Noen enebarn av enslige mødre her?

[laban]

Tja, jeg tenker litt slik at dem som har så innmari klare og bastante oppfordringer om årsak og virkning i familieforhold generelt sett reagerer negativt på ethvert "avvik" fra "normalen";-)

Er man først litt mer nyansert i sitt tankesett om hva som kan være "bra", ser man vel de sidene du påpeker også.

Ja, det tror jeg du har helt rett i.

Jeg har en svigerinne som oppfyller alle negative forventninger man måtte ha til en Bortskjemt Attpåklatt, og som for sikkerhets skyld har giftet seg med en annen Bortskjemt Attpåklatt, så jeg merker jo hvor behagelig det er å la fordommene råde...

[Dorthe]

[quote name=Lotte )' timestamp='1200915128' post='3784076]

Kan nevne at mora mi hadde/har samme ønske som deg; at søsken kunne dele på å besøke/gjøre ærender for sin gamle mor. Det skjer ikke, trass i at hun faktisk har to søsken. De har bosatt seg altfor langt unna, og når de først kommer hit, så er det merarbeid for min mor, fordi de forventer hotellservice (overnatting + full servering).

Våre søsken har ikke stilt opp som barnevakter (jo, broren min har gjort det et par ganger 1-2 timer), men den ene har tilbudt seg nå, uten at vi har spurt engang..! ;o)

Hehe, så egentlig synes du at jeg ikke har noe å tape på at jeg ikke har ;o)

[Lotte :o)]

[quote name=Lotte )' timestamp='1200915128' post='3784076]

Kan nevne at mora mi hadde/har samme ønske som deg; at søsken kunne dele på å besøke/gjøre ærender for sin gamle mor. Det skjer ikke, trass i at hun faktisk har to søsken. De har bosatt seg altfor langt unna, og når de først kommer hit, så er det merarbeid for min mor, fordi de forventer hotellservice (overnatting + full servering).

Våre søsken har ikke stilt opp som barnevakter (jo, broren min har gjort det et par ganger 1-2 timer), men den ene har tilbudt seg nå, uten at vi har spurt engang..! ;o)

Alt er relativt, Dorthe. Og blod trenger ikke å være tykkere enn vann. Gode venner kan være vel så bra

[Lotte :o)]

Hehe, så egentlig synes du at jeg ikke har noe å tape på at jeg ikke har ;o)

Alt er relativt, Dorthe. Og blod trenger ikke å være tykkere enn vann. Gode venner kan være vel så bra

(nå fikk jeg posta denne på rett plass)

[Dorthe]

"Så det ikke blir helt alene i verden den dagen du faller fra."

Det skjer forhåpentlig ikke før en selv er godt voksen med egen familie, jeg har i tillegg en bitteliten familie (nesten ingen tanter/onkler/søskenbarn) men vil ikke bli fullstendig ensom selv om jeg mister mamma.

Jeg tror ikke det hjelper hvor voksen du er jeg den dagen du står der alene uten familie bortsett fra ungene dine som er en helt annen generasjon enn deg. Tanta mi var dødsfortvilet da hun minstet broren sin dvs faren min fordi hun var den eneste igjen, da telte ikke fetteren min og meg for henne. Nå er hun også død og jeg føler at jeg ikke har familie i det hele tatt selv om jeg har tre unger, men de største er jo voksne og opptatt av sitt.

[Dorthe]

[quote name=Lotte )' timestamp='1200939012' post='3784551]

Alt er relativt, Dorthe. Og blod trenger ikke å være tykkere enn vann. Gode venner kan være vel så bra

(nå fikk jeg posta denne på rett plass)

Gode venner er alltid bra og ha, men man merker at man kommer bak familien deres uansett. De fleste bryter en avtale med meg dersom noen i familien er i trøbbel )

[mariaflyfly]

Jeg hadde vel forventet at de hadde hjulpet med å besøke mora mi, litt avlastning hadde vært hyggelig i forhold til minstemann. Jeg tror jeg hadde håpet at de kunne hjulpet meg med litt praktiske ting som jeg ikke klarte sjøl og at de hadde kommet på besøk en gang i blant.

