Følelsesmessig ødelagt

[AnonymBruker]

Noen som i voksen alder gikk gjennom krise og kjente på at dere er alene. Ensomme og at det mangler en følelsesmessig trygghet i livet? Jeg er voksen. Men alene, og foreldrene mine har  på en måte alltid vært «min trygge base». Selvom jeg har selvsagt vært selvstendig og bodd alene, flytta rundt, studert og jobba i flere år, hatt venner ogmed en jobb som jeg fikk mye igjen for følelsesmessig. Men på et tidspunkt ble jeg utbrent og går gjennom en stor krise i livet, og i den situasjonen blir det tydelig for meg at jeg merker jeg mangler et eller annet følelsemessige. Jeg føler ingen forstår meg, tror  meg eller at jeg har noen verdi lenger når jeg er blitt hjelpetrengende, og det har også skjedd noe ift foreldrene mine som har gjort at min grunnleggende trygghet som jeg alltid har tenkt at jeg har hatt er borte. Et traume der i voksen alder. Jeg opplever også at de ikke klarer å koble seg på meg følelsesmessig eller tåle eller anerkjenne følelsene mine. Så blir jeg full av frykt og tankespinn om at har jeg aldri blitt møtt følelsemessig? Slik jeg trodde? Har jeg ikke trygg tilknytning likevel? Jeg ser på en måte foreldrene mine i et helt annet lys når de nå som voksne ikke klarer møte behovene mine (slik jeg føler det)

mulig jeg bare er veldig preget av situasjonen og det er jo rart at man skal tillegge foreldrenes følelses håndtering så mye når man er voksen. Dette har jo oppstått nå liksom for meg. Men jeg er jo helt alene og føler bare tomrom inni meg, noe mangler. Og jeg er for syk for å finne meg kjæreste som kan dekke disse behovene. 
Men det er som det er noe vondt over at foreldrene  mine ikke kan være det jeg ønsker at de er i denne situasjonen. 
Noen edruelige innspill og refleksjoner ?

Anonymkode: 11400...d6a

[XbellaX]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Og jeg er for syk for å finne meg kjæreste som kan dekke disse behovene. 

Anonymkode: 11400...d6a

Det er ikke en kjæreste i denne verden som kan dekke disse behovene. Selvivaretakelse kommer du lenger med.

[AnonymBruker]

XbellaX skrev (Akkurat nå):

Det er ikke en kjæreste i denne verden som kan dekke disse behovene. Selvivaretakelse kommer du lenger med.

Men hvordan kan jeg klare å dekke et eventuelt grunnleggende behov for å bli sett, anerkjent, forstått osv helt på egenhånd når jeg ligger nede? Jeg blir jo helt ødelagt av å være helt alene og ikke få dette fra noen utenfra. Føler jeg er helt ødelagt og tom inni meg og mangler noe grunnleggende.  Hvordan forholder man seg til at man ikke føler man får dekket det man trenger fra andre og andre viser omsorg på rett måte for meg?
Er et seriøst spørsmål. 

Anonymkode: 11400...d6a

[AnonymBruker]

Har ingen trygghet i meg selv lenger . Det er vel problemet 

Anonymkode: 11400...d6a

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Men hvordan kan jeg klare å dekke et eventuelt grunnleggende behov for å bli sett, anerkjent, forstått osv helt på egenhånd når jeg ligger nede? Jeg blir jo helt ødelagt av å være helt alene og ikke få dette fra noen utenfra. Føler jeg er helt ødelagt og tom inni meg og mangler noe grunnleggende.  Hvordan forholder man seg til at man ikke føler man får dekket det man trenger fra andre og andre viser omsorg på rett måte for meg?
Er et seriøst spørsmål. 

Anonymkode: 11400...d6a

Der har du vel svaret. Dropp alle disse behovene for å bli sett, forstått og hjulpet. Hva gjør du SELV for at situasjonen din blir mindre mørk? Tenk at du skal trene mental styrke. Du trenger ingen andre for å se på det og heie på deg. Start med dette eksterne valideringsbehovet, og lær deg å stå stødig i deg seg.

Les bøker om det, bruk kognitive kapasiteten på å lære om deg selv og forbedre deg selv. Du har for lite folk rundt deg, og start med å innse det. Bygg opp basen din selv - så blir livet enklere å håndtere. 

Lykke til!

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (4 timer siden):

Der har du vel svaret. Dropp alle disse behovene for å bli sett, forstått og hjulpet. Hva gjør du SELV for at situasjonen din blir mindre mørk? Tenk at du skal trene mental styrke. Du trenger ingen andre for å se på det og heie på deg. Start med dette eksterne valideringsbehovet, og lær deg å stå stødig i deg seg.

