Frustrerende familie

[Gjest Gjør alt for mine barn..]

Jeg og min samboer har to nydelige gutter. Sammen har vi en på 8 mnd. og jeg har en på 12 år fra før av. Det grusomme er at besteforeldre og tantene til guttene er totalt likegyldige til dem. De verken ringer eller kommer på besøk selv om vi viser vår savn. Farfar og farmor så ungene våre sist i jul. Grunnen til det er 35 mil og at deres ene datter (tante) med sine to barn krever mye oppmerksomhet. Hun har dem både til barnevakt og oppholder dem med div. fritidtsaktiviteter. Hun har også takket nei til dåpsinnvitasjonen våres og begrunnet det med skolebarn og en bortreist mann som gjør at hun ikke kan starte på 35 mils kjøring. Mormor og morfar er der imot nabo til oss. De har vi sett sist for ca. tre uker siden. Grunnen deres er at de har nok med sitt yngste barn på 17 år, daglige gjøremål hjemme og jobben, og har der med ikke tid til oss. Ikke i påsken heller, de stilte ikke opp som barnevakt til oss selv om jeg og min kjære var innvitert i bryllup og hadde lyst å delta noe i festivalen i bygda. Mine søstre (tantene) var opptatt med påskefestivalen og hadde ikke sjans å komme til oss, ellers går de på skole og jobber. Jeg aner ikke hva som er galt, syns vi hjelpes til familien våres når de spør og er begge hyggelig med dem når vi sees. Kanskje er det bare vi som er for krevende og sosiale?

[Gjest mallet]

35 mil er et stykke, og det er ikke lett å komme fra for å dra på tur som krever overnatting når man er alene med skolebarn. Og det andre besteforeldreparet høres ut som de har fullt opp hvis de fremdeles har en hjemmeboende tenåring pluss full jobb etc. Jeg synes ikke dere skal forvente så mye av dem i hverdagen. Jeg vet med meg selv at selv om vi er svært glad i familien flyr det fort både to og fire uker mellom hver gang vi treffes, selv om de bor i nærheten. Vi holder kontakten på telefon og sms i stedet, en gang i uken eller så. Ikke tro at de ikke bryr seg selv om kontakten ikke er så hyppig

[Gjest Gjør alt for mine barn]

35 mil er et stykke, og det er ikke lett å komme fra for å dra på tur som krever overnatting når man er alene med skolebarn. Og det andre besteforeldreparet høres ut som de har fullt opp hvis de fremdeles har en hjemmeboende tenåring pluss full jobb etc. Jeg synes ikke dere skal forvente så mye av dem i hverdagen. Jeg vet med meg selv at selv om vi er svært glad i familien flyr det fort både to og fire uker mellom hver gang vi treffes, selv om de bor i nærheten. Vi holder kontakten på telefon og sms i stedet, en gang i uken eller så. Ikke tro at de ikke bryr seg selv om kontakten ikke er så hyppig

Takk! Skal prøve å ikke tru så mye.. Noe vi også prøver på. Men det plager at de ikke interiserer seg engang i å se til den minste nu som han utvikler seg for hver dag som går.

[Lillemus]

Jeg er enig med Mallet, det høres da ut som om mor-familien har nok som det er med hjemmeboende barn og greier. Og 35 mils kjøring er ikke bare en liten svipptur akkurat da, så jeg skjønner godt at far-familien kviet seg for det egentlig.

Synes jo de kunne stilt opp som barnevakt i bryllupet da, men kanskje de ikke er så trygge på å ha ansvaret for små babyer lenger?

[Gjest frustrerende familie]

Jeg er enig med Mallet, det høres da ut som om mor-familien har nok som det er med hjemmeboende barn og greier. Og 35 mils kjøring er ikke bare en liten svipptur akkurat da, så jeg skjønner godt at far-familien kviet seg for det egentlig.

Synes jo de kunne stilt opp som barnevakt i bryllupet da, men kanskje de ikke er så trygge på å ha ansvaret for små babyer lenger?

