Spørsmål om tilgivelse og negative følelser

[Gjest Lois_Lane2]

Spørsmål om tilgivelse og negative følelser

Dette innlegget vil bli rimelig "svevende" fordi jeg for det første ikke helt vet hva det er jeg prøver å formidle eller hva jeg lurer på. Opplevd at det sjelden kommer noe godt av sinne og bitterhet endog å fokusere på vonde negative ting for det vokser på en måte.Uansett om årsakene til de negative følelsene er både forståelig og rettferdig og normale.

Jeg opplever også at jeg har det bedre i de periodene jeg klarer å ha fokus på de positive tingene.For meg har feks tidligere forsøk på terapi/ selvhjelpgrupper medført fokus på vonde ting og ledet meg over til den "mørke siden" .Da kommer følelser som smerte/frykt/sinne/bitterhet frem igjen og alt som medfører med det.

Har bestemt meg for å tilgi en person som har gjort noe forferdelig mot meg.Mests for min egen del og for å hele meg selv og samtidig på en måte frasi meg muligheten til å være bitter eller sint eller hate noen.Det ødelegger bare en selv og man blir dønn ulykkelig av det. Uansett om man har god grunn til å være sint og hate noen så hjelper det ikke.

har blitt litt oppgitt over noen nettvenner som tror på psykiatrien så utrolig sterkt og at deres måte å takle ting på er det riktige.Prøvd det og etter mye prøving og feiling føler jeg at jeg har funnet den riktige måte å takle mine demoner.Hvis psykiatrien hjelper så mange hvorfor forblir mange av de i hjelpeapparatet så lenge og blir kronikere.Ikke blir de noe lykkeligere heller.

Det å feks gå til kjernen av hvem er jeg og hvilke verdier har jeg og å så godt som mulig leve i takt med de og ikke på tvers av de.Det er viktig å kunne se seg i speilet og være fornøyd med det man ser,da snakker jeg ikke fysisk Hehe,jeg høres ut som en sånn new age alternativ guru.Det er menneskelig med disse negative følelsene og ingen er perfekte som sagt.Men er det ikke riktig å ha som mål og ikke la de negative følelsene dominere.

[Gjest ghb64]

Godt for deg at du har funnet ut hva som hjelper for deg.

Dessverre er mange så syke at de aldri blir helt bra.

Jeg er fornøyd med det psykiatrien har gjort for meg. Jeg er ikke så lykkelig, men jeg lever

[vanilje]

Siden jeg vet at jeg er en av de du refererer til, så må jeg bare få si at for meg har psykiatrien vært forskjellen mellom liv og død.

Psykiatrien er langt fra perfekt og det er mange som trenger noe helt annet.

Uansett så tror jeg alle har godt av å ha en slags "sparringspartner", det være seg kjæreste, venn, behandler, whatever

[Gjest xbellax]

Jeg vet ikke helt hva du spør om her. Når du nevner om dette med selvhjelpsgrupper og fokuset på det negative tenke rjeg at det er vel trolig derfor du oppsøker slike grupper. Man ønsker å ta fatt på et problem som man plages med og man velger å gjøre det mer "åpent"(enn f.eks en dialog med kun behandler). Fokuset vil selvsagt da ligge på problemet til de som er i gruppen.. og etterhvert, hvordan man kommer seg videre og blir "fri". Det er en vanlig misforståelse at gruppeterapi gjør en dårligere. Dårligere blir man,stor sett, om behandlingen fungerer, uansett hvilken form man benytter seg av. Cluet er å holde ut. Det er klart det er smertefullt, opprivende, rått, til tider jævelig, men du finner ikke en terapiform som er "mild" (i forb. med traumer og kriser). Det "eneste" du skal gjøre er å holde ut, åpne deg så godt det lar seg gjøre, bruike gruppen konstruktivt, komme med innspill og ta til deg det du føler er nyttig for akkurat deg.

Av og til vil ikke gruppeterapi gi "deg" noe, av og til må man oppleve det for å egentlig vite hva det er. Er det tilfelle bør man finne en annen terapiform.

Over til dette du skriver om sinne og bitterhet og tilgi for å få det bedre med seg selv. For meg virker det som om du skal "tilgi for å tilgi", altså uten mening og innhold. Jeg oppfatter det mer som om du vil tilgi fordi du er lei av å ha det jævelig. Bearbeid dine traumer før du engang tenker på å tilgi. Vær tilstede i sinne,raseri,sårhet og bitterhet. Dette er aldeles ikke farlige følelser, de er så til grader nødvendige å kjenne på.

Og for å være ærlig ser jeg heller ikke poenget med å tilgi (i denne sammenheng). For å få fred? Hva med å la det ligge, når den tid kommer, når roen har senket seg og landskapet er mer oversiktlig; -move on.

[Gjest Lois_Lane2]

Jeg vet ikke helt hva du spør om her. Når du nevner om dette med selvhjelpsgrupper og fokuset på det negative tenke rjeg at det er vel trolig derfor du oppsøker slike grupper. Man ønsker å ta fatt på et problem som man plages med og man velger å gjøre det mer "åpent"(enn f.eks en dialog med kun behandler). Fokuset vil selvsagt da ligge på problemet til de som er i gruppen.. og etterhvert, hvordan man kommer seg videre og blir "fri". Det er en vanlig misforståelse at gruppeterapi gjør en dårligere. Dårligere blir man,stor sett, om behandlingen fungerer, uansett hvilken form man benytter seg av. Cluet er å holde ut. Det er klart det er smertefullt, opprivende, rått, til tider jævelig, men du finner ikke en terapiform som er "mild" (i forb. med traumer og kriser). Det "eneste" du skal gjøre er å holde ut, åpne deg så godt det lar seg gjøre, bruike gruppen konstruktivt, komme med innspill og ta til deg det du føler er nyttig for akkurat deg.

