Ekspertsvar Nyttegjøring

[frosken]

Ingen har kontroll over viljen. Vi bare flyter rundt i kaoset.

En slik måte å forstå virkeligheten på er kanskje nødvendig for å ha en undskyldning for ikke å gjøre det man kan klare å gjøre.

[frosken]

En slik måte å forstå virkeligheten på som du og andre har er kanskje nødvendig for å heve seg selv opp på en pidestall.

(For da blir det jo mange som pga. viljesakt eller fravær av sådann ikke holder mål.)

Nå tolker du det jeg har skrevet til deg den siste uken svært unyansert. Jeg har hele tiden sagt at det handler om en kombinasjon av å sette seg mål som er oppnåelige og det å akseptere de begrensninger sykdom gir. Jeg foreslo f.eks. at du kunne ha som målsetning å gå en liten tur daglig samt lese en time pr dag - og så akseptere at du ikke klarer mer på nåværende tidspunkt.

Slik jeg har oppfattet mye av det du har skrevet, så sier du at fordi du ikke klarer å fungere optimalt, så gir du opp å gjøre noe som helst. Jeg tror at alle kan klare å gjøre noe - men hva dette "noe" er svært variabelt, Det å gi opp å kreve noe som helst av seg selv, gir sjelden noe godt bidrag til en ok selvfølelse.

Etter min virkelighetsforståelse, så er det slik at ingen kan klare _alt_ ved å bruke sin vilje men det er heller ikke noen som ikke kan klare noe som helst.

[frosken]

Det er ikke det at jeg ikke kan få til noe med viljen min, det er det at jeg ikke rår over den. Vi er bare tikkende roboter som er mer eller mindre heldige med forutsetningene vi har fått.

Det ser jo ut som folk får til ting med viljen sin, men etter min mening er det i realiteten en feiloppfatning at det er viljesakt; hva det dreier seg om er at de er heldige som har den rette programmeringen.

Jeg kan ikke endre programmeringen min, men jeg kan vente og se om programmeringen er bedre om en stund, eller om omgivelsene forandrer seg slik at programmeringen passer bedre.

Ok, hvis det er slik du velger å konstruere din virkelighet, så er jo det ditt valg.

Ser at du ikke ønsker endringer, så da skal jeg la være å kommentere mer på disse innleggene fra deg.

[Lillemus]

Det er ikke det at jeg ikke kan få til noe med viljen min, det er det at jeg ikke rår over den. Vi er bare tikkende roboter som er mer eller mindre heldige med forutsetningene vi har fått.

Det ser jo ut som folk får til ting med viljen sin, men etter min mening er det i realiteten en feiloppfatning at det er viljesakt; hva det dreier seg om er at de er heldige som har den rette programmeringen.

Jeg kan ikke endre programmeringen min, men jeg kan vente og se om programmeringen er bedre om en stund, eller om omgivelsene forandrer seg slik at programmeringen passer bedre.

''Jeg kan ikke endre programmeringen min, men jeg kan vente og se om programmeringen er bedre om en stund, eller om omgivelsene forandrer seg slik at programmeringen passer bedre.''

Det er i alle fall en ting du knakende god til - ansvarsfraskrivelse.

[Gjest Rakel28]

Er enig i at det er noe i dette, men altså viljen har jeg ikke kontroll over.

Visst har du kontroll over viljen.

Hvis du ikke gjør noe med ting, så styrer du viljen til å ikke gidde.

[Gjest Rakel28]

Du tyter mye her inne.

Ønsker du virkelig å bli bedre?

[Gjest Rakel28]

Observerer bare virkeligheten jeg.

Nei, det er ikke det du gjør.

Du lager din EGEN virkelighet for å slippe å ta tak i livet ditt.

Da har du ingen nytte av psykolog eller behandling.

Der har du svaret ditt. Så nå kan du jo sitte der i selvmedlidenhet og syte mer...

[Gjest minnah]

Ingen har kontroll over viljen. Vi bare flyter rundt i kaoset.

En slik holdning kalles ansvarsfraskrivelse, og er sikkert en behagelig hvilepute. Men voksne mennesker gjør hver dag massevis av ting de egentlig ikke vil, men må og bør. Sånn er livet.

[Gjest minnah]

Nei, det er FEIL. Dere er så idiotiske at jeg kan ikke få sagt det! Dette er min filosofi, men JEG PÅTAR MEG ALLIKEVEL ANSVAR FOR TING JEG GJØR.

Det er ikke feil.

