Noen med gode historier?

[tjohei]

Noen her som har noen gode historier å fortelle. Om hvordan dere har greid å få til et bedre liv og blitt frisk fra deres lidelse? Det er nok mulig at sjansen for at dere fortsatt bruker dol er ganske liten, men jeg vil gjerne høre positive erfaringer om behandling og hva som har hjulpet dere med å få et bedre liv og ikke minst hvordan dere har hjulpet dere selv.

[Gjest det er håp]

Jeg har en slags happy ending historie å fortelle til alle som sliter, og som ikke tror det er håp for dem.

Jeg har en bipolar1 lidelse, PSTD og dissosiativ personlighetsforstyrrelse. Diagnostiseringen var vanskelig fordi symptomene fløt sammen og var til tider svakere eller sterkere.

Jeg har vært ut og inn i psykiatrisk sykehus mange, mange ganger. Noen ganger med store manier, psykoser, depresjon og selvskading/selvmordsforsøk.

Jeg har gått til ukentlige behandlinger hos psykiater i 4 år nå.

Den bipolare delen er stabilt og godt medisinert (600mg Lamictal og 600mg Serequel). Jeg har prøvd et utall doser og kombinasjoner, og til slutt traff vi! Det er fullt mulig at jeg må gå på medisiner resten av livet, men med få og små bivirkninger er dette helt uproblematisk for meg.

Det er mye lettere å jobbe med de andre problemene nå når jeg er stabil. Jeg er tryggere og mer konsentrert. Tankekjøret er mindre, impulsene stort sett under kontroll og angsten er mindre og lettere å bære.

Jeg har store problemer med tillitt og dissosierer fortsatt en god del i gitte situasjoner. Jeg blir kvalm, svimmel og desorientert.

Allikevel merker jeg fremgang, og har stor tro på at jeg etterhvert skal klare å mestre problemene.

Jeg har vært uføretrygdet i noen år, men har nå begynt i full jobb.

Det har selvfølgelig ikke vært helt problemfritt, men det går stadig bedre. Jobben min er stressende, innen reklamebransjen, stort press og korte tidsfrister. Tross dette fungerer jeg godt.

Jeg tror at en av grunnene til mye av bedringen skyldes akkurat dette...JOBB!!

Jeg sitter ikke lenger hjemme og depper eller kjenner etter symptomer. Det å komme seg ut av huset, føle at en er til nytte,

gode kollegaer, og normal tretthet etter endt arbeidstid.

Det har kostet enorm selvdisiplin, og mange ganger har jeg prøvet og feilet, grått og bannet. Men for alle der ute som sliter og ikke ser noen fremtid kan jeg med hånden på hjertet si at det nytter.

Jeg har vært så syk så lenge at ingen rundt meg trodde at jeg noen gang skulle fungere som et helt menneske igjen.

Jeg håper at noen her føler at de har litt større håp om fremtiden etter å ha lest dette lille innlegget om fremgangen og gleden over livet.

[tjohei]

Jeg har en slags happy ending historie å fortelle til alle som sliter, og som ikke tror det er håp for dem.

Jeg har en bipolar1 lidelse, PSTD og dissosiativ personlighetsforstyrrelse. Diagnostiseringen var vanskelig fordi symptomene fløt sammen og var til tider svakere eller sterkere.

Jeg har vært ut og inn i psykiatrisk sykehus mange, mange ganger. Noen ganger med store manier, psykoser, depresjon og selvskading/selvmordsforsøk.

Jeg har gått til ukentlige behandlinger hos psykiater i 4 år nå.

Den bipolare delen er stabilt og godt medisinert (600mg Lamictal og 600mg Serequel). Jeg har prøvd et utall doser og kombinasjoner, og til slutt traff vi! Det er fullt mulig at jeg må gå på medisiner resten av livet, men med få og små bivirkninger er dette helt uproblematisk for meg.

Det er mye lettere å jobbe med de andre problemene nå når jeg er stabil. Jeg er tryggere og mer konsentrert. Tankekjøret er mindre, impulsene stort sett under kontroll og angsten er mindre og lettere å bære.

Jeg har store problemer med tillitt og dissosierer fortsatt en god del i gitte situasjoner. Jeg blir kvalm, svimmel og desorientert.

Allikevel merker jeg fremgang, og har stor tro på at jeg etterhvert skal klare å mestre problemene.

Jeg har vært uføretrygdet i noen år, men har nå begynt i full jobb.

Det har selvfølgelig ikke vært helt problemfritt, men det går stadig bedre. Jobben min er stressende, innen reklamebransjen, stort press og korte tidsfrister. Tross dette fungerer jeg godt.

Jeg tror at en av grunnene til mye av bedringen skyldes akkurat dette...JOBB!!

Jeg sitter ikke lenger hjemme og depper eller kjenner etter symptomer. Det å komme seg ut av huset, føle at en er til nytte,

gode kollegaer, og normal tretthet etter endt arbeidstid.

Det har kostet enorm selvdisiplin, og mange ganger har jeg prøvet og feilet, grått og bannet. Men for alle der ute som sliter og ikke ser noen fremtid kan jeg med hånden på hjertet si at det nytter.

Jeg har vært så syk så lenge at ingen rundt meg trodde at jeg noen gang skulle fungere som et helt menneske igjen.

Jeg håper at noen her føler at de har litt større håp om fremtiden etter å ha lest dette lille innlegget om fremgangen og gleden over livet.

