Dere som aldri har opplevd å være psyk..

[Gjest avantaga]

hvordan ser dere på oss som sliter psykisk?

[kaffepiken]

Umulig å svare på. Jeg kan jo ikke ha samme oppfatning av alle som har en psykisk lidelse. Er ikke dere individer med ulike personligheter sånn som alle andre?

Blant dem jeg kjenner som har slitt psykisk finnes noen som er blant mine aller nærmeste venner, og jeg har møtt noen som jeg ikke kom overens med i det hele tatt. Sånn er det med de jeg kjenner som ikke sliter med psykiske problemer også. Man kommer ikke like godt overens med alle.

[Gjest Elextra]

Anser det å slite psykisk i perioder som noe som kan skje hvem som helst. Har derfor ikke noe generelt syn på de som sliter psykisk som gruppe.

[Gjest mandolina]

De som sliter psykisk har vel mange ulike diagnoser, og derfor kan en ikke ha noe generelt syn på personer med psykiske lidelser.

Det er det samme som at spørre, hvordan friske mennesker ser på mennesker med somatiske sykdommer.

Det er umulig å svare på, for det kommer an på personligheten til de forskjellige mennesker og ikke den spesifikke sykdom.

Hilsen

[Mista nikket]

Like forskjellige som ikke psykisk syke.

[pekkaline]

Ingen forskjell. Jeg tror de aller fleste en eller annen gang har eller vil komme til å stå ovenfor noe psykiskt. ( Men da tenker jeg ikke diagnose, selv om gud og hvermann også kan få det )

[Gjest AnnaMolina]

Jeg vet ikke om jeg kommer inn under kategorien "de som aldri har slitt psykisk" Jeg har nok slitt psykisk, men aldri identifisert meg innen for en gruppe av den grunn. Livet kan være slitsomt. Jeg tror de fleste mennesker vil slite med psyken en eller flere ganger i livet.

[Gjest ChiengMai]

Jeg har en venninne som sliter veldig innimellom, jeg forholder meg vel omtrent til henne som til andre venninner jeg har. Men jeg merker jeg har lettere for å stille opp for henne når det trengs enn for en del andre som også er gode venninner. Men ringer hun og trenger meg er jeg veldig "flink" til å slippe alt jeg har i hendene og ile til unnsetning mens jeg sier nei til de andre hvis det passer dårlig. Kommer kanskje også av at hun er enslig mens de andre venninnene mine har mann og barn sånn at hun lett blir ensom når hun er psykisk syk.

Jeg har en søster som også er psykisk syk, men hun er så selvsentrert og slitsom når hun har sine "dårlige perioder" at jeg ikke orker å forholde meg til henne i det hele tatt. Alt jeg sier og gjør blir feil, og jeg får stadig høre at jeg er imot henne når jeg kommer med innspill som ikke er 100% etter hennes hode, og hun sier stadig at det hun trenger er at folk backer henne opp. Når hun er helt på viddene (noe hun gjerne blir når hun er syk), så gidder jeg ikke jatte med og bare holder meg unna.

[petter smart]

Tror de aller fleste har empati med de som er psykisk syke.

Problemet er å vite hvem som faktsik er psyke, hvor psyke de er, eller om de bare later som. Det er et faktum at mange mennesker later som om de er psyke for å slippe å jobbe og å få penger. Derfor blir en skeptisk til mange som sier de er psyke. Det er jo ikke noe som en ser utenpå folk.

I tillegg tenker nok mange, inkludert meg selv, at de burde ta seg litt sammen. Vet jo rent logisk sett at det ikke er så enkelt, men tenker det likevel. Kanskje fordi det er så enkelt for meg. Kanskje fordi jeg ikke har så mye empati som jeg liker å tro at jeg har.