Tenker mer og mer på selvmord...

[Gjest liten løve]

Jeg tenker mer og mer på å ta livet av meg. Jeg makter bare ikke å leve mer. Jeg har hatt disse tankene tidligere, men har alltid tenkt at så lenge bestemor lever så vil ikke jeg påføre henne den sorgen det ville være å miste meg, fordi jeg skyldte henne alt. Hun ofret mye for meg. Nå er hun gått bort og livet synes enda mer meningsløst enn før. Tomrommet er så enormt. Jeg føler at et viktig "hjørne" i livet mitt er borte for alltid. Det er nesten ikke til å bære.

Jeg har kjempet mot sykdommen min i så mange år nå. Jeg er kjempesliten.

Jeg føler virkelig at jeg har prøvd _alt_ hele veien.

Jeg har gått i samtalebehandling hos psykiater to ganger i uka i seks år. Jeg har ikke uteblitt til en eneste time, og jeg gjør det vi avtaler at jeg skal gjøre.

Jeg har prøvd nesten alt av medisiner. Fra stemingsstabiliserende til antipsykotika og antidepressiva.

Jeg har hatt nærmere 40 planlagte opphold i psykiatrisk avdeling.

Jeg står opp 07.30 hver morgen og legger meg stort sett 22.30. Jeg spiser alle måltider og får i meg det jeg trenger av næringsstoffer, er litt overvektig -har BMI på 26 :/

Jeg drar ut hver dag på dagsenteret for å treffe folk, men av en eller annen grunn så trives jeg ikke der mer. Drar nå dit alikevell.

Jeg er engasjert i prosjektarbeid med noe som jeg finner interessant.

Jeg er medlem og deltar på kurs i regi av en frivillig organisasjon.

Jeg reiser og besøker familie og gudbarn innimellom.

Jeg synes jeg gjør mye som er "bra". Men det er bare "bra" på utsiden av meg. Inne i meg er det bare mørkt og svart, selv om jeg selv nå for tiden har dager innimellom som er bra.

Jeg har bestilt, og mottat, tabeletter som vil være mer enn tilstrekkelig til å forlate denne verden fra apotek i utlandet. Jeg har _ikke_ tenkt å gjøre meg noe i kveld. Har ikke bestemt noe tidspunkt. Vet bare at jeg ikke klarer mere snart. Jeg makter ikke å bli noe bedre og de rundt meg gjør alt de makter, men er maktesløse. Jeg har en fantastisk behandler og har fått god hjelp fra psykiatrien hele veien... men det virker som om det ikke er meningen at jeg skal overleve.

[Gjest Fru Verksmester Larsen]

Min stebror valgte å dø. Det er så usigelig trist. Jeg har vekslet mellom sinne og sorg. Hvordan kunne han påføre oss denne smerten?

Livet kan gi en positiv overraskelse rundt neste sving. Det er likt for alle. Noen tøffe tider (år), så kommer bedre tider,

Jeg vet av erfaring. Ikke gi opp. Om to dager, to uker... to mnd eller to år er ikke lyset i tunellen et godstog.

[Gjest imzedimze]

Når du har så fin døgn rytme, kan du klare en vanlig jobb eller skole istedet (gjerne bare 50%), og møte vanlige "friske" mennesker, ikke folk på et dagsenter? Kanskje ville livet vært mer interessant da...?

[mariex]

Hei liten løve.

Innlegget ditt rørte meg dypt. Jeg har selv vært like oppgitt som deg, mange ganger.

Har vært psykisk syk i 30 år, og noen ganger er jeg så oppgitt og sliten av å ha det slik, at jeg tenker som du.

Syns du er flink til å engasjere deg i forskjellige ting. Det virker som du har styrke og vilje til å stå på. Det er beundringsverdig.

Godt å se at du har gode dager innimellom. Prøv å fokuser på dem, og ikke la ditt indre mørke ta makten over deg.

Vær så snill å ikke gjør deg noe. Du er verdifull, mange er glad i deg, og verden trenger deg.

Mange varme klemmer og vennlig hilsen

[Gjest D*lilith]

Min bror valgte den løsningen...og jeg tenker på ofte hvordan livet hans hadde vært i dag om han hadde vært her,kanskje bra,for det kan bli bedre : )

Lykke til!

[frosken]

Det gjør inntrykk å lese om hvor mye smerte du opplever og hvor flink du er til å handle konstruktivt.

Uten å gjøre noe forsøk på å komme med "enkel trøst", så har jeg lyst til å si at jeg vet om mennesker som har opplevd at den mørke grunnstemningen har sluppet etter mange år. Vet om mennesker som i dag har det bra, men som kan fortelle om en slik bunnløs trist grunnstemning i mer enn 10 -15 år. Så jeg har vel lyst til å si til deg at jeg håper du ikke gir opp ennå.

[Gjest liten løve]

Tungt enda. Har fått plass ved DPS til mandag. Så da har jeg noen rundt meg i helga. Kjennes bra.

[Gjest les det de som orker]

Jeg har hatt en slik periode også, de jeg hele tiden tenkte på å ta selvmord. En dag var det bare noe oppe i hodet mitt som sa klikk, hvor jeg trodde at den eneste løsningen var å gjøre det slutt. Jeg tenkte at jeg ikke var skapt for denne verden . Jeg svelgte ned flere smertestillende , men da jeg følte at jeg begynnte å sovne, ringte jeg instiktivt eller hjelp.

Jeg våknet på sykehuset, på akutten i tre døgn. tilboblet til maskiner. Jeg opplevde netter med rent helvete, fordi jeg trodde jeg skulle bli funksjonshemmed fordi jeg var helt rar , klarte ikke gå selv, klarte så vidt å snakke , kroppen ble tappet helt for krefter slik at jeg var totalt pleietrengende... Etter å ha kommet ut derfra , frisk, var jeg så glad og satt mye pris på alt. Jeg har fått et nytt syn på livet etter den hendelsen. Jeg trodde virkelig at jeg skulle få varige men av de tablettene mens jeg lå der... Så, vær så snill og heller sett pris på ting i livet , hva enn det måtte være. Du trenger og vil ikke, gå igjennom det jeg gjorde . Og det virker vel ikke så kjekt å ligge i en grav .....?