Lekser og læring. Hvem har ansvaret?

[Lillemus]

Stjerne i sikte har jeg også vært med på. det ble en katastrofe for mitt barn. Ingen tok styringen og han fikk lov til å øve på et kjempesært rappeshow alene. Da han sto der foran alle barna og foreldrene ble det for voldsomt for han. han hadde jo forestillt seg inne i sitt hode at han var et slags naturtalent i hiphop. Noen begynte å le.Han begynte å gråte og klarte ikke stoppe før vi var hjemme.

Jeg mener de voksne må ta litt mer styring på SFO. Ikke at de skal organiseres hele tiden, men ikke bare la de gjøre som de vil hele tiden. Har du et barn som sitter passivt så vil dette barnet fortsette med det. Har du barn som faller utenfor sosialt ja så er det ingen som tar ansvar for det.

Jeg mener ikke å utvide skole dagen nødvendigvis.

Det var full voksenstyring på Stjerner i sikte hos oss og såvidt jeg husker ingen solo-opptredner bortsett fra konfransieren som gjorde en kjempejobb! )

[Gjest annen leksehjelp??]

De to barna jeg nevnte er 16 og 18 år nå, så vi er heldigvis ferdig med dette. De har begge asperger syndrom og kan vanskelig sammenlignes med andre barn når det gjelder skole og lekser.

Jeg har også et barn på barneskolen, som ikke har asperger. Med dette barnet er det ingen lekseproblemer.

I tilfeller hvor lekser skaper så store konflikter i hjemmet, mener jeg det bør være rom for å kunne finne andre løsninger som alternativ til hjemmelekser. Det har det ikke vært på vår skole.

De som har prøvd hjemmelekser med et aspergerbarn som ikke vil, vet hvilken umulig oppgave det er.

Ja da skjønner jeg at det var et helvete. Men resultatet av å ikke får gjort leksene og ikke lære det de skal er jo det samme om de har AS, og da er det skolen som har feilet. Slike problemer bør skolen fange opp. Og klart - man burde få hjelp til å håndtere problemer også uten diagnoser! Det er en av de tingene som er fryktelig vanskelig og skaper masse problemer i helsevesenet, dette at man må ha en diagnose på et papir for å få den hjelpen man trenger. Det skulle ha vørt symptomene og problemenes art som bestemte hva slags hjelp man fikk, ikke om man hadde vært heldig med legen og diagnosen eller ikke....

[Gjest kvinne 46]

Det var ingen som visste at de hadde AS da. Det er det under et år siden diagnosen ble avklart.

Jeg synes barna bør få tilbud om andre løsninger uavhengig av om det eksisterer noen diagnose. Mange får ikke noen diagnose før de har blitt ganske store.

Derfor mener jeg at når skolen vet om hvilke problemer og konflikter leksene skaper så bør det være rom for å finne på noe annet.

Eg er så enig med deg.

Har erfaring frå mi jente som har skikkeleg problem med å få gjort leksene heime. Ho greier ikkje å konsentrere seg og blir frustrert og låser seg. Eg fann ut at det var lettare for oss om eg møtte opp på skulen og hjalp henne ein time der, kvar dag. Då eg fekk jobb, blei det vanskeleg å gjennomføre. Vi søkte om leksehjelp, men PPT såg ingen grunn til det. Ho har ikkje fått diagnose. Eg måtte søke sosialkontoret, og oppgi vanskeleg "heimesituasjon" som grunn. Eg måtte ikkje oppgi jenta som årsak.

Så no gjer vi dei "lette" leksene heime måndag og tirsdag. Og så kjem ein lærar til skulen onsdag og torsdag og tar dei meir krevande leksene.

Eg jobber på SFO i romma ved siden av og hjelper barna med lekser der :-)

Vi tvinger ikkje barna til å gjere lekser, men dei får ikkje spele data før dei har gjort dei :-)

[tzatziki1365380058]

Vi er helt enige om at resursene til skolen kunne vært bedre. Man kunne f.eks. sikret tunneller i Vestfold bedre første gang slik at man slapp utgiftene med å gjøre det på nytt.

