Hvem skal betale kransen?

[Gjest hva mener dere?]

I min familie er det vanlig at det er slik: dør f.eks. en tante til far så er det far og mor som kjøper krans fra familien. Også om en nabo eller bekjent av familien dør. Om det er en person vi barn kjente godt er vi kanskje med på å betale, men vanligvis sier mor at de ordner det.

Nå ringte svigermor og jeg sa ja til å være med på en krans til en vi aldri har møtt. Det er onkelen til stefar til mannen min. Vi har aldri møtt ham, og jeg mener egentlig at svigermor og mann bør kjøpe kransen. Men de er svært gjerrige og vil betale minst mulig på ting, så da får de barna sine til å betale for kransen. Jeg følte at jeg måtte si ja, siden hun spurte og andre søsken visstnok hadde sagt ja. Da hun ringte sa hun at noen andre i familien også satt i stua, så jeg ville ikke være vanskelig heller (det pleier jeg ikke).

De har før fått oss med på å betale på krans til en vi ikke visste hvem var, og da fant vi ut etterpå at vi hadde betalt nesten alt og de bare en liten brøkdel.

Selvsagt kan dere mene jeg er gnien her, men jeg er ikke vant til denne måten å ordne ting på.

Jeg stoler ikke på de, og de har også lurt penger av mannen min tidligere.

[Dorthe]

Jeg spleiset med faren min før når det var fra familien men ungene mine måtte ikke spleise. Jeg tror ikke jeg kommer til å be dem heller enda, kanskje hvis det er noen de kjenner godt. Men egentlig synes jeg det er rimelig at de gjør det, de har mye større inntekt og mindte utgifter enn meg.

[morsan]

Jeg husker ikke 100% hvordan vi har gjort det i familien, særlig fordi de fleste dødsfall ligger noen år tilbake i tid. Men jeg skulle tro at det skjedde at vi voksne barna ble 'slengt på' en krans som foreldrene våre betalte for, slik du du skriver at du er vant til.

Men jeg synes nok at en slik fremgangsmåte passer best der de voksne barna fortsatt er relativt unge. Nå som vi alle har vært etablert i mange år, synes jeg at enten er vi med og betaler, ellers så skrives vi ikke opp på krans/bukett heller.

Da min aller siste grandtante døde, sendte alle i generasjonen til hennes nevøer og nieser en felles krans, mens vi grandtantebarna spleiset på en annen (eller dvs vi ga en felles innsamlet pengegave til det formålet som hun hadde ønsket).

[Lisabeth]

I vår familie gjør vi det som i din familie.

Men jeg hadde nok ikke laget bråk om en sånn sak. Det blir fort veldig betent. Dersom du føler at svigerforeldrene ikke er til å stole på , ville jeg tatt det opp i en annen anledning enn denne.

Tror jeg.

[Lillemus]

Når noen i min fars slekt dør så ringer han til oss og sier at "den og den er død, jeg sender en krans fra oss jeg" og så hører vi ikke mer om det. Min mor gjorde det samme såvidt jeg husker.

Er det noen andre (venner, venners slekt o.l.) så sender vi krans selv selvfølgelig.

[morsan]

I vår familie gjør vi det som i din familie.

Men jeg hadde nok ikke laget bråk om en sånn sak. Det blir fort veldig betent. Dersom du føler at svigerforeldrene ikke er til å stole på , ville jeg tatt det opp i en annen anledning enn denne.

Tror jeg.

''Dersom du føler at svigerforeldrene ikke er til å stole på , ville jeg tatt det opp i en annen anledning enn denne.''

Enig

[Gjest dugee]

Neste gang så sier du at - desverre - dere har allerede bestilt en blomsteroppsats fra dere. .......

[frosken]

Jeg synes det er en selvfølge at man som voksen betaler sin andel, selv om evt. eldste generasjon bestiller kransen.

[kaffepiken]

Jeg syns det er naturlig at alle er med på å spleise på krans så lenge man er nært nok knyttet til avdøde da.

Ville ikke følt meg komfortabel med å la mine foreldre dekke omkostningene til alle kranser alene, vi er jo voksne mennesker som tjener egne penger, helt sikkert mer enn mine foreldre/svigerforeldre.

Kan dere ikke bli enige om en sum som er lik for alle som spleiser? Eller kanskje dere skal tilby dere å ordne med kransen, sånn at _dere_ kan sørge for å dele summen på likt etterpå? Da vet dere i hvertfall at det blir riktig..

Jeg hadde aldri orket å lage en konflikt ut av en bagatell som en krans, med mindre den kostet horribelt mye.