Men det er nok en veldig behagelig teori at fri vilje ikke finnes, for det er skummelt å ta ansvar - man kan jo risikere å ikke klare det man vil. Og da har man ingen andre å skylde på enn seg selv, noe du kanskje helst vil unngå?

En annen ulempe med vilje - man kan risikere å oppnå akkurat det man vil, noe som ironisk nok også kan være fryktelig skummelt.

[Gjest minnah]

Et TEMMELIG idiotisk spørsmål, da alle såklart ønsker å ha det bra.

Men når du blir bra, hva ønsker du å gjøre da? :-)

[Gjest minnah]

Det vanlige.

Men jeg blir vel ikke bra.

Ikke med den innstillingen, jeg tror du er redd for å bli bra, for da har du ingen sykdom å skylde på...

[Gjest minnah]

Nei, jeg er ikke redd for å bli bra. Jeg skylder ikke engang på sykdom, det henger sammen med at jeg tviler på om jeg er syk.

Det er ikke sunt å gå for mye rundt alene og gruble, det skal jeg innrømme at jeg har kjent på. Vært innom fødselsdepresjon og diverse - ikke sikkert det kan relateres til deg, men jeg vet det er sunt for kropp og sjel å ha noe annet å bry seg om utenom seg selv. Man kan definitivt tenke seg syk.

[Gjest sett fra siden]

Jeg funderer litt etter å ha lest litt i tråden her og noe tidligere. Kan du huske tilbake på noe som gjør at du ikke tror på ting. Er det noe/noen du har blitt veldig sveket av, eller har du sveket deg selv? Evt med hva??

Har du tenkt over når tid du egentlig begynte å gruble/føle deg slik som nå? Hva skjedde i livet ditt på den tiden?

Kan det tenkes at du har lite venner fordi du ikke tør å stole på dem? Hva er det du ikke godtar ved deg selv? Se litt på hva du står for og hva du mener er rett og galt. Tenk grundig over hver ting du kommer på, gå i dybden på det.

Se litt på studiene dine, hva utdanner du deg til? Er det en stor interesse som du kan pleie litt ved siden av studiene?

Så vil jeg at du fokuserer masse på hvem du er og alt det gode du får til. Alt du har fått til fra du var liten og frem til i dag. Se at du har den lille jenta med deg enda inni deg, det er din jobb å gjøre denne jenta fornøyd. Spør hva hun vil aller mest, og hva hun mener om ulike ting du tenker på. Mange av svarene kommer innenfra i deg selv.

Det er ikke så skråsikkert at du har en psykisk sykdom som skal henge på deg videre i livet, men at du er kommet til et punkt der du må tenke litt før du fortsetter mot dine ønskelig mål. Ikke still spørsmålene her, men til deg selv. (her også selvsagt om du vil)

Det ble endel spørsmål her, du trenger ikke svare meg, men finne svarene for din egen skyld.

[Gjest sett fra siden]

''Jeg funderer litt etter å ha lest litt i tråden her og noe tidligere. Kan du huske tilbake på noe som gjør at du ikke tror på ting. Er det noe/noen du har blitt veldig sveket av, eller har du sveket deg selv? Evt med hva??''

Du kan vel si jeg har blitt sveket av min far. I de første årene var han en superpappa, men da jeg var kanskje 10 begynte han å være etter meg. Det var kritikk hele tiden, og forsøk på å bryte meg ned. Han er egentlig ikke sånn "på ordentlig", men misbruk av alkohol kan forandre mye. Da foreldrene mine til slutt skilte seg snakket jeg ikke med han på årevis, og nektet å la han få sitt samvær.

''Har du tenkt over når tid du egentlig begynte å gruble/føle deg slik som nå? Hva skjedde i livet ditt på den tiden?''

Det begynte med en gang jeg begynte i psykiatrien. Begynte å lese masse om diagnoser og prøvde å finne ut hvem jeg var.

''Kan det tenkes at du har lite venner fordi du ikke tør å stole på dem? Hva er det du ikke godtar ved deg selv? Se litt på hva du står for og hva du mener er rett og galt. Tenk grundig over hver ting du kommer på, gå i dybden på det.''

Det kan godt tenkes at jeg ikke tørr å stole på noen, for jeg har også opplevd mye mobbing. Og venner som i virkeligheten er mobbere.

Jeg godtar ikke at jeg går på trygd (attføring) og ikke gjør normale dagsverk. Dette har jeg prøvd å komme ut av ved å si fra meg ytelser jeg har krav på og å sette meg høye mål.