Jeg er helt enig i at mange barn hadde trengt et helt annet SFO og har et desperat behov for at mer eller alt av det de skal lære seg, læres på skolen. Mange, særlig i høyere klassetrinn, ville sikkert foretrukket å ha lengre dag, men fri når de kommer hjem.

Samtidig ser jeg særlig i småskolen, der barna er mest sårbare og mest avhengige av å få ting på sin måte, ville "ditt opplegg" kunne bli en katastrofe for 25% av barna. Det funker ikke for dem å jobbe slik som skolen forutsetter. Og jeg tror det bare er å skyte en hvit pil etter så mange midler til individuell oppfølging.

Så det jeg ikke forstår er hvorfor den ene skulle utelukke det andre? Hvorfor skulle ikke de foreldrene som kan og ønsker det kunne fortsette å ha de praktiske og tidsmessige forutsetningene for å følge opp sine barn og bruke tid på dette? Skolearbeidet er en viktig del av mitt samvær, mitt fellesskap og min oppdragelse av mine barn. Hvorfor skulle jeg frarøves dette når det fungerer til barnets beste?

Jeg har stor tro på norske foreldre, både de med små og store resurser, både de griserosa norsk-norske og de mer fargerike. Jeg har stor tro på at når de møtes med respekt og saklighet vil de velge det tilbudet som er best for sine barn og deligere videre det de ser andre gjør bedre enn de selv. Jeg har så stor tro på foreldrene at jeg mener det blir helt feil å bruke ytterligere tvang og overformynderi mot familiene på generelt grunnlag. De som absolutt ikke takler sin forelderrolle er barnevernssaker uansett.

Jeg har en tilsvarende misstillit til at systemet automatisk fungerer etter hensikten og at der ting kommer på skakke lar det seg lett rette på. Tvert imot har jeg sett gang på gang at der det er bra, blir det ofte bedre. Men der det ikke funker blir det bare verre og verre og det kan går rett til h....

Derfor synes jeg at valg- og påvirkningsmulighetene er så enormt viktige. (Jeg har mye større slagkraft når skolen er avhengig av mitt samarbeide. Det er også lettere for meg å få gjennom en endring om jeg kan si at dette vil jeg gjøre følgende innsats for selv.)

Jeg tror skoleverket, summen av det private og offentlige, vil vokse i styrke og kvalitet på valgfrihet både når det gjelder undervisningsformer og lengde på skoledagen.

Hva er det som er så truende med muligheten til å kunne velge, når det beste for den enkelte åpenbart er forskjellig?

mvh

"Jeg har stor tro på norske foreldre, både de med små og store resurser, både de griserosa norsk-norske og de mer fargerike. Jeg har stor tro på at når de møtes med respekt og saklighet vil de velge det tilbudet som er best for sine barn og deligere videre det de ser andre gjør bedre enn de selv."

Jeg tror at 99,9 % av foreldrene ønsker å gjøre det aller beste for sine barn. Men poenget er at den muslimske pappaen som nekter datteren sin å delta i det norske samfunnet faktisk mener at han gjør det beste for sitt barn. Den afrikanske mammaen som sender datteren sin til hjemlandet for å bli omskåret, tror også at hun gjør det som er best for sin datter. Svigersønnen til Thorvald Stoltenberg, han som er sammen med Ninni (?), satt på tv og sa at narkotika var en så sterk drivkraft at han ikke maktet å la hensynet til datteren sin - det kjæreste han hadde i livet - gå foran behovet for dop. Jeg tror ikke en eneste overvektig mamma eller pappa ønsker at barna skal få det samme å slite med som de selv, likevel ser man gang på gang at historien gjentar seg.

Jeg ønsker det aller beste for mine barn, likevel er jeg slett ikke sikker på beslutningene jeg og mannen min tar, bestandig. Jeg synes det er ekstremt, utrolig utfordrende å være foreldre. Og - du sa jo selv at du trodde mange har atskillig større valgmulighet i forhold til feks SFO enn det ser ut til - jeg tolker deg slik at du mener at mange prioriterer økonomi, feks, i stedet for å være hjemme med barna mer. Hva er best for barna i denne sammenhengen - det er ikke alltid godt å si, og i høyeste grad situasjonsavhengig.

