Noen enebarn av enslige mødre her?

[Gjest Kayia]

Du har allerede fått svar fra mij, og jeg kan legge til:

Man hører f eks noen andre voksne snakke om et barn )eller en voksen, for den saks skyld) som er litt vanskelige av seg, med følgende tilleggskommentar: "typisk enebarn". Jeg kjenner imidlertid mange _med_ søsken som har "ymse personlighetstrekk" som ville medført karakteristikken "typisk enebarn" dersom de ikke tilfeldigvis hadde søsken.

Eller at noen sier med overrasket stemme at mitt enebarn både er høflig og flink til å dele og inkludere andre barn! Litt sånn underforstått: det var uventet til enebarn å være, gitt.

Osv

Får du kommentarer på ditt valg om kun å ha ett barn da?

Jeg har også enebarn, og har veldig ofte fått spørsmålet "har ikke du lyst på flere da?".

Det snedige er at det aldri er barnløse eller enebarnforeldre som spør, men alltid gravid-med-nr-to eller flerbarnsmødre! Det handler kanskje om bekreftelse av eget valg for dem da?

[laban]

Men har ikke de to på en måte vokst opp som enebarn? Selv om det er en selvfølgelig situasjon for dem.

Det kommer jo an på hva morsan mener med "nesten en halv generasjon" eller hva det var.

Den eldste har uansett vært enebarn lenger enn de fleste med søsken. Men den yngste har vel ikke vært enebarn hvis h*n er født inn i en familie med et stort barn fra før og som bor hjemme mesteparten av barndommen til den yngste? (Altså, det blir selvfølgelig ikke som å ha et søsken på omtrent samme alder, men storebroren eller -søsteren er vel ikke jevngodt med ingenting for den yngste?)

[Katt-ja]

Får du kommentarer på ditt valg om kun å ha ett barn da?

Jeg har også enebarn, og har veldig ofte fått spørsmålet "har ikke du lyst på flere da?".

Det snedige er at det aldri er barnløse eller enebarnforeldre som spør, men alltid gravid-med-nr-to eller flerbarnsmødre! Det handler kanskje om bekreftelse av eget valg for dem da?

Det er jo ikke noe rart at kommentaren stort sett kommer fra flerebarnsmødre... Det er jo dem som har vurdert det selv, og funnet ut at de hadde lyst på mer enn en.

[Gjest Kayia]

Det er jo ikke noe rart at kommentaren stort sett kommer fra flerebarnsmødre... Det er jo dem som har vurdert det selv, og funnet ut at de hadde lyst på mer enn en.

Å? Kan ikke enebarnsmødre/ fedre også ha vurdert det samme - bare kommet til et annet svar?

Jeg tror dette handler om noe halt annet, nemlig holdningen om at "man skal ha flere enn ett barn".

[Katt-ja]

Å? Kan ikke enebarnsmødre/ fedre også ha vurdert det samme - bare kommet til et annet svar?

Jeg tror dette handler om noe halt annet, nemlig holdningen om at "man skal ha flere enn ett barn".

''Å? Kan ikke enebarnsmødre/ fedre også ha vurdert det samme - bare kommet til et annet svar?''

Ehh,- det spørsmålet du refererte til i første innlegget var "har ikke du lyst på flere,da?" De som har kommet til at det holder med en, ville vel ikke spørre om det på den måten ;-) De ville sikkert også vite at det er et irriterende spørsmål å få, noe andre kanskje ikke har tenkt så mye over...

[laban]

Å? Kan ikke enebarnsmødre/ fedre også ha vurdert det samme - bare kommet til et annet svar?

Jeg tror dette handler om noe halt annet, nemlig holdningen om at "man skal ha flere enn ett barn".

Kanskje en del av enebarnsforeldrene antar / vet / tenker at det kan være flere årsaker til at man har "bare" ett barn enn at man ikke har lyst på fler. Eller at man egentlig ikke har noe med å få vite hvorfor - akkurat som man ikke har noe med å spørre de som venter nr. to eller tre om man _virkelig_ har planlagt / tenkt gjennom konsekvensene. Evt. at man er drittlei over å svare på det spørsmålet selv, så man vil ikke drømme om å stille det til andre.

