlersom ser deg,og behandler deg med respekt. Akkurat DET har vi fortjent;fordi vi er likeverdige som mennesker,og skulle forvente ekstra omtanke/omsorg fra folk som har valgt behandler som sitt yrke.

Hilsen en som jobberog sliter hardt;også med hørsel !!

Vel jeg mener at så lenge jeg følger opp det jeg skal som pasient/klient så synes jeg jammen meg de bør følge opp sin del av avtalen også. Jeg synes ikek det hører hjemme noen plass at det er en slik "ovenfra og ned-holdning" at pasienten skal følge opp alt og alle fordringer, mens de kan gjøre som de vil i bunn og grunn. Jeg har:

- møtt til alle timer

- vært pliktoppfyllende, gjort mine hjemmelekser (fylt ut spørreskjemaer, lister, stemningsdagbok)

- fulgt råd om søvn/leggetid og våkneopprytme (legge meg og stå opp til samme tid hver dag så godt jeg kan)

- vært motivert for og ønsker behandling

- samarbeidet ved at jeg har svart på de spørsmål jeg er blitt stilt og ved å greie ut om og åpne meg på felt som er blitt tatt opp og selv tatt opp viktige temaer

- fulgt medisinske anvisninger (medisinopptrapning på stemningsstabiliserende, seponering av AD)

til tross for ekstrem kvalme bivirkning, oppkast og løs mage/diarè

- alltid betalt for hver time i etterkant

Jeg mener bestemt at det ville vært annerledes dersom jeg hadde vært en uansvarlig pasient. Som f.eks. ikke møtte til timene, ikke gjorde noe for å bli bedre, var direkte usammarbeidsvillig og umottagelig for tips og råd. Hadde jeg brutt de krav som stilles til meg som jeg skal følge opp, så synes jeg de med rett hadde hatt grunn til også å feide ut. Etter et likevekts og gjensidighetsprinsipp. Jeg synes heller ikke det hører noe sted hjemme at en pasient krever at poliklinikken skal gjøre alt for dem og at de selv ikke har noe ansvar. Og visa verca. Det må være en likeverdig setting, mener jeg bestemt!

Men selvsagt jeg har også ytret min mening om hva jeg og min allmennlege synes om at tilbudet nå skal kuttes, slik jeg har fått beskjed om. Jeg har selvsagt også sagt at jeg har vært veldig glad for tilbudet på poliklinikken til nå, at jeg synes det er nyttig og hjelper meg.

Kanskje (det tror jeg) ble det at jeg sa slik ifra om at jeg ikke fant meg i å mangle både medisink og kognitiv oppfølging oppfattet som urimelighet fra min side, og at min ytring som ikke kunne misforstås, som bastant, overkrevende, sutring og irritabilitet. Vil gjerne fortsette den utviklingen jeg nå er i gang med, og det sa jeg eksplisitt Og da blir det nettopp veldig vanskelig nå når ting ikke går på skinner, i alle fall på feil skinner. IFor nå er alt ansvaret for å koordinere mitt eget helsebistandsbehov mitt, og jeg har ikke til tross for uendelige oppringninger til psykiatere/psykologer, funnet noen som rett og slett har kapasitet. Det er ikke det at de ikke vil, men de har rett og slett ikke plass. Det forstår jeg jo, og jeg klandrer dem ikke for dette. Den rritabiliteten jeg utviste sist på poliklinikkenkan pga frustrasjonen over situasjonen fremover kan sikkert tolkes som bipolaritet i form av hypomanisk irritabilitet, men vel nå er det faktisk sånn at jeg ikke har irritabilitet som symtom i mine oppoversvingninger heller. (Det kan alle rundt meg som kjenner meg skrive under på med hånden på hjertet i alle fall).

Tar gjerne i mot flere innspill/kommentarer/tips og råd!

Noen som har noen tips til personer med ledig kapasitet i Oslo-regionen? Eller en god behandler som dere er fornøyde med ?

Duffen: Høres bra ut den oppfølgingen du har fått ja. Det er vel mer sånn det skal være, synes nå jeg. Vel... har fått et par telefoner i dag med nye avslag.... Blir helt rådvill, fortvilet og stressa og alt som er av den situasjonen her. Hvem er det som har ansvar liksom? Og ja ok, du har også hørselsvansker. Fint å treffe deg, særlig sida vi er i samme båt.