''Se litt på studiene dine, hva utdanner du deg til? Er det en stor interesse som du kan pleie litt ved siden av studiene?''

I en viss grad kan jeg det. I perioder har jeg vært veldig aktiv med ikke-pensum-relaterte områder. Men som regel mangler jeg "energi".

''Så vil jeg at du fokuserer masse på hvem du er og alt det gode du får til. Alt du har fått til fra du var liten og frem til i dag. Se at du har den lille jenta med deg enda inni deg, det er din jobb å gjøre denne jenta fornøyd. Spør hva hun vil aller mest, og hva hun mener om ulike ting du tenker på. Mange av svarene kommer innenfra i deg selv.''

Den lille gutten vil vise alle andre at han er bedre enn de, rett og slett knuse de. Han hater dem alle.

''Det er ikke så skråsikkert at du har en psykisk sykdom som skal henge på deg videre i livet, men at du er kommet til et punkt der du må tenke litt før du fortsetter mot dine ønskelig mål. Ikke still spørsmålene her, men til deg selv. (her også selvsagt om du vil)''

Jeg er usikker angående hva som er bra for meg.

''Det ble endel spørsmål her, du trenger ikke svare meg, men finne svarene for din egen skyld.''

Jeg svarte, litt kort, men skal se om jeg kan tenke mer på de.

''Du kan vel si jeg har blitt sveket av min far. I de første årene var han en superpappa, men da jeg var kanskje 10 begynte han å være etter meg. Det var kritikk hele tiden, og forsøk på å bryte meg ned. Han er egentlig ikke sånn "på ordentlig", men misbruk av alkohol kan forandre mye. Da foreldrene mine til slutt skilte seg snakket jeg ikke med han på årevis, og nektet å la han få sitt samvær.''

Dette mener jeg er hovedgrunnen til at du jager deg selv mot nye høyder stadig vekk. Du klarer ikke se når du har gjort noe bra fordi din far stilte så altfor høye krav til deg. Selvbildet ditt fikk en knekk og du ble et lett mobbeoffer, noe som reduserer selvtilliten enda mere. Så her må du jobbe med å forstå at det ikke er slike krav man skal forvente av seg selv. Forstå at din far var syk (i måten å oppdra på), og du trenger ikke lenger tro på din far. Han vil uansett ikke se når du er sterkere enn han engang! Tro meg. (selv om du har vansker for å tro på noen)

Du kan begynne med å tenke over hvilke handlinger som gjør godt _for deg_. Du sier videre at du ikke har energi, og det er ikke noe rart, for energi kommer til oss når vi gjør noe vi liker og trives med. Din fars grense for hva som er bra, er FEIL. Lag dine egne grenser.

Du har sagt fra deg rettmessig stønad fordi du ikke liker å motta det. Greit, jeg forstår tanken,MEN dersom stønaden kan hjelpe deg økonomiskt så har du et problem mindre å tenke på. Du er ikke alene om å motta penger fra nav, og kanskje er det bare midlertidig du trenger denne støtten.

Beklager at jeg så deg som jente, men jeg er det selv, så da er det fort gjort i en sving

Hva har du forsøkt av terapier?

[Gjest forslag fra meg]

''Dette mener jeg er hovedgrunnen til at du jager deg selv mot nye høyder stadig vekk. Du klarer ikke se når du har gjort noe bra fordi din far stilte så altfor høye krav til deg. Selvbildet ditt fikk en knekk og du ble et lett mobbeoffer, noe som reduserer selvtilliten enda mere. Så her må du jobbe med å forstå at det ikke er slike krav man skal forvente av seg selv. Forstå at din far var syk (i måten å oppdra på), og du trenger ikke lenger tro på din far. Han vil uansett ikke se når du er sterkere enn han engang! Tro meg. (selv om du har vansker for å tro på noen)''

Når jeg er sammen med andre, hvilke som helst, så føler jeg at jeg blir kritisert. Det føles som om alle snakker seg imellom, angående meg, og at dette handler om kritikk av meg. Ofte kan de kommunisere via et skjult språk det ikke er meningen at jeg skal forstå. Tror du jeg har blitt sånn pga. kritikken fra min far? Eller kan det ha helt andre årsaker?

''Du kan begynne med å tenke over hvilke handlinger som gjør godt _for deg_. Du sier videre at du ikke har energi, og det er ikke noe rart, for energi kommer til oss når vi gjør noe vi liker og trives med. Din fars grense for hva som er bra, er FEIL. Lag dine egne grenser.''