[adelie]

Det kommer jo an på hva morsan mener med "nesten en halv generasjon" eller hva det var.

Den eldste har uansett vært enebarn lenger enn de fleste med søsken. Men den yngste har vel ikke vært enebarn hvis h*n er født inn i en familie med et stort barn fra før og som bor hjemme mesteparten av barndommen til den yngste? (Altså, det blir selvfølgelig ikke som å ha et søsken på omtrent samme alder, men storebroren eller -søsteren er vel ikke jevngodt med ingenting for den yngste?)

Jeg tenkte på at den største kanskje flytter ut i forbindelse med verneplikt og studier.

[laban]

Jeg tenkte på at den største kanskje flytter ut i forbindelse med verneplikt og studier.

Joda, men da vil kanskje mesteparten av barndommen til den yngste være over? Men det kommer jo an på hvor stor aldersforskjellen egentlig er.

Jeg er bare litt forundret over at mange regner alt over 4-5 års aldersforskjell regnes som to enebarn. Jeg skjønner hensynet til den eldste, men jeg forstår ikke hvorfor man er enebarn hvis man fødes inn i en familie med ett barn på f.eks. 8-9 år.

[morsan]

Får du kommentarer på ditt valg om kun å ha ett barn da?

Jeg har også enebarn, og har veldig ofte fått spørsmålet "har ikke du lyst på flere da?".

Det snedige er at det aldri er barnløse eller enebarnforeldre som spør, men alltid gravid-med-nr-to eller flerbarnsmødre! Det handler kanskje om bekreftelse av eget valg for dem da?

''Får du kommentarer på ditt valg om kun å ha ett barn da?

Jeg har også enebarn, og har veldig ofte fått spørsmålet "har ikke du lyst på flere da?". ''

Ja, jeg har ihvertfall fått kommentarer. Nå er enebarnet mitt blitt såpass stort at folk fest har slått seg til ro med at "sånn er det"! ;-)

Hvem som helst stiller spørsmålet, har jeg egentlig ikke noen formening om, for et tilforlatelig spørsmål er OK.

Men jeg har enformening om hvilken gruppe som er overrepresentert av dem som ser ut til å misbillige at det bare ble ett barn her i huset, og det er dem jeg litt forenklet kan kalle "gifte mødre med to barn født med 2-3 års mellomrom" ;-)

Dem jeg kjenner som selv har/har hatt en familiesammensetning som har medført folks hevede øyenbryn og/eller ymse kommentarer, har mer forståelse for at folk er forskjellige.

Denne gruppen kan f eks omfatte 4-barnsmødre, mødre med barn med "for stor" aldersforskjell, mødre med barn med "for liten aldersforskjell" osv.

Men både førstnevnte 2-barnsmorgruppering og sistnevnte mer brokete gruppe inneholder selvsagt både forståsegpåere og folk som har lit tmer empati;-)

[Gjest Kayia]

''Å? Kan ikke enebarnsmødre/ fedre også ha vurdert det samme - bare kommet til et annet svar?''

Ehh,- det spørsmålet du refererte til i første innlegget var "har ikke du lyst på flere,da?" De som har kommet til at det holder med en, ville vel ikke spørre om det på den måten ;-) De ville sikkert også vite at det er et irriterende spørsmål å få, noe andre kanskje ikke har tenkt så mye over...

Jeg mener bare at man må kunne forvente mer omtenksomhet og mindre navlebeskuenhet av folk. Det å få/ ikke få barn kan være et følsomt tema for mange.

Jeg spør jo ikke enslige om de ikke har lyst på en kjæreste foreksempel, uavhengig av om de er frivillig eller ufrivillig single. Jeg skjønner jo at det _kan_ være sårt, ikke sant.

[Katt-ja]

Jeg mener bare at man må kunne forvente mer omtenksomhet og mindre navlebeskuenhet av folk. Det å få/ ikke få barn kan være et følsomt tema for mange.

Jeg spør jo ikke enslige om de ikke har lyst på en kjæreste foreksempel, uavhengig av om de er frivillig eller ufrivillig single. Jeg skjønner jo at det _kan_ være sårt, ikke sant.

