bipolar, Stephen Fry

[Gjest annet nick]

Syns det var et fint program i kveld.... Tenker mye på min onkel som jeg nesten ikke kjenner, og hvordan det hadde vært for ham, alle konene han har hatt og alle de seks barna hans om han hadde fått diagnosen tidligere. Ene datteren har diagnosen, og det var først da han fikk sin. Litt trist, mye som kunne vært annerledes antagelig.

Og så tenker man på en av de andre brødrene hans.... kanskje han hadde et snev også, alt var ikke så rett frem der heller. Og hva med resten av familien, kan man ha arvet noe uten at far hadde symptomer? Eller at man ikke så livsstilen som symptomer? Og sitt eget barn, kan man nedarve bipolar uten å vite at man har det selv? Mange spørsmål som surrer litt i kveld. Men det er ingen vits i å gruble, que sera sera uansett.

Men sånn er livet, ikke så enkelt. Gleder meg til neste program.

[Colette]

Jeg er enig at det var et ganske interessant program.

Men jeg kan ikke samtidig la være å lure på hvorfor denne diagnosen så plutselig har blitt så aktuell, og hvorfor så mange mennesker får den? Jeg mener...stille denne diagnosen på 6-8-åringer...Er ikke det litt merkelig?

[Gjest annet nick]

Jeg er enig at det var et ganske interessant program.

Men jeg kan ikke samtidig la være å lure på hvorfor denne diagnosen så plutselig har blitt så aktuell, og hvorfor så mange mennesker får den? Jeg mener...stille denne diagnosen på 6-8-åringer...Er ikke det litt merkelig?

''Jeg mener...stille denne diagnosen på 6-8-åringer...Er ikke det litt merkelig?''

Helt enig. Det er fint at barn med veldig avvikende og problematisk atferd kan få hjelp, både for barnas egen del, foreldrene, søsken og resten av omgivelsene. Men det virker skummelt å sette igang med så masse medisiner på så små barn.... og hadde det ikke vært mulig å vente med selve diagnosen, enten det er adhd eller bipolar eller alt mulig, og heller satse alt på å hjelpe barna med symptomene og atferden først? Men jeg er ingen psykolog/iater :-)

[Colette]

''Jeg mener...stille denne diagnosen på 6-8-åringer...Er ikke det litt merkelig?''

Helt enig. Det er fint at barn med veldig avvikende og problematisk atferd kan få hjelp, både for barnas egen del, foreldrene, søsken og resten av omgivelsene. Men det virker skummelt å sette igang med så masse medisiner på så små barn.... og hadde det ikke vært mulig å vente med selve diagnosen, enten det er adhd eller bipolar eller alt mulig, og heller satse alt på å hjelpe barna med symptomene og atferden først? Men jeg er ingen psykolog/iater :-)

Det er det jeg mener også :-) Ingen personlighet er jo ferdig formet i den alderen, og jeg må si at jeg syntes det var skremmende å se, rett og slett :-( Barn som som diagnostiseres og medisineres på den måten.

[Gjest tubbel]

Jeg er enig at det var et ganske interessant program.

Men jeg kan ikke samtidig la være å lure på hvorfor denne diagnosen så plutselig har blitt så aktuell, og hvorfor så mange mennesker får den? Jeg mener...stille denne diagnosen på 6-8-åringer...Er ikke det litt merkelig?

Nå skal jeg svare på spm ditt, men dette med at barn får diagnosen er nok ikke noe som skjer i Norge, så der aner jeg ikke.

men grunnen til at flere får diagnosen er fordi diagnosen er relativt ny. Før diagnostiserte man bare de aller mest ekstreme tilfellene med manisk-depressiv sinnslidelse, og nå vet en at det fins et større spekter med bipolare lidelser, som bipolar 2, der en blir lettere oppstemt, men ikke manisk og psykotisk i tillegg.

Så nå første årene diagnostiserer en ikke bare nye tilfeller årlig, men alle de tilfellene som tidligere ikke har fått diagnosen. Derfor vil det i en del år fremover være et større antall som får diagnosen, men dette vil flates ut.

mvh meg

[Gjest lurer nå jeg på]

Det er det jeg mener også :-) Ingen personlighet er jo ferdig formet i den alderen, og jeg må si at jeg syntes det var skremmende å se, rett og slett :-( Barn som som diagnostiseres og medisineres på den måten.

Er det egentlig mer skremmende å diagnostisere mennesker med bipolaritet enn med ADHD? Eller gi medisiner for det, så sant de er kompetente nok de som driver med det?

[Gjest tubbel]

Det er det jeg mener også :-) Ingen personlighet er jo ferdig formet i den alderen, og jeg må si at jeg syntes det var skremmende å se, rett og slett :-( Barn som som diagnostiseres og medisineres på den måten.

Jeg syns det er skikkelig skremmende at diagnosen så ofte blir gitt altfor sent, jeg.

At unge voksne svelger barberblader og nesten lykkes i å ta selvmord og dermed skader lever og hjerte, og legges i reimer i dagesvis på psykiatrisk, fordi diagnosen blir gitt så altfor sent, er tragisk.

