Konfrontere foreldre som voksen...

[bibben]

Det er mange som sliter med skader og overgrep de har opplevd i barndommen langt inn i voksenlivet.

Ofte blir man i terapi oppfordret til å ta opp problemene med dem det gjelder. Konfrontere foreldrene. Rydde opp. Legge kortene på bordet, ja alt i den hensikt å kunne legge det vonde bak seg.

Hvilken erfaring har dere med slike oppgjør/konfrontasjoner?

Selv tenker jeg at disse kan gjøre mere skade en gavn. Jeg tenker at foreldre som blir presset av voksne barn til å "møte seg selv i døra" ville kunne gå skikkelig i forsvarsposisjon og gjøre situasjonen verre.

Jeg hører gjerne synspunkter på dette.

[Gjest hitmaker]

"Det er vanskelig å lære en gammel merr å knegge" er det noe som heter. Tror det er mye sant i det. Det spørs også hvordan foreldrene er, om de har selvinnsikt, er villige til å inngå dialog eller er mer i forsvarsposisjon. For noen kan det være riktig, andre ikke. Uansett tror jeg på å si det i en saklig og forståelig tone og ikke starte med anklager som igjen kan føre til foreldre om som er enda mer på defensiven.

[tjohei]

Ja, jeg tror det er best å la det ligge og heller bare registrere at slik har det vært for meg. Jeg har selv prøvd å konfrontere men det blir ikke tålt, så da lar jeg være.

[muskath]

Jeg er enig med tjohei.

For min del har det ikke nyttet med konfrontasjon.

Det går an å bli ferdig med det likevel.

[Gjest Valnøtt]

Hadde min mor hatt et lite fnugg av den selvinnsikt som hun måtte hatt for at en slik onfrontasjon skulle hatt den minste hensikt så hadde hun neppe vært en så dårlig mor, så nei, jeg tror ikke alltid tingen er konfrontasjon.

Men heldigvis er ikke alle som min mor, så noen ganger er det sikkert noe som kan hjelpe alle parter veldig.

[Gjest GA]

Jeg tror ikke min far hadde gjort annet enn å gå i forsvar ihvertfall. Noe av problemet til slike foreldre er vel at de mangler selvinnsikt og ikke har særlig empati for andre.

Hos oss hadde det nok skapt mer konflikt enn det hadde løst.

Jeg har ikke noe ønske om å konfrontere ham heller sålenge det fungerer greit med litt overfladisk kontakt når det er nødvendig.

-så får han heller lure på hvorfor jeg aldri stikker innom...

[Gjest Det sorte får]

Jeg har vært der selv. Min mor har vært alenemor med tre barn i "alle år". Og vi var to jenter og en gutt.

Eldste var søstra mi, hun var en rolig type, snill, myk, gikk helst i skjørtene til moren vår og bakte, pratet etc. Min søster var et veldig pent barn.

Jeg var midterst, fire år yngre enn søstra mi, fem år eldre enn broren min. Jeg var snill, rolig, grei, men flinkere til å være ute og ordner meg med venner etc. Hadde hobbyer som tok hele dagene mine så jeg var ute gjerne hele dagen. Jeg var ikke noe pen som liten, men jeg var heller litt sjarmerende.

Min bror var minsten på alle måter. Vi søstrene tok godt hånd om ham. Han ble "gullungen" selvsakt, men det var ikke noe vi merket noe til den gang siden vi også stellet og ordnet med ham. Han var veldig snill og rolig. Min bror var et veldig pent barn.

Etterhvert som iv vokste opp så kom forskjellene tydlig frem. Min søster forble den rolige typen, dårlig på skolen, krevde ikke noe av livet. Ønsket seg bare mann og barn.

Min bror kom feil ut, begynte med droger, gav oss mange en urolig stund.

Jeg var den som tok sertifikat, fikk gode jobber, utdannet meg, klarte meg.

Det resulterte i at min søster var sånn midt på treet, fikk masse hjelp av min mor, gav henne hjelp tilbake, de var veldig knoll og tott.

Min bror var den som hele tiden måtte hjelpes. Både fysisk, psykisk, med penger, i det hele tatt.

Og jeg var den som i hele oppveksten måtte redde broren min, fysisk, psykisk, med penger etc. Og så måtte jeg hjelpe de andre, spesiellt med penger. Det lå alltid et press der. Og det var sårende når jeg ble satt i potensielle farefulle situasjoner og min mor var overlykkelig fordi min bror gikk fri. Hun ofret gjerne meg for å redde ham.