Vi har derfor helt forskjellig utgangspunkt. Jeg mener ikke at jeg som mamma alltid vet best for mitt barn. Jeg gjør dårlige valg, og likevel befinner jeg meg milevis fra de foreldrene som virkelig er ute "å kjører".

Eksemplene over, er ekstreme, men likevel reelle. Jeg ser enda flere hverdagseksemper på atskillig mildere nivå, ikke minst hos meg selv. Dermed er utgangspunktet for diskusjonen vår helt forskjellig. Jeg har mye mindre tillit til foreldre, både meg selv og andre, enn du har.

Dine forslag til løsning, med forsterket SFO osv, kan sikkert funke like bra som heldagsskole for utsatte barn, dersom man "får tak i dem". Jeg er bare ikke helt sikker på at det er de riktige barna som vil delta på slike frivillige tilbud.

[tzatziki1365380058]

Jeg mener fortsatt at det ville vært fryktelig kravstrot å faktisk kreve det du forfektet. Jeg har ikke sagt at DU er kravstor.

Du er ganske direkte i dine beskyldninger når du sier at jeg hevder det som i øyeblikket gavner meg selv. Og det er faktisk et veldig grovt angrep på min integritet. Slikt tror jeg ganske mange hadde blitt sinte for.

Dels som en uttrykksform og dels for å bevare min annonymitet bruker jeg uttykksformer som ville ikke likt, eller jeg vil ikke miste min mulighet, uavhengig av om dette er en situasjon som er relevant for meg personlig eller en valgmulighet jeg faktisk benytter meg av. Men det handler først og fremst om at _hvis_ jeg var i den gitte situasjonen, ville jeg ønsket følgende. Det er også iblant et uttrykk for hva jeg tror/vet at flere enn meg kunne ønsket.

Generelt synes jeg det er mer ineressant å diskutere sak enn person. Men jeg er ikke bedre enn at jeg smeller av om noen tråkker for grovt over. Å hevde at jeg prinsippløst snur kappen etter vinden ble for drøyt, og dessuten en total avsporing fra saken.

mvh

"Du er ganske direkte i dine beskyldninger når du sier at jeg hevder det som i øyeblikket gavner meg selv. Og det er faktisk et veldig grovt angrep på min integritet. Slikt tror jeg ganske mange hadde blitt sinte for."

Jeg skjønner det, og jeg beklager at jeg "overfortolket" deg på den måten.

[PieLill]

"Jeg har stor tro på norske foreldre, både de med små og store resurser, både de griserosa norsk-norske og de mer fargerike. Jeg har stor tro på at når de møtes med respekt og saklighet vil de velge det tilbudet som er best for sine barn og deligere videre det de ser andre gjør bedre enn de selv."

Jeg tror at 99,9 % av foreldrene ønsker å gjøre det aller beste for sine barn. Men poenget er at den muslimske pappaen som nekter datteren sin å delta i det norske samfunnet faktisk mener at han gjør det beste for sitt barn. Den afrikanske mammaen som sender datteren sin til hjemlandet for å bli omskåret, tror også at hun gjør det som er best for sin datter. Svigersønnen til Thorvald Stoltenberg, han som er sammen med Ninni (?), satt på tv og sa at narkotika var en så sterk drivkraft at han ikke maktet å la hensynet til datteren sin - det kjæreste han hadde i livet - gå foran behovet for dop. Jeg tror ikke en eneste overvektig mamma eller pappa ønsker at barna skal få det samme å slite med som de selv, likevel ser man gang på gang at historien gjentar seg.

