Ekspertsvar Hjelp meg - min mor drar meg ned

[Gjest trenger hjelp ja]

Hei. Jeg føler meg rådvill. Helt siden jeg var liten har jeg blitt dratt ned av min mor. Hun har i mange år hatt perioder der hun er deppa og pessimistisk. Samtidig kan hun være sjarmerende og blid og blir godt likt av mennesker. Men jeg husker at som barn ble hele stemningen i huset preget av mammas følelser. Det ble så tungt og vanskelig. Hun sa at hun ville dø. Selv til meg som var bare et lite barn... Det var utrolig tøft og preger meg. Men jeg prøver å leve et positivt liv sammen med en samboer som gjør meg veldig godt. Jeg bor i en helt annen del av landet enn hva foreldrene mine gjør. Til tider forstår jeg at mamma er nedfor. Og hun er det vel egentlig litt "på jevna". Hun er skuffet over at mine brødre tar for lite kontakt med henne og athun er på kant med ene svigerdattera si. Og barnebarna får hun sett sjelden. Men jeg føler at dette er bare "knagger" som hun henger den deprimerte følelsen på. For jeg husker jo at selv for mange år siden var hun nedfor. Og da var det verken barnebarn eller svigerdatterer inne i bildet. Min mor har kanskje ikke fått bearbeidet et par tunge sorperioder i hennes liv som ung(tidlig i tjueårene). Kanskje er dette årsaken til hennes følelser. Hun gikk til psykolog i ganske kort tid for flere år siden. Dette mente hun var mest tull og hun sa at psykologen ikke kom med gode råd, men bare satt og laget rare ansiktsutrykk. Men hva skal jeg gjøre ang. dette ?? Jeg føler hun enda drar meg ned. Jeg sliter med dårlig samvittighet overfor at jeg bor så langt borte. Bruker mye penger på å reise på besøk. Både fordi jeg vil det, men også for at jeg føler samvittigheten gnager. Føler for å gi råd til moren min ang. dette, men hun hører aldri på meg. I hvert fall kun i det øyeblikket jeg sier det. Bekymrer meg mye for hvordan foreldrene mine har det sammen. De er ulike og har vel aldri blomstret sammen. Er redd for at mamma skal psyke ned pappa... er vel redd for mye rart. Ønsker å få noen gode råd av deg. Det er til tider svært tungt å være meg. Noen tanker?

[tjohei]

Hei! Jeg har ikke lest hele innlegget, men generelt gis det råd om at man bør holde seg unna mennesker som drar en ned, enten det er familiemedlemmer eller andre. Det har med selvrespekt å gjøre og med sin egen helse. Sett grenser uten dårlig samvittighet!

[Mirabell]

''Men hva skal jeg gjøre ang. dette ?? ''

Din mors liv er ikke ditt ansvar, særlig ikke hvis det drar deg ned! Ta ansvar for deg og ditt liv, er mitt råd.

Jeg syns det ville vært realt av deg hvis du fortalte det til moren din, eller i hvert fall til faren din. Slik at de kan forstå hvorfor du plutselig reduserer kontakten med dem. Noe om at du har forsøkt å støtte og hjelpe henne, men at det blir for tung for deg. At du ikke vil komme på besøk like ofte, og ikke bruke like mye energi på å prøve å løse hennes problemer.

[Gjest trenger hjelp ja]

Hei! Jeg har ikke lest hele innlegget, men generelt gis det råd om at man bør holde seg unna mennesker som drar en ned, enten det er familiemedlemmer eller andre. Det har med selvrespekt å gjøre og med sin egen helse. Sett grenser uten dårlig samvittighet!

Jeg er veldig glad i mine foreldre og liker å være mye sammen med dem. Det er vel heller det med at jeg vet at mamma er deppa, uten at hun nødvendigvis klager til meg om det lenger. Jeg bare vet hun er det, hører det i tlf i blant osv... Hun kan være en glede å være sammen med. Men når jeg drar osv, da vet jeg at hun er deppa igjen.

Vil være mye sammen med dem, men finne en måte å takle ting på slik at jeg ikke draes ned og føler like mye ansvar. Og også helst finne en måte for mamma å innse at hun trenger hjelp. Men da ber jeg vel om mirakler...

[Gjest melmøll]

Man kan ikke hjelpe noen som ikke vil hjelpes. Du må prøve å ta vare på deg selv. Du har full rett til å bestemme hvor mye kontakt du kan ha med din mor. Du har samboer og får kanskje din egen familie etterhvert Det er viktig for din egen helse, og for de rundt deg at du tar vare på deg selv og beskytter deg for folk som drar deg ned. Om moren din ikke orker å ta tak i problemet og forsøke å gjøre noe med det er det hennes valg, men det må ikke gå utover deg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dessverre tror jeg at det kun er avstand og grenser som vil hjlepe deg.