[Gjest Jævla trist og deppa i dag]

Vel jeg mener at så lenge jeg følger opp det jeg skal som pasient/klient så synes jeg jammen meg de bør følge opp sin del av avtalen også. Jeg synes ikek det hører hjemme noen plass at det er en slik "ovenfra og ned-holdning" at pasienten skal følge opp alt og alle fordringer, mens de kan gjøre som de vil i bunn og grunn. Jeg har:

- møtt til alle timer

- vært pliktoppfyllende, gjort mine hjemmelekser (fylt ut spørreskjemaer, lister, stemningsdagbok)

- fulgt råd om søvn/leggetid og våkneopprytme (legge meg og stå opp til samme tid hver dag så godt jeg kan)

- vært motivert for og ønsker behandling

- samarbeidet ved at jeg har svart på de spørsmål jeg er blitt stilt og ved å greie ut om og åpne meg på felt som er blitt tatt opp og selv tatt opp viktige temaer

- fulgt medisinske anvisninger (medisinopptrapning på stemningsstabiliserende, seponering av AD)

til tross for ekstrem kvalme bivirkning, oppkast og løs mage/diarè

- alltid betalt for hver time i etterkant

Jeg mener bestemt at det ville vært annerledes dersom jeg hadde vært en uansvarlig pasient. Som f.eks. ikke møtte til timene, ikke gjorde noe for å bli bedre, var direkte usammarbeidsvillig og umottagelig for tips og råd. Hadde jeg brutt de krav som stilles til meg som jeg skal følge opp, så synes jeg de med rett hadde hatt grunn til også å feide ut. Etter et likevekts og gjensidighetsprinsipp. Jeg synes heller ikke det hører noe sted hjemme at en pasient krever at poliklinikken skal gjøre alt for dem og at de selv ikke har noe ansvar. Og visa verca. Det må være en likeverdig setting, mener jeg bestemt!

Men selvsagt jeg har også ytret min mening om hva jeg og min allmennlege synes om at tilbudet nå skal kuttes, slik jeg har fått beskjed om. Jeg har selvsagt også sagt at jeg har vært veldig glad for tilbudet på poliklinikken til nå, at jeg synes det er nyttig og hjelper meg.

Kanskje (det tror jeg) ble det at jeg sa slik ifra om at jeg ikke fant meg i å mangle både medisink og kognitiv oppfølging oppfattet som urimelighet fra min side, og at min ytring som ikke kunne misforstås, som bastant, overkrevende, sutring og irritabilitet. Vil gjerne fortsette den utviklingen jeg nå er i gang med, og det sa jeg eksplisitt Og da blir det nettopp veldig vanskelig nå når ting ikke går på skinner, i alle fall på feil skinner. IFor nå er alt ansvaret for å koordinere mitt eget helsebistandsbehov mitt, og jeg har ikke til tross for uendelige oppringninger til psykiatere/psykologer, funnet noen som rett og slett har kapasitet. Det er ikke det at de ikke vil, men de har rett og slett ikke plass. Det forstår jeg jo, og jeg klandrer dem ikke for dette. Den rritabiliteten jeg utviste sist på poliklinikkenkan pga frustrasjonen over situasjonen fremover kan sikkert tolkes som bipolaritet i form av hypomanisk irritabilitet, men vel nå er det faktisk sånn at jeg ikke har irritabilitet som symtom i mine oppoversvingninger heller. (Det kan alle rundt meg som kjenner meg skrive under på med hånden på hjertet i alle fall).

Tar gjerne i mot flere innspill/kommentarer/tips og råd!

Noen som har noen tips til personer med ledig kapasitet i Oslo-regionen? Eller en god behandler som dere er fornøyde med ?

Duffen: Høres bra ut den oppfølgingen du har fått ja. Det er vel mer sånn det skal være, synes nå jeg. Vel... har fått et par telefoner i dag med nye avslag.... Blir helt rådvill, fortvilet og stressa og alt som er av den situasjonen her. Hvem er det som har ansvar liksom? Og ja ok, du har også hørselsvansker. Fint å treffe deg, særlig sida vi er i samme båt.