Jeg ønsker det aller beste for mine barn, likevel er jeg slett ikke sikker på beslutningene jeg og mannen min tar, bestandig. Jeg synes det er ekstremt, utrolig utfordrende å være foreldre. Og - du sa jo selv at du trodde mange har atskillig større valgmulighet i forhold til feks SFO enn det ser ut til - jeg tolker deg slik at du mener at mange prioriterer økonomi, feks, i stedet for å være hjemme med barna mer. Hva er best for barna i denne sammenhengen - det er ikke alltid godt å si, og i høyeste grad situasjonsavhengig.

Vi har derfor helt forskjellig utgangspunkt. Jeg mener ikke at jeg som mamma alltid vet best for mitt barn. Jeg gjør dårlige valg, og likevel befinner jeg meg milevis fra de foreldrene som virkelig er ute "å kjører".

Eksemplene over, er ekstreme, men likevel reelle. Jeg ser enda flere hverdagseksemper på atskillig mildere nivå, ikke minst hos meg selv. Dermed er utgangspunktet for diskusjonen vår helt forskjellig. Jeg har mye mindre tillit til foreldre, både meg selv og andre, enn du har.

Dine forslag til løsning, med forsterket SFO osv, kan sikkert funke like bra som heldagsskole for utsatte barn, dersom man "får tak i dem". Jeg er bare ikke helt sikker på at det er de riktige barna som vil delta på slike frivillige tilbud.

Jeg ser alle problemene du nevner. Og det er viktige ting å ta tak i. Hvor mange barn det dreier seg om, er det vel mange meninger om. Jeg vet ikke det.

Jeg tror likevel vi er inne på et samfunnsmesiig katastrofalt spor om alle problemer barn har med utsistrekkelige foreldre skal løses med ytterligere umyndiggjøring og passifisering av alle norske hjem. Det blir en ond sirkel der foreldre blir stadig mer passifiserte og hjelpeløse og trenger stadig mer hjelp fra det offentlige. Man må ikke komme til det punktet der barns hjem primært blir sett på som et problem som skal bekjempes og ikke en resurs.

Hadde man derimot en sammfunnsholdning av at om dine barn ikke får en skikkelig grunnutdanning er det din feil som mor eller far, med mindre du har støtt på et helt urokkelig fjell underveis. Da ville de aller fleste foreldre vært mer skjerpet, akkurat som vi vet at ingen passer barna våre i trafikken om vi ikke gjør det selv.

Jeg tror ikke jeg klarer å gi barna alt de trenger alene, men det er min plikt å sørge for at de nødvendige eksterne resursene blir tilgjengelig og at disse har en god nok kvalitet. Jeg feiler ikke om jeg ikke kan være alt for mine barn, tvert imot. Men jeg feiler grovt om jeg ikke tar et overordnet ansvar for alle forhold angående mine barn.

mvh

[tzatziki1365380058]

Jeg ser alle problemene du nevner. Og det er viktige ting å ta tak i. Hvor mange barn det dreier seg om, er det vel mange meninger om. Jeg vet ikke det.

Jeg tror likevel vi er inne på et samfunnsmesiig katastrofalt spor om alle problemer barn har med utsistrekkelige foreldre skal løses med ytterligere umyndiggjøring og passifisering av alle norske hjem. Det blir en ond sirkel der foreldre blir stadig mer passifiserte og hjelpeløse og trenger stadig mer hjelp fra det offentlige. Man må ikke komme til det punktet der barns hjem primært blir sett på som et problem som skal bekjempes og ikke en resurs.

Hadde man derimot en sammfunnsholdning av at om dine barn ikke får en skikkelig grunnutdanning er det din feil som mor eller far, med mindre du har støtt på et helt urokkelig fjell underveis. Da ville de aller fleste foreldre vært mer skjerpet, akkurat som vi vet at ingen passer barna våre i trafikken om vi ikke gjør det selv.

Jeg tror ikke jeg klarer å gi barna alt de trenger alene, men det er min plikt å sørge for at de nødvendige eksterne resursene blir tilgjengelig og at disse har en god nok kvalitet. Jeg feiler ikke om jeg ikke kan være alt for mine barn, tvert imot. Men jeg feiler grovt om jeg ikke tar et overordnet ansvar for alle forhold angående mine barn.

mvh

Jeg ser ikke helt at heldagsskole er det samme som overformynderi og å ikke samarbeide med foreldrene.

