Hvordan bli glad når min datter på 15 er flyttet

[Gjest trenger en liten oppmuntring nå]

Datteren min på 15 år har nå bestemt seg for å flytte til faren sin. Vi har hatt en del diskusjoner og uenighet over tid om mange ting. Hun har vansker med å følge de regler som gjelder, og jeg blir sint. Vi har kommet inn i en vond sirkel. Dette går på at hun ikke holder rommet ryddig, det ser helt for jævlig ut. Tar ikke ut sitt eget søppel engang. Hjelper ikke til hjemme. Holder ikke avtaler, tar ikke telefonen når jeg ringer. Røyker, drikker, lyver, er sammen med voksne gutter, bilkjøring ovs. Dette er hele tiden tilbakevendende tema i vårs hverdag.

Jeg og hennes far har ingen kontakt, og er ikke flink til å samarbeide. Hun har nå bodd hos far i 14 dager, og hun sier at hun har det bra og får lov til mye mer enn hos meg. Far har sagt at hun skal få hele bidraget rett inn på konto, slik at hun kan lære seg selvstendighet. Han sendte henne til bidragskontoret for å få papirer til dette.

Jeg har nå i løpet av disse 14 dager kjent på godt og vondt av å ikke ha datteren min her lengre. Det jeg ønsker nå er selvfølgelig at hun skal komme hjem, men har sagt at hun selvfølgelig kan få bestemme selv hvor hun vil bo siden hun er 15 år gammel. Jeg vil jo hennes eget beste. Når jeg nå kjenner at det er alvor kjenner jeg sorgen og fortvilelsen over å ikke strekke til mer, og må finne en løsning på hvordan dette skal bli fremover. Hvordan se det positive i denne situasjonen? Vil bare gråte nå…….

[hidi, the scorpion]

Din datter er i fullt opprør nå, og du har gjort det eneste rette. Hun trenger tid til å roe seg ned, og tid til å kjenne på følelser. Tror alle mødre på denne jord har fått sårende bemerkninger fra en tenåringsdatter!

Hun elsker deg, men trenger litt tid borte fra deg, det er overhodet ikke unormalt. Min datter bor hos meg, men kan besøke sin far når hun vil, og det redder nok oss fra de helt himmelstormende krangler. Og definitivt psyken min...

Klart du savner henne og vil ha henne tilbake, men la tiden arbeide for dere begge. Klart hun har det "så mye bedre hos far"., men i et tenåringssinn trenger ikke det bety mye...

Ha en avslappet holdning til hele situasjonen (eller lat som), så kommer hun nok hjem igjen!

Ønsker dere masse lykke til!

[Nellie]

Jeg har egentlig ikke så mange råd å gi deg, vil bare sende deg en medfølende tanke, fordi det er vondt å føle at du ikke strekker til.

Jeg gruer meg litt til datteren min kommer i den alderen, ser for meg at hun da gjerne vil flytte til faren permanent en periode, fordi jeg har strengere regler.

Heldigvis er faren og jeg gode venner og bor nære hverandre, og kan trekke hovedlinjene sammen.

Men vet du.. jeg sa nettopp det, jeg er glad jeg aldri mer skal være 14-15 år igjen! Husker du hvordan hormonene herjet da? Alle voksne var teite, og ingen teitere enn mamma?

Det går over, og dere får nok et veldig godt forhold igjen. Du bør finne på noe å gjøre, ikke sitte hjemme og sture å savne henne, men nyte at du har litt ekstra fritid.

Ta deg litt godt av deg selv en periode, og gi uttrykk for at dette er ok.

Lykke til

[Elis31]

Skjønner deg godt. Dette må være leit. Synes det høres ut som du har stilt helt ok grenser for henne. Håper også faren stiller opp, og ikke bare spiller snill nå. Du har ikke mistet henne. Hun trenger deg fortsatt, pass på at dere holder kontakt. Du får ikke gjort stort annet enn å nyte friheten fra det daglige ansvaret akkurat nå. Håper du har noe trivelig å holde på med.

[tiliti]

Da jeg var 16 hadde vel jeg og min mor rotet oss inn i noe av det samme som dere. Det begynte egentlig en del tidligere så jeg bodde 1-2 mnd i året hos min far fra jeg var 13.

Men igjen til jeg var 16, da flyttet jeg på folkehøgskole - trengte mer selvstendighet og tid for meg selv.