Man har alltid tid til en telefonsamtale, en sms og en kafeskvett. Noe de ikke tar seg tid til. Jeg trur morfamilien, mora mi boikotter meg pga. jeg nekter å gjøre det mora mi ber meg om, næmlig å gå i kirken og vaske huset hennes. Jeg har bare mista mer og mer lysten og trua til kirken og kristendommen, det medbringer bare konflikter i mine øyne. Farfamilien kom innom 1 gang i året da vi bodde bare 12 mil unna, mens vi var noe oftere hos dem i elgene enda vi bege var i fast jobb og dem pensjonister og hjemmeværende tante:/ nei, mener fortsatt at noe er galt!

[songbirdy]

35 mil er et stykke, og det er ikke lett å komme fra for å dra på tur som krever overnatting når man er alene med skolebarn. Og det andre besteforeldreparet høres ut som de har fullt opp hvis de fremdeles har en hjemmeboende tenåring pluss full jobb etc. Jeg synes ikke dere skal forvente så mye av dem i hverdagen. Jeg vet med meg selv at selv om vi er svært glad i familien flyr det fort både to og fire uker mellom hver gang vi treffes, selv om de bor i nærheten. Vi holder kontakten på telefon og sms i stedet, en gang i uken eller så. Ikke tro at de ikke bryr seg selv om kontakten ikke er så hyppig

Jeg syns det er VELDIG rart at en tante ikke tar seg tid til å reise 35 mil i en barnedåp og skylde på skolebarn etc. Jeg hadde blitt så skuffet at jeg hadde grått om min søster ikke hadde gadd (slik hadde det føltes) å kjøre/busse/toge i 3-4 timer for å komme i barnet mitt sin barnedåp. Jeg hadde mer enn villig tatt barnet mitt ut av skolen en dag for å dra i barnedåp til min søster.

Besøk utenom kan fort i ukesvis, så det skjønner jeg. Tiden går fort og man er opptatt på hver sin kant. Men det med barnedåpen syns jeg var drøyt....

[Gjest kvinne 46]

Forstår deg. Du gjer alt for dine barn, og ønsker at dine foreldre skal tenke på deg. Og så oppdager du at dei er ikkje der når du treng dei.

Eg er storesøster, og den som alltid har samla storfamilien, og brydd meg om korleis dei har det. Etter kvart har eg funne ut at familien har ikkje same behov og tanker som meg. Eg må berre akseptere det. At ei søster, som bor 400m lenger borte ikkje har vore på besøk her på eitt år av eige initiativ, drit eg i. Vi har det fint ilag når vi treffest, men eg aksepterer at det er slik ho vil ha det. Kunsten er å ikkje bli bitter, men ha det kjekt ilag med venner og andre som bryr seg.

[Gjest Gjør alt for mine barn..]

Forstår deg. Du gjer alt for dine barn, og ønsker at dine foreldre skal tenke på deg. Og så oppdager du at dei er ikkje der når du treng dei.

Eg er storesøster, og den som alltid har samla storfamilien, og brydd meg om korleis dei har det. Etter kvart har eg funne ut at familien har ikkje same behov og tanker som meg. Eg må berre akseptere det. At ei søster, som bor 400m lenger borte ikkje har vore på besøk her på eitt år av eige initiativ, drit eg i. Vi har det fint ilag når vi treffest, men eg aksepterer at det er slik ho vil ha det. Kunsten er å ikkje bli bitter, men ha det kjekt ilag med venner og andre som bryr seg.

Takk! eldstesøster det er jeg også og har mange gang klart å akseptere dem slik de er. Og skal prøve å gjøre det samme no også selv om jeg har det tungt. Takk for forståelsen!

[Gjest Gjør alt for mine barn]

Jeg syns det er VELDIG rart at en tante ikke tar seg tid til å reise 35 mil i en barnedåp og skylde på skolebarn etc. Jeg hadde blitt så skuffet at jeg hadde grått om min søster ikke hadde gadd (slik hadde det føltes) å kjøre/busse/toge i 3-4 timer for å komme i barnet mitt sin barnedåp. Jeg hadde mer enn villig tatt barnet mitt ut av skolen en dag for å dra i barnedåp til min søster.