Mennesker som kunne levd normale produktive liv med diagnose og behandling som istedet er uføretrygdet og inn og ut av psykiatrisk.

Spiseforstyrrelser, rus, personlighetsforstyrrelser er ikke uvanlige følgetilstander til udiagnostiserte bipolare. Særlig hos de som fikk lidelsen unge, før personligheten var formet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En av de store skikkelser i norsk medisin er Prof Per Stavem. Han var hematolog på Rikshospitalet og norsk 10-kjemper i OL i Berlin i 1936.

Under et kurs han holdt i min studietid, kan han med to utsagn som jeg har tillatt meg senere å kalle Stavems første og andre læresetning:

1. Du kan ikke stille en diagnose du ikke har hørt om.

2. Med mindre diagnosen er åpenbar som et 90-graders lårbensbrudd, eller du er superspesialist slik som meg, vil du kun finne de diagnoser du aktivt ser etter.

Manglende bipolardiagnostikk har i hovedsak hatt sin årsak i kompetansesvikt, jfr læresetningene, til de som skulle ha stilt diagnosene hos barn.

De ekstreme tilleggsproblemer og tapte leveår som følge av dette, ser jeg nesten hver dag.

[Cilien]

En av de store skikkelser i norsk medisin er Prof Per Stavem. Han var hematolog på Rikshospitalet og norsk 10-kjemper i OL i Berlin i 1936.

Under et kurs han holdt i min studietid, kan han med to utsagn som jeg har tillatt meg senere å kalle Stavems første og andre læresetning:

1. Du kan ikke stille en diagnose du ikke har hørt om.

2. Med mindre diagnosen er åpenbar som et 90-graders lårbensbrudd, eller du er superspesialist slik som meg, vil du kun finne de diagnoser du aktivt ser etter.

Manglende bipolardiagnostikk har i hovedsak hatt sin årsak i kompetansesvikt, jfr læresetningene, til de som skulle ha stilt diagnosene hos barn.

De ekstreme tilleggsproblemer og tapte leveår som følge av dette, ser jeg nesten hver dag.

Ja, fin påpeking. Jeg skulle i alle fall ønske at jeg hadde fått diagnosen lenge før, gjerne allerede på ungdomsskolen. Tenk å få hjelp mye tidligere! Skjønner ikke hvorfor det er så fælt å få en diagnose. Hvis jeg har brukket beinet er det jo fint at legen finner ut nøyaktig hvor og hvordan bruddet er, så kan han gi meg best mulig hjelp.

[Gjest annet nick]

En av de store skikkelser i norsk medisin er Prof Per Stavem. Han var hematolog på Rikshospitalet og norsk 10-kjemper i OL i Berlin i 1936.

Under et kurs han holdt i min studietid, kan han med to utsagn som jeg har tillatt meg senere å kalle Stavems første og andre læresetning:

1. Du kan ikke stille en diagnose du ikke har hørt om.

2. Med mindre diagnosen er åpenbar som et 90-graders lårbensbrudd, eller du er superspesialist slik som meg, vil du kun finne de diagnoser du aktivt ser etter.

Manglende bipolardiagnostikk har i hovedsak hatt sin årsak i kompetansesvikt, jfr læresetningene, til de som skulle ha stilt diagnosene hos barn.

De ekstreme tilleggsproblemer og tapte leveår som følge av dette, ser jeg nesten hver dag.

Kusinen min var heldig som fikk diagnosen relativt tidlig.

Man syns likevel det er litt "skummelt" å se hvor mye medisiner guttene i programmet fikk, fulle dosetter som moren brukte en time på å stelle i stand, til en åtteåring. Men hvis det må til, så er det vel bedre enn å gå ubehandlet. Men er det så lett å vite hvilken grad så små barn har, og dermed hvr mye av de medisinene de egentlig trenger? Eller er det en viss fare for å overmedikamentere, "for sikkerhets skyld"? Stephen Fry har jo i første del av programmet gått uten medisiner i de 11 årene siden han fikk diagnosen. I hvertfall er det 100% sikkert at det er bedre å ha en diagnose enn å bli ansett som uoppdragen og slem....

[hidi, the scorpion]

Kusinen min var heldig som fikk diagnosen relativt tidlig.

Man syns likevel det er litt "skummelt" å se hvor mye medisiner guttene i programmet fikk, fulle dosetter som moren brukte en time på å stelle i stand, til en åtteåring. Men hvis det må til, så er det vel bedre enn å gå ubehandlet. Men er det så lett å vite hvilken grad så små barn har, og dermed hvr mye av de medisinene de egentlig trenger? Eller er det en viss fare for å overmedikamentere, "for sikkerhets skyld"? Stephen Fry har jo i første del av programmet gått uten medisiner i de 11 årene siden han fikk diagnosen. I hvertfall er det 100% sikkert at det er bedre å ha en diagnose enn å bli ansett som uoppdragen og slem....

Jeg reagerte også sterkt på medisineringen av de to guttene! Kjære tid, hva i all verden fikk de?