Er jeg helt idiot, eller?

[Gjest Snart jobbskifter - og ikke sur!]

Jeg har i flere år hatt en krevende jobb, og siste året har vært rimelig ekstremt med stor arbeidsbyrde (syke kolleger/ingen vikarer) og masse reising. I høst ble jeg sykemeldt pga overbelastning på skuldrene, en direkte konsekvens av for mye jobb.

Siste året har jeg delvis hatt vikarstilling og delvis hatt engasjementsstilling i dette firmaet, og allerede i vinter (vinteren 2007) begynte jeg å tenke på å ikke takke ja til videre jobb nå når vikariat/engasjement går ut ved nyttår. Arbeidsbelastningen er for høy - særlig all denne reiseaktiviteten sliter på - og ikke helt forenelig med å ha to små hjemme selv om pappan absolutt stiller opp. Etter at jeg ble sykemeldt og fikk bekreftet at det var jobbsituasjonen som gjorde meg fysisk syk, tok jeg mer eller mindre beslutningen om å ikke videreføre arbeidet i denne bedriften.

Så skjer det som ofte skjer i min bransje, pengestrømmen snur og man må skjære ned på arbeidsstokken. Jeg er en av de som ikke får videreført engasjement/ansettelse, og det er helt OK. Jeg KAN velge å lage bråk og kjempe for min framtid (litt av problemet ligger jo i at dette er godt betalt), jeg kan kreve å få en plass i organisasjonen - men det ønsker jeg ikke.

Jeg ser på denne beskjeden som en ypperlig mulighet til å finne meg noe nytt å gjøre, en jobb som er mer stedlig her jeg bor. Det blir liksom litt sånn "spark i ræva", og det trenger man jo av og til.

Problemet, da, er at dette ikke er forståelig for verken fysioterapeut, lege eller omverdenen! Skulderplagene mine har ikke bedret seg med fysikalsk behandling, og da fysioterapeuten fikk høre at jeg ble pr definisjon arbeidsledig ved årsskiftet, bestemte han seg tvert for at det var psykiske årsaker til mine fysiske plager. Noe som i seg selv var svært overraskende! Hadde legetime i går, og jaggu hengte han seg på samme konklusjon etter 4 minutters samtale. Jeg har sagt til begge to at jeg ikke synes dette med et jobbskifte er tragisk/vanskelig/leit, men ikke faen om de tror meg!

Det samme skjer i omgangskretsen. Ingen forstår at jeg ser på dette som en mulighet til jobbskifte, og ingen forstår at jeg ikke er lei meg.

Er jeg helt idiot som ikke klamrer meg til en jobb som gjør meg syk???

Og - hvordan skal jeg takle helsevesenet, som nå har bestemt seg for at jeg ikke har fysiske plager, bare psykiske? Hvordan kan en lege bestemme seg for dette uten å ha noe som underbygger påstanden - eksempelvis uttalelser fra meg?

Herregud, dette er jo til å bli deprimert av!

[Gjest mij]

Synes det høres ut som du mener det, jeg. Prøv å gå til en annen lege. :-)

[Gjest master-student heldigvis]

Nei, du er ikke idiot, gal, eller noe annet. Du ser muligheter ved jobb-bytte, og dersom du ikke har veldig sær kompetanse, så er det ikke noen grunn til å være pesimistisk med tanke på å få seg ny jobb.

Jeg var i samme situasjon som deg for noen år siden. Jeg har tatt videreutdanning etterpå, avslutter i disse dager min masteroppgave, og begynner i ny jobb 2. januar.

Lykke til - sikker på at dette går fint, og jeg synes du tenker fornuftig rundt dette!

[Gjest Angela25]

Bytt lege NAA !!

Og gjor det som magefolelsen din forteller deg!:-)

Masse lykke til fremover!

[Gjest Snart jobbskifter - og ikke sur!]

Nei, du er ikke idiot, gal, eller noe annet. Du ser muligheter ved jobb-bytte, og dersom du ikke har veldig sær kompetanse, så er det ikke noen grunn til å være pesimistisk med tanke på å få seg ny jobb.

Jeg var i samme situasjon som deg for noen år siden. Jeg har tatt videreutdanning etterpå, avslutter i disse dager min masteroppgave, og begynner i ny jobb 2. januar.

Lykke til - sikker på at dette går fint, og jeg synes du tenker fornuftig rundt dette!

Tusen takk!

[Gjest Snart jobbskifter - og ikke sur!]

Bytt lege NAA !!

Og gjor det som magefolelsen din forteller deg!:-)

Masse lykke til fremover!

Å bytte lege er ikke bare-bare her - alle de andre fastlegene har fulle lister... Har nemlig sjekket. Men det er jo just det jeg ønsker, da.

Takk for svar!

[Gjest Snart jobbskifter - og ikke sur!]

Synes det høres ut som du mener det, jeg. Prøv å gå til en annen lege. :-)

Å gå til en annen lege er ikke bare-bare, men jeg har vurdert en tur til NIMI eller noe tilsvarende.

Takk for svar!

[GoodTimes]

Å gå til en annen lege er ikke bare-bare, men jeg har vurdert en tur til NIMI eller noe tilsvarende.

Takk for svar!

Gå til NIMI! Få dem til å lære deg å trene med tauer! Jeg er nesten blitt bra der.

(Forøvrig: mer "følsomme" leger kaller ertende NIMI for stedet der de ikke tror folk har en sjel - fordi de liker best å ta i med det fysiske, så det skulle vel passe nå!)

[Gjest Snart jobbskifter - og ikke sur!]

Gå til NIMI! Få dem til å lære deg å trene med tauer! Jeg er nesten blitt bra der.

(Forøvrig: mer "følsomme" leger kaller ertende NIMI for stedet der de ikke tror folk har en sjel - fordi de liker best å ta i med det fysiske, så det skulle vel passe nå!)

He-he, jeg passer nok best på et sted uten sjel for tiden, ja. :-)

Kan virke som om NIMI er en plass å starte, i alle fall, for jeg kan jo ikke gå slik i lengden heller.

[mrxx]

Jeg er enig med deg, slutt mens leken er god, helsen din er mye viktigere enn denne jobben. De behandlerne du har kontakt med kutter du ut.

Jeg har aldri forstått de som jobber så mye som du beskriver her, så lenge de har familie hjemme. Tenk så mye du går glipp av. Jeg fatter ikke de som jobber døgnet rundt for noen ekstra kroner og status, som de da bytter mot samvær med familien sin.

En her inne sa en gang at tror du at du ligger på dødsleiet og sier "jeg skulle ha brukt mer tid på jobben" eller tror du heller at du sier", fanden ta at jeg ikke brukte mer tid på familien min"

Jeg tror at svaret gir seg selv.