Gå til innhold

vondt


vanilje
 Del

Anbefalte innlegg

vanilje

Music is the reason why I know time still excist....

Hadde store planer, eller tanker på hvordan jeg skulle holde ut de neste 2 ukene..eller, de 13 dagene til behandleren min er tilbake fra ferie.

Har selv vært utevekk en stund, men nå skal det ventes igjen.

Men tror ikke jeg vil vente...eller vil ikke ville noe som helst.

Hva skal jeg vente på? At det nærmer seg det 14. året på de kontorene. Er så lei, møkklei, vil ikke mer, vil ikke eksistere, vil bare skru av alt.

Er så utslitt av å kjempe, lei tårer, lei falske ansikter, lei av alt, lei av livet. Kanskje det må en helomvending til, men er slutt på kreftene. Orker ikke.

Synes bare jeg kjemper og kjemper, faller og prøver igjen, men det store mørke farlige er like stort og mørkt og farlig nå som da.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg orker fortsette

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest skal

Har ikke alle de der rett ordene, kjære vanilje. Men orke, det vil jeg du skal! Håper og ønsker for deg! For det skal bli bedre, har bestemt det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

fortsatt..Happiness:o)

Vet du er så lei. Det er ikke noe rart så lenge som du har kjempet. Kjennes ut som om det aldri kan ta slutt på det vonde. Skulle ønske du kunne fått en liten opptur snart. Noe som kunne gi deg ny giv og nytt håp. Mer energi.

Sommertid er en vanskelig tid. Mindre struktur og alt det der.

Hang in there.

Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

vanilje

Vet du er så lei. Det er ikke noe rart så lenge som du har kjempet. Kjennes ut som om det aldri kan ta slutt på det vonde. Skulle ønske du kunne fått en liten opptur snart. Noe som kunne gi deg ny giv og nytt håp. Mer energi.

Sommertid er en vanskelig tid. Mindre struktur og alt det der.

Hang in there.

Klem

prøver, men vet ikke frem eller tilbake på noen ting lengre. mister oversikten.

men tenker av og til på dere andre her inne, at jeg tar fra dere motet når jeg skriver om hvor lenge jeg har vært i systemet. også vet jeg ikke hvor feilen ligger...er det bare sånn at jeg er hinsides all hjelp? eller har jeg møtt helt feile personer, eller fått feil behandling?

vet ikke jeg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

destgirl

skulle ønske jeg hadde et svar, en fasit.. men har ikke det..

men tror det ofte kan være feil i hjelpe apparatene, for er flere som gjerne har brukt årevis på en person og gått isamme dritten, og så har de byttet og da har det blitt fremgang. har du prøvd smi eller gestalt terapi, anbefales mye mer en vanlig psykolog. av oog til er man ferdig og tom for ord og da er ikke alltid psykolog de rette hjelpe midlene..

håper du finner det som er bra for deg..og at du får det gode livet som du fortjener.

for det fortjener du..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

fortsatt..Happiness:o)

prøver, men vet ikke frem eller tilbake på noen ting lengre. mister oversikten.

men tenker av og til på dere andre her inne, at jeg tar fra dere motet når jeg skriver om hvor lenge jeg har vært i systemet. også vet jeg ikke hvor feilen ligger...er det bare sånn at jeg er hinsides all hjelp? eller har jeg møtt helt feile personer, eller fått feil behandling?

vet ikke jeg

Jeg vet du prøver. Og å se din styrke tar ikke fra mennesker motet. Tvert i mot. Du er en fighter som har holdt ut så lenge. Men det er vondt å skjønne hvor hardt du sliter og hvor lei du må være.

Jeg kjenner så godt igjen tankene du har rundt det å være muligens hinsides hjelp. At en kanskje ikke er i rett behandling. Feile behandlere osv.

Det tar også fra en motivasjonen. Og særlig når man har prøvd så mange ting også. Jeg tror likevel ikke at du er et håpløst tilfelle.

Og ting kan forandre seg. Jeg føler jeg balanserer på en knivsegg for tiden etter alt som har skjedd meg, men ting er i hvert fall i forandring. Hvor det ender opp aner jeg ikke. Jeg er vettskremt. Men det er i forandring.

Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

vanilje

skulle ønske jeg hadde et svar, en fasit.. men har ikke det..

men tror det ofte kan være feil i hjelpe apparatene, for er flere som gjerne har brukt årevis på en person og gått isamme dritten, og så har de byttet og da har det blitt fremgang. har du prøvd smi eller gestalt terapi, anbefales mye mer en vanlig psykolog. av oog til er man ferdig og tom for ord og da er ikke alltid psykolog de rette hjelpe midlene..

håper du finner det som er bra for deg..og at du får det gode livet som du fortjener.

for det fortjener du..

Gestaltterapi er ikke noe for meg, uten at jeg helt kan si hvorfor.

Smi brukte jeg i noen år, men fant ut at det kræsjet så totalt mellom det de snakket om der og de tankene og holdningene psykiatrien har. Ga opp tilslutt å forene de to stedene og jeg valgte psykiatrien, (men nå må det sies at smi her er ikke helt bra for noen, synes jeg).

Vet ikke, føler vel at jeg ikke er flink nok selv, at det er min enorme stahet som gjør at jeg fortsatt sitter fast i det gærne mønsteret, jeg vet ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

vanilje

Jeg vet du prøver. Og å se din styrke tar ikke fra mennesker motet. Tvert i mot. Du er en fighter som har holdt ut så lenge. Men det er vondt å skjønne hvor hardt du sliter og hvor lei du må være.

Jeg kjenner så godt igjen tankene du har rundt det å være muligens hinsides hjelp. At en kanskje ikke er i rett behandling. Feile behandlere osv.

Det tar også fra en motivasjonen. Og særlig når man har prøvd så mange ting også. Jeg tror likevel ikke at du er et håpløst tilfelle.

Og ting kan forandre seg. Jeg føler jeg balanserer på en knivsegg for tiden etter alt som har skjedd meg, men ting er i hvert fall i forandring. Hvor det ender opp aner jeg ikke. Jeg er vettskremt. Men det er i forandring.

Klem

Er noe med disse tilbakefallene, at jeg vet jeg har falt før og kommet meg på beina igjen. Men nå, nederst nede, så virker det som om alt er skrudd tilbake til utgangspunktet, at jeg ikke klarer huske ett eneste ord behandlerne mine har sagt eller andre ting som har hjulpet.

Er kanskje det som skremmer meg mest, den makten og kraften disse nedturene har

Lenke til kommentar
Del på andre sider

fortsatt..Happiness:o)

Er noe med disse tilbakefallene, at jeg vet jeg har falt før og kommet meg på beina igjen. Men nå, nederst nede, så virker det som om alt er skrudd tilbake til utgangspunktet, at jeg ikke klarer huske ett eneste ord behandlerne mine har sagt eller andre ting som har hjulpet.

Er kanskje det som skremmer meg mest, den makten og kraften disse nedturene har

En veldig makt. Når man er helt der nede, kjennes det ut for meg som om jeg egentlig alltid innerst inne er der nede. Hvis du forstår meg. Som om kjernen i meg alltid er der nede. Men jeg tror det ligger i disse nedturenens natur å føle det slik. Innimellom er det ikke alltid like ille. Men man mister det av syne. Veldig hardt er det.:o(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

vanilje

En veldig makt. Når man er helt der nede, kjennes det ut for meg som om jeg egentlig alltid innerst inne er der nede. Hvis du forstår meg. Som om kjernen i meg alltid er der nede. Men jeg tror det ligger i disse nedturenens natur å føle det slik. Innimellom er det ikke alltid like ille. Men man mister det av syne. Veldig hardt er det.:o(

Ja, det er akkurat sånn det er...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

destgirl

Gestaltterapi er ikke noe for meg, uten at jeg helt kan si hvorfor.

Smi brukte jeg i noen år, men fant ut at det kræsjet så totalt mellom det de snakket om der og de tankene og holdningene psykiatrien har. Ga opp tilslutt å forene de to stedene og jeg valgte psykiatrien, (men nå må det sies at smi her er ikke helt bra for noen, synes jeg).