Jeg har de mest horrible historier du kan tenke deg. Aner ikke hvorfor min mor var så annerledes mot meg enn de andre to, men når jeg ser på fedrene våre, vi har forskjellige fedre, så kan jeg se forholdet med dem speile seg i forholdet til oss.

Jeg brøt med min mor etterhvert, jeg var blitt godt voksen, men tilfeldighetene gjorde at vi ble tvunget til kontakt igjen.

Jeg er alikavel endelig rett frem mot henne, sier mer hva jeg ønsker og ikke tollererer, hun er veldig spakere nå og sier meg ikke i mot. Før klarte jeg aldri si nei til henne.

Jeg har tenkt mye på om det har noen hensikt å konfrontere henne med oppveksten min. Men jeg tror helt klart at det eneste som kan skje da er at hun går rett i kjelleren. Hun er veldig pjusk nå, svak psykisk, så hun ville helt enkelt ikke klare å høre alt jeg har å si til henne. Jeg hører jo henne prate om ting, og jeg ser klart at hun ikke ser, eller forstår hva hun virkelig har gjort. Kanskje hun gjorde det en gang men at det har blitt så vanskelig å takle at hun har koblet det ut.

Så jeg har kommet dit hen at den virkelige vinsten for meg er at jeg har utviklet meg på voksne år. Nå finner jeg meg ikke i tull fra hennes side, jeg klarer å si nei, kreve ting osv. Hun vet at jeg er i stand til å bryte med henne, det gikk år uten kontakt sisst.

Jeg har forsont meg med at hun nok aldri har hatt de samme følelsene for meg som for de andre to. Det er i tillegg noen "vonde" følelser der som de to andre ikke har fått mot seg. Men ved å bare godta at det er slik det er så har jeg fått mer ro i kroppen. Jeg har ikke problemer med det nå. Og det eneste jeg som sakt kan oppnå ved å konfrontere henne nå er at hun går helt i bakken psykisk, det er jo ikke noe jeg ønsker.

I steden bruker jeg min egen styrke til å hjelpe henne å få mer styrke til å sette grenser for min bror. Styrke til å si nei, se litt mer seg selv i hverddagen, hun styrer veldig for de to andre og deres barn, og å i det hele tatt få litt kvalitet i livet.

Henne og de to andre har nemmelig aldri kommet seg opp i livet og er sosialklienter og minstepensjonist, og det er jo ikke lett.

Så selv om jeg ikke har erfaring med å konfrontere foreldre så ville jeg alikavel svare på dette innlegget. Jeg føler nemmelig veldig at dette er en ting jeg har veid hit og dit, i det vide og det brede slik at det ikke er noe ukjent for meg.

Valget mitt ble å ikke konfrontere. Og det valget har jeg klart å leve med.

[bibben]

Jeg har vært der selv. Min mor har vært alenemor med tre barn i "alle år". Og vi var to jenter og en gutt.

Eldste var søstra mi, hun var en rolig type, snill, myk, gikk helst i skjørtene til moren vår og bakte, pratet etc. Min søster var et veldig pent barn.

Jeg var midterst, fire år yngre enn søstra mi, fem år eldre enn broren min. Jeg var snill, rolig, grei, men flinkere til å være ute og ordner meg med venner etc. Hadde hobbyer som tok hele dagene mine så jeg var ute gjerne hele dagen. Jeg var ikke noe pen som liten, men jeg var heller litt sjarmerende.

Min bror var minsten på alle måter. Vi søstrene tok godt hånd om ham. Han ble "gullungen" selvsakt, men det var ikke noe vi merket noe til den gang siden vi også stellet og ordnet med ham. Han var veldig snill og rolig. Min bror var et veldig pent barn.

Etterhvert som iv vokste opp så kom forskjellene tydlig frem. Min søster forble den rolige typen, dårlig på skolen, krevde ikke noe av livet. Ønsket seg bare mann og barn.

Min bror kom feil ut, begynte med droger, gav oss mange en urolig stund.

Jeg var den som tok sertifikat, fikk gode jobber, utdannet meg, klarte meg.

Det resulterte i at min søster var sånn midt på treet, fikk masse hjelp av min mor, gav henne hjelp tilbake, de var veldig knoll og tott.

Min bror var den som hele tiden måtte hjelpes. Både fysisk, psykisk, med penger, i det hele tatt.

