Ekspertsvar Skal alltid "ond med ond" fordrives?

[Gjest balansekunstneren]

Jeg lurer litt på hvor mange år man bør forsøke å "spa møkk" fra barndommmen før det blir sånn at belastningen med å arbeide med traumene blir større enn det man eventuelt får igjen for det.

Jeg går i gruppeterapi og har spurt terapeutene om dette. Det virker som om man skulle jobbe med ting okke som, og jeg fikk en følelse av å være en opprører som spurte om dette.. Er det verdt å jobbe med ubehagelig minner i 30 år hvis man da får det bra som 50 åring? Hva med årene i mellomtiden?

Når bør en gi seg med barndomstraumene og heller fokusere på nåtiden?

[Glimtipper]

''Når bør en gi seg med barndomstraumene og heller fokusere på nåtiden?''

Så snart som mulig, helst med en gang.

Det er kanskje av betydning for terapien hva du har opplevd. Etter det, så synes jeg man kan fokusere på nåtiden og de problemene man har for øyeblikket.

[Gjest jeg vil jo bli bedre]

Jeg tror ikke det er sundt å fokusere for mye på barndomstraumer. Skrev litt om det lenger nede i lista her. Kan være greit å få en oversikt, men ikke drukne i detaljer. Min erfaringer at jeg til slutt blir et eneste stort sår og ikke tåler noen ting. Blir oppløst. Kanskje det løser for mye i forsvarsmekanismer for å overleve også. At en trenger litt forsvar for å klare seg og at for mye "plukking" kan gjøre at en går opp i limingen. Det er i hvertfall mine tanker om dette etter slike erfaringer. Skjedd er skjedd og det er jo forferdelig trist. Men det er vel ikke stort å gjøre med det annet enn å satse på å ha et ok liv fremover. En av de overlevende fra flykrasjet i Andesfjellene på 70-tallet hadde dette som målsetning. Han mistet jo hele familien sin og de måtte spise sine døde medpassasjerer for å overleve. Det var også han som gikk over fjellet i ti dager for å hente hjelp. I dag er han lykkelig gift og en suksessrik forretningsmann. Det høres kanskje ut som en klisjé, men jeg synes det er fornuftig også. Men vil bare si at jeg synes det er greit å ha forståelse og se sammenhenger slik at man ikke blir helt "fanget" av sitt destruktive mønster. Men jeg tror at hovedfokuset bør ligge på fremtiden. Og hva som er riktig må en vel til syvende og sist kjenne på selv. Vanskelig tema egentlig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Om ønsket er å "bli bra" dvs slippe symptomer og gjenvinne funksjon, er det best å la fortid være fortid, legge det bak seg og fokusere på nåtid og fremtid.

Mange av disse gruppeterapiene er sykdomskonserverende.

[tjohei]

Terapi bør ha fokuset på nåtiden, men heller ikke avvise fortiden hvis man skulle ha behov for å snakke om den. Fortiden er desverre veldig viktig og beskriver den du har blitt, men det er viktig å lære seg teknikker for et bedre liv og da er kognitiv terapi bra.

[Gjest sdfhsk27]

Tror dette er individuellt...Jeg har kun fortalt om overgrepene fra barndommen i avhør og retsystemet, og det var ikke særlig kjekt for å si det mildt. Er bare noen måneder siden jeg opplevde å bli voldtatt... anmeldte det også, men kom ikke som noen bombe at saken ble henlagt selv om bevisene var soleklare.

Jeg er ferdig med mine år med bitterhet. Å synes synd på seg selv hjelper ikke... Jeg hater at folk uttrykk at de synes synd på meg også. Hater å bli stakkarsliggjort.

Sier ikke at min måte å handle og reagere på er rett, men jeg lar ikke overgrep og voldtekter ødelegge for meg. Mens noen ender opp som uføretrygdet, er jeg nå i full gang med å bygge opp eget firma.

