Psykisk syk og pårørende

[Gjest Overreagerer jeg?]

Det gjelder en person i nær familie som ikke er diagnosert, men mistanken går i retning av chizofreni (mild form), som også NHD har vært inne på.

Etter samtale med andre pårørende har vi/mest dem kommet til at vi ikke kan gjøre noe. Jeg er vel den som er mest bekymret og som har mest kontakt med han.

Jeg har innfunnet meg med situasjonen(ihvertfall trodde jeg det til nå) i den grad at jeg har kommet til at jeg alene ikke kan gjøre noe mot andres anbefalinger, men vente og se an utviklingen.

Er også i perioder i tvil om diagnosen kan stemme. H*n virker helt normal i perioder så lenge han ikke kommer inn på sine "spesialområder", som er en blanding av politikk, filosofi med ispedd en del konspirasjonsteorier og beskjeder fra "ikke-fysiske venner"

Alt dette er forsåvidt greit. Hans/hennes aggresjon og beskyldninger er vanskeligere og takle der og da, men det er periodevis dette også og går som regel over.

Det som er vondt å oppleve er at en såpass (i utgangspunktet), snill, inteligent og ressursterk person, stadig synker nedover. Han mestrer ikke lenger hverdagen slik jeg ser det.Da tenker jeg jobb, økonomi og likegyldighet i forhold til å holde seg i form, sosial omgang med andre osv. Til et viss grad holder h*n vannet over hodet enda, men jeg ser hvilken vei det går. Uten at jeg kan gjøre noe. Ihverfall ikke alene.

Og bekymringen for at det forverrer situasjonen er stor.

Derfor har jeg lukket øyne og ører og tenkt at det er jeg som overdriver.

Men så har det seg slik at de siste ukene har han skrevet en lang rekke innlegg (ikke her) under fullt navn. Forsåvidt greit nok det også til et visst punkt.

Men det er når h*n skriver om sitt hat og sine selvmordstanker (som han sier han har hatt, grunnet problemer samfunnet har påført han), at jeg får problemer. Dette blir liggende på google i mange år og en dag er vel hans/hennes barn stor nok til å lese dette.

Dette liker jeg ikke. Kanskje heller ikke hans/hennes x og hva slags problemer påfører h*n seg selv, når han handler som h*n gjør?

Kan man få slettet ting som ligger på google og er det forsvarlig å la ting skure og gå slik jeg føler at vi nå gjør.

Overreagerer jeg? Er jeg for firkantet og lite tolerant over at folk er forskjellige?

[PieLill]

Ut fra det du skriver synes jeg ikke du overreagerer. Men hva som nytter å gjøre er jeg ikke helt sikker på.

Om du vet hvem hans fastlege er, kan du kanskje ta en prat med han/henne. Fastlegen kan ikke utlever opplysninger om han, men kan lytte til deg.

mvh

[Gjest Overreagerer jeg?]

Ut fra det du skriver synes jeg ikke du overreagerer. Men hva som nytter å gjøre er jeg ikke helt sikker på.

Om du vet hvem hans fastlege er, kan du kanskje ta en prat med han/henne. Fastlegen kan ikke utlever opplysninger om han, men kan lytte til deg.

mvh

Jeg vet at dere ikke kan gi noen svar på hva man bør gjøre. Har fått råd om å kontakte fastlegen før også. Jeg vet ikke hvem det er.

Kan kanskje finne det ut, men jeg må være sikker på at jeg gjør det riktige. Det er det som gnager.

Er han syk, er han ikke? Hvor syk er h*n? Hva blir konsekvense av å ta tak i dette? Hva blir konsekvensene av å ikke gjøre noe?

"H*n ser jo ikke selv at h*n er syk og om jeg skal være anonym, vil jeg han likevel skjønne at jeg står bak. Da bryter hel.. løs. Han er ikke dum.

Beskyldningene mot meg er ikke det verste. Det verste er å tenke på konsekvensene det kan få for han selv. I forhold til barnet, i forhold til at han vil bryte kontakten med oss osv osv. Kanskje ødelegger jeg alt han har igjen?

Og så tenker jeg på konsekvensene hvis jeg ikke gjør noe. Også i forhold til det samme, spesielt barnet.

Det er ikke lett og dere kan ikke gi meg svar. Jeg vet det.Ingen kan vite konsekvensene, men jeg må bare lufte noen tanker rundt dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, du overreagerer ikke.

