Hvordan fungerer dere i hverdagen?

[tjohei]

Jeg lurer på hvordan dere fungerer i hverdagen. Er det mange som greier å være i vanlige jobber samtidig som de har en psykisk lidelse?

[Gjest mogs]

Jeg fungerer nå bra i 50% stilling. Fungerte til tider veldig dårlig tidligere

og ble tilslutt sm.

[Miles]

Har alltid fungert både i yrkeslivet og i skolesammenheng. Jeg er for stolt til å legge meg ned, for stolt til å fortelle noen om problemene mine. Jeg er en såkalt flink person. Det er kanskje ikke helt optimalt det heller. Jeg sliter med tankene, men ingen fatter helt hva som er problemet, og ingen ser at jeg sliter. Det er i seg selv ganske frustrerende.

[Gjest Jente31]

Jeg fungerer fint i 50%. Jeg begynte i det små, og det har vært en kjempefin ordning for meg.

[hattifnatt1]

jeg er sykemeldt 20 prosent.har mye dårlig samvittighet for det i forhold til jobben og kolegaer.det er mye av grunnen til at jeg har sagt opp nå,og heller vil jobbe som vikar,da jeg ikke klarer allt presset hver dag.

[Gjest D*lilith]

Jeg er uføretrygdet,så jobb..nei...

[Gjest xbellax]

Noen klarer 100%, flere klarer 50%, og endel har nok med 20%, og noen har mer enn nok med å holde seg i live.

Sykdommen kan varierer i intensitet, og noen klarer noen timer i uken i gode perioder. Det er ikke viktig hvor mye du klarer, det viktigste her er at du får motvekt og avledning til det syke, at du finner noe som gir mening, noen som kan hjelpe deg å bygge deg opp, noe som gir deg noe positivt tilbake.

Å knytte sin verdi som menneske og sin egen identitet opp mot hva man gjør av yrke er vanlig i vårt samfunn; trolig også derfor flere blir deprimerte og flere er ulykkelige. Mister vi jobben/studiene/karrierern, mister vi også oss selv. Klarer man derimot å se sin verdi i kraft av personlighet, livserfaring, kunnskap, innsikt, imøtekommenhet og det å være et godt menneske den tiden man er her på jorden - tror jeg, man vil få det et ørlite grann bedre med seg selv.

[Gjest jente36]

Jeg fungerer nå bra i 50% stilling. Fungerte til tider veldig dårlig tidligere

og ble tilslutt sm.

Viktig for meg å være i jobb til tross av stor grad av panikk angst. Jobber 100%. Trener aktivt og er alenemor for 3 barn.

Dette fungerer bra for meg. Merker selv etter ferier og langfri så sliter jeg mer, tyngre å komme seg opp, og mangler det lille ekstra for å fungere optimalt.

[Gjest Jente31]

Noen klarer 100%, flere klarer 50%, og endel har nok med 20%, og noen har mer enn nok med å holde seg i live.

Sykdommen kan varierer i intensitet, og noen klarer noen timer i uken i gode perioder. Det er ikke viktig hvor mye du klarer, det viktigste her er at du får motvekt og avledning til det syke, at du finner noe som gir mening, noen som kan hjelpe deg å bygge deg opp, noe som gir deg noe positivt tilbake.

Å knytte sin verdi som menneske og sin egen identitet opp mot hva man gjør av yrke er vanlig i vårt samfunn; trolig også derfor flere blir deprimerte og flere er ulykkelige. Mister vi jobben/studiene/karrierern, mister vi også oss selv. Klarer man derimot å se sin verdi i kraft av personlighet, livserfaring, kunnskap, innsikt, imøtekommenhet og det å være et godt menneske den tiden man er her på jorden - tror jeg, man vil få det et ørlite grann bedre med seg selv.

''Det er ikke viktig hvor mye du klarer, det viktigste her er at du får motvekt og avledning til det syke, at du finner noe som gir mening, noen som kan hjelpe deg å bygge deg opp, noe som gir deg noe positivt tilbake.''

Utrolig fint sagt :-)

Jeg hadde en jobb i ti år som jeg vantrivdes i. Den ga meg kun inntekt. Jeg omskolerte meg til noe jeg har lyst til å gjøre, og som jeg liker.

Jeg var heldig, og fant meg etterhvert en jobb på egenhånd.

Nå som jeg har funnet noe jeg trives med, gir jobben meg mye positivt tilbake.

Selv om jeg har dårlige dager, og har lyst til å forbli under dyna, så er dagen snudd når jeg først har kommet meg til jobben. Der møter jeg kollegaer og kunder som får meg til å tenke på andre ting, i tillegg til at jeg liker arbeidsoppgavene. Den er mao blitt en viktig del av livet mitt.

