Ekspertsvar Redd og likegyldig

[Gjest Redd og likegyldig]

Kjenner at jeg har lyst til å putte innpå masse tabletter, men ikke for mange. Bare nok til å få en større reaksjon, og nok til å understreke for mine foreldre at jeg sliter masse for tiden. Og for å gi de dårlig samvittighet for at deler av oppveksten min ikke var god nok. Få de til å forstå at oppveksten min sannsynligvis er årsaken til at jeg er den jeg er nå i dag, deprimert og med angst, usikker, lav selvtillit og dårlig selvbilde. Jeg er helt likegyldig for mine foreldres evt sorgreaksjon, til tross for at jeg vet at de er glade i meg. Jeg bryr meg ikke akkurat nå.

Men så tenker jeg på barna mine. Det er de som stopper meg nå. For hva skal en si til dem i etterkant? Hva om de får psykiske problemer av at jeg gjør situasjonene enda verre? Jeg er jo så glad i dem, og vil jo bare at de skal ha det godt. Og jeg vet jo at de ikke får det noe bedre om jeg tar et sånt skritt.

Går i samtalebehandling nå, og skal begynne med AD. Føler at en samtale i uka er så alt for lite, jeg har behov for mer. Men mer er ikke tildelt meg dessverre.

Jeg vet jeg bare er ut etter oppmerksomhet. Samtidig vil jeg ikke ha den direkte oppmerksomheten rettet mot meg, det blir for skummelt. Vet jeg motsier meg selv nå, men det er sånn det føles. Men denne oppmerksomhetstrangen er også et rop om å endelig bli sett, og å få hjelp. Men jeg er redd også, for hva om disse tankene utvikler seg, og jeg til slutt kjenner likegyldigheten for alt?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvis dine foreldre ikke har sett og forstått deg på 30 år, hva tror du da sannsynligheten er for at de plutselig gjør det om du tar en overdose?

Hva hjelper det i dag om de skulle se deg litt mer, det er likevel du som må forme livet ditt nå?

Du har små barn. Vil du ikke bare repetere dine foreldres unnlatelser ved en overdose? Er en overdose en måte som dine barn blir sett på i dag av deg?

Voksne/modne mennesker kommuniserer med ord. De forteller om sine behov med ord, og de forholder seg til andre ut fra hva de andre sier.

[Gjest Redd og likegyldig]

Hvis dine foreldre ikke har sett og forstått deg på 30 år, hva tror du da sannsynligheten er for at de plutselig gjør det om du tar en overdose?

Hva hjelper det i dag om de skulle se deg litt mer, det er likevel du som må forme livet ditt nå?

Du har små barn. Vil du ikke bare repetere dine foreldres unnlatelser ved en overdose? Er en overdose en måte som dine barn blir sett på i dag av deg?

Voksne/modne mennesker kommuniserer med ord. De forteller om sine behov med ord, og de forholder seg til andre ut fra hva de andre sier.

1.

De har skjønt at jeg ikke har det bra nå, men tror ikke de forstår bakgrunnen for det. Men det ligger nok mye bitterhet bak tankene mine. Og jeg ser jo godt hvor umoden tankene er, likevel ønsker jeg på en måte å "straffe" dem. Og ja, jeg tror faktisk at de hadde kommet til å se meg mer om jeg hadde gjort noe mer drastisk for å få deres øyne mer opp.

2.

Å få bekreftelse på at de forstår konsekvensene av sine tidligere handlinger. Kanskje til og med en unnskyldning. Slik at jeg kan komme meg videre. Sikkert naivt tenkt. Og selvfølgelig betyr det mye om de hadde sett meg mer nå. Det hadde vært på tide.

3.

Ja, det er det jeg tenker på, at jeg gjør mine barn mer vondt ved å gjøre det, og det stopper meg nå.

Er en overdose en måte som dine barn blir sett på i dag av deg?

Skjønte ikke spørsmålsformuleringen her jeg.

4.

Ja, jeg er vel et mindre voksent og umodent menneske da. Der fikk jeg nok en gang bekreftelse på det. Men det er ikke så lett når man sitter med bitterhet, fortvilelse og en manglende livsgnist. Lysten til å tørre å rope ut sine manglende behov er ikke så stor da.

[Gjest jannicka]

1.