Og jeg var den som i hele oppveksten måtte redde broren min, fysisk, psykisk, med penger etc. Og så måtte jeg hjelpe de andre, spesiellt med penger. Det lå alltid et press der. Og det var sårende når jeg ble satt i potensielle farefulle situasjoner og min mor var overlykkelig fordi min bror gikk fri. Hun ofret gjerne meg for å redde ham.

Jeg har de mest horrible historier du kan tenke deg. Aner ikke hvorfor min mor var så annerledes mot meg enn de andre to, men når jeg ser på fedrene våre, vi har forskjellige fedre, så kan jeg se forholdet med dem speile seg i forholdet til oss.

Jeg brøt med min mor etterhvert, jeg var blitt godt voksen, men tilfeldighetene gjorde at vi ble tvunget til kontakt igjen.

Jeg er alikavel endelig rett frem mot henne, sier mer hva jeg ønsker og ikke tollererer, hun er veldig spakere nå og sier meg ikke i mot. Før klarte jeg aldri si nei til henne.

Jeg har tenkt mye på om det har noen hensikt å konfrontere henne med oppveksten min. Men jeg tror helt klart at det eneste som kan skje da er at hun går rett i kjelleren. Hun er veldig pjusk nå, svak psykisk, så hun ville helt enkelt ikke klare å høre alt jeg har å si til henne. Jeg hører jo henne prate om ting, og jeg ser klart at hun ikke ser, eller forstår hva hun virkelig har gjort. Kanskje hun gjorde det en gang men at det har blitt så vanskelig å takle at hun har koblet det ut.

Så jeg har kommet dit hen at den virkelige vinsten for meg er at jeg har utviklet meg på voksne år. Nå finner jeg meg ikke i tull fra hennes side, jeg klarer å si nei, kreve ting osv. Hun vet at jeg er i stand til å bryte med henne, det gikk år uten kontakt sisst.

Jeg har forsont meg med at hun nok aldri har hatt de samme følelsene for meg som for de andre to. Det er i tillegg noen "vonde" følelser der som de to andre ikke har fått mot seg. Men ved å bare godta at det er slik det er så har jeg fått mer ro i kroppen. Jeg har ikke problemer med det nå. Og det eneste jeg som sakt kan oppnå ved å konfrontere henne nå er at hun går helt i bakken psykisk, det er jo ikke noe jeg ønsker.

I steden bruker jeg min egen styrke til å hjelpe henne å få mer styrke til å sette grenser for min bror. Styrke til å si nei, se litt mer seg selv i hverddagen, hun styrer veldig for de to andre og deres barn, og å i det hele tatt få litt kvalitet i livet.

Henne og de to andre har nemmelig aldri kommet seg opp i livet og er sosialklienter og minstepensjonist, og det er jo ikke lett.

Så selv om jeg ikke har erfaring med å konfrontere foreldre så ville jeg alikavel svare på dette innlegget. Jeg føler nemmelig veldig at dette er en ting jeg har veid hit og dit, i det vide og det brede slik at det ikke er noe ukjent for meg.

Valget mitt ble å ikke konfrontere. Og det valget har jeg klart å leve med.

Takk for personlig og fyldig innspill. Det er åpenbart mange av oss som velger en slik stategi som du har valgt. At man rett og slett ikke ønsker å utsette foreldre med kritikk fordi vi tror at de ikke vil tåle det. Er det slik at vi i bunn og grunn synes synd på foreldrene våre fordi de har vært svake og ikke har klart foreldrerollen? Jeg lurer litt på det for egen del i alle fall.

Jeg kan forstå av det du skriver om din oppvekst at du har vært en enorm støtte ovenfor dine nærmeste. Det står det virkelig respekt av. Men det må ha vært tøft å hjelpe noen man kanskje innerst inne synes at ikke har fortjent den hjelpen? Det er kanskje nettopp et paradoks at en velger å hjelpe og støtte noen som har utsatt en for mye tristhet og smerte. Det har i alle fall jeg ofte tenkt på.

[PieLill]

Jo større grunn man har til å konfrontere, jo mindre blir sjansen for at det gir noe gunstig resultat.

Prinsippielt synes jeg også det blir noe feil om man på død og liv skal konfrontere folk for fortiden. Da gjør man seg jo avhengig av dem for å komme seg videre i livet. Poenget må jo være å lære å stå på egne ben, uten mamma og pappas innrømmelser og undskyldninger.