Dessuten så hadde jeg sluppet og stå alene under begravelsen til faren min og hatt noen å sørge sammen med istedenfor at jeg var alene om det.

De tingene du ramser opp, er ikke alltid å regne med når det gjelder ens søsken.

[Lotte :o)]

Gode venner er alltid bra og ha, men man merker at man kommer bak familien deres uansett. De fleste bryter en avtale med meg dersom noen i familien er i trøbbel )

Ja, det er vel sånn i de fleste tilfeller, desverre.

[adelie]

Jeg tror ikke det hjelper hvor voksen du er jeg den dagen du står der alene uten familie bortsett fra ungene dine som er en helt annen generasjon enn deg. Tanta mi var dødsfortvilet da hun minstet broren sin dvs faren min fordi hun var den eneste igjen, da telte ikke fetteren min og meg for henne. Nå er hun også død og jeg føler at jeg ikke har familie i det hele tatt selv om jeg har tre unger, men de største er jo voksne og opptatt av sitt.

''jeg føler at jeg ikke har familie i det hele tatt '' Den kan jeg skrive under på, selv om jeg har søsken så hjelper ikke det det grann. Har ikke merket noe til det i det hele tatt. Og jeg har sett at ellers i andre familier er blod tykkere enn vann. Så noen av oss stiller litt bakerst, men nå har jeg har heldigvis noen gode venner som ikke er så konvensjonelle men som er glad i meg.

[Gjest skape et godt liv]

Jeg tror ikke det hjelper hvor voksen du er jeg den dagen du står der alene uten familie bortsett fra ungene dine som er en helt annen generasjon enn deg. Tanta mi var dødsfortvilet da hun minstet broren sin dvs faren min fordi hun var den eneste igjen, da telte ikke fetteren min og meg for henne. Nå er hun også død og jeg føler at jeg ikke har familie i det hele tatt selv om jeg har tre unger, men de største er jo voksne og opptatt av sitt.

Uff Dorthe det der høres så fælt ut.

Det er kanskje i slike situasjoner at man bør finne likesinnede - som enten ikke har familie, eller som har svært dårlig kontakt med dem - og heller avtale at man stiller opp for hverandre i vennskapet.

[Gjest anonym for anledningen]

Mange fine svar her!

Ok, la meg så stille et hypotetisk spørsmål:

Hvis du hadde valget mellom:

1) Ha et søsken (og kun en mamma) og at mamman din var fryktelig sliten over å ha to barn og jobb, og hun fikk mindre tid til deg og til seg selv, og kjeftet kanskje en god del eller lå og hvilte (men selvsagt hyggelige ting stunder også). Men når du ble voksen så hadde du fortsatt et søsken og kanskje dere kunne støtte hverandre.

2) Ingen søsken, bare en mamma, og hun hadde tid og overskudd nok til å følge deg ordentlig opp og å lytte til deg og gi deg oppmerksomhet (men ikke skjemme deg bort heller da, hun stilte også krav og lærte deg å bry deg om andre mennesker). Dere gjorde mye spennende sammen, du og din mor (reising osv). Men du så at alle vennene dine hadde søsken (en barnekjær familie), og fetterne og kusinene dine hadde søsken. Og når du var voksen, hadde du heller ikke søsken.

Hva ville du valgt?

Jeg ville valgt alternativ nummer to, og det er basert på personlige erfaring.

PS! Å være alenemor til to barn trenger ikke bety null overskudd.