[Orio]

Nå har det heldigvis ikke vært så mange dødsfall i min nærmeste familie, men vanligvis har vi søsken/søskenbarn spleiset på en krans (og betalt). For meg har det vært viktig å faktisk betale selv, ikke bare få navnet mitt slengt på, det er tross alt avskjed med et menneske som har stått meg nær.

Når det er fjernere slektninger, som vi "barna" har hatt liten eller ingen kontakt med, står foreldrene våre (ev. en av dem) på båndet), "med familie". Da har ikke vi betalt noe.

[Gjest hva mener dere?]

Jeg husker ikke 100% hvordan vi har gjort det i familien, særlig fordi de fleste dødsfall ligger noen år tilbake i tid. Men jeg skulle tro at det skjedde at vi voksne barna ble 'slengt på' en krans som foreldrene våre betalte for, slik du du skriver at du er vant til.

Men jeg synes nok at en slik fremgangsmåte passer best der de voksne barna fortsatt er relativt unge. Nå som vi alle har vært etablert i mange år, synes jeg at enten er vi med og betaler, ellers så skrives vi ikke opp på krans/bukett heller.

Da min aller siste grandtante døde, sendte alle i generasjonen til hennes nevøer og nieser en felles krans, mens vi grandtantebarna spleiset på en annen (eller dvs vi ga en felles innsamlet pengegave til det formålet som hun hadde ønsket).

Men når vi ikke husker navnet på den som døde fordi vi ikke kjente personen?

Jeg føler det blir litt feil av svigermor å få oss med på å betale på kransen.

[Gjest hva mener dere?]

Neste gang så sier du at - desverre - dere har allerede bestilt en blomsteroppsats fra dere. .......

Til noen vi ikke kjenner og heller ikke vet navnet på? ;-)

[Gjest hva mener dere?]

Jeg synes det er en selvfølge at man som voksen betaler sin andel, selv om evt. eldste generasjon bestiller kransen.

Selv om man ikke hadde noe forhold til personen som døde og ikke kjente vedkommende?

[Gjest hva mener dere?]

Jeg syns det er naturlig at alle er med på å spleise på krans så lenge man er nært nok knyttet til avdøde da.

Ville ikke følt meg komfortabel med å la mine foreldre dekke omkostningene til alle kranser alene, vi er jo voksne mennesker som tjener egne penger, helt sikkert mer enn mine foreldre/svigerforeldre.

Kan dere ikke bli enige om en sum som er lik for alle som spleiser? Eller kanskje dere skal tilby dere å ordne med kransen, sånn at _dere_ kan sørge for å dele summen på likt etterpå? Da vet dere i hvertfall at det blir riktig..

Jeg hadde aldri orket å lage en konflikt ut av en bagatell som en krans, med mindre den kostet horribelt mye.

Det er bare fordi vi ikke kjente personen og jeg hadde faktisk aldri hørt navnet før svigermor ringte. Mannen min kjente heller ikke personen.

Jeg føler de burde kjøpt og gitt en krans fra seg.

[Gjest Elextra]

Mange løsninger er tenkelige her, den ene like "naturlig" som den andre. Synes dere høres litt gniene ut begge to.

[nanny911]

Hvis det ikke er naturlig at navnene deres står på båndet, er det ikke naturlig å betale noe heller.

Jeg ville takket nei til tilbudet om å delta på en krans til noen jeg ikke hadde noe forhold til, særlig hvis det med å bli "presset" for penger var et tilbakevendende tema i en familiesetting.

[Gjest Havelar]

Neste gang sier du "nei, det føler jeg ikke er naturlig. Vi har aldri hørt om vedkommende, så å være med på en krans føles feil". Det med penger i andre situasjoner må du ta opp med dem når andre situasjoner oppstår, akkurat en begravelseskrans er såpass touchy at det er et dårlig eksempel. Aller helst bør din mann ta alt slikt med sine foreldre.

[frosken]

Selv om man ikke hadde noe forhold til personen som døde og ikke kjente vedkommende?

Enten må man si nei til å være med å markere en persons bortgang, eller så bør man betale sin andel. Hvis det var en person som verken jeg eller min ektefelle hadde møtt, så hadde vi sannsynligvis sagt nei til å være med på krans.

[Gjest hva mener dere?]

Mange løsninger er tenkelige her, den ene like "naturlig" som den andre. Synes dere høres litt gniene ut begge to.

Javel.

Men jeg synes det er litt merkelig å være med på krans til en person vi ikke kjente og ikke hadde noe forhold til.

[Gjest Elextra]

Javel.

Men jeg synes det er litt merkelig å være med på krans til en person vi ikke kjente og ikke hadde noe forhold til.

Slik blir det ofte i den "ytre" familie, gjerne hyggelig for andre at man er med. Og dere samtykket jo, vet det var under press, men likevel?