Dessverre går mange i årevis med ubehandlede psykoser fordi ingen tar ansvar og får dem tvangsinnlagt.

[Gjest xbellax]

Hvorfor går du, alene, å bærer på dette, hvorfor ikke la en fagperson undersøke hvorvidt vedkommende er frisk eller syk.

Du er bekymret og i mine øyne har du absolutt grunn til å være det, -og det er nok. Det er grunn god nok til å gå til det skrittet å gjøre noe, det handler om må våge å bry seg. Det viktigste her er at du er kav ærlig ovenfor dette mennesket; si at du er bekymret. Å oppdage at noen går bak ryggen er aldri hyggelig, det er millioner ganger verre dersom man er syk, derfor; Vær ærlig _hele_ tiden. Si at dette klarer ikke du å sitte å se på, si at dette gjør deg for vondt til å ikke reagere. Be ham kontakte sin primærlege, vil han ikke det ber du om å få lov til å ringe hans primærlege -kommer ikke det på tale sier du at du vurderer du å kontakte legevakten for en vurdering, fordi i dine øyne virker det som om han er syk og ute av balanse. (Det nytter lite å diskutere så hold deg til hva du gjør, og hvordan du opplever ham, og hva det gjør med _deg_). Si at :du kan sitte der i taushet(på legevakten), men at jeg trenger at noen andre enn meg vet hvordan du har det. til å gjøre -kan vedkommende fortsatt oppleve å ha noe kontroll over en situasjon som i bunn og grunn er grusom, mao. det gjør bearbeidingen enklere.

Uansett hva du gjør,- så gjør _noe_.

[hvorfor skjer dette??]

Jeg vet at dere ikke kan gi noen svar på hva man bør gjøre. Har fått råd om å kontakte fastlegen før også. Jeg vet ikke hvem det er.

Kan kanskje finne det ut, men jeg må være sikker på at jeg gjør det riktige. Det er det som gnager.

Er han syk, er han ikke? Hvor syk er h*n? Hva blir konsekvense av å ta tak i dette? Hva blir konsekvensene av å ikke gjøre noe?

"H*n ser jo ikke selv at h*n er syk og om jeg skal være anonym, vil jeg han likevel skjønne at jeg står bak. Da bryter hel.. løs. Han er ikke dum.

Beskyldningene mot meg er ikke det verste. Det verste er å tenke på konsekvensene det kan få for han selv. I forhold til barnet, i forhold til at han vil bryte kontakten med oss osv osv. Kanskje ødelegger jeg alt han har igjen?

Og så tenker jeg på konsekvensene hvis jeg ikke gjør noe. Også i forhold til det samme, spesielt barnet.

Det er ikke lett og dere kan ikke gi meg svar. Jeg vet det.Ingen kan vite konsekvensene, men jeg må bare lufte noen tanker rundt dette.

Forstår at dette er en vanskelig situasjon...

Med forbehold om at jeg husker rett fra tidligere innlegg, har du vel her fått et fagsvar som anbefaler tvangsinnleggelse. Du vet derimot ikke hvem fastlegen er. Jeg får også inntrykk av at du føler mye ansvar ligger på deg, og at du risikerer en del ved å sette igang med den prosessen (hvilket kan hende, jeg kjenner jo ikke situasjonen).

Jeg tenker derimot at tvangsinnleggelse er en faglig avgjørelse som til syvende og sist taes av lege. Denne er derimot avhengig av "tips" fra pårørende. Får inntrykk av at du frykter problem uansett hvordan dette løses. Da mener jeg det er viktig å tenke litt mer langsiktig...

Siden du ikke vet hvem fastlegen er, ville jeg kontaktet kommunelegen. Denne kan hjelpe deg.

Lykke til!

[Gjest Overreagerer jeg?]

Forstår at dette er en vanskelig situasjon...

Med forbehold om at jeg husker rett fra tidligere innlegg, har du vel her fått et fagsvar som anbefaler tvangsinnleggelse. Du vet derimot ikke hvem fastlegen er. Jeg får også inntrykk av at du føler mye ansvar ligger på deg, og at du risikerer en del ved å sette igang med den prosessen (hvilket kan hende, jeg kjenner jo ikke situasjonen).