Det er sikkert som du skirver: Din mor henger dagens psyke på barn og barnebarn, men egentlig stammer det fra noe inne i henne selv. Slikt er særdeles vanskelig.

Jeg tror din mor har en personlighetsforstyrrelse med emosjonell ustabilitet. Det vil noek aldri bli anderledes siden hun selv ikke vil gjøre noe for det.

Hva din far angår, må han selv ta ansvar for hva han vil bruke livet sitt til/hvordan han vil leve det.

[PieLill]

''Vil være mye sammen med dem, men finne en måte å takle ting på slik at jeg ikke draes ned og føler like mye ansvar. Og også helst finne en måte for mamma å innse at hun trenger hjelp. Men da ber jeg vel om mirakler...''

Du er vel nærmest oppdratt til å ta ansvaret for din mors lykke? Ved å fortelle deg at hun ønsket å dø, byttet hun om på rollene i forhold til hvem som var barn og voksen, hvem som skulle ta vare på hvem.

Det er ikke rart at det blir vanskelig for deg å løsrive deg fra dette ansvaret som du aldri skulle vært pålagt. Er det nesten litt slik at du føler du ikke har rett til å være glad om ikke din mor er det? At ditt liv ikke kan bli helt uten at hennes er det?

Det er fullstendig feil om du har det slik. Og jeg tror ikke egentlig din mor ønsker å stå så til de grader i veien for at du har det godt.

Kan det hjelpe deg å forsøke å gjøre noen nøkterne kost-nyttevurderinger i forhold til hva du gjør for dine foreldre, særlig din mor. Altså hvor mye koster dette deg og din samboer? Og hvor mye hjelper det egentlig moren din? Be gjerne din samboer om å delta i denne vurderingen.

Tar jeg ikke helt feil er det et betydelig missforhold mellom innsats og ønsket resultat. Prøv å velg ut noen få ting som du tror gjør henne godt _og_som_også_gjør_deg_godt_. Slutt med alt som i realiteten har minimal positiv innflytelse - samme hvor mye din mor skriker etter det.

Hennes grunnleggende problem er ikke hva du har gort eller ikke gjort for henne. Heller ikke hva du gjør eller ikke gjør. Hennes grunnleggende problem er henne selv. Og så lenge hun retter "kravene" ut mot omgivelsene, kan hun ikke hjelpes. Det er som å forsøke å vanne hele Sahara med vannet fra én drikkeflaske.

Det blir som å lete etter bilnøklene ikke der du mistet dem, men der det er lysest. Du vil aldri finne dem samme hvor mange som hjelper til. Rett og slett fordi de ikke er der.

Det kan hende at noen av hennes barn og barnebarn trekker seg unna fordi hun sliter dem ut. Ikke la henne slite deg ut slik at du må trekke deg helt unna. Sett heller grenser og skap det livsviktige følelsesmessige skillet som skal være mellom foreldre og deres barn. Så kan den kontakten som det blir rom for være konstruktiv.

mvh

[Gjest Magna]

Jeg er veldig glad i mine foreldre og liker å være mye sammen med dem. Det er vel heller det med at jeg vet at mamma er deppa, uten at hun nødvendigvis klager til meg om det lenger. Jeg bare vet hun er det, hører det i tlf i blant osv... Hun kan være en glede å være sammen med. Men når jeg drar osv, da vet jeg at hun er deppa igjen.

Vil være mye sammen med dem, men finne en måte å takle ting på slik at jeg ikke draes ned og føler like mye ansvar. Og også helst finne en måte for mamma å innse at hun trenger hjelp. Men da ber jeg vel om mirakler...

Dette er beskrivelsen av min mor.

Jeg følte også som deg at det måtte da være en måte å forholde seg til mor på som var greit for oss begge. Jeg har virkelig jobbet for å finne måter å takle henne på.

-Og jeg har ofret mye i det kjølvannet.

Jeg har gått i terapi i mange år. Jeg blir aldri trygg. Jeg har blitt skadet underveis i dette.

Du må ta svaret fra Nils Håvard Dahl innover deg. Det er viktig for deg. Ikke prøv og tro at du skal klare å finne måter å være sammen med din mor på som er god for deg.

Les det du selv har skrevet og overskriften og nicket ditt. Du ser også hvordan dine andre søsken forholder seg. Det er ikke uten grunn.