Følelsesmessig ødelagt

[AnonymBruker]

Noen som i voksen alder gikk gjennom krise og kjente på at dere er alene. Ensomme og at det mangler en følelsesmessig trygghet i livet? Jeg er voksen. Men alene, og foreldrene mine har  på en måte alltid vært «min trygge base». Selvom jeg har selvsagt vært selvstendig og bodd alene, flytta rundt, studert og jobba i flere år, hatt venner ogmed en jobb som jeg fikk mye igjen for følelsesmessig. Men på et tidspunkt ble jeg utbrent og går gjennom en stor krise i livet, og i den situasjonen blir det tydelig for meg at jeg merker jeg mangler et eller annet følelsemessige. Jeg føler ingen forstår meg, tror  meg eller at jeg har noen verdi lenger når jeg er blitt hjelpetrengende, og det har også skjedd noe ift foreldrene mine som har gjort at min grunnleggende trygghet som jeg alltid har tenkt at jeg har hatt er borte. Et traume der i voksen alder. Jeg opplever også at de ikke klarer å koble seg på meg følelsesmessig eller tåle eller anerkjenne følelsene mine. Så blir jeg full av frykt og tankespinn om at har jeg aldri blitt møtt følelsemessig? Slik jeg trodde? Har jeg ikke trygg tilknytning likevel? Jeg ser på en måte foreldrene mine i et helt annet lys når de nå som voksne ikke klarer møte behovene mine (slik jeg føler det)

mulig jeg bare er veldig preget av situasjonen og det er jo rart at man skal tillegge foreldrenes følelses håndtering så mye når man er voksen. Dette har jo oppstått nå liksom for meg. Men jeg er jo helt alene og føler bare tomrom inni meg, noe mangler. Og jeg er for syk for å finne meg kjæreste som kan dekke disse behovene. 
Men det er som det er noe vondt over at foreldrene  mine ikke kan være det jeg ønsker at de er i denne situasjonen. 
Noen edruelige innspill og refleksjoner ?

Anonymkode: 11400...d6a