Jeg har mer tro på å konfrontere ting som har betydning for en evt. pågående relasjon. Ikke bare dra opp alskens fra 20 år tilbake.

Å konfrontere bøhøver ikke bare være å si at dette gjør du feil. Det kan like godt være å sette tydeligere grenser, å slutte og la seg manipulere etc.

Iblant kan det være vel så nyttig å konfrontere hva foreldre eller andre har gjort ved å ta ut overfor en tredjeperson. Å vite med seg selv hva som er rett og galt, og få det bekreftet av et annet menneske, kan være det som løser de verste knutene.

Jeg sier ikke med dette at det alltid er galt å konfrontere, men jeg har lite tro på det som et allment mantra.

Evnen til å tilgi blir på sikt mye viktigere enn evnen til å konfrontere.

mvh

[Glimtipper]

For meg har det ikke noe for seg, i alle fall.

Jeg har mange tanker om min oppvekst. Pappa var en elendig far, på tilnærmet alle måter. Men det vil han aldri ha selvinnsikt til å forstå og det har ingenting for seg. I stedet har jeg valgt å sette grensene jeg trenger for å ha et greit forhold til han nå. I tillegg har jeg fordelt den skylden jeg trengte å fordele, funnet de forklaringene jeg trengte å ha for å tilgi. Dette er for min egen skyld. Han er forøvrig en god bestefar, i den grad det kan vurderes slik.

Mamma har gjort sitt aller beste. Det tviler jeg ikke på et eneste sekund. Allikevel er det de feilene hun gjorde som såret mest da og som har plaget meg mest i ettertid, nettopp fordi hun var den jeg "regnet med".

Vi kunne nok ha snakket sammen om det, men jeg vil henne ikke så vondt. Jeg skriver det heller av meg, er lei meg når jeg trenger å være det og tilgir. Tilgivelse krever ikke at noen forstår min side av saken.

[Gjest Flytte-lasset]

For min egen del har jeg nok tenkt tanken, men det har vært i situasjoner der jeg har hatt behov for å ta hevn..

Noe annet er å streife innom ting i en samtale, bevisstgjøring på at minner sitter..

Tror sjelden det har noe for seg, men jeg har vel innsett at også mine forfedre har hatt en vei å gå, og at de har feilet, men tildels også har lært noe av sine feil. Forandret seg en del, blitt voksne.. Ting har endret seg, og da tror jeg at konfrontasjon kanskje ville ført til tilbake-skritt..

Og mer vondt enn nødvendig.

Kanskje forandrer jeg mening underveis, når jeg kommer i gang med behandling

Men, dette gjelder i min situasjon..

[På leting]

Hei!

Jeg anbefaler deg å lese boken Ut av dine foreldres grep - slik leger du følelsesmessige sår fra barndommen av Susan Forward.Den er veldig fin.

[frosken]

Det er mulig at det er vanligere enn jeg kjenner til å be pasienter om å konfrontere sine foreldre med fortidens traumer. Jeg tror imidlertid at en del forveksler dette med oppfordringer om å ikke fortsette å la seg styre av sine foreldres behov ut i fra angsten for at foreldrene skal reagere negativt. Det er stor forskjell på disse to tingene. Det å sette grenser i nåtiden og ikke fortsette å anse foreldres behov for det viktigste målet i livet, anser jeg å være av avgjørende betydning for moden voksen fungering.

Det er ikke nødvendig å konfrontere sine foreldre med fortidens traumer for å få til en ryddig grensesetting som voksen.

[bibben]

Takk til alle som har delt sine tanker i denne tråden. Det har vært interessant å lese. Jeg ser, som mange skriver, at det viktigste grepet man kan ta for å fri seg fra en vanskelig fortid nok er å sette grenser ovenfor foreldrene slik at tidligere mønstre ikke videreføres inn i voksenlivet. Det er vanskelig, og forbundet med en del engstelse slik jeg ser det. Det er forunderlig å tenke på at man kan bli så knyttet til noen som har gjort en så mye vondt, og at det kan være vanskelig å vende slike mennesker ryggen.

Jeg ønsker dere alle en god dag!

[bibben]

Hei!

Jeg anbefaler deg å lese boken Ut av dine foreldres grep - slik leger du følelsesmessige sår fra barndommen av Susan Forward.Den er veldig fin.

Tusen takk for boktipset! Den skal jeg skaffe meg )