liker ikke pappa'n min, jeg

[Gjest dette er privat]

Jeg liker ikke pappan min.

Han gjør forskjell på meg og min bror, og på hans barn og min datter.

Han rakker ned på de svake i samfunnet.

Han er veldig for et lukingssamfunn der man så tidlig som mulig fjerner dem som ikke er "som oss", f.eks psykisk utviklingshemmede.

Han skjønner ikke meningen med å markere alle dødsulykkene på veiene med fakler, bygg heller bedre veier, mener han. Det symbolske i handlingen er ham rakende likegyldig.

Største politiske fanesaker er ut med innvandrere, høy lønn til de som fortjener det, lave bensinutgifter og billigere øl.

Å besøke familie er noe han bare gjør når han må. Han ønsker ikke å besøke folk, ber aldri folk hjem til seg.

Han liker å gjøre narr av andre, selv om spøken sårer.

Han innrømmer aldri feil, men er flink til å påpeke andres.

Jeg tenker rett som det er at jeg savner å ha kontakt med ham, men når jeg først har hatt det, gremmes jeg over hvordan han oppfører seg.

Hvordan forholder man seg til sånne folk?

[Gjest valget er ditt]

Du kan da bare slutte å omgås han. Vi lever i et fritt land. Du kan velge hva du vil så lenge det er lovlig. Han har meninger like mye verdt som dine, men du trenger ikke være enig eller like dem.

[Gjest NotToday]

Ikke alle liker den ene eller den andre av foreldrene sine. Det er faktisk vanligere enn man tror. Men tabu å snakke om det - til og med tenke det for de fleste - er det jo.

Selv tok det meg mange år i terapi før jeg tok innover meg at jeg ikke likte moren min. Jeg var glad i henne på et vis, og svært avhengig av henne i mange år. Men det viste seg altså at jeg ikke likte henne, mest fordi hun hadde vært så selvopptatt at vi barna alltid kom langt bak i rekka, og fordi jeg faktisk var mest redd henne i oppveksen.

Trist å innse, jeg gråt endel, men lettende etter hvert. Jeg sa det ikke, verken til henne eller søsknene mine, men til venner har jeg sagt det.

Det er helt lov å ikke like foreldre.

[adelie]

''jeg savner å ha kontakt med ham''

Dette forstår jeg veldig godt, men kan det være slik at du savner ham slik du skulle ønske han var. Ikke slik han er. jeg lengtet etter kontakt med faren min hele livet, men jeg var egnetlig redd ham, og han var egentlig ufordragelig. Ikke desto mindre var det noe i meg som alltid savnet! Helt nytteløst! Han var bare å gi opp, rett og slett. Ikek var han noe som bestefar heller.