Panikk for å få panikk! Kvalm hele dagen!

[Gullii]

Jeg er ei jente på 23 år som aldri har hatt problemer av denne typen før. Det startet med at jeg begynte å grue meg sånn til jobbintervju, og inne på intervjuet ble jeg så kvalm at jeg fikk helt panikk for at jeg skulle kaste opp eller svime av... Dette har ALDRI skjedd meg før. Jeg har aldri pleid å grue meg til sånne ting før, og aldri blitt fysisk dårlig på grunn av noe psykisk før, så dette var et sjokk for meg.. Jeg skjønte ikke hva som skjedde, og ble redd for at det skulle skje igjen.

Etter dette, skjedde det oftere og oftere, og jeg begynte å grue meg til å gjøre ting som f.eks. å gå på trikken/bussen/t-banen, trening, skole osv for hvis jeg ble dårlig eller fikk panikk er det vanskelige situasjoner å komme seg ut av når jeg blir så dårlig at jeg må spy. Jeg har enda ikke opplevd å kaste opp, men har stått over do og brekt meg.

Tingen er at jeg VET det er psykisk, jeg VET det kommer hvis jeg tenker på det. Jeg tenker; nå må jeg ikke bli kvalm og få panikk, og da får jeg det selvfølgelig. Jeg blir skikkelig skikkelig kvalm, hele tiden på nippet til å spy, kaldsvetter, svimmelhet og hjertet dunker fort. Jeg vet det kommer fordi jeg tenker på det. Hvis jeg glemmer det, er jeg ikke dårlig. Men jeg klarer ikke la være å tenke på det...

Dette har blitt et stort stort problem; jeg klarer ikke komme meg på jobb fordi jeg ikke klarer å ta t-banen uten å bli ekstremt kvalm og får panikk, jeg klarer ikke være i timene på skolen fordi frykten for å bli kvalm og spy tar overhånd. Jeg klarer ikke tenke på annet hele dagen, og går rundt og er fysisk dårlig omtrent hele tiden. Hva skjer med meg?? Jeg har aldri opplevd dette før.. Hva skal jeg gjøre?? Dette er ufattelig slitsomt, og jeg har nok å gjøre på skolen, så dette kommer litt ubeleilig... HJELP MEG NOEN! Jeg sliter...

[Gjest redd for å gå ut]

Heisann. Jeg har det på samme måte selv.. Jeg sluttet på skolen for 2 måneder siden og har sittet inne siden. Redd for å ta telefon, kjøpe røyk, ta buss o.l. Men jeg forstår at jeg må jobbe med det. Det første jeg gjorde var å dra til legen å prate slik at han ebstilte psykologtime til meg, jeg går på cipralex, så medisinering kan hjelpe for deg også. Nå har jeg startet med å gå litt turer, dra på kino osv, bare for å komme meg ut. Det bunner i lav selvtillit og angst hele greia og det er veldig forferdelig. Men for min del er medisineringen og psykologen det beste. Ellers har kommunen din kanskje gruppeterapi, eller selvtillitskurs.. Viktig å komme seg ut, og en støttespiller er viktig

[Gullii]

Sluttet du på skolen fordi du ikke klarte å gå? Jeg prøver å presse meg til å gjøre alt mulig; gå på skolen, trene, på jobb, men det er ikke alltid det går. Skal jeg fortsette å presse meg eller vil jeg det da komm e til å gå galt en gang? Er det nødvendig å begynne på medisiner? Hvor lang tid må jeg regne med å gå til psykolog før jeg er bedre?

[Gjest Angela25]

Sluttet du på skolen fordi du ikke klarte å gå? Jeg prøver å presse meg til å gjøre alt mulig; gå på skolen, trene, på jobb, men det er ikke alltid det går. Skal jeg fortsette å presse meg eller vil jeg det da komm e til å gå galt en gang? Er det nødvendig å begynne på medisiner? Hvor lang tid må jeg regne med å gå til psykolog før jeg er bedre?

Synes det minner om "angst for angsten" jeg...

Vet hva det er, har hatt det slik selv..Men ikke helt de samme symptomene...

Antidepressiva hjalp meg (men jeg var ogsaa deprimert da), men den jeg tar hjelper ogsaa mot angst. Efexor Depot heter den.

Naa er det slik at du kanskje ikke trenger medisin, men en samtale med lege, og kanskje psykolog. Om du vil vente aa se det an, saa kanskje du har noen gode venner som kan stotte deg litt, vaer med deg ut,ol.?

Angst er ingen sykdom, men et symptom.. Stress for eksempel. Ta kroppen din paa alvor, still deg spm. om hvorfor du fikk det slik. For mye ansvar? Prestasjonsangst?Osv... En slik opplevelse som du fikk, kan hemme deg over tid og i ulike situasjoner-man er redd for aa faa det slik igjen... Vanskelig aa si hva som er rett aa gjore for DEG, men kjenn etter selv hva som er rett for deg. Uansett, et legebesok vil ikke ta skade, kanskje kan han hjelpe deg.

Klem fra en som vet hva du gaar igjennom.