Jeg har lenge tenkt jeg, at grunnen til at jeg i det hele tatt setter meg mål er fordi jeg skal vinne over andre, og vise at jeg er best. Videre har jeg tenkt at dette er en slags krig hvor man før eller senere ikke har mer ressurser å krige for. Og at det er derfor jeg har mislykkes så mye som jeg har. Og jeg tenker at skal jeg trives med noe på ordentlig, og også bli frisk, så må jeg avslutte denne krigen og heller finne en strategi som er mer i tråd med mine innerste ønsker. Men dette syns jeg er en ekstremt vanskelig tanke, for jeg frykter at det er sant og at jeg da ender opp som en taper. Jeg klarer ikke innse at det er sant. Det må ikke være sant.

''Du har sagt fra deg rettmessig stønad fordi du ikke liker å motta det. Greit, jeg forstår tanken,MEN dersom stønaden kan hjelpe deg økonomiskt så har du et problem mindre å tenke på. Du er ikke alene om å motta penger fra nav, og kanskje er det bare midlertidig du trenger denne støtten.''

Jeg har sagt fra meg støtte to ganger på denne måten. Men begge gangene har jeg kommet tilbake, da det rett og slett ikke gikk. Jeg får støtte nå.

''Beklager at jeg så deg som jente, men jeg er det selv, så da er det fort gjort i en sving ;)''

Ingenting å beklage.

''Hva har du forsøkt av terapier?''

Jeg aner ikke. Jeg tror egentlig all tiden har gått med til utredning og medisinprat.

Tror du jeg kan ha nytte av en psykolog, eller kommer jeg bare til å vikle meg mer bort da?

"Når jeg er sammen med andre, hvilke som helst, så føler jeg at jeg blir kritisert. Det føles som om alle snakker seg imellom, angående meg, og at dette handler om kritikk av meg. Ofte kan de kommunisere via et skjult språk det ikke er meningen at jeg skal forstå."

Er paranoia en del av diagnosen din?

Evt asperger? Ikke for å være frekk, altså!

[Gjest sett fra siden]

''Dette mener jeg er hovedgrunnen til at du jager deg selv mot nye høyder stadig vekk. Du klarer ikke se når du har gjort noe bra fordi din far stilte så altfor høye krav til deg. Selvbildet ditt fikk en knekk og du ble et lett mobbeoffer, noe som reduserer selvtilliten enda mere. Så her må du jobbe med å forstå at det ikke er slike krav man skal forvente av seg selv. Forstå at din far var syk (i måten å oppdra på), og du trenger ikke lenger tro på din far. Han vil uansett ikke se når du er sterkere enn han engang! Tro meg. (selv om du har vansker for å tro på noen)''

Når jeg er sammen med andre, hvilke som helst, så føler jeg at jeg blir kritisert. Det føles som om alle snakker seg imellom, angående meg, og at dette handler om kritikk av meg. Ofte kan de kommunisere via et skjult språk det ikke er meningen at jeg skal forstå. Tror du jeg har blitt sånn pga. kritikken fra min far? Eller kan det ha helt andre årsaker?

''Du kan begynne med å tenke over hvilke handlinger som gjør godt _for deg_. Du sier videre at du ikke har energi, og det er ikke noe rart, for energi kommer til oss når vi gjør noe vi liker og trives med. Din fars grense for hva som er bra, er FEIL. Lag dine egne grenser.''

Jeg har lenge tenkt jeg, at grunnen til at jeg i det hele tatt setter meg mål er fordi jeg skal vinne over andre, og vise at jeg er best. Videre har jeg tenkt at dette er en slags krig hvor man før eller senere ikke har mer ressurser å krige for. Og at det er derfor jeg har mislykkes så mye som jeg har. Og jeg tenker at skal jeg trives med noe på ordentlig, og også bli frisk, så må jeg avslutte denne krigen og heller finne en strategi som er mer i tråd med mine innerste ønsker. Men dette syns jeg er en ekstremt vanskelig tanke, for jeg frykter at det er sant og at jeg da ender opp som en taper. Jeg klarer ikke innse at det er sant. Det må ikke være sant.

''Du har sagt fra deg rettmessig stønad fordi du ikke liker å motta det. Greit, jeg forstår tanken,MEN dersom stønaden kan hjelpe deg økonomiskt så har du et problem mindre å tenke på. Du er ikke alene om å motta penger fra nav, og kanskje er det bare midlertidig du trenger denne støtten.''