Besøk utenom kan fort i ukesvis, så det skjønner jeg. Tiden går fort og man er opptatt på hver sin kant. Men det med barnedåpen syns jeg var drøyt....

Den er stikkende ! særlig når tanten har muligheten å sitte på med foreldrene (farfar & farmor) sine i 7 seteren deres da de kjører fra samme plassen. Men, vi har avlyst festen til hennes fordel, slik at de alle får muligheten til å komme senere når det er lengere skolefri.

[Gjest Gjør alt for mine barn]

Jeg er enig med Mallet, det høres da ut som om mor-familien har nok som det er med hjemmeboende barn og greier. Og 35 mils kjøring er ikke bare en liten svipptur akkurat da, så jeg skjønner godt at far-familien kviet seg for det egentlig.

Synes jo de kunne stilt opp som barnevakt i bryllupet da, men kanskje de ikke er så trygge på å ha ansvaret for små babyer lenger?

Mormor vet at begge såver hele natten, også minstemann. Han er stortsett fornøyd bare han får bleieskift og mat:)

[Aliza1365380759]

Hmm.. Nå er jo jeg ei tante uten barn og jobb (jeg er student), men jeg har flere ganger reist både 50 og 150 mil for å være barnevakt for tantebarna mine, når foreldrene har hatt behov for barnevakt "over lengre tid" (en hel dag f.eks) eller på ubeleilige tidspunkter ( f.eks når søs jobbet nattevakt og svigerbror jobbet dag). Da har jeg selvsagt vært der i 4-5 dager, jeg snur ikke i døra De har ingen familie i umiddelbar nærhet, så da har det vært helt naturlig for meg å være barnevakt når jeg har hatt anledning til det. Jeg synes hele situasjonen du beskriver høres rar ut, jeg synes det er hyggelig å være barnevakt for "småtrollene" jeg er tante til i alle fall, og vet at foreldrene mine også setter pris på å ha barnebarna hos seg eller besøke dem. Men så har jeg en mistanke om at som oppvokst i nord-norge har jeg et annet perspektiv på "hvor langt langt er" når det gjelder reisetid. Jeg kjører hjem til foreldrene mine 3-4 ganger i året for å besøke dem ei ukes tid, og det er ca 100 mil hver vei.

[Gjest Gjør alt for mine barn]

Hmm.. Nå er jo jeg ei tante uten barn og jobb (jeg er student), men jeg har flere ganger reist både 50 og 150 mil for å være barnevakt for tantebarna mine, når foreldrene har hatt behov for barnevakt "over lengre tid" (en hel dag f.eks) eller på ubeleilige tidspunkter ( f.eks når søs jobbet nattevakt og svigerbror jobbet dag). Da har jeg selvsagt vært der i 4-5 dager, jeg snur ikke i døra De har ingen familie i umiddelbar nærhet, så da har det vært helt naturlig for meg å være barnevakt når jeg har hatt anledning til det. Jeg synes hele situasjonen du beskriver høres rar ut, jeg synes det er hyggelig å være barnevakt for "småtrollene" jeg er tante til i alle fall, og vet at foreldrene mine også setter pris på å ha barnebarna hos seg eller besøke dem. Men så har jeg en mistanke om at som oppvokst i nord-norge har jeg et annet perspektiv på "hvor langt langt er" når det gjelder reisetid. Jeg kjører hjem til foreldrene mine 3-4 ganger i året for å besøke dem ei ukes tid, og det er ca 100 mil hver vei.

Å, du er en drømmetante! 100 mil er veldig langt å kjøre, selvom veiene er gode. Vi har gode strake veier, brøytet til hver en tid med et godt oversikt over veistrekningen, siden veien går over flate marker. Det er heller ikke store trafikken slik at man kan stoppe så ofte man vil langs veien. Vi har kjørt den veien noen turer også da jeg gikk gravid og hjem fra UNN etter fødtselen:) Så avstanden bør ikke være til hindring.