Vet ikke, føler vel at jeg ikke er flink nok selv, at det er min enorme stahet som gjør at jeg fortsatt sitter fast i det gærne mønsteret, jeg vet ikke.

ok, du vet best, og kjenner best hva som er rett for deg..

for meg og de jeg møtte var vel holdningene til smi de som fikk menneskene opp og frem, mens psykiatrien dro de ned, iallefall etter egen erfaring og historier fra andre, sp hadde jeg ikke vært i smi, hadde jeg vært et annet sted en nå, og det er ikke et kjekt sted. men vi mennesker er så ulike, så da er det så bra at det finnes så mange valg ettersom man ønsker, som f,eks at du kan velge psykiatri fremfor smi. det er jo det viktigste..:)

når du nevner stahet, så er stahet bra, da får man ekstra giv til å nå de mål man setter seg, men av og til føles det som om man stanger i veggen.'

men bare det at du vet hvor du vil ha hjelp og hvor du ikke vil ha hjelp, er iallefall ett stort steg, så jeg tror du vil klare det..

lykke til med alt.. håper iallefall du finner det som er bra for deg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

vanilje

ok, du vet best, og kjenner best hva som er rett for deg..

for meg og de jeg møtte var vel holdningene til smi de som fikk menneskene opp og frem, mens psykiatrien dro de ned, iallefall etter egen erfaring og historier fra andre, sp hadde jeg ikke vært i smi, hadde jeg vært et annet sted en nå, og det er ikke et kjekt sted. men vi mennesker er så ulike, så da er det så bra at det finnes så mange valg ettersom man ønsker, som f,eks at du kan velge psykiatri fremfor smi. det er jo det viktigste..:)

når du nevner stahet, så er stahet bra, da får man ekstra giv til å nå de mål man setter seg, men av og til føles det som om man stanger i veggen.'

men bare det at du vet hvor du vil ha hjelp og hvor du ikke vil ha hjelp, er iallefall ett stort steg, så jeg tror du vil klare det..

lykke til med alt.. håper iallefall du finner det som er bra for deg..

Takk, og det samme til deg

Altså...smi er helt sikkert veldig bra for mange, men det er så avhengig av hvem som jobber der. Her, f.eks, er det ei som har jobbet seg gjennom ting uten hjelp av noen, hverken smi eller psykiatrien, og hun har en holdning til at ting liksom er så lett og at man egentlig ikke trenger psykiatrien...og da synes jeg det blir så vanskelig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

fortsatt..Happiness:o)

Ja, det er akkurat sånn det er...

Og det betyr i hvert fall at jeg ikke er alene om å ha det slik. Og at du ikke er alene om å ha det slik. Kanskje et selsomt selskap, men dog....

Noen vet hvordan det er. Og det er da noe. Jeg synes du virker sterk, vanilje. Når du kanskje føler deg som svakest, får jeg denne motsatte følelsen av at du er sterk. Men styrke er også noe dritt. Litt fred og hverdagslig lykke er det jeg vil ha i hvert fall.

Kvinnen som min mann innledet et forhold med flytter hit i neste måned, hvor jeg bor nå. Min mann vil fortsette å bo i huset, og snart leker de vel lykkelig familie i mitt hus, hvor jeg ville så inderlig prøve å skape meg et hjem. Det har vært så hardt og vondt. Nå er jeg hjemme på ferie med mamma og pappa. For et par dager siden fikk jeg vite at min mors svulst ikke var godartet slik de først sa. Operasjonen er over og vi venter på endelige prøvesvar om alvorlighetsgrad. Jeg besøker henne på sykehuset hver dag. Og gutten min er ikke helt i form for tiden. Det er mange tegn på at han holder på å bli syk igjen. Tanken på muligheten av å miste mamma nå.... Mamma og pappa er for meg det siste av bestandighet. Jeg jobber jo døgnet rundt med å finne den i meg selv, men det tar tid.

Jeg prøver å bevare forstanden. Men jeg lurer veldig på om jeg kommer til å klare det. Har bestilt time hos primærlegen min i neste uke. Jeg må få terapihjelp snart.Hodet mitt er overbelastet. Hele systemet mitt er overbelastet.

