Ekspertsvar Nyttegjøring

[Gjest Rakel28]

Nei, men universets kurs er jo determinert ikke sant.

Det er din oppfattelse.

Jeg tror ikke på skjebnen. Livet er hva du selv gjør det til.

[Gjest Rakel28]

Det er din oppfattelse.

Jeg tror ikke på skjebnen. Livet er hva du selv gjør det til.

men såklart, for en som egentlig ikke har lyst til å gjøre noe med situasjonen sin, men som elsker å leve i sin egen sykdom, så passer det godt å overlate alt til "tilfeldighetene".

Ettersom alt er programmert og bestemt, så kan du jo like greit gi opp...

Nesten et under at du holder deg gående med den innstillingen.

[Gjest Rakel28]

Hallo. Det er jo pga. kravene at jeg sliter.

Hvilke krav stiller du til deg selv da?

[Gjest Rakel28]

''men såklart, for en som egentlig ikke har lyst til å gjøre noe med situasjonen sin, men som elsker å leve i sin egen sykdom, så passer det godt å overlate alt til "tilfeldighetene".''

Tilfeldighetene?

Hadde vi hatt en fri vilje ville det i alle fall vært sånn nettopp på grunn av tilfeldigheter. Handlingsrom i mellomrommet mellom de store linjene.

Jeg er forøvrig grundig lei av de idiotiske psykologiseringene dine. "Elsker å leve i sin egen sykdom". Hva i alle dager er det for no sprøyt?

Noen mennesker, lever så lenge i sin egen sykdom, og bruker så mye energi på sin egen sykdom, at det blir livet deres.

Etterhvert blir sykdommen en "venn", og man frykter hva som skjer dersom man mister denne "vennen". Det er gjerne en "venn" man hater, men samtidig er man så avhengig av "vennen" at man klarer ikke å skille seg med den. Sykdommen definerer DEG og derfor frykter du innerst inne å miste denne "vennen".

Du virker på meg, som et slikt menneske som er så oppslukt i sin egen sykdom at du har gjort den til din "venn".

[Gjest Rakel28]

Krav til å få meg en utdannelse. Krav til å være sunn, sprek og slank. Krav til å være hyggelig og underdanig ovenfor folk som har mishandlet meg.

Hadde jeg vært deg, så hadde jeg gitt blanke i alle de kravene der. Og hatt bare ett krav: bli bedre. bli friskere.

[Gjest sett fra siden]

''Kritikken fra din far er hva jeg tror er hovedårsaken til dine prestasjonsproblemer. Din far og dem som mobbet deg er ansvarlige for din dårlige selvtillit. Dersom du prøver en psykolog så synes jeg at disse tingene (din fars kritikk og mobbingen) skal være hovedtema.Ja, du kan ha nytte av psykolog, men du skal vite at det er du som står for pratingen, Psykologen er der for på lytte (for det meste) og veilede samt få deg til å se ting fra flere vinkler. Få time hos en du får anbefalt av andre!''

Hva er egentlig dårlig selvtillit? Er det manglende tro på at jeg er kapabel? I såfall er jeg usikker på om det gjelder meg. Vanskelig å si, syns jeg. Nei, det stemmer nok.

Men hva slags mål bør jeg ha for behandlingen? Jeg antar de kommer til å lure på hva jeg egentlig vil med en psykolog, i alle fall kommer psykologen til å lure på det. Er det greit / holder det om jeg setter meg som mål at jeg vil lære meg å tenke mer systematisk? Altså rydde mer opp i tankegangen?

''det er akkurat hva du må, du vet hva du må min venn.''

Men jeg kan jo ikke gi opp utdannelsen min? Det ville jo være katastrofe med tanke på fremtiden min.

''Tenk over hvem du kriger mot og hvorfor du absolutt vil være best. Vi mennesker er gode på forskjellige ting, og vi har ikke allverdens verdensmestere i Norges land. Og folk trives uten tittelen også. Finn ut hva du er god på, så bygger du på det derfra.''

Jeg vil være best så jeg kan se folk i øynene.

Det jeg er best på er faktisk det jeg utdanner meg til/som. Så på en måte utelukker jeg ikke at jeg har en indre driv med tanke på den karriereretningen. Allikevel, siden det er så tungt, lurer jeg som sagt på om jeg mangler dette "indre drivet". Jeg vet egentlig ikke hva.

''Din oppfattelse av hva folk rundt deg sier/snakker om oppfattes bare av deg som negativt pga din egen usikkerhet. Hvis du prøver f.eks å lese en teks med smil i ansiktet, så er det en annen oppfattelse for deg enn om du tenker negativt og angrep. Det du tenker om andre kommer gjerne fra din egen selvtillitsmangel.''

Du mener at fordi jeg ikke har troen på at jeg er kapabel, så tolker jeg all kommunikasjon som negativt og angrep? Eller betyr mangel på selvtillit noe annet?