Jeg har sagt fra meg støtte to ganger på denne måten. Men begge gangene har jeg kommet tilbake, da det rett og slett ikke gikk. Jeg får støtte nå.

''Beklager at jeg så deg som jente, men jeg er det selv, så da er det fort gjort i en sving ;)''

Ingenting å beklage.

''Hva har du forsøkt av terapier?''

Jeg aner ikke. Jeg tror egentlig all tiden har gått med til utredning og medisinprat.

Tror du jeg kan ha nytte av en psykolog, eller kommer jeg bare til å vikle meg mer bort da?

''Når jeg er sammen med andre, hvilke som helst, så føler jeg at jeg blir kritisert. Det føles som om alle snakker seg imellom, angående meg, og at dette handler om kritikk av meg. Ofte kan de kommunisere via et skjult språk det ikke er meningen at jeg skal forstå. Tror du jeg har blitt sånn pga. kritikken fra min far? Eller kan det ha helt andre årsaker?''

Kritikken fra din far er hva jeg tror er hovedårsaken til dine prestasjonsproblemer. Din far og dem som mobbet deg er ansvarlige for din dårlige selvtillit. Dersom du prøver en psykolog så synes jeg at disse tingene (din fars kritikk og mobbingen) skal være hovedtema.Ja, du kan ha nytte av psykolog, men du skal vite at det er du som står for pratingen, Psykologen er der for på lytte (for det meste) og veilede samt få deg til å se ting fra flere vinkler. Få time hos en du får anbefalt av andre!

''Jeg har lenge tenkt jeg, at grunnen til at jeg i det hele tatt setter meg mål er fordi jeg skal vinne over andre, og vise at jeg er best. Videre har jeg tenkt at dette er en slags krig hvor man før eller senere ikke har mer ressurser å krige for. Og at det er derfor jeg har mislykkes så mye som jeg har. Og jeg tenker at skal jeg trives med noe på ordentlig, og også bli frisk, så må jeg avslutte denne krigen og heller finne en strategi som er mer i tråd med mine innerste ønsker.'' det er akkurat hva du må, du vet hva du må min venn.

'' Men dette syns jeg er en ekstremt vanskelig tanke, for jeg frykter at det er sant og at jeg da ender opp som en taper. Jeg klarer ikke innse at det er sant. Det må ikke være sant.''

Tenk over hvem du kriger mot og hvorfor du absolutt vil være best. Vi mennesker er gode på forskjellige ting, og vi har ikke allverdens verdensmestere i Norges land. Og folk trives uten tittelen også. Finn ut hva du er god på, så bygger du på det derfra.

Din oppfattelse av hva folk rundt deg sier/snakker om oppfattes bare av deg som negativt pga din egen usikkerhet. Hvis du prøver f.eks å lese en teks med smil i ansiktet, så er det en annen oppfattelse for deg enn om du tenker negativt og angrep. Det du tenker om andre kommer gjerne fra din egen selvtillitsmangel.

Jeg har ikke fulgt med på NHD sine råd til deg, men det er nok mye sant i det han sier. Han er jo psykolog.Du kan jo ta det som en test, les gjennom rådene hans med et smil (så godt du kan) og se da om svarene kan oppfattes annerledes?

[Gjest Rakel28]

Et TEMMELIG idiotisk spørsmål, da alle såklart ønsker å ha det bra.

Det virker ikke slik på meg.

Du virker mer enn fornøyd med å grave deg ned i din egen selvmedlidenhet.

[Gjest Rakel28]

Det er ikke feil.

Men det er nok en veldig behagelig teori at fri vilje ikke finnes, for det er skummelt å ta ansvar - man kan jo risikere å ikke klare det man vil. Og da har man ingen andre å skylde på enn seg selv, noe du kanskje helst vil unngå?

En annen ulempe med vilje - man kan risikere å oppnå akkurat det man vil, noe som ironisk nok også kan være fryktelig skummelt.

Enig i det du skriver.

[Gjest Rakel28]

Poenget er at det ikke henger sammen. Jeg tar ansvar for mine handlinger samtidig som jeg mener vi ikke har fri vilje. Det er fordi jeg er programmert til å ta ansvar.

Si meg, er du utenomjordisk siden du er "programmert" ?

[Gjest Rakel28]

Selvmedlidenhet? Hvor har du det fra?

Jeg stiller faktisk ganske store krav til meg selv.

På innleggene du skriver virker det mer som om du stiller ingen krav til deg selv.