Jeg håper at de som ikke kan jobbe pga sykdom, vil finne noe å gå til, som gir livet mening.

[Gjest this is life]

Jeg er student og har nettopp fått meg deltidsjobb (renholdsjobb - så der treffer jeg ikke så mange egentlig).

Jeg isolerer meg veldig lett, og trenger liksom å "komme meg" hvis jeg har vært mye sosial. Det sliter på meg å være mye sosial. Og det er ikke noe jeg har veldig stort behov for heller.

Men jeg føler at det er en del som er yngre i klassemiljøet mitt, og kunne godt tenkt meg å kjenne litt flere som er mer på min alder (ikke at aldersforskjellen utgjør så mye, men det merkes liksom likevel). Og jeg føler meg ferdig med festing hver helg, så jeg "går jo glipp av" det sosiale på det området også.

Hadde vært litt kjekt å kjenne noen flere, men jeg får angst av å forholde meg til mange.

Så jeg er litt ambivalent egentlig. Jeg kunne tenkt meg å kjenne flere, selv om det gir meg angst å forholde meg til mange.

[hattifnatt1]

Noen klarer 100%, flere klarer 50%, og endel har nok med 20%, og noen har mer enn nok med å holde seg i live.

Sykdommen kan varierer i intensitet, og noen klarer noen timer i uken i gode perioder. Det er ikke viktig hvor mye du klarer, det viktigste her er at du får motvekt og avledning til det syke, at du finner noe som gir mening, noen som kan hjelpe deg å bygge deg opp, noe som gir deg noe positivt tilbake.

Å knytte sin verdi som menneske og sin egen identitet opp mot hva man gjør av yrke er vanlig i vårt samfunn; trolig også derfor flere blir deprimerte og flere er ulykkelige. Mister vi jobben/studiene/karrierern, mister vi også oss selv. Klarer man derimot å se sin verdi i kraft av personlighet, livserfaring, kunnskap, innsikt, imøtekommenhet og det å være et godt menneske den tiden man er her på jorden - tror jeg, man vil få det et ørlite grann bedre med seg selv.

jeg kjenner meg dårlig fordi jeg ikke klarer å holde på med det jeg er utdannet til og det som fra jeg var omentrent 4 år har hatt en sterk drøm om å jobbe med.nemmelig kunst.jeg klarer det ikke fordi jeg blir psykisk syk av å holde på med det.men å livet nå uten,kjennes meningsløst.som å spise noe uten smak

[Gjest xbellax]

jeg kjenner meg dårlig fordi jeg ikke klarer å holde på med det jeg er utdannet til og det som fra jeg var omentrent 4 år har hatt en sterk drøm om å jobbe med.nemmelig kunst.jeg klarer det ikke fordi jeg blir psykisk syk av å holde på med det.men å livet nå uten,kjennes meningsløst.som å spise noe uten smak

Forstålig, fordi kunst var en så stor og viktig del av livet ditt. Men har du tenkt på at du fortsatt kan drive med kunst, nei kanskje ikke på fulltid lenger, kanskje ikke som yrke, men for din egen del. Kunst-terapi er en behandlingsform som jeg vet mange har hatt nytte og glede av, kanskje er det noe for deg ...etterhvert, når sorgen over å ha mistet dette viktige har lagt seg litt. Men husk på, det er ikke alt som er for evig lenger (mht diagnoser/sykdom), gode perioder kan komme.

[Gjest doler 1246o540y754]

Har bipolar 1- diagnose og er normalt i full jobb. Er nå i foreldrepermisjon. Fungerer godt sosialt og på jobb og er ikke plaget av sykdommen. Bruker medisiner i perioder. Brukte medisiner noen måneder etter fødsel da jeg følte at det holdt på å bikke pga søvnmangel, ny livssituasjon osv, men det gikk seg til etter noen uker heldigvis. Mulig jeg bør bruke forebyggende medisiner hele tiden, men jeg er veldig ambivalent til det da jeg har lange helt symptomfrie perioder og føler at jeg har sykdomsinnsikt og oppsøker hjelp når jeg trenger det. Lever et helt normalt liv med familie, venner, jobb, barn, trening, hus og hjem..

[Gjest Grønn iris]

Jo, jeg fungerer greit. Har vel alri hatt det så bra som nå i grunnen. Jobber i full stilling, og er lite borte. Jeg trives som renholder jeg. Jeg synes av og til det er litt komisk å tenke på at jeg som for noen år siden ikke klarte å holde leil ryddig og ren, vasker for andre nå

Har tidligere hatt veldig liten livskvalitet og bestemte meg for å gjøre noe med dette. Så det er noe jeg tenker på nesten daglig; om det er noe nytt jeg kan prøve eller om jeg kan utfordre meg selv på annen måte.