"Jeg synes ikek det hører hjemme noen plass at det er en slik "ovenfra og ned-holdning" at pasienten skal følge opp alt og alle fordringer, mens de kan gjøre som de vil i bunn og grunn."

Men det er akkurat sånn det er. Psykiatrien suger. Og vi har ikke en jævla dritt vi kan få gjort med det. Det er fordømt urettferdig, men sånn er det

[Gjest bipolarII jeg...visst]

"Jeg synes ikek det hører hjemme noen plass at det er en slik "ovenfra og ned-holdning" at pasienten skal følge opp alt og alle fordringer, mens de kan gjøre som de vil i bunn og grunn."

Men det er akkurat sånn det er. Psykiatrien suger. Og vi har ikke en jævla dritt vi kan få gjort med det. Det er fordømt urettferdig, men sånn er det

Det er vel ikke sånn over alt? Personlig tenker jeg bare har kommet i en veldig uheldig situasjon. Har ikke før denne situasjonen noe å sette fingeren på annet enn helt okay greie ting:) Men nå - nå er det virkelig skrekkelig ovenfra og ned.... Bare finne seg i alt på en måte, uten at det er lov å stille klare forventninger som en selvsagt skal oppfylle. Rart med det i grunn, andre steder i arbeidslivet i servicebransjen f.eks. må man yte jevnt god service hele tiden. Essensielt der er det å holde det man lover. Er man usikker på om man kan klare å gjennomføre noe, lover man selvsagt det ikke. For det tar seg jo ikke ut for kundene... Noe å tenke på i psykiatrien også?

[Gjest Javli trist og deppa i dag]

Det er vel ikke sånn over alt? Personlig tenker jeg bare har kommet i en veldig uheldig situasjon. Har ikke før denne situasjonen noe å sette fingeren på annet enn helt okay greie ting:) Men nå - nå er det virkelig skrekkelig ovenfra og ned.... Bare finne seg i alt på en måte, uten at det er lov å stille klare forventninger som en selvsagt skal oppfylle. Rart med det i grunn, andre steder i arbeidslivet i servicebransjen f.eks. må man yte jevnt god service hele tiden. Essensielt der er det å holde det man lover. Er man usikker på om man kan klare å gjennomføre noe, lover man selvsagt det ikke. For det tar seg jo ikke ut for kundene... Noe å tenke på i psykiatrien også?

Kanskje ikke overalt. Men hos deg. Og hos meg. Og sikkert mange andre steder også. det burde være mer enn nok etter min mening.

[duffen]

Vel jeg mener at så lenge jeg følger opp det jeg skal som pasient/klient så synes jeg jammen meg de bør følge opp sin del av avtalen også. Jeg synes ikek det hører hjemme noen plass at det er en slik "ovenfra og ned-holdning" at pasienten skal følge opp alt og alle fordringer, mens de kan gjøre som de vil i bunn og grunn. Jeg har:

- møtt til alle timer

- vært pliktoppfyllende, gjort mine hjemmelekser (fylt ut spørreskjemaer, lister, stemningsdagbok)

- fulgt råd om søvn/leggetid og våkneopprytme (legge meg og stå opp til samme tid hver dag så godt jeg kan)

- vært motivert for og ønsker behandling

- samarbeidet ved at jeg har svart på de spørsmål jeg er blitt stilt og ved å greie ut om og åpne meg på felt som er blitt tatt opp og selv tatt opp viktige temaer

- fulgt medisinske anvisninger (medisinopptrapning på stemningsstabiliserende, seponering av AD)

til tross for ekstrem kvalme bivirkning, oppkast og løs mage/diarè

- alltid betalt for hver time i etterkant

Jeg mener bestemt at det ville vært annerledes dersom jeg hadde vært en uansvarlig pasient. Som f.eks. ikke møtte til timene, ikke gjorde noe for å bli bedre, var direkte usammarbeidsvillig og umottagelig for tips og råd. Hadde jeg brutt de krav som stilles til meg som jeg skal følge opp, så synes jeg de med rett hadde hatt grunn til også å feide ut. Etter et likevekts og gjensidighetsprinsipp. Jeg synes heller ikke det hører noe sted hjemme at en pasient krever at poliklinikken skal gjøre alt for dem og at de selv ikke har noe ansvar. Og visa verca. Det må være en likeverdig setting, mener jeg bestemt!