Vi er nok rett og slett grunnleggende uenige i det meste i denne saken, bortsett fra i å ønske det beste for barna - egne og andres.

[Gjest Multippel]

Det var full voksenstyring på Stjerner i sikte hos oss og såvidt jeg husker ingen solo-opptredner bortsett fra konfransieren som gjorde en kjempejobb! )

:-) Det er bra og det er sikkert mye bra på SFO også! Jeg bare stiller spørsmålstegn ved om det er så lurt å la 80 barn få lovt til bare å gjøre som de vil. Men dette varierer selvsagt fra SFO til SFO rundt omkring.

[kaffepiken]

På vår skole får barna tilbud om leksehjelp etter skoletid mandag til torsdag. Tilbudet er gratis, og vi er veldig fornøyd med det. Yngstemann er mye mer motivert for å gjøre lekser når han går på leksehjelpen, enn når han kommer hjem. Når han er hjemme vil han gjerne leke og slappe av. Det er deilig å slippe å mase på ham. Jeg ser over det han har gjort, og så leser han leseleksa sammen med oss. Hvis noe er mangelfullt gjort, gjør han det ferdig her hjemme.

Når det gjelder vår eldste, har leksehjelpen vært helt nødvendig for i det hele tatt å bli ferdig med leksene fra dag til dag. Han trenger lang lang tid med leksene. Når han går på leksehjelp, er i det minste ca halvparten gjort når han kommer hjem. Da er det håp om å rekke resten også. Slik blir det mulig for ham å delta på fritidsaktiviteter på ettermiddagen en kveld eller to i uka. Hvis alle leksene må gjøres hjemme rekker han kun å gjøre lekser og ingenting annet. Leksehjelpen på skolen foregår såpass tidlig på dagen at han ikke er sliten enda, og det har mye å si for evnen til å konsentrere seg.

Jeg er veldig veldig glad for at skolen gir et slikt tilbud. Hvis dette tilbudet forsvinner har vi et problem. Ikke fordi vi foreldre ikke vil, men fordi det er umenneskelig å forlange av slitne barn at de skal gjøre lekser i flere timer hver kveld, uten mulighet til å rekke å gjøre noe lystbetont på ettermiddagen.

Jeg ønsker meg ikke heldagsskole da. Jeg syns dette bør være valgfritt fordi barn er forskjellige. Leksehjelp på skolen er midt i blinken for mine barn, men det passer ikke for alle.

[PieLill]

Jeg ser ikke helt at heldagsskole er det samme som overformynderi og å ikke samarbeide med foreldrene.

Vi er nok rett og slett grunnleggende uenige i det meste i denne saken, bortsett fra i å ønske det beste for barna - egne og andres.

Obligatorisk heldagsskole umyndiggjør foreldrene med hensy på om dette er en god, dårlig eller katastrofal løsning for deres barn. Så det blir statlig overformynderi på enda et område for barnefamiliene.

Foreldrenes rolle svekkes for hver ting som formelt overdras fra familien til den offentlige sfære. Heldagsskole betyr en ytterligere utvanning av hjemmets betydning for barna. Jeg lurer på når det skal stoppe.

I forhold til samarbeidet mellom hjem og skole, er den viktigste komponenten gjensidig respekt og vilje til samarbeid. Dette tror jeg primært er avhengig av bedriftskulturer og personlige holdninger i begge leire. Organisasjonsformen og lengden på skoledagen blir nok mindre viktig, selv om en del foreldre vil oppleve den reduserte muligheten til å se hvordan barnet jobber som et tap.

Så da er vi kanskje enige om noe.

;-)

mvh

[Rhea Silvia]

Mine barn er mitt ansvar. Selvsagt tar det mye tid og energi. Selvsagt må andre ting salderes.

På skolen vil de møte dyktige lærere og mindre dyktige lærere. De vil møte læringssituasjoner som fungerer godt for dem og som ikke fungerer i det hele tatt. Og jeg atkter å våke som en smed over deres utdanning og læringsutbytte i skolen.