De har skjønt at jeg ikke har det bra nå, men tror ikke de forstår bakgrunnen for det. Men det ligger nok mye bitterhet bak tankene mine. Og jeg ser jo godt hvor umoden tankene er, likevel ønsker jeg på en måte å "straffe" dem. Og ja, jeg tror faktisk at de hadde kommet til å se meg mer om jeg hadde gjort noe mer drastisk for å få deres øyne mer opp.

2.

Å få bekreftelse på at de forstår konsekvensene av sine tidligere handlinger. Kanskje til og med en unnskyldning. Slik at jeg kan komme meg videre. Sikkert naivt tenkt. Og selvfølgelig betyr det mye om de hadde sett meg mer nå. Det hadde vært på tide.

3.

Ja, det er det jeg tenker på, at jeg gjør mine barn mer vondt ved å gjøre det, og det stopper meg nå.

Er en overdose en måte som dine barn blir sett på i dag av deg?

Skjønte ikke spørsmålsformuleringen her jeg.

4.

Ja, jeg er vel et mindre voksent og umodent menneske da. Der fikk jeg nok en gang bekreftelse på det. Men det er ikke så lett når man sitter med bitterhet, fortvilelse og en manglende livsgnist. Lysten til å tørre å rope ut sine manglende behov er ikke så stor da.

Jeg snakker av erfaring. Mange foreldre vil aldri kunne lære eller innse hva de har gjort galt. Jeg tror du nesten febrilsk fremdeles strever etter deres anerkjennelse. Jeg vet hvor vanskelig og vondt det er fordi man som regel er veldig knyttet til sitt opphav, nesten uansett hva de har gjort mot en. Det er knyttet mye sorg og savn til det og når det er ens egne foreldre så gjør det det så utrolig mye sterkere. Jeg tok også overdose for samme grunn, men mine foreldre fikk bare en midlertidig aha-opplevelse. Jeg trodde virkelig de hadde fått øynene opp, men de hadde virkelig ikke skjønt det. Derfor ble skuffelsene stor den dagen jeg ble litt bedre og de kunne fortsette å "skalte og valte" med meg. Føler ofte at de lager dominobrikker av følelsene mine og spiller et spill. Fordi de betyr så mye for meg, er de tilsvarende farlige for meg. For å beholde min forstand må jeg holde de på (minst) en armlengdes avstand. Hva som er riktig for deg må du selv vurdere. Men jeg tror ikke du kommer langt ved å ta overdose. Kanskje de til og med vil se på deg som utilregnelig. Og hva skjer med barna dersom du går inn i en slags suicidal atferd? Nå tenker jeg både på hvilke skader de kan få, men også om noen får mistanke til at du ikke klarer å ta vare på dem og evt sender inn bekymringsmeldinger. Jeg sier ikke dette for å være slem, men jeg tror at noen mennesker liker å "blande seg" mer enn andre.

Selv hvor vondt og opprivende det er - og hvor lang tid det tar, så må du jobbe for å skape din egen følelsesmessige plattform. Har du feks tatt initiativet til å få hjelp og oppfølging hvor du kan bearbeide dine tanker og luftet deg? Har du venner du kan støtte deg tìl? Andre?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1.

De har skjønt at jeg ikke har det bra nå, men tror ikke de forstår bakgrunnen for det. Men det ligger nok mye bitterhet bak tankene mine. Og jeg ser jo godt hvor umoden tankene er, likevel ønsker jeg på en måte å "straffe" dem. Og ja, jeg tror faktisk at de hadde kommet til å se meg mer om jeg hadde gjort noe mer drastisk for å få deres øyne mer opp.

2.

Å få bekreftelse på at de forstår konsekvensene av sine tidligere handlinger. Kanskje til og med en unnskyldning. Slik at jeg kan komme meg videre. Sikkert naivt tenkt. Og selvfølgelig betyr det mye om de hadde sett meg mer nå. Det hadde vært på tide.

3.

Ja, det er det jeg tenker på, at jeg gjør mine barn mer vondt ved å gjøre det, og det stopper meg nå.

Er en overdose en måte som dine barn blir sett på i dag av deg?

Skjønte ikke spørsmålsformuleringen her jeg.

4.

Ja, jeg er vel et mindre voksent og umodent menneske da. Der fikk jeg nok en gang bekreftelse på det. Men det er ikke så lett når man sitter med bitterhet, fortvilelse og en manglende livsgnist. Lysten til å tørre å rope ut sine manglende behov er ikke så stor da.