Men selvsagt jeg har også ytret min mening om hva jeg og min allmennlege synes om at tilbudet nå skal kuttes, slik jeg har fått beskjed om. Jeg har selvsagt også sagt at jeg har vært veldig glad for tilbudet på poliklinikken til nå, at jeg synes det er nyttig og hjelper meg.

Kanskje (det tror jeg) ble det at jeg sa slik ifra om at jeg ikke fant meg i å mangle både medisink og kognitiv oppfølging oppfattet som urimelighet fra min side, og at min ytring som ikke kunne misforstås, som bastant, overkrevende, sutring og irritabilitet. Vil gjerne fortsette den utviklingen jeg nå er i gang med, og det sa jeg eksplisitt Og da blir det nettopp veldig vanskelig nå når ting ikke går på skinner, i alle fall på feil skinner. IFor nå er alt ansvaret for å koordinere mitt eget helsebistandsbehov mitt, og jeg har ikke til tross for uendelige oppringninger til psykiatere/psykologer, funnet noen som rett og slett har kapasitet. Det er ikke det at de ikke vil, men de har rett og slett ikke plass. Det forstår jeg jo, og jeg klandrer dem ikke for dette. Den rritabiliteten jeg utviste sist på poliklinikkenkan pga frustrasjonen over situasjonen fremover kan sikkert tolkes som bipolaritet i form av hypomanisk irritabilitet, men vel nå er det faktisk sånn at jeg ikke har irritabilitet som symtom i mine oppoversvingninger heller. (Det kan alle rundt meg som kjenner meg skrive under på med hånden på hjertet i alle fall).

Tar gjerne i mot flere innspill/kommentarer/tips og råd!

Noen som har noen tips til personer med ledig kapasitet i Oslo-regionen? Eller en god behandler som dere er fornøyde med ?

Duffen: Høres bra ut den oppfølgingen du har fått ja. Det er vel mer sånn det skal være, synes nå jeg. Vel... har fått et par telefoner i dag med nye avslag.... Blir helt rådvill, fortvilet og stressa og alt som er av den situasjonen her. Hvem er det som har ansvar liksom? Og ja ok, du har også hørselsvansker. Fint å treffe deg, særlig sida vi er i samme båt.

Jeg syns du virker sterk og full av pågangsmot i en vanskelig og sårbar situasjon. JEG hade ikke våget det du gjør nå, med å .utlevere endel av deg selv, til flere, ihåp om å få hjelp.Jeg lurer på hvilken rolle fastlegen har i dette bildet;_noe_ må de vel kunne hjelpe til med......

Jeg er i en tøff fase av terapien nå. Har selv valgt å trappe helt ut stemnings-stabiliserende medik. og AD.Hvor lurt det er,vet jeg ikke.Psyk.en er "glad", pillene har visstnok hatt litt negativ innvirkning på forløpet av behandlingen. Har holdt på i mange år,men nå skjer det mye i raskt tempo. Har fått "selvinnsikt" i egen sykdom;er fælt,flaut og pinlig,med tanke på hvordan ting har vært.

Prossesen går sin gang,jeg kan desverre ikke klare meg "alene". Psyk. er god å ha, selv om vi ofte er uenige....

Jeg er søkt til DPS/psyk.pol.for medisinsk vurdering. Svinger mye,opp og ned; kanskje er jeg og litt hypo?? I all fall full av negativt stress. Kroppen blir veldig sliten,både fysisk og psykisk.

Jeg tar og

så tak i min hørslshemming ved å gå ukentlig til samtaler med spes.ped/audiograf. Krevende,lærerikt;men best av alt er at jeg nå har integrert dette handicappet som en del av meg. Har gått gjennom en sorgprosess,som ikke ennå er helt avsluttet. Dette sliter også psykisk, i tillegg til å takle at en er psyk. Er heldig likevel, fordi jeg også kan bruke terapitimene til å lufte tanker/følelser omkring det å være hørslshemmet.

Jeg har ingen "lekser" ,skriftlige avtaler e.l. Timene er mine,helt brukersyrt av meg,stort sett.

Håper at du slipper å streve for lenge før du finner en behandler.De vokser ikke på trær.....

Lykke til videre;det tror jeg du trenger. Tenker på deg.....

.