Samtidig har dagen i dag vært litt tøff. Tantungen min dukker opp i bunaden som jeg fikk da jeg var liten. Mye snakk om bunaden hennes i familieselskapet, men det ingen vet er at jeg husker den bunaden veldig godt, fordi jeg ble utsatt for et ganske grovt overgrep for nøyaktig 21 år siden mens jeg hadde på meg den bunaden. Jeg har aldri likt 17. mai. Jeg kommer heller trolig aldri til å like denne dagen. Men jeg skal alltids komme meg gjennom den.

[Gjest Valnøtt]

Jeg har ike gått i noen gruppeterapi noen gang.

Men jeg har overlevd en vanskelig barndom og et beinhardt ekteskap.

Min erfaring ble at for å få det godt var det beste å akseptere at spist er spist, gjort er gjort og man kan ikke gjøre annet med fortiden enn å ta med seg lærdommen fra den til å ha nytte av fremover.

Stivt fokus på fremtiden og på å leve med hele meg i hver eneste nye dag har gjort meg til et mye gladere menneske.

[Gjest yggdrasil]

I perioder har man behov for å snakke om det, fordi det ligger der og ødelegger. Men så kommer tider der man ikke har det behovet, og vil leve et liv best mulig. Da er tiden inne for å ikke snakke om det, man blir lei av det.....litt sånn; nå har jeg snakket nok om det. Det var da.

For mange tror jeg de har behov for å bli hørt, og snakke om ting en periode. Det kan også være fint å få belyst hvorfor man handler som man gjør i dag, dersom det er en "tidligere" grunn til det.

Men alt dette bør komme an på den som går i terapien, dersom den ikke føler behov for å snakke om det, så skal ikke terapeutene absolutt presse det frem.

Altfor mange blir i den smørja der, og i miljøer som tværer og tværer på fortiden. De kommer seg aldri videre og skjønner heller ikke hvorfor de ikke blir "friske". Når tiden er inne, bør man komme seg videre....

[PieLill]

''Det virker som om man skulle jobbe med ting okke som, og jeg fikk en følelse av å være en opprører som spurte om dette.''

I så fall et ganske fornuftig opprør...

Jeg tror det kan være nyttig å se på fortiden i f.eks. disse tilfellene:

Om det kan hjelpe en å endre måten man oppfatter ting på eller hvordan man reagerer. F.eks. at selv om ens foreldre eller lærer kritiserte alt man gjorde i småbider, er det ikke sikkert alle andre er slik.

Om man har behov for å få bekreftet det man har opplevd. Ved ulike former for maktovergrep vil man ofte oppleve å få høre at det er en selv det er noe galt med. - Skyld på offeret. - Da kan man ha stort utbytte av å få plassert skyld, ansvar, sannehet og løgn der det hører hjemme.

Har man følt seg svært ensom og isolert i en vanskelig opplevelse, kan det være konstruktivt å få delt dette med noen.

Generelt synes jeg det som regel er best å la fortid være fortid med mindre den ubedt tyter ut på alle kanter.

Selv ikke når den tyter ut skal man nødvendigvis la minnene renne fritt. Har man f.eks. opplevd traumer som man lett blir påminnet i hverdagen, kan bevisst selvavledning være bedre enn å gi seg hen.

Om man ikke kan tenke på og reflektere over fortiden, vil man ende opp innsiktsløs og forvirret. Hvordan skal vi ellers lære. Kan man ikke sette strek og si at gjort er gjort og spist er spist, vil man drukne i begredelige detaljer som aldri forsvinner.

Det finnes ting som er så vanskelige at det er bedre å la dem innkapsles enn å forsøke å gjøre noe med det.

mvh

[Gjest blupz]

Snakket med en dame en gang. Hun går i gruppeterapi og synes hun har god nytte av dette. Men jeg begynte virkelig å lure på hvor bra dette egentlig er da hun sa "Jeg må bare snakke og snakke om det vonde som har skjedd meg. Jeg trodde jeg var ferdig med det, men hver gang jeg snakker om det, skjønner jeg at jeg ikke er det likevel."

Er det rart hun ikke blir ferdig med det, sier jeg.