"Er en overdose en måte som dine barn blir sett på i dag av deg? Skjønte ikke spørsmålsformuleringen her jeg."

Hvis du mener at barn "trenger å bli sett", gjelder vel det også for dine egne barn? Hvordan tror du de vil oppleve en overdose fra din side? Vil de oppleve at det er _de_ som blir sett?

[Gjest Redd og likegyldig]

"Er en overdose en måte som dine barn blir sett på i dag av deg? Skjønte ikke spørsmålsformuleringen her jeg."

Hvis du mener at barn "trenger å bli sett", gjelder vel det også for dine egne barn? Hvordan tror du de vil oppleve en overdose fra din side? Vil de oppleve at det er _de_ som blir sett?

Skjønte det nå, og ja, jeg forstår hvor du vil hen. Vil selvfølgelig ikke at barna skal lide pga meg. Vil jo ikke at de skal oppleve den samme mangelen på å bli sett som jeg gjorde.

[PieLill]

1.

De har skjønt at jeg ikke har det bra nå, men tror ikke de forstår bakgrunnen for det. Men det ligger nok mye bitterhet bak tankene mine. Og jeg ser jo godt hvor umoden tankene er, likevel ønsker jeg på en måte å "straffe" dem. Og ja, jeg tror faktisk at de hadde kommet til å se meg mer om jeg hadde gjort noe mer drastisk for å få deres øyne mer opp.

2.

Å få bekreftelse på at de forstår konsekvensene av sine tidligere handlinger. Kanskje til og med en unnskyldning. Slik at jeg kan komme meg videre. Sikkert naivt tenkt. Og selvfølgelig betyr det mye om de hadde sett meg mer nå. Det hadde vært på tide.

3.

Ja, det er det jeg tenker på, at jeg gjør mine barn mer vondt ved å gjøre det, og det stopper meg nå.

Er en overdose en måte som dine barn blir sett på i dag av deg?

Skjønte ikke spørsmålsformuleringen her jeg.

4.

Ja, jeg er vel et mindre voksent og umodent menneske da. Der fikk jeg nok en gang bekreftelse på det. Men det er ikke så lett når man sitter med bitterhet, fortvilelse og en manglende livsgnist. Lysten til å tørre å rope ut sine manglende behov er ikke så stor da.

''2. Å få bekreftelse på at de forstår konsekvensene av sine tidligere handlinger. Kanskje til og med en unnskyldning. Slik at jeg kan komme meg videre. Sikkert naivt tenkt. Og selvfølgelig betyr det mye om de hadde sett meg mer nå. Det hadde vært på tide.''

Om jeg smalt en slegge over leggen din, ville det være av minimal praktisk betydning for din rekonvalisens hvor vidt jeg erkjente at jeg hadde gjort noe galt og ba om unnskyldning. Det viktige for deg da var i første hånd en dyktig kirurgisk stab, deretter like dyktige fysioterapeuter til opptreningen. I forhold til opptreningen ville din vilje vært det aller viktigste.

Det ville vært en dyp tragedie for deg om du nektet å både å ta imot hjelp og å gjøre ditt beste selv, fordi jeg snodde meg unna ansvaret for det jeg hadde gjort mot deg. Du ville straffet deg selv _mye_ mer enn meg.

(Unnskyld den noe søke metaforen.)

Når man har det vondt, vanskelig og er forbitret, er det fort gjort å henge seg opp i viss bare. Men det er en forenklet forklaringsmodell som ikke hjelper oss en millimeter videre.

Jeg har mye mer tro på at du kommer deg videre ved å gjøre deg _uavhengig_ av dine foreldre, framfor å fortsette å øse stein av en tørr brønn. Ikke fordi det er enkelt. Ikke fordi du ikke har opplevd urett. Ikke fordi dine foreldre ikke har førsømt sin moralske plikt til å gi deg oppreisning.

Men fordi du er alt for mye verdt til å gå i frø mens du venter på noe som kanskje aldri kommer.

Din frihet ligger ikke i at de endelig gir deg det du mener de skylder deg. Tenk hvilken flyktig frihet. Tenk hvor fort de kunne ta det tilbake. Din frihet og ditt håp ligger i å gripe livet på tross av. Å finne andre og sikrere kilder til glede, trygghet og selvtillit, _helt_uavhengig_av_dem_. Så enkelt og så fryktelig vanskelig.

mvh