Jeg elsker mamma så høyt, men vi har hatt et ganske "utfordrende" mor-datter forhold på mange måter. Det gjør dette så ekstra sårt og vanskelig. I hele fjor brøt jeg kontakten med mamma. Jeg måtte gjøre noe slikt drastisk. Nå har vi forsiktig nærmet oss hverandre igjen. Slike ting skaper et hav av problematiske issues rundt denne situasjonen. Den gode mammaen min.

Alt det som har skjedd dette året. Mannen min som jeg har elsket gikk. Løyg og bedro. Jeg mistet psykiateren min, ble uføretrygdet. Og bo alene for aller første gang med all denne angsten min. Gutten min har vært så "syk".Og må likevel takle snart at hun kommer inn i hans liv. Jeg vet ikke hvor mye en kan klare. Jeg _må_ klare dette. For gutten min sin skyld. Lykken får komme senere(?). Viljen og styrken min, og "engler" av mennesker som jeg har vært så heldig å møte i mitt nye liv er der for meg og kan kanskje hjelpe meg gjennom denne tiden. Men ofte føler jeg meg elektrisk av smerte, som et smertens kraftfelt. Og jeg vet ikke om det vil gå.

Måtte bare betro meg til deg litt. Ville ikke lage en allmenn tråd. Takk for ditt øre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

destgirl

Takk, og det samme til deg

Altså...smi er helt sikkert veldig bra for mange, men det er så avhengig av hvem som jobber der. Her, f.eks, er det ei som har jobbet seg gjennom ting uten hjelp av noen, hverken smi eller psykiatrien, og hun har en holdning til at ting liksom er så lett og at man egentlig ikke trenger psykiatrien...og da synes jeg det blir så vanskelig...

ja det har virkelig alt å si om hvem som jobber der. møter man feil personer kan de jammen med ødelegge mye..

den skjønner jeg veldig godt, jeg tror for de som tar lettere på ting, har så vanskelig for å forstå og sette seg inn i situasjonen, følelsene til de rundt seg. og det kan være kjempe hardt, veldig frustrerende.

skulle ønske man kunne ha en søkemotor som søkte frem den beste terapeuten til hvert enkelt menneske som trenger hjelp og støtte..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

vanilje

Og det betyr i hvert fall at jeg ikke er alene om å ha det slik. Og at du ikke er alene om å ha det slik. Kanskje et selsomt selskap, men dog....

Noen vet hvordan det er. Og det er da noe. Jeg synes du virker sterk, vanilje. Når du kanskje føler deg som svakest, får jeg denne motsatte følelsen av at du er sterk. Men styrke er også noe dritt. Litt fred og hverdagslig lykke er det jeg vil ha i hvert fall.

Kvinnen som min mann innledet et forhold med flytter hit i neste måned, hvor jeg bor nå. Min mann vil fortsette å bo i huset, og snart leker de vel lykkelig familie i mitt hus, hvor jeg ville så inderlig prøve å skape meg et hjem. Det har vært så hardt og vondt. Nå er jeg hjemme på ferie med mamma og pappa. For et par dager siden fikk jeg vite at min mors svulst ikke var godartet slik de først sa. Operasjonen er over og vi venter på endelige prøvesvar om alvorlighetsgrad. Jeg besøker henne på sykehuset hver dag. Og gutten min er ikke helt i form for tiden. Det er mange tegn på at han holder på å bli syk igjen. Tanken på muligheten av å miste mamma nå.... Mamma og pappa er for meg det siste av bestandighet. Jeg jobber jo døgnet rundt med å finne den i meg selv, men det tar tid.

Jeg prøver å bevare forstanden. Men jeg lurer veldig på om jeg kommer til å klare det. Har bestilt time hos primærlegen min i neste uke. Jeg må få terapihjelp snart.Hodet mitt er overbelastet. Hele systemet mitt er overbelastet.