[lonelyP]

Jeg snakket en gang med et enebarn om dette. Hun er voksen altså. Det hun sa var at i oppveksten var det i grunnen helt greit. Det var først nå i voksen alder når hun selv så at foreldrene ble eldre at hun begynte å savne egne søsken. Men hun har jo en svigerfamilie som hun har et veldig godt forhold til. Så man ordner seg jo alltid på et vis. )

[Gjest Kayia]

Ja, og den holdningen kan vel nettopp ha røtter i det dilemmaet jeg skisserer ovenfor: at man tenker at det er et pluss når et barn har søsken, både i oppveksten og som voksen.

Ser ut som det er mer "akseptert" at vi enslige kun får ett barn, da.

Selv har jeg søsken, men veldig lite kontakt med dem. Min bror og jeg har et helt greit forhold når vi først møtes (vi bor 40 mil fra hverandre), mens min søster og jeg kommer aldri til å finne tonen (vi bor 70 mil fra hverandre). Når mamma og pappa er borte vil jeg nok føle meg alene, selv om jeg fremdeles har søskene mine.

For meg er det vennene som har vært støttende ved behov - og vi benevner oss som "tanter" til hverandres barn. Disse gode gamle venninnene mine fra barndommen + et knippe fra studietiden er nok de som kommer til å følge Poden og meg gjennom tykt og tynt - og jeg dem.

[Dorthe]

Uff Dorthe det der høres så fælt ut.

Det er kanskje i slike situasjoner at man bør finne likesinnede - som enten ikke har familie, eller som har svært dårlig kontakt med dem - og heller avtale at man stiller opp for hverandre i vennskapet.

Men jeg lar jo ungene mine komme foran alle jeg og. Så jeg skjønner jo det med familie. Det er bare så synd at jeg mangler den.

Og jeg har noen som stiller opp jeg og, men det er ikke alltid like lett for dem eller meg innimellom.

[Dorthe]

De tingene du ramser opp, er ikke alltid å regne med når det gjelder ens søsken.

Der kan du se hvor lite jeg vet som ikke har søsken ;o)

[Dorthe]

Jeg har søsken, men merker ikke noe til det. Ikke da jeg hadde en vanskelig situasjon med små barn alene og syk heller, eller nyskilt. Det var null hjelp eller kontakt. Det er forskjell fra familie til familie, i noen familier er det jo en selvfølge å både ha kontakt og å stille opp når det gjelder.

Men hadde du vært uten søsken så hadde du i hvert fall vært garantert at ingen stillte opp for deg ;o)

Jeg har en kompis som er i omtrent samme situasjon som meg, uten barn da, og han er nesten aldri alene og har besøk hver dag og familien kommer å lager middag og de drar og handler det han trenger og kjører han alle steder han vil.

Nå synes jeg den familien er vel drøy altså, det er liksom mellomtingen jeg kunne ha ønsket meg. Altså jeg klarer meg sjøl men innimellom hadde det jo vært hyggelig at noen gjorde meg en tjeneste.

Jeg gjør folk tjenester jeg og da hvis det er mulig så det er ikke slik at jeg bare forventer og forventer.

[Gjest ramoniaia]

Ja, jeg vokste opp som enebarn hos en enslig mor, og jeg må si jeg nesten må le av alle som tror at livet nesten ikke er verdt å leve fordi om man er enebarn!

Moren min døde da jeg var 18 år, men jeg har tante, onkel, søskenbarn, venner etc.

Ser ikke på med skepsis å selv bare få ett barn.

[adelie]

Men hadde du vært uten søsken så hadde du i hvert fall vært garantert at ingen stillte opp for deg ;o)

Jeg har en kompis som er i omtrent samme situasjon som meg, uten barn da, og han er nesten aldri alene og har besøk hver dag og familien kommer å lager middag og de drar og handler det han trenger og kjører han alle steder han vil.

Nå synes jeg den familien er vel drøy altså, det er liksom mellomtingen jeg kunne ha ønsket meg. Altså jeg klarer meg sjøl men innimellom hadde det jo vært hyggelig at noen gjorde meg en tjeneste.