Takk! Vi trenger å høre de gode historiene. Det er nok mange som greier å få til et normalt liv igjen, alternativt er at man må akseptere og gjøre det beste ut av det livet man har.

[bibben]

Jeg har en slags happy ending historie å fortelle til alle som sliter, og som ikke tror det er håp for dem.

Jeg har en bipolar1 lidelse, PSTD og dissosiativ personlighetsforstyrrelse. Diagnostiseringen var vanskelig fordi symptomene fløt sammen og var til tider svakere eller sterkere.

Jeg har vært ut og inn i psykiatrisk sykehus mange, mange ganger. Noen ganger med store manier, psykoser, depresjon og selvskading/selvmordsforsøk.

Jeg har gått til ukentlige behandlinger hos psykiater i 4 år nå.

Den bipolare delen er stabilt og godt medisinert (600mg Lamictal og 600mg Serequel). Jeg har prøvd et utall doser og kombinasjoner, og til slutt traff vi! Det er fullt mulig at jeg må gå på medisiner resten av livet, men med få og små bivirkninger er dette helt uproblematisk for meg.

Det er mye lettere å jobbe med de andre problemene nå når jeg er stabil. Jeg er tryggere og mer konsentrert. Tankekjøret er mindre, impulsene stort sett under kontroll og angsten er mindre og lettere å bære.

Jeg har store problemer med tillitt og dissosierer fortsatt en god del i gitte situasjoner. Jeg blir kvalm, svimmel og desorientert.

Allikevel merker jeg fremgang, og har stor tro på at jeg etterhvert skal klare å mestre problemene.

Jeg har vært uføretrygdet i noen år, men har nå begynt i full jobb.

Det har selvfølgelig ikke vært helt problemfritt, men det går stadig bedre. Jobben min er stressende, innen reklamebransjen, stort press og korte tidsfrister. Tross dette fungerer jeg godt.

Jeg tror at en av grunnene til mye av bedringen skyldes akkurat dette...JOBB!!

Jeg sitter ikke lenger hjemme og depper eller kjenner etter symptomer. Det å komme seg ut av huset, føle at en er til nytte,

gode kollegaer, og normal tretthet etter endt arbeidstid.

Det har kostet enorm selvdisiplin, og mange ganger har jeg prøvet og feilet, grått og bannet. Men for alle der ute som sliter og ikke ser noen fremtid kan jeg med hånden på hjertet si at det nytter.

Jeg har vært så syk så lenge at ingen rundt meg trodde at jeg noen gang skulle fungere som et helt menneske igjen.

Jeg håper at noen her føler at de har litt større håp om fremtiden etter å ha lest dette lille innlegget om fremgangen og gleden over livet.

Tusen takk for en gledelig og oppløftende historie!

Dette med jobb tenker også jeg at er sentralt, men det tar visst tid å bli såpass møblert i hodet at en klarer å gå tilbake i full jobb. Det er mitt høyeste ønske for tiden.

I morgen skal jeg på Fontenehuset og snuse litt på tilbudet/mulighetene der. Jeg er superspent og ser frem til å være i en større sammenheng og å ha en slags tilknytning til arbeidslivet.

Min største fiende er tankekjør eller kanskje skal jeg kalle det en overstadig assosiasjonsrikdom som setter inn under stress. Det som også skremmer meg er at jeg opplever dette til tross for medisinene jeg tar. Jeg kan bli litt motløs med tanke på at medisiner kanskje ikke klarer å motvirke de symptomene jeg får. Men kanskje vil en tilrettelagt jobb, der jeg selv kan regulere graden av stress, være løsningen, og at jeg må belage meg på et helt annet tempo og andre arbeidsoppgaver enn jeg tidligere har maktet.

Vel, dette ble en litt usammenhengende assosiasjon til svaret ditt i tråden. Takk igjen for oppmuntrende innspill.

[tjohei]

Tusen takk for en gledelig og oppløftende historie!

Dette med jobb tenker også jeg at er sentralt, men det tar visst tid å bli såpass møblert i hodet at en klarer å gå tilbake i full jobb. Det er mitt høyeste ønske for tiden.

I morgen skal jeg på Fontenehuset og snuse litt på tilbudet/mulighetene der. Jeg er superspent og ser frem til å være i en større sammenheng og å ha en slags tilknytning til arbeidslivet.

Min største fiende er tankekjør eller kanskje skal jeg kalle det en overstadig assosiasjonsrikdom som setter inn under stress. Det som også skremmer meg er at jeg opplever dette til tross for medisinene jeg tar. Jeg kan bli litt motløs med tanke på at medisiner kanskje ikke klarer å motvirke de symptomene jeg får. Men kanskje vil en tilrettelagt jobb, der jeg selv kan regulere graden av stress, være løsningen, og at jeg må belage meg på et helt annet tempo og andre arbeidsoppgaver enn jeg tidligere har maktet.

Vel, dette ble en litt usammenhengende assosiasjon til svaret ditt i tråden. Takk igjen for oppmuntrende innspill.

Har hørt at de har inntaksstopp på fontenehuset. Stemmer ikke det? Synes ellers det er lite nav har å tilby for tilrettelagt arbeid annet enn vernet bedrift.

[bibben]

Har hørt at de har inntaksstopp på fontenehuset. Stemmer ikke det? Synes ellers det er lite nav har å tilby for tilrettelagt arbeid annet enn vernet bedrift.

Beklager sent svar, men altså: Fontenehuset (Oslo) har hatt inntaksstopp, men har åpnet dørene igjen nå i vår.

God pinse til deg!