Jeg har ikke sagt at det ikke er ubetenksomt av dem...

Jeg bare påpekte årsaken til at det som regel er flerebarnsforeldre som stiller nettopp det spørsmålet...

[Gjest Kayia]

Kanskje en del av enebarnsforeldrene antar / vet / tenker at det kan være flere årsaker til at man har "bare" ett barn enn at man ikke har lyst på fler. Eller at man egentlig ikke har noe med å få vite hvorfor - akkurat som man ikke har noe med å spørre de som venter nr. to eller tre om man _virkelig_ har planlagt / tenkt gjennom konsekvensene. Evt. at man er drittlei over å svare på det spørsmålet selv, så man vil ikke drømme om å stille det til andre.

Det er nettopp det jeg tror også!

Jeg har opplevd spørsmålet litt sånn besserwisser-aktig, og føler at det handler mer om bekreftelse av eget valg enn om en oppriktig interesse for hvorvidt jeg ønsker meg flere unger. Litt sånn "er ikke jeg flink som gir ungene søsken med riktige intervaller".

[Gjest Kayia]

''Får du kommentarer på ditt valg om kun å ha ett barn da?

Jeg har også enebarn, og har veldig ofte fått spørsmålet "har ikke du lyst på flere da?". ''

Ja, jeg har ihvertfall fått kommentarer. Nå er enebarnet mitt blitt såpass stort at folk fest har slått seg til ro med at "sånn er det"! ;-)

Hvem som helst stiller spørsmålet, har jeg egentlig ikke noen formening om, for et tilforlatelig spørsmål er OK.

Men jeg har enformening om hvilken gruppe som er overrepresentert av dem som ser ut til å misbillige at det bare ble ett barn her i huset, og det er dem jeg litt forenklet kan kalle "gifte mødre med to barn født med 2-3 års mellomrom" ;-)

Dem jeg kjenner som selv har/har hatt en familiesammensetning som har medført folks hevede øyenbryn og/eller ymse kommentarer, har mer forståelse for at folk er forskjellige.

Denne gruppen kan f eks omfatte 4-barnsmødre, mødre med barn med "for stor" aldersforskjell, mødre med barn med "for liten aldersforskjell" osv.

Men både førstnevnte 2-barnsmorgruppering og sistnevnte mer brokete gruppe inneholder selvsagt både forståsegpåere og folk som har lit tmer empati;-)

Det der har du helt rett i! Toleranse kan være en vanskelig øvelse når hverdagen handler om å gjøre de alle de riktige tingene, inklusive poppe ut barn med riktig mellomrom – etter at man ble gift, vel og merke!

[morsan]

Det kommer jo an på hva morsan mener med "nesten en halv generasjon" eller hva det var.

Den eldste har uansett vært enebarn lenger enn de fleste med søsken. Men den yngste har vel ikke vært enebarn hvis h*n er født inn i en familie med et stort barn fra før og som bor hjemme mesteparten av barndommen til den yngste? (Altså, det blir selvfølgelig ikke som å ha et søsken på omtrent samme alder, men storebroren eller -søsteren er vel ikke jevngodt med ingenting for den yngste?)

''Den eldste har uansett vært enebarn lenger enn de fleste med søsken. Men den yngste har vel ikke vært enebarn hvis h*n er født inn i en familie med et stort barn fra før og som bor hjemme mesteparten av barndommen til den yngste? ''

Tja, jeg ser vel ikke dette fra et nøytralt ståsted, men når folk spør om dette med "to enebarn", så er det litt slik at han eldste sluttet å være enebarn etter 12 år, mens hun yngste fortsatte å være enebarn resten av livet...;-)

[morsan]

Men har ikke de to på en måte vokst opp som enebarn? Selv om det er en selvfølgelig situasjon for dem.

De delte vel hus i kanskje 7-8 år. Ellers se svar til laban, selv om jeg neppe er nøytral i denne sammenhengen...;-)

[adelie]

De delte vel hus i kanskje 7-8 år. Ellers se svar til laban, selv om jeg neppe er nøytral i denne sammenhengen...;-)

''De delte vel hus i kanskje 7-8 år''

Og da tenker jeg at de har vært i helt motsatte livsfaser, den ene liten og mye hjemme, den andre tenåring hvor venner er hovedinteressen, og kanskje idrett eller musikk som tar mye tid. Så egentlig kommer det helt an på om de bor i en velfungerende og 'samlende' familie i disse årene. Det kan være avgjørende for hvor mye kontakt de knytter.