[Gjest Gjør alt for mine barn]

Hmm.. Nå er jo jeg ei tante uten barn og jobb (jeg er student), men jeg har flere ganger reist både 50 og 150 mil for å være barnevakt for tantebarna mine, når foreldrene har hatt behov for barnevakt "over lengre tid" (en hel dag f.eks) eller på ubeleilige tidspunkter ( f.eks når søs jobbet nattevakt og svigerbror jobbet dag). Da har jeg selvsagt vært der i 4-5 dager, jeg snur ikke i døra De har ingen familie i umiddelbar nærhet, så da har det vært helt naturlig for meg å være barnevakt når jeg har hatt anledning til det. Jeg synes hele situasjonen du beskriver høres rar ut, jeg synes det er hyggelig å være barnevakt for "småtrollene" jeg er tante til i alle fall, og vet at foreldrene mine også setter pris på å ha barnebarna hos seg eller besøke dem. Men så har jeg en mistanke om at som oppvokst i nord-norge har jeg et annet perspektiv på "hvor langt langt er" når det gjelder reisetid. Jeg kjører hjem til foreldrene mine 3-4 ganger i året for å besøke dem ei ukes tid, og det er ca 100 mil hver vei.

Situasjoene er rar. Har tenkt om kosn tante jeg blir den dagen jeg får bli det. Håper ikke jeg har blitt en bitter og hevngjerrig kjærring til da for jeg sier ikke nei til å dulle og stelle med søte små til vanlig! Og setter familien i første rekke, vil at de skal vite at de kan ringe med når de trenger meg!

[Gjest mallet]

Jeg syns det er VELDIG rart at en tante ikke tar seg tid til å reise 35 mil i en barnedåp og skylde på skolebarn etc. Jeg hadde blitt så skuffet at jeg hadde grått om min søster ikke hadde gadd (slik hadde det føltes) å kjøre/busse/toge i 3-4 timer for å komme i barnet mitt sin barnedåp. Jeg hadde mer enn villig tatt barnet mitt ut av skolen en dag for å dra i barnedåp til min søster.

Besøk utenom kan fort i ukesvis, så det skjønner jeg. Tiden går fort og man er opptatt på hver sin kant. Men det med barnedåpen syns jeg var drøyt....

Jeg tenker sikkert litt annerledes enn dere om dette med dåp og slikt. Slike merkedager er ikke så viktige for oss i vår familie, derfor ville jeg ikke tenkt videre over det hvis noen takket nei til invitasjon fordi det ble for mye mas og styr med reisen. Men folk har jo forskjellig forhold til dette. Kanskje tanten tenker mer som meg, og ikke har forstått hvor viktig dette med dåpen var for de som inviterte? Det er ofte så lett å skuffe noen uten å mene det, fordi man ser forskjellig på ting uten å tenke over det...

[songbirdy]

Jeg tenker sikkert litt annerledes enn dere om dette med dåp og slikt. Slike merkedager er ikke så viktige for oss i vår familie, derfor ville jeg ikke tenkt videre over det hvis noen takket nei til invitasjon fordi det ble for mye mas og styr med reisen. Men folk har jo forskjellig forhold til dette. Kanskje tanten tenker mer som meg, og ikke har forstått hvor viktig dette med dåpen var for de som inviterte? Det er ofte så lett å skuffe noen uten å mene det, fordi man ser forskjellig på ting uten å tenke over det...

Det kan godt hende, men de aller fleste vet jo at slike merkedager pleier å være en stor dag for andre om ikke annet. Og jeg ville iallefall villet vært varsom med å "trumfe" gjennom mine meninger i en slik sammenheng..

Vi er nok forskjellige ja, men det går om ikke annet an å snakke sammen om det, eller faktisk stille opp, selv om markeringen av denne dagen ikke er så viktig for en selv!

At innskriver er villig til å flytte dåpen til en gang det passer bedre for tanten å komme, sier litt om hvor viktig dagen er for henne. Da syns jeg tanten burde strekke seg andre veien også. Når det hverken står på reisetid eller vanskeligheter med å komme seg dit (kan få gratis skyss av foreldrene), så syns jeg det er en merkelig oppførsel av et familiemedlem.