Jeg syns det du sier er rart, for jeg vet om mange som har dårlig selvtillit som ikke selvhenfører alt mulig.

''Jeg har ikke fulgt med på NHD sine råd til deg, men det er nok mye sant i det han sier. Han er jo psykolog.Du kan jo ta det som en test, les gjennom rådene hans med et smil (så godt du kan) og se da om svarene kan oppfattes annerledes?''

Jeg vet han prøver å hjelpe meg, men jeg tror han tar feil angående det at jeg ikke trenger å snakke om situasjonen. Jeg tror noe må løses før jeg handler/går videre. Jeg har mange ganger latt meg distrahere av praktiske anliggender som ikke er relatert til terapi/sykdom/hva jeg føler og tenker, men det har aldri blitt langvarig.

''Jeg vil være best så jeg kan se folk i øynene.

Det jeg er best på er faktisk det jeg utdanner meg til/som. Så på en måte utelukker jeg ikke at jeg har en indre driv med tanke på den karriereretningen. Allikevel, siden det er så tungt, lurer jeg som sagt på om jeg mangler dette "indre drivet". Jeg vet egentlig ikke hva.''

Du skal fortsette med utdanningen din. Det kommer du til å klare bra.

''Du mener at fordi jeg ikke har troen på at jeg er kapabel, så tolker jeg all kommunikasjon som negativt og angrep? Eller betyr mangel på selvtillit noe annet?''

Jeg mener at den dårlige selvtilliten OG den holdningen du har sammen med andre kommer av mobbing og din fars trakkasering. Jeg føler kanskje feil, men jeg tror du sliter med at du må vise folk at du virkelig duger. Motbevise det din far har sagt til deg over lang tid.

Det målet du bør ha hos en psykolog er å godta deg selv slik at du ikke må være best i alt. Godta utdanningen din som et godt mål for å vise at du duger. Legg frem din fars holdning og mobbingen slik at du får jobbet med dette. Bli glad i deg selv.

[Gjest sett fra siden]

Når jeg tenker meg nærmere om husker jeg at denne grublingen startet allerede før jeg begynte i psykiatrien. Kanskje man kan si det var derfor jeg kom inn i psykiatrien. Etter at jeg flyttet hjemmefra begynte jeg å gruble mye over hvem jeg var, hvilken filosofi som var min og om jeg var ond eller god. Da jeg begynte i behandling begynte jeg i tillegg også å prøve å diagnostisere meg selv.

''Når jeg tenker meg nærmere om husker jeg at denne grublingen startet allerede før jeg begynte i psykiatrien. Kanskje man kan si det var derfor jeg kom inn i psykiatrien. Etter at jeg flyttet hjemmefra begynte jeg å gruble mye over hvem jeg var, hvilken filosofi som var min og om jeg var ond eller god. Da jeg begynte i behandling begynte jeg i tillegg også å prøve å diagnostisere meg selv.''

Si meg, er det psykologi-fag i utdannelsen din? For dersom det er det så kan jeg fortelle deg at alle som tar opp fag innen helse fort finner symptomer som man tror er ekte. Det skjer veldig mange. Jeg har selv opplevd noe under medisin studier og læreren sa det var vanlig. Dersom du har interesse for faget så er det også fort gjort å begynne å studere seg selv.

Når vi flytter for oss selv så er man liksom sin egen herre. Tanker har man mye tid til.

[Gjest Rakel28]

Men det henger vel sammen. Utdannelse er en viktig faktor når det gjelder det å bli frisk. Det samme er det andre jeg nevnte.

Dessuten er jeg ikke i stand til å droppe studiet, da jeg definerer min egen verdi ut i fra hva jeg presterer akademisk.

Før du kan bygge et hus, så må du lage sementen.

Du bygger hus uten sement.

[Gjest Rakel28]

Hvordan kan du observere dette? Det er jo i såfall en psykologisk analyse. Hvilke tegn har dette i praksis?

Hvordan? Det ser jeg på innleggene dine. Trenger ikke utdannelse for å kunne se dette.

[Gjest Rakel28]

Kanskje, men jeg har ikke noe valg.

Man har ALLTID et valg.

[Gjest Rakel28]

Forklar mer spesifikt hvordan du kan se at sykdommen min er min venn.

Så mye tid som du bruker på å skrive om sykdommen din, så mye tid som du bruker på å gruble på ting rundt den, så mye tid som du bruker på å analysere alle mulige detaljer - skriver side opp og side ned - bruker uendelig mye tid HER INNE - er tegn på en som er mer enn normalt opptatt av sykdommen sin, tegn på en som nærmest klinger seg fast til den og lar sin indre verden sirkulere rundt og rundt denne ene tingen.