Jeg elsker mamma så høyt, men vi har hatt et ganske "utfordrende" mor-datter forhold på mange måter. Det gjør dette så ekstra sårt og vanskelig. I hele fjor brøt jeg kontakten med mamma. Jeg måtte gjøre noe slikt drastisk. Nå har vi forsiktig nærmet oss hverandre igjen. Slike ting skaper et hav av problematiske issues rundt denne situasjonen. Den gode mammaen min.

Alt det som har skjedd dette året. Mannen min som jeg har elsket gikk. Løyg og bedro. Jeg mistet psykiateren min, ble uføretrygdet. Og bo alene for aller første gang med all denne angsten min. Gutten min har vært så "syk".Og må likevel takle snart at hun kommer inn i hans liv. Jeg vet ikke hvor mye en kan klare. Jeg _må_ klare dette. For gutten min sin skyld. Lykken får komme senere(?). Viljen og styrken min, og "engler" av mennesker som jeg har vært så heldig å møte i mitt nye liv er der for meg og kan kanskje hjelpe meg gjennom denne tiden. Men ofte føler jeg meg elektrisk av smerte, som et smertens kraftfelt. Og jeg vet ikke om det vil gå.

Måtte bare betro meg til deg litt. Ville ikke lage en allmenn tråd. Takk for ditt øre.

Det var jammen ikke lite du bærer på for tiden...

Men..selv om det virker som en floskel, så holder vi ut. Hver eneste gang vi tenker at "nå klarer jeg bare ikke mer", så klarer vi bittelitt til, om så bare 1 minutt, som igjen blir til flere minutter, og så går tiden. Og oppi alt dette kavet, så må vi bare tro på at vi kommer oss fremover, på en eller annen måte.

Det slo meg veldig det du skrev om moren din. Jeg har brutt all kontakt med min mor (så langt det lar seg gjøre), og jeg ønsker henne død hver eneste dag. Men...tenk om hun en gang ligger der døende...vil jeg tenke det samme da?

Er glad du ber om hjelp, men ikke la deg bli avvist med noen vage ord, si det som det er, at de skjønner at de virkelig må hjelpe til nå. For alt du bærer på blir rett og slett for mye for ett menneske.

Stor klem fra

Lenke til kommentar
Del på andre sider

vanilje

ja det har virkelig alt å si om hvem som jobber der. møter man feil personer kan de jammen med ødelegge mye..

den skjønner jeg veldig godt, jeg tror for de som tar lettere på ting, har så vanskelig for å forstå og sette seg inn i situasjonen, følelsene til de rundt seg. og det kan være kjempe hardt, veldig frustrerende.

skulle ønske man kunne ha en søkemotor som søkte frem den beste terapeuten til hvert enkelt menneske som trenger hjelp og støtte..

Det hadde vært veldig bra! Å kunne søke etter et menneske etter forskjellige kriterier, og så ble vi og en behandler/medmenneske/hjelper koblet sammen. Det hadde vært genialt :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

fortsatt..Happiness:o)

Det var jammen ikke lite du bærer på for tiden...

Men..selv om det virker som en floskel, så holder vi ut. Hver eneste gang vi tenker at "nå klarer jeg bare ikke mer", så klarer vi bittelitt til, om så bare 1 minutt, som igjen blir til flere minutter, og så går tiden. Og oppi alt dette kavet, så må vi bare tro på at vi kommer oss fremover, på en eller annen måte.

Det slo meg veldig det du skrev om moren din. Jeg har brutt all kontakt med min mor (så langt det lar seg gjøre), og jeg ønsker henne død hver eneste dag. Men...tenk om hun en gang ligger der døende...vil jeg tenke det samme da?

Er glad du ber om hjelp, men ikke la deg bli avvist med noen vage ord, si det som det er, at de skjønner at de virkelig må hjelpe til nå. For alt du bærer på blir rett og slett for mye for ett menneske.

Stor klem fra

Måtte fortelle deg at alt ser så bra ut med mamma. Prøvesvarene er kommet tilbake, og hun trenger ingen kur. De har fått tatt bort alt. Alt ser bra ut. Og jeg er så lettet at det finnes ikke ord for det. Sitter her og griner i ett.Kjenner på at jeg har vært så redd. Nå skal jeg legge meg og sove litt. Elendig natt, time hos primærlegen på morgenen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...