Jeg var innom en praksis periode i butikk også. Det var utrolig lærerikt og jeg ble mer utadvendt og fikk lettere for å snakke med folk i ettertid. Jeg vasker i et team på åtte på en barneskole så det er nok med lærere å hilse på. Og det er fint og sosialt med kolleger.

Jeg er nå blitt friskmeld fra diagnosen personlighetsforrstyrrelse (siden høst 2007) og sliter bare i perioder med moderate depressive episoder.

[tjohei]

Jo, jeg fungerer greit. Har vel alri hatt det så bra som nå i grunnen. Jobber i full stilling, og er lite borte. Jeg trives som renholder jeg. Jeg synes av og til det er litt komisk å tenke på at jeg som for noen år siden ikke klarte å holde leil ryddig og ren, vasker for andre nå

Har tidligere hatt veldig liten livskvalitet og bestemte meg for å gjøre noe med dette. Så det er noe jeg tenker på nesten daglig; om det er noe nytt jeg kan prøve eller om jeg kan utfordre meg selv på annen måte.

Jeg var innom en praksis periode i butikk også. Det var utrolig lærerikt og jeg ble mer utadvendt og fikk lettere for å snakke med folk i ettertid. Jeg vasker i et team på åtte på en barneskole så det er nok med lærere å hilse på. Og det er fint og sosialt med kolleger.

Jeg er nå blitt friskmeld fra diagnosen personlighetsforrstyrrelse (siden høst 2007) og sliter bare i perioder med moderate depressive episoder.

Har du utdanning til et annet yrke? Føles det nedverdigende å ha et yrke som andre ser ned på?

[Gjest mandolina]

Har du utdanning til et annet yrke? Føles det nedverdigende å ha et yrke som andre ser ned på?

Renholderyrket er et bra yrke og ikke et yrke, som man skal se ned på.

Hvordan ville verden se ut om det ingen renholdere var?

Hilsen

[tjohei]

Renholderyrket er et bra yrke og ikke et yrke, som man skal se ned på.

Hvordan ville verden se ut om det ingen renholdere var?

Hilsen

Det er bra at du tenker slik. Men jeg tror mange kvier seg for å ta yrker andre ser ned på. Jeg mener ikke at det er et yrke å se ned på, men tror mange gjør det likevel.

[hattifnatt1]

Forstålig, fordi kunst var en så stor og viktig del av livet ditt. Men har du tenkt på at du fortsatt kan drive med kunst, nei kanskje ikke på fulltid lenger, kanskje ikke som yrke, men for din egen del. Kunst-terapi er en behandlingsform som jeg vet mange har hatt nytte og glede av, kanskje er det noe for deg ...etterhvert, når sorgen over å ha mistet dette viktige har lagt seg litt. Men husk på, det er ikke alt som er for evig lenger (mht diagnoser/sykdom), gode perioder kan komme.

ja for egen del holder jeg litt på enda..når jeg har ork til det.og håper at jeg en gang kan klare det:).skal faktisk begynne på kunsterapi nå,men mest for å jobbe med meg selv..

[Miles]

Jeg er student og har nettopp fått meg deltidsjobb (renholdsjobb - så der treffer jeg ikke så mange egentlig).

Jeg isolerer meg veldig lett, og trenger liksom å "komme meg" hvis jeg har vært mye sosial. Det sliter på meg å være mye sosial. Og det er ikke noe jeg har veldig stort behov for heller.

Men jeg føler at det er en del som er yngre i klassemiljøet mitt, og kunne godt tenkt meg å kjenne litt flere som er mer på min alder (ikke at aldersforskjellen utgjør så mye, men det merkes liksom likevel). Og jeg føler meg ferdig med festing hver helg, så jeg "går jo glipp av" det sosiale på det området også.

Hadde vært litt kjekt å kjenne noen flere, men jeg får angst av å forholde meg til mange.

Så jeg er litt ambivalent egentlig. Jeg kunne tenkt meg å kjenne flere, selv om det gir meg angst å forholde meg til mange.

Den beskrivelsen passer meg også!

Jeg har til og med hatt en vaskejobb en gang i tiden.

Hvordan i helsike blir man sosial egentlig? Hvordan kvitter man seg med ambivalensen? hadde jeg visst alt dette hadde livet mitt vært bra.

En ting har likevel endret seg til det positive, og det er at jeg ikke vasker mer.

[Gjest Grønn iris]

Har du utdanning til et annet yrke? Føles det nedverdigende å ha et yrke som andre ser ned på?

Hei!

Jeg avsluttet læretiden som grafiker. Planen var å jobbe i avis. Men sånn ble det ikke.

Nei jeg synes ikke det er nedverdigende.

Det er et viktig yrke. Uten oss hadde ikke verden gått rundt.

Se bare på når renholdere streiker. 2 dager og skolene må stenge.