Noen problemer kan løses ved dialog med skolen. Andre ting lar seg ikke løse og jeg får sette meg ned å lære dem tingene selv. Mine barn er for verdifulle til å overlate så viktige ting til tilfeldigheter og til å gå rundt og vente på vær og vind.

Uten lekser vil jeg miste mitt viktigste barometer på hvordan det står til. Jeg vil miste fellesskap med og kjennskap til barnet. Hvordan skal jeg da kunne tale barnets sak på skolen?

Skolen har en avgjørende rolle for mine barns utdanning. (Derfor overlater jeg ikke skolevalg til noe så tilfeldig som vår adresse.) Men foreldrenes rolle er også avgjørende enten vi liker det eller ikke. Særlig de første årene har vi som foreldre en oppgave som ikke skolen automatisk kan overta. Skolen er spesialisten på generell pedagogikk og pensum. Foreldrene er spesialister på sine barn på en måte som ingen lærer kan bli.

Skal ikke jeg få lov å nedprioritere andre ting og gjøre mitt ytterste for mine barn på dette området bare fordi noen andre foreldre ikke kan eller vil gjøre det? Skolen som det kolektivistiske systemet det nødvendigvis må være, vil aldri kunne strekke til for alle barn fordi mange barn har stort behov for individuell oppfølging.

I en hver småskoleklasse med 20 barn finner man minst 4-5 stykker som bruker 20 minutter på å ta opp blyanten og som ikke får gjort stort uten at noen sitter med dem hele tiden. Skolen er ikke bemannet for å følge opp dissa barna slik det er i dag. Om foreldrene ikke tetter hullene hjemme, kommer de ikke til å tettes.

Heldagsskolen kommer til å skape nye tapere. Taperne blir de barna som trenger ting mer individuelt enn skolen kan gi. Hvilken heldagsskolen vil daglig kunne tilby 60 minutters individuell oppfølging til minst 1/4 av barna. Og tenkt hvor tungt det blir for de barna som først blir tvunget til en utvidet skoledag de har minimalt utbytte av, for så å måtte ta igjen tingene når de kommer hjem.

Det må gjerne komme et større tilbud om leksehjelp i skolens / SFOs regi. Men det vil være en tragedie om foreldre som både kan og vil gjøre en jobb på dette området blir hindret i å gjøre det fordi alle skal ha like dårlig oppfølging.

mvh

Amen! .-)

[Lisabeth]

Har du tall på hvor mange barn som har 100% sfo-plass?

De fleste unger jeg kjenner har ikke brukt sfo i et slikt omfang, og de fleste har sluttet helt i løpet av 3. klasse.

Mange slutter eller velger redusert plass pga at tilbudet er slik det er. Dersom det hadde vært høyere kvalitet, er jeg rimelig sikker på at flere ville valgt lengre oppholdstid totalt.

Dessuten, mange av de som ikke går på SFO (eller har korte dager der) går hjem og er alene hjemme fram til 16-17, da foreldrene kommer hjem. Mye av hjemme-alene-tida går med foran TV, data eller tilsvarende aktiviteter (det er ikke noe jeg tror , men noe jeg vet).

[Lisabeth]

Datteren min, som gikk ut av 10. klasse våren 2006, hadde mye prosjektarbeid. Men i løpet av noen år kan pendelen svinge tilbake igjen.

Jeg synes det kan ha noe for seg dersom de jobber med det på skolen. Men ofte blir den avsatte tiden brukt til så mye tull - eller de avsatte timene blir omdisponert - at de ender opp med å måtte gjøre det ferdig hjemme. Det er heller ikke alltid at alle får samme karakter, men det hender ofte, fordi lærerne ikke kan vite hvem som har gjort hva.