Jeg gjør folk tjenester jeg og da hvis det er mulig så det er ikke slik at jeg bare forventer og forventer.

Du har nok rett i at det beste er å ha familie. Selv om det altså ikke er noen garanti for noe som helst. Jeg 'ønsker' meg egentlig en familie med fettere, kusiner, søstre, brødre. Som fungerer. Men jeg kunne fint klart meg med bare fettere og kusiner. Bare det var litt samhørighet og kontakt.

Men det kunne fort bli for mye, juleselskaper i fleng er ikke tingen for meg. Og barnebursdager her og der, når du egentlig vil gjøre noe helt annet... slik var det hos en kjæreste jeg hadde, men seff annerledes for ham da. Mens jeg syntes de få fine sommerdagene vi hadde det året kunne vært brukt til noe annet enn å ha på masse klær og bare sitte der med kaffekoppen. Hmm.. føler meg litt stygg nå, da..

[adelie]

Men jeg lar jo ungene mine komme foran alle jeg og. Så jeg skjønner jo det med familie. Det er bare så synd at jeg mangler den.

Og jeg har noen som stiller opp jeg og, men det er ikke alltid like lett for dem eller meg innimellom.

Kanskje det blir fint at ungene dine en dag vil stifte egen familie, da kan det jo hende du får svigere og sånt. Og svigersønner/døtre, og så blir jo unger mindre opptatt av sine egne ting, og mer orientert mot familien. Du kan jo håpe? Selv om det kanskje blir mer sosialt, enn akkurat noen som "stiller opp".

[lillemegpåtur]

Jeg er ikke vokst opp hos enslig mor men er enebarn og har vært enslig mor med tre unger.

Jeg synes ikke det var så ille å vokse opp som enebarn men som voksen er det helt pyton. Det er kjipt å ikke ha noen nær familie som bryr seg og som kan stille opp å hjelpe til når noe er vanskelig. Men jeg vet jo ikke hvordan det er å ha søsken og jeg ser jo at mange søsken heller ikke tar noe ansvar for hverandre, selv om jeg også ser at noen familier virkelig stiller opp for hverandre og da kan det også være kusiner og fettere som gjør det.

Men det er selvfølgelig masse men og hvis her f.eks hvis jeg hadde vært gift så hadde jeg kanskje ikke savnet søsken og hvis mora mi hadde vært fra Oslo så hadde kanskje familien hennes stillt opp å hjulpet til osv osv )

Vil bare "trøste" deg med at det er mange oss med familie, som likevel ikke har familie som stiller opp (eller som jeg vil tillatte å stille opp pga de er så ubrukelige og manipulerende som de er!).

Så familie = automatisk støtte man setter pris på.

Min unge kommer nok dessverre til å vokse opp uten mormor (mulig også uten morfar, han sliter med helsa). Søsken har jeg ikke, men har en utrolig god kompis, om vi fortsatt henger sammen når jeg blir mor så kan han godt få være onkel! Kusiner og fettere knapt å ta seg av seg selv og sine barn. Tante har nok med dem (og spørs om helsa hennes holder også).

Blir min nåværende samboer far til mine barn, så har han STOR slekt hvor det virker som det er svært lite "bråk og tull", en skilsmisse mellom tante/onkel nylig, men de klarte likevel å holde konfirmasjonsfest for datteren uten spetakkel. jeg ville aldri gjettet at de nylig var skilt engang hadde ikke sambo sagt det.

Du er god om du klarer å samle mer enn en familie i min familie uten bråk, og her var det vel 100 gjester eller noe (alt av slektninger ihvertfall).

Så der vil vi jo da få mye støtte tipper jeg, både foreldrene (han og er jo enebarn) tanter, onkler, og 20+ søskenbarn kan sikkert hjelpe til om det er noe. Og mitt inntrykk av de jeg har møtt oftest: jeg ville latt dem hjelpe oss.