Ekspertsvar Skulle ønske jeg var sykere

[tjohei]

Jeg plager ingen jeg. Jeg skriver sjeldent i andres tråder. At folk gidder å svare meg er ikke noe jeg har påtvunget de.

Du sier at du har nok med studiene. Da har du jo noe å gjøre. Da sier du bare at du studerer da. Hva er egentlig problemet?

[tjohei]

Problem? Hvem har snakket om problem?

Jeg bare sier at jeg tenker sånn og sånn. Men tydeligvis kjente ingen seg igjen.

Du grubler fært og det burde du jobbe med hvis du er interessert i å få det bedre. Ingenting kommer av seg selv. Jeg får inntrykk av at du fisker mye etter oppmerksomhet og medlidenhet her ut fra din aktivitet på dol. Men dette tåler du selvsagt ikke høre for da er vel jeg også en psykopat eller hva eller kanskje hele verden for den sags skyld?

[tjohei]

Skikkelig dyp analyse må jeg si; "den som klager er ute etter oppmerksomhet og medlidenhet".

Jeg skriver på DOL fordi jeg vil snakke om de tingene som roterer rundt i min psyke. Det er ingen andre steder diskutere dette.

Jo, men måten du gjør det på gjør deg bare verre. Merker du ikke det?

[tjohei]

Det kan vel hende det gjør meg verre. Men hvorfor prøve å bryte meg ned av den grunn? Det gjør meg i alle fall verre.

Jeg bryter deg ikke ned. Jeg sier bare min mening og det bør du tåle.

[tjohei]

Jeg har ikke sagt at DU gjør det. Dette dreier seg om personene som gjør det.

Du sikter til de på dol.

[tjohei]

Ikke alle?

Folk er ikke psykopater for det om de reagerer negativt på deg eller ikke er enig.

[Gjest gratulerer....]

Ikke alle?

Gratulerer!

I mine øyne ble du akkurat litt sykere.

Du får slutte nå mens leken er god.

Dette gir jo absolutt INGEN mening!

[Gjest slik er det]

Jeg skal fortele deg hvordan det var for meg å være alvorlig syk og tvangsinnlagt. Nettene var det verste. Jeg turte ikke lukke øynene, for da surret det grusomme scener gjennom hodet mitt. Jeg begynte å hyperventilere, og sto opp igjen å oppsøkte nattevaktene. Døgn etter døgn gikk jeg uten søvn til tross for at jeg fikk hestekurer med piller som kunne slått ut en elefant.

En natt rev smertene og redselen så sterkt gjennom kroppen at jeg på gulvet å skrek, bet meg til blods og rispet meg opp, hyperventilerer, besvimte og gråt så slimet tettet seg til i halsen og jeg kastet opp. Tafatte nattevakter sto i døren og gjorde ikke annet enn å se på meg. En spurte forsiktig om de kunne gjøre noe for meg, men jeg hadde ikke mulighet til å svare dem. Disse fikk mye kritikk på morgenmøte neste dag, og jeg fikk mange beklagelser om at ingen hjalp meg.

Til slutt mistet jeg all konsentrasjon. Ble enormt stresset bare jeg skulle spise et måltid. Jeg hadde ikke nok konsentrasjon til å fylle på en tallerken selv. Jeg gikk stadig inn på feil rom, var dødsforvirret. Når jeg skulle sette på en vaskemaskin med klær måtte jeg nikonsentrere meg. Men jeg sto som et spørsmålstegn foran vaskemaskinen og gråt fordi jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, selv om jeg hadde såtte på denne maskinen ørten ganger tidligere uten problem.

Andre netter lo jeg så tårene rann, av reker som flydde rundt i rommet. Jeg prøvde å lukke øynene, for jeg var så utmattet og svimmel, men greide ikke slutte å le.

Ingen oppdaget hvor skrudd jeg var i hodet disse dagene. Jeg gikk stadig å kniset av ting som spiker i veggen, sprekker i golvet, rennende vann, blafrende gardiner.., og fikk bare kommentarer om at jeg var så lattermild. Jeg måtte få andre til å handle for meg, fordi jeg gang på gang fikk lattersammenbrudd på butikker. (ganske pinlig - for å si det mildt)

Når jeg landet på jorden igjen var jeg så utmattet at jeg satt meg ned å gråt, fordi jeg ikke orket å knytte skolissene mine. Jeg ble i storopprør hver gang pasienter eller pleiere snakket til meg. Jeg lå på gulvet å hylte av migreneanfall. Bare en bil kjørte forbi utenfor skar lyden gjennom hodet mitt. Jeg fikk paracetter som ikke hjalp en dritt. Så kom en sykepleier å spurte hvor mange jeg hadde tatt i dag for de vurderte paragin forte. Jeg hylte at jeg ikke hadde peiling fordi stemmen skar som kniver i hodet mitt og at jeg ikke hadde peiling på hvor mye jeg hadde tatt, og så fikk jeg dårlig samvittighet fordi jeg hadde skreket til en stakkars pleier som hadde prøvd å hjelpe meg.

Da ble det bestemt at jeg skulle få det største rommet på avdelingen, og det ble stordiskusjon på rapportmøte om jeg skulle få røyke på rommet mitt. Noen så hvor stresset jeg ble hver gang jeg måtte inn på en tjåkfullt røykeromm og at jeg trengte å bli skjermet fra andre pasienter, men andre nærmest ble sur på meg fordi de mente jeg ble forskjellsbehandlet.

Jeg var innesperret i tre måneder uten annet enn et par dagspermisjoner med følge. Når jeg hadde vært på hjemmebesøk så jeg at ingen av dyrene hadde det bra. Pappa fortalte at katten gikk å letet og hylte etter meg hele tiden. Hunden min hadde gnaget opp inventar både inne og utenfor huset. Hestene var stenville og nervøse, en var halt og full med regneksem. Dermed måtte jeg bare reise hjem, men fikk heldigvis mye hjelp fra pleiere som kom hjem til meg i stedet. Etterhvert fikk også en psykolog på avdelingen pappa til å forstå at jeg var syk og trengte hjelp, slik at jeg i perioder kunne reise tilbake til sykehuset.

[tjohei]

Nei, men de som bruker timer på å forsøke å bryte meg ned har i mine øye psykopatiske trekk.

Det er vel ingen som gidder å bruke timer på å bryte smir ned? Du virker litt dramatisk i mine øyne. Men nå får jeg vel høre så ørene flagrer:-)