Jeg skrev det eksemplet mest for å sette de som tenker på sin egen skoletid og mener det må være gjort på 10 minutter å "følge opp leksene" (dvs. sjekke at de er gjort), litt på plass. Det er slutt på den tiden da det var nok å svare på 5 spørsmål ved å lete i lærebokteksten. For mange er nok dette vel og bra, men for de som er litt umodne, tror jeg prosjektarbeidsformen har svært liten verdi. For de som sliter, kan tverrfagligheten være et problem - en elev kan være interesert i prosjekttemaet, men faller likevel av lasset fordi de må skrive noe om det på engelsk.

Jeg tror heller ikke det er likt på alle ungdomsskoler. Nevøen min går året under datteren min på en skole i samme by, og moren hans (altså min søster) har ikke samme erfaring med leksemengden. Det kan skyldes forskjeller mellom de to skolene, men også at min datters fetter har litt lettere for å gi blaffen / holde seg til det absolutte minimum.

Det har i hvert fall kommet noe godt utav dette - datteren min merker at hun har fått med seg mye fra ungdomsskolen og at mye av stoffet i f.eks. matte, blir repetisjon.

Å lære seg prosjektarbeid, samarbeid med ulike personer og tverrfaglige oppgaver er så klart relevant for voksenlivet. Men arbeidsformern lagt opp slik du beskrev den, høres ut til å være lite egnet for 14-15-åringer.

Jeg er også noen ganger redd for at "innpakningen" blir så dominerende at den overskygger det faglige. Det er liten vits i å lære å lage flotte presentasjoer hvis fagkunnskapen er så svak at det ikke er noe å presentere. Da er det bedre å bruke tiden på å lære faget.

[frosken]

Mange slutter eller velger redusert plass pga at tilbudet er slik det er. Dersom det hadde vært høyere kvalitet, er jeg rimelig sikker på at flere ville valgt lengre oppholdstid totalt.

Dessuten, mange av de som ikke går på SFO (eller har korte dager der) går hjem og er alene hjemme fram til 16-17, da foreldrene kommer hjem. Mye av hjemme-alene-tida går med foran TV, data eller tilsvarende aktiviteter (det er ikke noe jeg tror , men noe jeg vet).

Jeg tror også at en del barn ville vært mer på sfo hvis kvaliteten var bedre.

Men barns nærmiljø er fortsatt forskjellig, noen har voksenpersoner tilgjengelig hjemme, og da kan fri lek i nærmiljøet være vel så bra som opphold på sfo. Enkelte er så heldige at de har besteforeldre å være sammen med, noen har foreldre med arbeidstid som muliggjør å være mye hjemme om ettermiddagen, noen foreldre slår seg sammen om å ha tilsyn for unger osv. osv.

Jeg ønsker et bedre sfo tilbud, og en bedre oppfølgning av hvert enkelt barn også innenfor sfo-tiden. Men jeg er ikke tilhenger av økt institusjonalisering av barns oppvekst, og jeg synes at de som ønsker og har mulighet til å tilby barn noe annet enn sfo skal kunne gjøre det.

[puttelulle]

Da skjønner jeg jo godt at du er mot heldagsskole. Spørsmålet er jo hvordan man skal prioritere når man velger politiske løsninger, det store flertallet som bruker og er avhengig av SFO og sørge for et bedre tilbud til dem, eller legge til rette for at de som har mulighet til å velge bort SFO skal fortsette å få velge, i praksis på bekostning av de mange.

Jeg synes SFO i hovedsak er lite annet enn betalt barnepass. Ville mye heller hatt skole de timene, men naturligvis med nok tid til lek og bevegelse underveis.

Slik du skisserer din "drømme-SFO", vil jeg tro at du møter deg sjøl i døra, dessverre!

[tzatziki1365380058]

Obligatorisk heldagsskole umyndiggjør foreldrene med hensy på om dette er en god, dårlig eller katastrofal løsning for deres barn. Så det blir statlig overformynderi på enda et område for barnefamiliene.

Foreldrenes rolle svekkes for hver ting som formelt overdras fra familien til den offentlige sfære. Heldagsskole betyr en ytterligere utvanning av hjemmets betydning for barna. Jeg lurer på når det skal stoppe.

