Gått på "en smell"...

[Gjest puslingen]

når man over en periode har hatt for mye stress i livet, særlig på jobb, og til slutt "går på en smell"..... slik at man føler seg helt verdiløs og ikke synes man klarer noe som helst, mister selvtillit og gråter bare ved tanken på å skulle gå på jobb.... hva gjør man da??

Jeg har fått sykmelding, men er rådvill i forhold til hva jeg skal gjøre for å bedre dette. Skal til psykolog, men det er så lenge til. Noen dager føler jeg at jeg er helt håpløs, og klarer "ingenting", bare det å skulle gjøre alle morgenrutinene og komme seg ut døra er et stort ork.

Jeg har mann og barn, så jeg kan ikke bare legge meg ned heller. Har innsett at dette kan ta tid, noen ganger er jeg helt nede i kjelleren, kan ligge i senga og skrike lenge..... mens andre dager er jeg mer eller mindre meg selv, men tåler ikke mye stress før jeg kjenner hele kroppen stivner til.

Andre med samme erfaringer her?

[Gjest anonym denne gang]

Ja!

Jeg har det ofte sånn. Fikk avslag på psykolog 3 ganger fordi "det var ikke alvorlig nok". Jeg har måttet klare meg helt på egenhånd, og ofte tvunget meg opp om morgenen siden jeg har barn. Det har ofte vært sinnsykt vanskelig, og jeg har selv skreket og grått mye i sengen. Jeg har sagt opp en liten deltidsjobb som jeg hadde, rett og slett fordi jeg blir deppa av å jobbe. Jeg er redd jeg aldri skal fungere i en slik sammenheng mer... Men ingen tar meg alvorlig, så innimellom er jeg langt nede, men har ingen å prate med. For tiden mottar jeg dagpenger, og håper ikke at jeg blir tilbudt noe jobb med det første, for jeg har det så forferdelig vondt Skulle ønske jeg snart var på randen til å falle utfor stupet... kanskje noen da ville tatt meg på alvor og hjulpet meg...

[mrxx]

Det kommer nok an på om du er utbrent eller om det er noe psykisk. Det vanlige er å bli utbrent etter å ha jobbet mye og vært utsatt for stress i lengre tid.

Da er det mest vanlig og bli sykmeldt over en lengre periode, det kan ta svært lang tid før du får igjen overskuddet. I tillegg må du endre livssituasjonen din, så du ikke blir utsatt for stress, mas og kjas lenger. Det vil du tåle mindre av fremover og må jobbe mindre.

[ekte nick]

Ja!

Jeg har det ofte sånn. Fikk avslag på psykolog 3 ganger fordi "det var ikke alvorlig nok". Jeg har måttet klare meg helt på egenhånd, og ofte tvunget meg opp om morgenen siden jeg har barn. Det har ofte vært sinnsykt vanskelig, og jeg har selv skreket og grått mye i sengen. Jeg har sagt opp en liten deltidsjobb som jeg hadde, rett og slett fordi jeg blir deppa av å jobbe. Jeg er redd jeg aldri skal fungere i en slik sammenheng mer... Men ingen tar meg alvorlig, så innimellom er jeg langt nede, men har ingen å prate med. For tiden mottar jeg dagpenger, og håper ikke at jeg blir tilbudt noe jobb med det første, for jeg har det så forferdelig vondt Skulle ønske jeg snart var på randen til å falle utfor stupet... kanskje noen da ville tatt meg på alvor og hjulpet meg...

Det høres da absolutt "alvorlig nok" ut til at en psykolog burde kunne hjelpe deg. Men dersom det er i det offentlige du har søkt (VOP - voksenpsyk.poliklinikk) så får man nok som regel avslag pga at de har så lite ressurser at de kun tar de aller sykeste. Har du forsøkt å kontakte privatpraktiserende psykologer? De har som regel fullt de også, men du burde da i alle fall kunne få stå på en venteliste. Var jeg deg, ville jeg sende et brev til flere priv.prakt. psykologer og forklare kort om situasjonen, og be om evt venteliste dersom de ikke har tid nå.

[Gjest sånn var det]

Ja!

Jeg har det ofte sånn. Fikk avslag på psykolog 3 ganger fordi "det var ikke alvorlig nok". Jeg har måttet klare meg helt på egenhånd, og ofte tvunget meg opp om morgenen siden jeg har barn. Det har ofte vært sinnsykt vanskelig, og jeg har selv skreket og grått mye i sengen. Jeg har sagt opp en liten deltidsjobb som jeg hadde, rett og slett fordi jeg blir deppa av å jobbe. Jeg er redd jeg aldri skal fungere i en slik sammenheng mer... Men ingen tar meg alvorlig, så innimellom er jeg langt nede, men har ingen å prate med. For tiden mottar jeg dagpenger, og håper ikke at jeg blir tilbudt noe jobb med det første, for jeg har det så forferdelig vondt Skulle ønske jeg snart var på randen til å falle utfor stupet... kanskje noen da ville tatt meg på alvor og hjulpet meg...

Hvis du bor i Oslo er det vanskelig, jeg søkte sju ganger på dps men fikk ikke time fordi jeg ikke var suicidal.

[adelie]

Det kommer nok an på om du er utbrent eller om det er noe psykisk. Det vanlige er å bli utbrent etter å ha jobbet mye og vært utsatt for stress i lengre tid.

