NHD: Et hypotetisk spm.

[Gjest Villniss]

Hei! Vet dette er dumt å spørre om, men hvordan tror du du ville ha tenkt/reagert på følgende?:

Siden jeg nå er 100% sikker på at min mor lider av paranoia (med psykoser), tenkte jeg at jeg ville delta på et pårørende-kurs i håp om å klare å forstå henne bedre. Det har akkurat startet opp et slikt kurs for pårørende til msk. med psykose-problematikk.

Jeg har nå deltatt på to kurskvelder, men istedet for å forstå, merker jeg at jeg blir sint. Jeg verken orker eller evner å sette meg inn i dette likevel. Det gjør rett og slett for vondt. Hun har skadet meg for mye. Jeg har rett og slett bare lyst til å reise meg opp og fortelle alle der hva jeg har blitt utsatt for, og si at jeg er så sint, og at jeg ikke greier å forholde meg til en pårørenderolle, og derfor trekker meg fra kurset.

Det er en psykiater som foredrar.

Hvordan ville du ha reagert hvis det var du som stod og foreleste for en slik gruppe pårørende og en av dem ga uttrykk for slike følelser som jeg nettopp nevnte?

Ville den personen blitt oppfattet som rar? Eller en som ødelegger? Eller en som higer etter oppmerksomhet?

Men det kan vel ikke bare være meg som sitter og kjenner på slike ting i forhold til sine psyke pårørende. Jeg tenker at vi alle skulle gått i terapi pga det vi har vært igjennom. (Jeg går da riktignok i terapi da, men....)

Håper du kan svare.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg ville svart at det er forferdelig å ha en slik mor.

Dessverre ligger det ofte til psykosene at en ikke forstår (og har ansvar for) å søke hjelp selv. Ansvaret ligger hos andre voksne (far?, kommunelegen?, ande?) for om nødvendig å sørge for at de paranoid psykotiske blir behandlet med tvang. Kun antipsykotika hjelper i slike tilfeller.

Din mor har utvilsomt skadet deg, men andre voksne må ta sin andel av ansvaret grunnet sin unnvikenhet.

[Gjest Valnøtt]

Jeg har ikke gått på noe sånmt kurs, men min mor er i samme diagnoseområde. I dag har jeg ikke noen kontakt med henne - smerten ble for stor til slutt all den tid hun nekter å la seg behandle og ingen er villige til å få gjort noe for å hjelpe henne heller.

Jeg ville bare si til deg at du ikke er alene i det hele tatt, og at det ikke er alltid man orker å holde ut den sykdommen der hos de man er glad i. Og at alle som vet hva det handler om, skjønner at det ikke alltid er mulig å bære det.

Jeg synes det er flott at du går på et sånt kurs :-)