[songbirdy]

Den er stikkende ! særlig når tanten har muligheten å sitte på med foreldrene (farfar & farmor) sine i 7 seteren deres da de kjører fra samme plassen. Men, vi har avlyst festen til hennes fordel, slik at de alle får muligheten til å komme senere når det er lengere skolefri.

Uff, jeg skjønner dere blir lei dere. Det er sårende når man opplever at barnet deres på en måte ikke blir prioritert. Men det kan godt være som mallet skriver: kanskje de bare tenker og prioriterer annerledes, og at det ikke er noen spesiell grunn til at de velger som de gjør.

Men selv om jeg skal være ærlig å si at jeg hadde blitt både lei meg og såret, hadde jeg nok ikke flyttet på dåpen for å få det til å passe bedre for henne.. For jeg syns hun hadde en tynn unnskyldning og rar prioritering i følge mine begreper..

[Gjest mallet]

Det kan godt hende, men de aller fleste vet jo at slike merkedager pleier å være en stor dag for andre om ikke annet. Og jeg ville iallefall villet vært varsom med å "trumfe" gjennom mine meninger i en slik sammenheng..

Vi er nok forskjellige ja, men det går om ikke annet an å snakke sammen om det, eller faktisk stille opp, selv om markeringen av denne dagen ikke er så viktig for en selv!

At innskriver er villig til å flytte dåpen til en gang det passer bedre for tanten å komme, sier litt om hvor viktig dagen er for henne. Da syns jeg tanten burde strekke seg andre veien også. Når det hverken står på reisetid eller vanskeligheter med å komme seg dit (kan få gratis skyss av foreldrene), så syns jeg det er en merkelig oppførsel av et familiemedlem.

Joda, du har noen poenger. Men så er det det at vi ofte vet så lite om hvordan de rundt oss *egentlig* har det. Selv blir jeg ofte sett på som en slik superdame som fikser alt. Men i perioder er jeg så tynnslitt at jeg rett og slett må si nei til en del ting. Og da er overnattingsturer med masse sosial omgang noe av det mest krevende mentalt sett. Det er ikke alltid det er så lett å snakke i detalj om hvorfor en ikke orker å delta.

Som leveregel prøver jeg å ha å gi folk stort rom til å ikke være perfekte supermennesker. Å ikke ta det som vond vilje eller mangel på respekt dersom de ikke oppfyller mine forventninger. Det er så lett å si at noen burde gjøre sånn og sånn og si sånn og sånn, men ikke alltid så lett å oppfylle andres krav og forventninger.

[songbirdy]

Joda, du har noen poenger. Men så er det det at vi ofte vet så lite om hvordan de rundt oss *egentlig* har det. Selv blir jeg ofte sett på som en slik superdame som fikser alt. Men i perioder er jeg så tynnslitt at jeg rett og slett må si nei til en del ting. Og da er overnattingsturer med masse sosial omgang noe av det mest krevende mentalt sett. Det er ikke alltid det er så lett å snakke i detalj om hvorfor en ikke orker å delta.

Som leveregel prøver jeg å ha å gi folk stort rom til å ikke være perfekte supermennesker. Å ikke ta det som vond vilje eller mangel på respekt dersom de ikke oppfyller mine forventninger. Det er så lett å si at noen burde gjøre sånn og sånn og si sånn og sånn, men ikke alltid så lett å oppfylle andres krav og forventninger.

Det er sant! Du har rett i det, vi er stort sett flinke til å sette opp fine fasader og være supermennesker. Men jeg tror de fleste vil forstå dersom man sier at man ikke har kapasitet, er sliten eller sånn. Og jeg syns også det er stor forskjell på hverdagslige prioriteringer (kjøre til og fra trening, kakebaking, veninnekvelder etc etc) og en "stor" familiedag.

Men du har rett i det med at vi ikke alltid er så flinke til å se "bak fasaden" og at det kan skjule seg andre grunner enn lite velvilje når man sier nei.