[Gjest Rakel28]

Nei, jeg kan ikke gjør det anderledes...

Så hva gjør du her da?

[Gjest Mohikaneren]

Så hva gjør du her da?

Herregud som du tyter da! Pass på deg selv ;-)

[Gjest Rakel28]

Herregud som du tyter da! Pass på deg selv ;-)

Og hvem er du? Og hvorfor skriver du til meg?

[Gjest Mohikaneren]

Og hvem er du? Og hvorfor skriver du til meg?

Fordi jeg kjenner jeg blir litt irritert av måten du henvender deg til smir på. Men det er klart jeg burde ikke lese tråden da. Men du er en smule skarp synes jeg, på smir sine vegne.

Jeg tror ikke du har slitt med slike symptomer, for det er vanskelig å bare "gjøre noe" hvis man er i en tåkeverden.

Jeg er meg, men jeg kan også kjenne igjen mye av ambivalensen og usikkerheten til smir, og jeg kjenner jeg blir irritert på at du tar så lett på det, man må som sagt ha gått i den andres sko osv osv....

[Gjest Rakel28]

Det er feil. Grunnen til at jeg bruker så mye tid på sykdommen er at jeg forsøker å løse et problem.

Nei, utifra ting du skriver så tror jeg ikke du prøver på det. Du vil dog gjerne snakke om sykdommen din, opp og ned i mente så mye du kan. Rett og slett en slags hobby for deg å analysere og gruble om "vennen" din.

Du har alle tegn. Du kan gjerne si at det ikke forholder seg slik og protestere - men det forandrer ikke at det er slik du fremstår.

[Gjest Rakel28]

Fordi jeg kjenner jeg blir litt irritert av måten du henvender deg til smir på. Men det er klart jeg burde ikke lese tråden da. Men du er en smule skarp synes jeg, på smir sine vegne.

Jeg tror ikke du har slitt med slike symptomer, for det er vanskelig å bare "gjøre noe" hvis man er i en tåkeverden.

Jeg er meg, men jeg kan også kjenne igjen mye av ambivalensen og usikkerheten til smir, og jeg kjenner jeg blir irritert på at du tar så lett på det, man må som sagt ha gått i den andres sko osv osv....

Tja, hva vet du om meg? I grunn nada.

Dermed har du ikke peiling på om jeg har opplevd det jeg snakker om eller ikke.

Det er ingenting som er lett i livet. Men man kan ta valg, knallharde og vanskelige valg. Og man kan alltid gjøre noe med sin situasjon.

Det som ikke nytter, er å skape seg en verden av selvmedlidenhet og velte seg i den så mye som mulig. Man blir ikke bedre da, man blir verre. Og det blir vanskeligere og vanskeligere å komme seg ut av det dess lengre man gjør det.

[Gjest Mohikaneren]

Tja, hva vet du om meg? I grunn nada.

Dermed har du ikke peiling på om jeg har opplevd det jeg snakker om eller ikke.

Det er ingenting som er lett i livet. Men man kan ta valg, knallharde og vanskelige valg. Og man kan alltid gjøre noe med sin situasjon.

Det som ikke nytter, er å skape seg en verden av selvmedlidenhet og velte seg i den så mye som mulig. Man blir ikke bedre da, man blir verre. Og det blir vanskeligere og vanskeligere å komme seg ut av det dess lengre man gjør det.

Jeg vet veldig lite om deg, det er riktig det.

Likevel synes jeg ikke man skal svare andre på den måten som du har svart smir på.

Slike fraser som du kommer med, ja de er fine de. Har du slitt med psykosesymptomer noen gang? I så fall, var det slike fraser som du kommer med som hjalpe deg ut av det?

[Gjest Rakel28]

Jeg prøver å kurere meg selv.

På hvilken måte? Ved å være sykelig opptatt av 900 spørsmål rundt sykdommen din? Ved å neglisjere råd fra andre? Ved å neglisjere dine egne råd til deg selv? Ved å kaste bort tanken om at du trenger seriøst hjelp fra profesjonelle?

PÅ hvilken måte prøver du å kurere deg selv?

[Gjest Rakel28]

Jeg vet veldig lite om deg, det er riktig det.

Likevel synes jeg ikke man skal svare andre på den måten som du har svart smir på.

Slike fraser som du kommer med, ja de er fine de. Har du slitt med psykosesymptomer noen gang? I så fall, var det slike fraser som du kommer med som hjalpe deg ut av det?

Noen må svare SMIR på den måten. Jeg ser ikke annet enn "stakkars deg, prøv ditt, prøv datt" svar her.

Jeg har ikke tenkt å klappe noen på hodet og legge puter under rumpa på dem.

Livet er hardt, det nytter ikke å grave seg ned i sandkassen og bare tenke sykdom 24 timer i døgnet og nekte å gjøre noe med det fordi man er "uten vilje".