Da er det mest vanlig og bli sykmeldt over en lengre periode, det kan ta svært lang tid før du får igjen overskuddet. I tillegg må du endre livssituasjonen din, så du ikke blir utsatt for stress, mas og kjas lenger. Det vil du tåle mindre av fremover og må jobbe mindre.

''om du er utbrent eller om det er noe psykisk.'' Hva er forskjellen mente du?

[Gjest såffi]

Tar seg sammen og får kontroll igjen. Hvis du ikke greier jobben din, så skaff deg en annen.

[mrxx]

''om du er utbrent eller om det er noe psykisk.'' Hva er forskjellen mente du?

Er du utslitt så kan det sitte mer i kroppen enn i hode, det var sånn jeg tenkte.

Du trenger ikke å være psykisk syk.

[Gjest puslingen]

Tar seg sammen og får kontroll igjen. Hvis du ikke greier jobben din, så skaff deg en annen.

"Ta deg sammen.." jeg tror nok aldri du har opplevd å gå skikkelig på veggen. Håper du slipper det.

[Gjest puslingen]

Er du utslitt så kan det sitte mer i kroppen enn i hode, det var sånn jeg tenkte.

Du trenger ikke å være psykisk syk.

Du har rett, det stitter mer i kroppen enn i hodet. Hodet er fullt av planer og lyster, men kroppen stivner og hodet blir helt tomt når jeg skal sette i gang med selv den enkleste ting. Føler meg helt udugelig som ikke klarer noe lenger!

[Gjest puslingen]

Ja!

Jeg har det ofte sånn. Fikk avslag på psykolog 3 ganger fordi "det var ikke alvorlig nok". Jeg har måttet klare meg helt på egenhånd, og ofte tvunget meg opp om morgenen siden jeg har barn. Det har ofte vært sinnsykt vanskelig, og jeg har selv skreket og grått mye i sengen. Jeg har sagt opp en liten deltidsjobb som jeg hadde, rett og slett fordi jeg blir deppa av å jobbe. Jeg er redd jeg aldri skal fungere i en slik sammenheng mer... Men ingen tar meg alvorlig, så innimellom er jeg langt nede, men har ingen å prate med. For tiden mottar jeg dagpenger, og håper ikke at jeg blir tilbudt noe jobb med det første, for jeg har det så forferdelig vondt Skulle ønske jeg snart var på randen til å falle utfor stupet... kanskje noen da ville tatt meg på alvor og hjulpet meg...

Uff.. ville det ha noe å si å bytte lege? Jeg har gått privat, og skal også til en privatpraktiserende psykolog på et stort legesenter her jeg bor. Orker ikke vente i 3 mnd eller mer på hjelp, så pengene får komme i andre rekke.

[mrxx]

Du har rett, det stitter mer i kroppen enn i hodet. Hodet er fullt av planer og lyster, men kroppen stivner og hodet blir helt tomt når jeg skal sette i gang med selv den enkleste ting. Føler meg helt udugelig som ikke klarer noe lenger!

Hvis du står på mye og lenge, så føler du at alle andre ser at du gjør mindre, du føler at alle ser at prestasjonene blir lavere, du har helt sikkert stort press på deg selv, høyere enn hva omgivelsene forventer.

Vær i alle fall ærlig på hva du føler for de rundt deg, da har du større muligheter for å redusere innsatsen og komme deg over dette. Ikke minst senk forventningene til deg selv. Det er svært viktig at du nå lytter til kroppen din og ikke prøver å presse deg videre. Det går garantert galt.

Dette her kan vare i månedsvis, før du klarer å komme deg ovenpå igjen.

[adelie]

Er du utslitt så kan det sitte mer i kroppen enn i hode, det var sånn jeg tenkte.

Du trenger ikke å være psykisk syk.

Ser ikke helt forskjellen på kroppen og hodet her. Tror det skarpe skillet må bort, for at både leger og pasienter skal tenke konstruktivt. De fleste som blir utslitt, slik det snakkes om, er ikke utslitt av kroppsarbeid.

[adelie]

Tar seg sammen og får kontroll igjen. Hvis du ikke greier jobben din, så skaff deg en annen.

For mye ''Tar seg sammen '' i den situasjonen, kan føre til at ting låser seg helt. Man bør faktisk lytte litt til kroppens signalanlegg.

[Gjest såffi]

"Ta deg sammen.." jeg tror nok aldri du har opplevd å gå skikkelig på veggen. Håper du slipper det.

Det er jo så moderne å være "utbrent" nå til dags. Før i tiden prøvde man å skjerpe seg før man gikk til legen og fikk lykkepiller.

[Gjest puslingen]

Det er jo så moderne å være "utbrent" nå til dags. Før i tiden prøvde man å skjerpe seg før man gikk til legen og fikk lykkepiller.

Folk ble nok utbrent før i tiden også, men de hadde ikke noe ord for det. Dessuten har jeg prøvd å skjerpe meg, når kroppen fysisk stivner og alt låser seg i meg, har jeg tvunget meg til å løfte armene og rydde av kjøkkenbenken, etc. Med det resultat at jeg knekker helt sammen.

Det er helt latterlig, men likefullt reellt. Jeg skjønte ikke hva "utbrent" innebar før jeg fikk det slik, nå kjenner jeg meg igjen i det jeg har lest om tilstanden. Og heldigvis tar legen min meg på alvor. Lykkepiller er jeg ikke interessert i, derfor privat psykolog.....