I forhold til samarbeidet mellom hjem og skole, er den viktigste komponenten gjensidig respekt og vilje til samarbeid. Dette tror jeg primært er avhengig av bedriftskulturer og personlige holdninger i begge leire. Organisasjonsformen og lengden på skoledagen blir nok mindre viktig, selv om en del foreldre vil oppleve den reduserte muligheten til å se hvordan barnet jobber som et tap.

Så da er vi kanskje enige om noe.

;-)

mvh

Ja, vi er i alle fall enige om dette:

"I forhold til samarbeidet mellom hjem og skole, er den viktigste komponenten gjensidig respekt og vilje til samarbeid. Dette tror jeg primært er avhengig av bedriftskulturer og personlige holdninger i begge leire. Organisasjonsformen og lengden på skoledagen blir nok mindre viktig, selv om en del foreldre vil oppleve den reduserte muligheten til å se hvordan barnet jobber som et tap."

Det er jo ikke verst

[PieLill]

Å lære seg prosjektarbeid, samarbeid med ulike personer og tverrfaglige oppgaver er så klart relevant for voksenlivet. Men arbeidsformern lagt opp slik du beskrev den, høres ut til å være lite egnet for 14-15-åringer.

Jeg er også noen ganger redd for at "innpakningen" blir så dominerende at den overskygger det faglige. Det er liten vits i å lære å lage flotte presentasjoer hvis fagkunnskapen er så svak at det ikke er noe å presentere. Da er det bedre å bruke tiden på å lære faget.

''Jeg er også noen ganger redd for at "innpakningen" blir så dominerende at den overskygger det faglige. Det er liten vits i å lære å lage flotte presentasjoer hvis fagkunnskapen er så svak at det ikke er noe å presentere. Da er det bedre å bruke tiden på å lære faget.''

God beskrivelse!

Om bare de som bestemmer fagplaner og lager lærebøker kunne skjønt dette. Jeg er stadig oftere på jakt etter 80-tallsbøker å supplere med. Blir for mye møl i det nye og fantastiske.

mvh

[Speak]

Takk! Og hurra, for at noen ser situasjonen!

Selv blinde bør se dette:-)

Så derfor prøver jeg å gjøre mitt for å hjelpe snuppa å lære det ho bør. Ho går i 3. Ho får jo en del lekser, men gjør mesteparten alene. Jeg sjekker litt og hjelper ved behov. I tillegg prøver jeg å yte litt ekstra der jeg vet at ho er svakest. Men det gjør vi ikke nødvendigvis med leksene. Mye kan man ta via lek også:-)

Monopol er strålende dersom de trenger regnetrening. Bøker er jo supert dersom de trenger litt ekstra lesetrening. Også utrolig mye man kan lese på. Alt fra matvarer, internettsider, spill osv.

[Sofline]

Stakkars barna som må lære noe...

Barna har alltid hatt læring som en del av sin oppvekst, enten det gjelder å hjelpe til hjemme eller på skolen.

Å sette tid til "kos" er noe som vi er opptatt av idag og kommer nok av at vi er rikere, mer selvopptatte enn tidligere. Ikke bare de voksne, men også barna skal kose seg og realisere seg gjennom fritidsaktiviteter og hobbyer som de er interessert i.

Har jeg sagt noe sted at jeg synes synd på barna som må lære noe? Jeg sier bare at det er begrenset hvor mye læring de kan ta til seg på en dag.

[Gjest eljo]

:-) Det er bra og det er sikkert mye bra på SFO også! Jeg bare stiller spørsmålstegn ved om det er så lurt å la 80 barn få lovt til bare å gjøre som de vil. Men dette varierer selvsagt fra SFO til SFO rundt omkring.

Hos oss har de delt opp ungene i år, slik at 1. og 2. trinn er sammen på noen rom, og 3. og 4. et annet sted, så blir det litt mindre grupper og litt jevnere alder og litt lettere å holde styr på dem kanskje. Fungerer ok hittil, mye frilek da. Men det kan jo være temmelig kaotisk til tider ja....