Faren min tok selvmord

[Gjest Life sucks, then you die]

Hei, Jeg er ei jente på 22 år. Helt uventet mistet jeg faren min for 6mnd siden. Han tok selvmord mens jeg var på ferie med min mor og bror. Han var alltid så glad og fornøyd, han likte å tulle mye, ingen som kjente han kan skjønne at han var i stand til å gjøre noe sånt noe. Man sier ofta at tiden leger alle sår, men jeg har det bare verre og verre jo lengre tid det går. En liten stund gikk det litt bedre, men den siste mnd har jeg falt i en dyp depresjon. Det går ikke en dag uten at jeg gråter, gjerne flere ganger om dagen også. Jeg har søvnproblemer, lite matlyst og ser ingen mening med livet. Jeg har akkurat flyttet med kjæresten min, noe jeg har gledet meg veldig til, men jeg kjenner ingen glede nå. Jeg er midt i eksamens perioden nå, noe som gjør det hele ekstra vanskelig. Jeg sliter med konsentrasjonen og det gjør at jeg stryker i så og si alle fag. 8 eksamner er veldig mye å lese på. Jeg har bestemt meg for å ta et fri år nå, jeg føler at jeg rett og slett ikke klarer å fortsette studiene i den tilstanden jeg er i. Jeg har vurders psykiatrisk hjelp en stund, og har nå funnet ut at jeg ikke har noe valg. Med en gang jeg er ferdig med eksamen skal jeg oppsøke en psykolog. Jeg er livredd for å falle i en så dyp depresjon at jeg må bruke flere år på å komme meg ut av det. Men akkurat nå føles det som jeg allerede er der. Jeg spør meg selv ofte hva jeg har gjort for å fortjene dette. Ingen fortjener å miste noen de står nær. Pappa og jeg stod hverandre veldig nær, vi var veldig like på mange måter og det blir jeg minnet på daglig av familien. Alle sier at jeg er lik han. Jeg sliter også med å forstå hvorfor han gjorde det. Jeg ser ingen grunn. Han hadde en jobb han likte godt, en kone som forguder han, og to barn som elsker han over alt på denne jord. Både jeg og broren min har alltid vært flinke på skolen, aldri skapt noen store problemer. Ingen av oss røyker eller drikker alkolol noe særlig. Pappa pleide ofte å si at han var heldig med oss, det finnes mange problembarn og vi var slett ingen problembarn. Jeg klarer ikke å se for meg han slik han var i livet. Jeg prøver å forestille meg bilde av han mens han kommer smilende inn døra fra jobb, men eneste jeg klarer å se er han hengene i et belte rundt halsen, med åpen munn og øynen, blå i ansiktet. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ser han sånn, siden jeg ikke fant han sånn. Det var onkelen min som fant han, og han har aldri fortalt oss hvordan han så ut. Jeg så pappa mens han lå i kisten, da så han så fredlig ut, det så nesten ut som om han smilte litt. Det er dette bildet moren min klarer å se av han. Hun klarer heller ikke å forestille seg han smilende mens han kommer hjem fra jobb. Jeg lurer på om jeg begynner å bli gal. Jeg har blitt ganske glemsk, jeg glemmer enkle ting som for eksempel at jeg har snakket med moren min i telefon igår. Jeg glemmer hvor jeg legger ting og jeg glemmer å kjøpe ting som melk og dopapir. Dette er veldig ulikt meg, jeg er en person som liker å vite akkurat hvor ting ligger. Jeg er en sånn person som aldri glemmer ting og liker å ha ting i orden. Jeg kjenner ikke meg selv igjen, og det skremmer meg. Jeg klarer ikke å prate om dette med noen, ikke kjæresten min engang. Jeg har holdt alt inni meg helt til nylig, da kom moren min til meg og sa at hun ser at jeg virkelig sliter, da knakk jeg helt sammen. Og siden har det bare blitt verre. Men allikevel prøver jeg å skjule hva jeg føler og hvordan jeg har det, det plager meg at jeg er så lukket. Jeg følte at jeg måtte åpne meg helt for noen, noen som ikke kjenner meg og står meg nær, noen utenforstående, derfor skrev jeg her. Men også fordi jeg har et lite håp om at noen kanskje kan hjelpe meg. Noen som vet hva jeg kan gjøre for å bli den samme personen jeg var før.