Les bøker om det, bruk kognitive kapasiteten på å lære om deg selv og forbedre deg selv. Du har for lite folk rundt deg, og start med å innse det. Bygg opp basen din selv - så blir livet enklere å håndtere. 

Lykke til!

Takk for innspill. Interessant. Det var det da, hvordan kvitter man seg bare med et slikt behov? Det er vel et ganske grunnleggende menneskelig behov å føle seg validert elsket og forstått? Har ikke kjent på disse tingene på denne måten før jeg ble veldig syk og det meste av verdensbildet og tillit til alt raste sammen.  Syns det er utfordrende å jobbe med selvutvikling når man ligger nede for telling og er helt ukontrollert i kropp og sinn, og ingen behov er dekket . 
Jeg kjemper en enorm kamp for meg selv og med meg selv, så jeg syns på en måte ikke det er så merkelig at det raser sammen. Og at det er en sorg med det jeg beskriver innlegget mitt? De rundt gjør jo det de kan ,sikkert som best de kan.  men det er vanskelig for meg å ta i mot og føle at jeg blir møtt på riktig måte sånn som jeg har det.  Jeg føler mer jeg trenger å bearbeide de følelsene heller enn å bare fokusere mer på at det er meg det er noe galt med som må endres (selvom jeg skjonner at det også må gjøres etter hvert)

bare noen flere refleksjoner fra meg  

Anonymkode: 11400...d6a

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Takk for innspill. Interessant. Det var det da, hvordan kvitter man seg bare med et slikt behov? Det er vel et ganske grunnleggende menneskelig behov å føle seg validert elsket og forstått? Har ikke kjent på disse tingene på denne måten før jeg ble veldig syk og det meste av verdensbildet og tillit til alt raste sammen.  Syns det er utfordrende å jobbe med selvutvikling når man ligger nede for telling og er helt ukontrollert i kropp og sinn, og ingen behov er dekket . 
Jeg kjemper en enorm kamp for meg selv og med meg selv, så jeg syns på en måte ikke det er så merkelig at det raser sammen. Og at det er en sorg med det jeg beskriver innlegget mitt? De rundt gjør jo det de kan ,sikkert som best de kan.  men det er vanskelig for meg å ta i mot og føle at jeg blir møtt på riktig måte sånn som jeg har det.  Jeg føler mer jeg trenger å bearbeide de følelsene heller enn å bare fokusere mer på at det er meg det er noe galt med som må endres (selvom jeg skjonner at det også må gjøres etter hvert)

bare noen flere refleksjoner fra meg  

Anonymkode: 11400...d6a

Begynn med å kjøpe noen bøker av gode, anerkjente fag forfattere om  de tingene med deg selv du må forstå bedre og jobbe med. Mye informasjon på nettet også, men kildene bør vøre meget gode.

Bruk nå som du har tid og mulighet å fordype deg i problemene dine, og de best kvalifiserte anbefalte løsningene. For jeg regner med at å gå til psykolog er  uaktuelt i denne settingen? Lag et visuelt kart etterhvert som du leser. Kanskje finner man noen mønstre hos deg selv som bør endres. Og der har du din vei ut av denne ensomme og krevende situasjonen.

Om du har kontakt med helsepersonell kan de også sikkert hjelpe deg med dette. Du må være ærlig med deg selv og bruke litt tid og krefter. Men sånn som det ser ut, så har du bare deg selv som kan hjelpe deg. 

[Livetsperle]

Hei, jeg vil bare meddele at jeg har det akkurat likt. Før når jeg var frisk og oppegående var jeg sterk nok til å klare å være der for meg selv og så på meg selv som sterk og oppegående. Etter jeg ble kronisk syk med ME og livet ble hardere å takle både pga funksjonstap og psykisk oppi dette, så ble den indre styrken også svakere etter hvert. Man kan bare klare å være sterk over tid men når man hele tiden må kjempe og havner i traumer så påvirker det både psyken og den du er. Og har man ikke nok eller god nok trygge personer rundt seg, kan det bli enda tøffere å stå i. Det utryggheten har jeg også erfart og kjenner på nå. Jeg har en mor men hun har også sine utfordringer, venner har jeg mistet for lenge siden pga min sykdom. Jeg har nå kun mine barn og mann. Men jeg føler meg utrolig alene, mye pga jeg har en fastlege som det ikke er noe hjelp eller tak i. Jeg må ver min egen lege og det er vanskelig når man blir sengeliggende. 
Jeg har slitt mye med angst gjennom årene og det å føle seg så alene og liten det er ikke bare bare. Har man ikke vært der selv så vet man ikke hva man snakker om. 
det ble litt rotete innlegg men ville bare si at du er ikke alene 💖 jeg savner at noen kan ver der og hjelpe meg mer. Som tok mer over av ansvaret slik at jeg fikk en pause og puste. Det å bare kunne lene seg på noen andre det hadde gjort mye