Jeg tenker derimot at tvangsinnleggelse er en faglig avgjørelse som til syvende og sist taes av lege. Denne er derimot avhengig av "tips" fra pårørende. Får inntrykk av at du frykter problem uansett hvordan dette løses. Da mener jeg det er viktig å tenke litt mer langsiktig...

Siden du ikke vet hvem fastlegen er, ville jeg kontaktet kommunelegen. Denne kan hjelpe deg.

Lykke til!

Ja, det er en vanskelig situasjon, fordi jeg er den eneste i familien som tenker at noe må gjøres.Vel, det er et par stykker lenger ut i slekten som har lest mine tidligere innlegg og som skjønte hvem det dreide seg om og som var enig i fremstillingen av han og som også har tenkt i samme baner.(De leser kanskje sikkert dette også) De kan ikke gjøre noe. Ansvaret blir da mitt alene.

Og det du sier om å ta en prat med han, har jeg allerde gjort. Akkurat slik du beskriver det, bortsett fra at jeg ikke kom med trusler om å kontakte fastlegen hans. Jeg snakket kun om bekymringer og hva jeg trodde det var.

Han reagerte slik jeg hadde regnet med. Jeg mente han var gal og en lang lekse om at jeg ikke respekterer og at han ville kutte kontakten.

Han kuttet ikke kontakten, men jeg har fått det tilbake i fleisen mange ganger senere.

Akkurat nå er han inne i en ny periode hvor han vil kutte kontakten med meg.

Det som utløste det denne gangen var at jeg sa til han at det kan være lurt å være anonym når han skriver innlegg om sensitive ting. Mer skulle det ikke til.

Jeg takler alt dette her. Det er ikke det som er verst.

Jeg er redd for konsekvensene det kanskje vil medføre hvis jeg alene går til det skritt og sørger for at han tvangsinnlegges.

Hva om han mister omsorg for barnet, som er det som betyr mest for han i livet og som kanskje er en medvirkende faktor til at han enda ikke har tippet helt utfor?

Eller enda verre. Hva om han gjør alvor av selvmordstrusler?

Det beste hadde selvfølgelig vært å vite på forhånd at det jeg gjør er riktig, men så lenge jeg ikke kan vite det (jeg kjenner han jo), og så lenge jeg ikke har de andre med meg, blir det vanskelig.

Jeg kan ikke leve med at jeg gjør noe som ender fatalt.

[hvorfor skjer dette??]

Ja, det er en vanskelig situasjon, fordi jeg er den eneste i familien som tenker at noe må gjøres.Vel, det er et par stykker lenger ut i slekten som har lest mine tidligere innlegg og som skjønte hvem det dreide seg om og som var enig i fremstillingen av han og som også har tenkt i samme baner.(De leser kanskje sikkert dette også) De kan ikke gjøre noe. Ansvaret blir da mitt alene.

Og det du sier om å ta en prat med han, har jeg allerde gjort. Akkurat slik du beskriver det, bortsett fra at jeg ikke kom med trusler om å kontakte fastlegen hans. Jeg snakket kun om bekymringer og hva jeg trodde det var.

Han reagerte slik jeg hadde regnet med. Jeg mente han var gal og en lang lekse om at jeg ikke respekterer og at han ville kutte kontakten.

Han kuttet ikke kontakten, men jeg har fått det tilbake i fleisen mange ganger senere.

Akkurat nå er han inne i en ny periode hvor han vil kutte kontakten med meg.

Det som utløste det denne gangen var at jeg sa til han at det kan være lurt å være anonym når han skriver innlegg om sensitive ting. Mer skulle det ikke til.

Jeg takler alt dette her. Det er ikke det som er verst.

Jeg er redd for konsekvensene det kanskje vil medføre hvis jeg alene går til det skritt og sørger for at han tvangsinnlegges.

Hva om han mister omsorg for barnet, som er det som betyr mest for han i livet og som kanskje er en medvirkende faktor til at han enda ikke har tippet helt utfor?

Eller enda verre. Hva om han gjør alvor av selvmordstrusler?

Det beste hadde selvfølgelig vært å vite på forhånd at det jeg gjør er riktig, men så lenge jeg ikke kan vite det (jeg kjenner han jo), og så lenge jeg ikke har de andre med meg, blir det vanskelig.

Jeg kan ikke leve med at jeg gjør noe som ender fatalt.

Hei igjen!