Et annet eksempel jeg kjenner til, er en storebror som forgudet en lillesøster (de var flere, men hun var attpåklatt). Han brukte faktisk så mye tid på henne, at hun ble ustyrtelig bortskjemt og ufordragelig som voksen. Slik kan det også gå, det finnes alle varianter.

[morsan]

''De delte vel hus i kanskje 7-8 år''

Og da tenker jeg at de har vært i helt motsatte livsfaser, den ene liten og mye hjemme, den andre tenåring hvor venner er hovedinteressen, og kanskje idrett eller musikk som tar mye tid. Så egentlig kommer det helt an på om de bor i en velfungerende og 'samlende' familie i disse årene. Det kan være avgjørende for hvor mye kontakt de knytter.

Et annet eksempel jeg kjenner til, er en storebror som forgudet en lillesøster (de var flere, men hun var attpåklatt). Han brukte faktisk så mye tid på henne, at hun ble ustyrtelig bortskjemt og ufordragelig som voksen. Slik kan det også gå, det finnes alle varianter.

Ja, men uansett så vil det jo i alle disse familiene være "normalen" at søskenforhold = stor aldersforskjell, med det som det måtte medføre.

Selv om f eks jeg tenker at hvis jeg i tillegg til de søsknene jeg hadde som er nær med aldersmessig hadde hatt en veldig mye yngre søster, at det dette søskenforholdet kanskje ville vært litt mer tante-aktig.

[Gjest skape et godt liv]

Å? Kan ikke enebarnsmødre/ fedre også ha vurdert det samme - bare kommet til et annet svar?

Jeg tror dette handler om noe halt annet, nemlig holdningen om at "man skal ha flere enn ett barn".

Ja, og den holdningen kan vel nettopp ha røtter i det dilemmaet jeg skisserer ovenfor: at man tenker at det er et pluss når et barn har søsken, både i oppveksten og som voksen.

Ser ut som det er mer "akseptert" at vi enslige kun får ett barn, da.

[laban]

Ja, men uansett så vil det jo i alle disse familiene være "normalen" at søskenforhold = stor aldersforskjell, med det som det måtte medføre.

Selv om f eks jeg tenker at hvis jeg i tillegg til de søsknene jeg hadde som er nær med aldersmessig hadde hatt en veldig mye yngre søster, at det dette søskenforholdet kanskje ville vært litt mer tante-aktig.

Men alle disse som mener at enebarn blir så superego fordi de ikke lærer å ta hensyn til søsken, selvopptatte fordi de får all oppmerksomhet osv. - og det er gjerne de samme som synes at to enebarn er minst like ille - hvorfor tror de at det med å ta hensyn, dele oppmerksomhet osv., ikke gjelder barn som har passert 4-5-årsstadiet? Det er minst like oppdragende for en 10-åring å dele foreldrene med en toåring, som det er for en toåring å få et babysøsken. Ikke minst fordi 10-åringen kommer til å huske hvordan det var.

[morsan]

Men alle disse som mener at enebarn blir så superego fordi de ikke lærer å ta hensyn til søsken, selvopptatte fordi de får all oppmerksomhet osv. - og det er gjerne de samme som synes at to enebarn er minst like ille - hvorfor tror de at det med å ta hensyn, dele oppmerksomhet osv., ikke gjelder barn som har passert 4-5-årsstadiet? Det er minst like oppdragende for en 10-åring å dele foreldrene med en toåring, som det er for en toåring å få et babysøsken. Ikke minst fordi 10-åringen kommer til å huske hvordan det var.

Tja, jeg tenker litt slik at dem som har så innmari klare og bastante oppfordringer om årsak og virkning i familieforhold generelt sett reagerer negativt på ethvert "avvik" fra "normalen";-)

Er man først litt mer nyansert i sitt tankesett om hva som kan være "bra", ser man vel de sidene du påpeker også.