[Gjest Angela26]

Jeg fòler virkelig med deg! Og jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver om de reaksjonene du har fàtt i ettertid. Det er helt normalt! Jeg fikk det ogsà da mamma dòde, men etter terapi, og dagene gikk, ble jeg gradvis frisk og fikk mening med livet igjen.

Ta kontakt med fastlegen din, sà vil han videresende deg til en psykolog eller noe. Du trenger à fà ut smertene du gàr à baerer pà...Og stòtt deg til dine naermeste...

Varme klemmer fra meg!

[Gjest Magna]

Kjære vennen min!

Du er for det første i sorg. Sorgen har mange ansikter. Den går i faser.

For det andre har du fått deg ditt livs sjokk. Alle mennesker opplever et stort sjokk når en nærperson tar sitt eget liv. Det tar veldig lang tid å komme seg over et slikt sjokk.

Din far fremsto som glad og fornøyd, og dere nærpersonene hans fikk ingen forvarsel. Dere sitter igjen med bare spørsmål. Hvorfor, hvorfor???? Sinne, følelser og sorg.

Jeg mistet min far da jeg var 20 år. Han var fysisk syk i mange år. Det plaget meg i lang tid etterpå. Unge mennesker som mister en av sine vil bli helt ute av stand til å lese, konsentere seg og leve slik de gjorde før de mistet en av sine nærmeste.

Det er normalt å reagere slik du gjør. Husk det. Kjemp for å åpne deg for dine nærmeste. Og gjør det Angela anbefaller deg. Kontakt psykolog. Kanskje du trenger noen få timer for å få brikkene på plass.

Les litteratur om reaksjoner etter selvmord, les om sorgens faser. Sank inn svar på spørsmål hos han som fant din far. Gråt på skulderen til mor og kjæreste. Det er ikke rart å gråte når du mister det kjæreste du har. Snakk med presten. De kan mye om sjelesorg.

Du må ta kontakt med andre mennesker om det som plager deg.

Mange gode tanker og hilsner fra:

[Helmi]

Har du vært i kontakt med Leve?

De har bl.a. egne grupper for ungdommer.

http://www.levenorge.no/

[Tinyshadow]

Jeg fòler virkelig med deg! Og jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver om de reaksjonene du har fàtt i ettertid. Det er helt normalt! Jeg fikk det ogsà da mamma dòde, men etter terapi, og dagene gikk, ble jeg gradvis frisk og fikk mening med livet igjen.

Ta kontakt med fastlegen din, sà vil han videresende deg til en psykolog eller noe. Du trenger à fà ut smertene du gàr à baerer pà...Og stòtt deg til dine naermeste...

Varme klemmer fra meg!

Kondolerer. Men reaksjonene dine er vanlig. Min pappa hengte seg i mars 2004, min mor fant han. Men jeg ser også bilder for meg. Du vil være nedfor, du vil være glad, du vil være sint. du vil rett og slett gå igjennom et helt hav av følelser. Det er ikke sikkert du noen gang vil forstå hvorfor han gjorde det. Jeg gjør det ikke med min, vi skrev på gravstøtten hans "Jo mindre hvorfor, desto mer kjærlighet" syns dette hørest så fint ut Å vi valgte å fokusere på kjærligheten framfor - hvorfor?. Det tok meg over 2år å akseptere at han var borte, eller forstå at det var en realitet. Selv den dag i dag tenker jeg ofte -pappa skulle sett dette. Dette hadde han likt.

Et tips på veien, prat om han. Del det dere hadde sammen med familie og venner. Ikke bare det positive, men også det negative. Var han kanskje lit dum til tider? Litt ekstra pappa som passet på de små? Slike ting som tidliger kanskje skapte små krangler, kan skape små smil i etterkant Det hjelper utrolig mye å prate rundt personen! Vi valgte også å IKKE tabubelegge hans valg ved å ta selvmord. Derfor snakker vi veldig åpent rundt det. Du får se hva som funker for deg, ikke forhast saker, følelsene blir mildere med tiden, men aldri 100% borte. Et friår er ikke så dumt. Jeg brukte mitt friår til terapi samtaler, og oppbygging rundt familien Lykke til videre til deg og dine nermeste