I tidligere innlegg har du beskrevet situasjonen godt, og du har også fått bekreftelse fra andre som kjenner vedkommende at din beskrivelse stemmer. Og ut fra denne beskrivelsen, anbefaler psykiater her tvangsinnleggelse. Du er likevel i tvil. Da lurer jeg - hva er det som må til for at du tror at innleggelse er det rette? Er han nødt til å gjøre alvor av trusler, etc?...

Og en annen ting - det at han har omsorg for barn er ikke i mine øyne et argument for å unngå tvangsinnleggelse, snarere tvert imot. Det finnes nok av dokumentasjon på at barn tar skade av å vokse opp med psykisk syke foreldre... Dette er bare mine tanker. Lykke til med avgjørelsen!

[Gjest Overreagerer jeg?]

Hei igjen!

I tidligere innlegg har du beskrevet situasjonen godt, og du har også fått bekreftelse fra andre som kjenner vedkommende at din beskrivelse stemmer. Og ut fra denne beskrivelsen, anbefaler psykiater her tvangsinnleggelse. Du er likevel i tvil. Da lurer jeg - hva er det som må til for at du tror at innleggelse er det rette? Er han nødt til å gjøre alvor av trusler, etc?...

Og en annen ting - det at han har omsorg for barn er ikke i mine øyne et argument for å unngå tvangsinnleggelse, snarere tvert imot. Det finnes nok av dokumentasjon på at barn tar skade av å vokse opp med psykisk syke foreldre... Dette er bare mine tanker. Lykke til med avgjørelsen!

"Da lurer jeg - hva er det som må til for at du tror at innleggelse er det rette?"

Jeg forstår godt at du tenker slik og jeg ville nok ha spurt om det samme som deg om jeg hadde sett situasjonen utenifra.

Jeg har vært og besøkt en annen bror i dag, som er den eneste som kunne ha gått sammen med meg om dette. Han står på det samme som før.Jeg fikk en forklaring og forstår hvordan han tenker.

Han er redd for reaksjonen og konsekvensene. Han vil først og fremst verne om sin egen familie. Du skjønner kanskje hva som ligger i disse ordene uten at jeg skal utdype det noe nærmere.

Men den dagen han ser at barnet (hvis det skjer) ikke lenger har det bra, vil han være med å ta aksjon.

Så slik blir det nå.

[Gjest Overreagerer jeg?]

"Da lurer jeg - hva er det som må til for at du tror at innleggelse er det rette?"

Jeg forstår godt at du tenker slik og jeg ville nok ha spurt om det samme som deg om jeg hadde sett situasjonen utenifra.

Jeg har vært og besøkt en annen bror i dag, som er den eneste som kunne ha gått sammen med meg om dette. Han står på det samme som før.Jeg fikk en forklaring og forstår hvordan han tenker.

Han er redd for reaksjonen og konsekvensene. Han vil først og fremst verne om sin egen familie. Du skjønner kanskje hva som ligger i disse ordene uten at jeg skal utdype det noe nærmere.

Men den dagen han ser at barnet (hvis det skjer) ikke lenger har det bra, vil han være med å ta aksjon.

Så slik blir det nå.

Han sa også at han ikke tror at han er syk nok enda til å bli tvangsinnlagt.Kan godt hende han har rett i det. Jeg er i tvil. Jeg mener også at jeg beskrev situasjonen riktig, men jeg har ikke fått frem det positive. Han er flink til mye.

Forløpig er det også slik at barnet ikke lider noen nød. Han er omsorgsfull og snill, men han er ikke sjefen der i huset. Det er det barnet som er. Han orker ikke sette grenser.

Mulig at jeg er for feig når jeg ikke tør å sette i gang hjelpetiltak alene, men forløbig hører jeg på min bror som mener risikoen ved å gjøre det er større enn ved å vente å se an.

[Gjest Overregagerer jeg?]

Nei, du overreagerer ikke.

Dessverre går mange i årevis med ubehandlede psykoser fordi ingen tar ansvar og får dem tvangsinnlagt.

"Jeg har møtt noen slike "høyfunksjonsschizofrene" i løpet av min karriere.

Jeg er meget usikker på om behandling, som oftest må skje med tvang, øker deres funksjonsnivå og livskvalitet. Jeg kan ikke huske annet enn eksempel på det motsatte"

Dette sa du i 15/9-2006. Senere mente du tvangsinnleggelse måtte til. Dette gjør meg litt forvirret.

Er det mulig å stille deg flere spørsmål på mail? Vil ikke ta det her.