Flyttet hjem igjen etter 1 år men et drøyt halvår etter dette hadde vi totalt fløyet i tottene på hverandre igjen og jeg flyttet på hybel.

Jeg mener fremdeles i en alder av 28 at det var det lureste jeg kunne gjort for vi fikk ting nok på avstand til å kunne ha et bra forhold.

Jeg har ikke noe annet råd enn at du får ta tiden til hjelp, når hun har fått ting litt på avstand og det har roet seg kanskje dere kan lytte mer til hverandre og komme frem til en løsning hvor hun føler at hun kan bo hos deg uten å føle seg slik hun har gjort nå.

[Gjest Å være mamma er ikke lett]

Jeg henger meg på de andre her som nevner hormoner ol.

Desverre så skjer det at vi går i tottene på hverandre, foreldre og barn, og ofte hører man om døtre som opponerer sterkt mot mamma.

Det kan hende at hun flytter tilbake til deg, men jeg tror du gjør best i å ikke gå rundt og håpe på det. Jenter i den alderen er sterke mennesker.

Vi har, som du sikkert har hørt mange ganger, barna våre bare til låns, de kommer til et nivå hvor de vil leve selvstendige liv og bli helt selvstendige individer. Noen drøyer før de får det behovet, andre får det tidligere.

Mulig er din datter der nå, og da kan hun ville ønske å leve forover, fremover, videre.......og alt med tanke på seg selv, og ikke andre.

Du har ikke sviktet som mor, alle barn blir selvstendige en gang, noen vokser seg dit i harmoni, andre har masse hormoner og de kommer seg dit med litt brask og bram.

Sånn er det bare.

Og vi mammaer sitter alle igjen med en bit av hjertet vårt revet ut når barna "drar fra oss".

Nå skal du grille hjernen din med at nå er tiden inne for å begynne å tenke på, ta vare på, og dalle med seg selv.

Begynn på treningssenter? Det er veldig moro å svette godt sammen med mange andre, le og nyte høye rytmer mens kroppen får brukt seg.

Strammere rumpe krever litt mer stæsjene klær, få med deg en veninnde eller to på shopping, ta en kaffe, prat om dameting.

Planlegg en tur til syden el. for deg selv, evnt. med venner.

Tenk på deg selv helt enkelt.

Jeg har barn i alderen til datteren din, men vi har et kjempeharmonisk forhold. Aldri krangler eller bråk.

Jeg ønsker at disse barna skal vokse opp til å blir selvsikre og trygge individer. At når dagen er der så flytter de og opplever verden heller enn henger i skjørtene mine og ikke vil "dra fra mamma". Alikavel skjønner jeg jo allerede nå at det vil bli en veldig omveltning for meg den dag de flytter ut.

Jeg klarer liksom ikke helt se for meg et liv "alene" og ikke som "hønemor"

Som vi så spøkefullt snakket om på jobben her en dag, vi må starte en klubb, "nevrotiske mødre med utflyttede barn". Hva gjør vi mødre den dagen barna ikke er der og trenger oss?

Jeg tror det er veldig vanskelig for de fleste, men at vi må tenke at vi faktisk er mammaer for resten av våre liv. Våre barn kan alltid komme til å ringe oss, trenge oss, ville ønske å prate med/være med oss. Vi er alltid mamma. Men det kommer den tid, med mindre vi plopper barn i et som alle barna er flyttet ut og vi står på egne ben, og da er det viktig at vi er klare for å tenke på oss selv, at vi har funnet verdier for oss selv, "a reason to live" helt enkelt.

Dette må du jobbe med nå. Sett deg ned og si til deg selv at du har gjort en god jobb nå i femten år, nå er det du som skal stelles med. Hva ønsker du å gjøre, er det hobbyer el. du har unngått å gjøre pga. barn som du nå kan ta opp? Er det steder du har villet dra du har latt være å dra til som du nå kan planlegge? Lag deg en liste på hva DU ønsker deg og begynn å gå ditover.

Du har ikke mistet din datter, hun har bare kommet dit at hun vil leve sitt liv på sine premisser, det er det du også skal gjøre nå.

Lykke til

[Shadow 650]

Du har lært henne hva du kan av verdier og holdninger. Foreslår du prøver å "slippe taket", og la faren ta ansvaret for henne nå. Ta vare på deg selv, og finne på aktiviteter som du liker å gjøre.

mvh