Av og til vil ikke gruppeterapi gi "deg" noe, av og til må man oppleve det for å egentlig vite hva det er. Er det tilfelle bør man finne en annen terapiform.

Over til dette du skriver om sinne og bitterhet og tilgi for å få det bedre med seg selv. For meg virker det som om du skal "tilgi for å tilgi", altså uten mening og innhold. Jeg oppfatter det mer som om du vil tilgi fordi du er lei av å ha det jævelig. Bearbeid dine traumer før du engang tenker på å tilgi. Vær tilstede i sinne,raseri,sårhet og bitterhet. Dette er aldeles ikke farlige følelser, de er så til grader nødvendige å kjenne på.

Og for å være ærlig ser jeg heller ikke poenget med å tilgi (i denne sammenheng). For å få fred? Hva med å la det ligge, når den tid kommer, når roen har senket seg og landskapet er mer oversiktlig; -move on.

Jeg pratet med en prest som sa noe om at ved å tilgi så tar man et aktiv valg og frasier seg på en måte muligheten til å være bitter.

Det betyr ikke at man godtar det som skjedde,men at man ikke lenger kan ønske hevn eller gjengjeldelses.Det er rett og slett en måte å ta tilbake makten i eget liv.Hat og sinne føler sjelden noe godt med seg og det spiser en opp innvending.For meg så er tilgivelse en postiv egostisk handling.

[Gjest xbellax]

Jeg pratet med en prest som sa noe om at ved å tilgi så tar man et aktiv valg og frasier seg på en måte muligheten til å være bitter.

Det betyr ikke at man godtar det som skjedde,men at man ikke lenger kan ønske hevn eller gjengjeldelses.Det er rett og slett en måte å ta tilbake makten i eget liv.Hat og sinne føler sjelden noe godt med seg og det spiser en opp innvending.For meg så er tilgivelse en postiv egostisk handling.

Det som vil spise deg opp LoisLane, er å nekte deg selv eller å være redd for å føle sinne, raseri, bitterhet og være tilstede i disse følelsene med kropp og sjel. -Det- er det som er ødeleggende og hemmende.

Bitterhet er sunt, normalt, nødvendig. Og det er en fase som går over, så lenge du gir deg selv tid til å kjenne etter og bearbeide og stadig søker fremover.

Ha en god natt.

[Gjest Lois_lane2]

Det som vil spise deg opp LoisLane, er å nekte deg selv eller å være redd for å føle sinne, raseri, bitterhet og være tilstede i disse følelsene med kropp og sjel. -Det- er det som er ødeleggende og hemmende.

Bitterhet er sunt, normalt, nødvendig. Og det er en fase som går over, så lenge du gir deg selv tid til å kjenne etter og bearbeide og stadig søker fremover.

Ha en god natt.

Jeg er enig med deg at det er normalt å ha slike følelser men at man nødvendigvis ikke bør dyrke disse.Forøvrig har jeg gått igjennom en prosess og du kjenner ikke forhistorien til at jeg har tatt det valget jeg har tatt.

Å kjenne på disse følelsene er helt nødvendig men jeg mener at de i bunn og grunn er destruktive i forhold til å forbli i de og at de sjelden gjør at en får bearbeidet traumet.En stund kan de endog være nytte i forhold til at de får en til å ikke gi opp.

Det er farlig når mennesker enten på bakgrunn av egne erfaringer eller hva de har lest /tror etc også blir eksperter på andres liv og hvordan de skal takle ting.

I forhold til det å ha et livsyn kunne jeg også komme med noen flere argumenter for valget mitt men det velger jeg å ikke gjøre her.

I

[Gjest xbellax]

Jeg er enig med deg at det er normalt å ha slike følelser men at man nødvendigvis ikke bør dyrke disse.Forøvrig har jeg gått igjennom en prosess og du kjenner ikke forhistorien til at jeg har tatt det valget jeg har tatt.

Å kjenne på disse følelsene er helt nødvendig men jeg mener at de i bunn og grunn er destruktive i forhold til å forbli i de og at de sjelden gjør at en får bearbeidet traumet.En stund kan de endog være nytte i forhold til at de får en til å ikke gi opp.

Det er farlig når mennesker enten på bakgrunn av egne erfaringer eller hva de har lest /tror etc også blir eksperter på andres liv og hvordan de skal takle ting.

I forhold til det å ha et livsyn kunne jeg også komme med noen flere argumenter for valget mitt men det velger jeg å ikke gjøre her.

I

"Å kjenne på disse følelsene er helt nødvendig men jeg mener at de i bunn og grunn er destruktive i forhold til å forbli i de og at de sjelden gjør at en får bearbeidet traumet."

Det er der du misforstår meg, alle følelser/tilstander er farlig å bli sittende fast i, jeg snakker om å kjenne på dem og tillate seg å være i dem/bli kjent med dem og dermed gjøre dem ufarlige.

Og når man skriver her, så må du regne med å få svar du kanskje ikke vil eller ønsker høre, slik er livet. Alle må vi finne _vår_ vei, men ber man om synspunkter -så vil du få dem enten du liker dem eller ikke.