Hvem har dere med på fødselen?

[Gjest josefine1]

Papsen her i huset var med begge gangene, to keisersnitt.

Har full forståelse for de fedrene som ikke tør være med. Ei venninne av meg har "en sånn mann" , i begynnelsen kunne jeg ikke fatte at hun "godtok" dette, men etter å ha pratet med han, og han fortalte om sine redlser, ja da fikk jeg full forståelse for han.

Jeg var med på begge hennes fødlser , og siden jeg har opplevd to keisersnitt var det en kjempeopplevelse å kunne få være med på "ordentlige fødsler". Pappaen satt på gangen, så når det hele var over sprang jeg ut som den stolteste far og hentet han . Jeg lot foreldrene og babyen være for seg selv mens jeg tok meg en luftetur for å roe meg .

Hadde ikke min mann ville være med, så hadde jeg spurt i følgende rekkefølge 1. mamma, 2. pappa, 3. venninner.

[Gjest togli]

Skjønner deg godt, jeg. Jeg ville selvsagt også ha min mann med meg.

Men ikke alle menn er sterke nok... :-)

Når en mann bærer sin frue på hendene hele tiden, oppvarter henne, elsker henne, og er tvers gjennom god... så blir hun gravid- og han er like glad som henne. Og varter henne om mulig ennå mer opp. Og er oppriktig bekymret for alt mulig. Han _bærer_ henne virkelig på hendene sine.

Når han da tynt gir uttrykk for at fødsel klarer han ikke... Burde vi ikke respektere det?

Hvis mannen er som du beskriver han, så tenker jeg at han virkelig _har_ så store problemer med dette at han rimelig god grunn for å slippe å delta under fødselen.

Selv har jeg kun hørt om et par tilfeller der menn ikke har ønsket å delta. Disse mennene har heller ikke vært av den typen som har "båret på" kvinnen i svangerskapet (heller ikke ellers). De har på mange måter generelt vært ganske egoistiske og ikke maktet å se dette fra andre synsvinkler enn sin egen... Da har det vært "lettvindt" å bare slippe å forholde seg til selve fødselen. Jeg er nok farget av disse erfaringene (ikke personlige:-)).

[dolores83]

Skjønner deg godt, jeg. Jeg ville selvsagt også ha min mann med meg.

Men ikke alle menn er sterke nok... :-)

Når en mann bærer sin frue på hendene hele tiden, oppvarter henne, elsker henne, og er tvers gjennom god... så blir hun gravid- og han er like glad som henne. Og varter henne om mulig ennå mer opp. Og er oppriktig bekymret for alt mulig. Han _bærer_ henne virkelig på hendene sine.

Når han da tynt gir uttrykk for at fødsel klarer han ikke... Burde vi ikke respektere det?

Jeg tenker at det jeg kommer til å trenge når jeg skal føde om noen måneder, det er en som kan være der som en støtte for meg. Det er jeg heldigvis ganske så sikker på at samboeren min kommer til å være, og han har veldig lyst til å være med på fødselen selv om han i utgangspunktet ikke er så begeistra for blod f.eks.

Poenget mitt er at dersom en mann absolutt ikke vil være med på fødselen, av en eller annen grunn, så er jeg ikke så sikker på at det er en god ide å tvinge ham, fordi han sannsynligvis ikke vil kunne være til så stor hjelp uansett (kynisk sagt, men dere skjønner kanskje hva jeg mener).

Et helt annet spørsmål er jo, som andre her nevner, om det er en sånn mann vi ønsker som far til barna våre;)

[EllaJo]

Fødte for 2 1/2 uke siden og sambo var eneste som var med. Han var veldig spent på hvordan det ville bli, men var klar på at han ville være med. Jeg er veldig glad for at han var med, veldig god støtte, og en trygghet for meg. Om han ikke kunne/ville bli med, så hadde eneste alternativet vært ei nær venninne. Mamma, svigermor, søster eller noen andre kunne jeg aldri tenkt meg å hatt med på en fødsel. Det blir for privat for meg egentlig

[calendula]

Jeg har vært med på fødselen til en venninne - samboeren hennes har sykehusskrekk.

Det var en ære å bli spurt og det var en spennede opplevelse - helt annerledes enn slik jeg ønsket å ha ting ved min egen fødsel.

[Gjest Elextra]

Ja, enig i utgangspunktet....

Men i nyforelsket øyeblikk- hvem diskuterer fødsel da? Kanskje er forholdet godt etablert og har vart flere år før temaet barn kommer på bane...

Ville du forlatt mannen din pga at han er livredd fødsel?

Jeg ville jo falt for en mann med personlighet jeg synes er tiltrekkende, og som består av et "sett" kvaliteter jeg beundrer, liker og kan leve med. Om han ikke ville ønsket å være med på fødselen til sitt eget barn - og støttet sin kjæreste i den tross alt tøffe prosessen - så antar jeg dette ville måttet prege personligheten hans slik at jeg ikke kunne blitt forelsket i ham.

Når det er sagt: Skulle jeg virkelig tatt feil, og mannen jeg trodde jeg kjente likevel ikke ville være med på fødsel, ville jeg nok ikke gjort det slutt av denne grunn. Men jeg ville stusset, og har liten tro på at forholdet ville holde på sikt.

[Gjest sånn er det...]

Pappaen skal selvsagt være med. Tror ikke jeg kunne tenkt meg å få barn med noen som ikke stilte opp ved denne viktige anledningen...

[Moder'n-2]

En mann som ikke er kar nok til å være med på sitt eget barns fødsel.... *Rister på hodet*

Det er lett å være dømmende på andres vegne. Når jeg skal føde, skal den jeg har med meg inn i fødestua ha LYST til å være der. Jeg ville aldri i livet hatt med meg en mann som var klar til å svime av ved synet av blod. Det er meg og babyen dette handler om, og da har jeg ikke lyst til å også måtte bekymre meg over en mann som kan svime av for et godt ord!

Det finnes mange (både menn og kvinner) som hater sprøyter og blod, og som er klare til å svime av bare ved _tanken_ på en blodprøve. Man er ikke noe dårligere menneske av den grunn. Å kjenne sine begrensninger er faktisk viktig. Så ikke døm menn som uteblir fra fødestua før du faktisk har snakket med dem.

[Lillemus]

Det er lett å være dømmende på andres vegne. Når jeg skal føde, skal den jeg har med meg inn i fødestua ha LYST til å være der. Jeg ville aldri i livet hatt med meg en mann som var klar til å svime av ved synet av blod. Det er meg og babyen dette handler om, og da har jeg ikke lyst til å også måtte bekymre meg over en mann som kan svime av for et godt ord!

Det finnes mange (både menn og kvinner) som hater sprøyter og blod, og som er klare til å svime av bare ved _tanken_ på en blodprøve. Man er ikke noe dårligere menneske av den grunn. Å kjenne sine begrensninger er faktisk viktig. Så ikke døm menn som uteblir fra fødestua før du faktisk har snakket med dem.

Jeg vet bare at jeg aldri hadde godtatt at den blivende pappan ikke ville være med under fødselen. Han har jo faen ikke vondt en gang, han skal jo bare se på, komme med vann og tørke svette!